Gårsdagen og dagen i dag

Gårsdagen ble bra tross en del tankekjør før jeg kom meg ut.
Treningen sammen med de andre ble både morsom og utfordrende, vi fikk til en del og ha mye igjen å jobbe med.
I dag skulle jeg ut på ridetur sammen med en annen dame, og spørsmålet er jo alltid hvor skal vi ri.
Jeg fikk spørsmålet om vi ikke kunne ri inn mot Mariholtet.
Det er et sted jeg har holdt meg unna med den nye hesten fordi han reagerer på store kjøretøy, og for å komme ditt må vi på en vei som det kjører mange lastebiler.
Etter en meget kort tenkepause sa jeg ja, og angsten fløy til himmels, jeg var ærlig på at jeg synes dette var litt skummelt.
Jeg har heldigvis en hest som ikke tar over min indre uro, og lastebiler var i dag ikke skumle i det hele tatt.
De kjørte hensynsfullt både mot og forbi oss, så det ble en positiv opplevelse.
Jeg er tilhenger av og gi positiv tilbakemelding så jeg fant fram mail-adressen til dette stedet og sendte en mail med takk til sjåfører som kjører hensynsfullt.
Det hyggelige var at jeg fikk en tilbakemelding om at den var mottatt og hengt opp i vekta der sjåførene henter lassene sine.
Dagen i dag har vært fin, og jeg gleder meg faktisk til treningen på onsdag.

Det er ikke lett å riste av seg en slik følelse som jeg fikk i går, det henger ofte igjen når en skal møte andre mennesker.
Jeg klarer kanskje også å se hvorfor jeg reagerer slik jeg gjorde.
Det og bli avfeid slik som i går gjør vondt, det gjør at en føler ser verdiløs.
Når jeg var barn så var min mening ingenting verdt og min stemme ble ikke hørt.
Nå sitter jeg å gruer meg til å møte de andre 5 som jeg skal ri oppvisning sammen med om 3 uker.
Dette kan jeg ingenting om og tenker at jeg har lite å bidra med og etter gårsdagen er den følelsen ganske sterk.
Men har jeg sagt A så får jeg si B og møte opp, dette skal jo bare være for moro skyld og kanskje klarer vi å vise at hesterasen vi rir er noe mer enn en raggete gangartshest.

Frustrasjon

Det hender jeg blir frustrert over min egen familie, vanligvis pleier jeg bare å bite det i meg, men i dag gikk det ikke.
Det å diskutere på et normalt nivå er ikke lenger mulig, når den du snakker med sier at dette vil ikke vedkommende diskutere/snakke om.
I dag rant det litt over for meg og jeg sa det virker for meg som du ikke vil diskutere eller snakke om noe som helst.
Det såret nok vedkommende selv om jeg sa det i en rolig tone.
Jeg sitter i etterkant og tenker hva i all verden skal jeg snakke om eller diskutere, og denne gangen var det ikke min psykiske form som var tema, for den vet jeg er et ikketema.
Det er et tema jeg holder meg langt unna, og hvis jeg får spørsmål om det så får vedkommende det svaret hun ønsker.
Det blir litt innholdsløst å bare snakke om barnebarnet mitt, selv om han er verdens flotteste.
Jeg føler at jeg går i et minefelt når vi er sammen og det gjør at jeg holder meg unna.
Det er ikke vanskelig for meg å se at hun sliter med å forholde seg til meg og min psykdom, og jeg har flere ganger anbefalt henne om å få en å snakke med angående dette.
Sist gang jeg nevnte det så fikk jeg bare beskjed om at dette hadde jeg sagt før og behøvde ikke å si det noe mer.
Jeg skjønner at det er vanskelig å forholde seg til nære pårørende med psykisk lidelse, men noen ganger skulle jeg ønske litt mer forståelse for at jeg er noe mer enn en mor med psykisk lidelse.
Resultatet etter et besøk blir at jeg føler meg utslitt av å veie mine ord på gullvekt før jeg sier noe så det blir en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av.

Når en ikke vet hva som er hva

I dag våknet jeg med smerter helt nederst i magen, og dermed "mareritt"
Smerten var helt lik den smerten for mange år siden.
Jeg lurer noen ganger på hva som er reelle smerter og hva som kan være fortidens smerter.
Når noe ligner sånn som i dag så ender det i mareritt og fosterstilling under pleddet.
Jeg blir sint når sånne hjernen holder på sånn, for det viste seg å være en helt naturlig grunn til smertene, og det var noe så banalt som forstoppelse.
Jeg klarer ikke å le av det ennå, for jeg er fortsatt litt for hudløs etter mange timer med mareritt.
Jeg blir sint for jeg ikke fikk til å holde en avtale som jeg hadde gjort, heldigvis fikk jeg gitt beskjed på sms.
Jeg føler at jeg er på kanten av mareritt fortsatt pga at smertene ikke er helt borte, men satser på at det går over til i morgen.
Det som er positivt i dag er at jeg kanskje så sammenhengen selv om det tok mange timer.

Veien

Det er skummelt å kjenne på håp, for å være ærlig så skremmer det nesten vannet av meg.
Jeg planlegger, drømmer og ikke minst jeg sier JA til å være med på noe jeg ikke kan.
Den sinte er jo ikke så veldig fornøyd med meg akkurat nå, men kanskje jeg en dag får henne med på mitt lag, og hvis hun kommer på mitt lag da vil vi være uslåelige.
Jeg skrev en tekst for noen år siden som jeg kalte veien.
I dag kan denne teksten tolkes på en annen måte enn da jeg skrev det.
Nå kan jeg vel si at både stedet og veien er ukjent.
Jeg vet ikke hvor jeg går og hvordan veien blir, men jeg har hvertfall tenkt å gå den, så får jeg se hva som gjemmer seg bak neste bakketopp og sving

Veien

Hun har gått denne veien før

Hun ender alltid dit, til enden av veien

Hun har gått mange veier

Men ingen har ført henne dit hun vil

Hun har snudd og gått tilbake

Hun har gått uendelige skritt

Skritt som ikke har ført henne dit hun ville.

Hun har grått usynlige tårer, som ingen så

Hun har skreket lydløse skrik, som ingen hørte

Nå står hun igjen ved enden av en kjent vei

Hun vet at hun nå slipper å gråte de usynlige tårene som ingen kan se

Hun vet hun nå slipper og skrike de lydløse ropene om hjelp, som ingen kan høre

Hun blåser lysene ut, lukker døren stille igjen

Hun kjenner roen brer seg i kroppen.

Stedet er ukjent, men veien er kjent.

Undring

Jeg vet ikke helt hva som skjer med meg om dagen, men det som skjer er ikke negativt.
Disse månedene som ligger framover nå er de jeg pleier å kalle helvetesmåneder.
Alt som startet startet egentlig på denne tiden og utover, og jeg har pleid å grue meg til høsten.
Jeg gruer meg litt nå også, men ikke på samme måte, det er egentlig litt rart etter bare 2 timer hos den mye terapeuten.
Bare i dag har jeg vært på en fin ridetur med 2 andre, den ene har jeg aldri ridd sammen med.
Angstnivået var ganske høyt før jeg gikk ut til hesten min (hadde mest lyst til og si jeg var syk).
Turen gikk bra, selvfølgelig var det noen "vrangtanker", men så klarte jeg å bruke fornuften.
Det er ikke så lett å ri 3 stykker ved siden av hverandre, og da detter man litt ut av samtalen.
I stedet holdt jeg fokus på min egen hest og hva han fikk til, og ble med i samtalen når det var naturlig.
Etter turen så kommer også vrangtankene, men denne gangen så tenkte jeg litt anderledes enn jeg ville gjort før.
Jeg tenkte på den flotte tølten, og ikke minst den herlige galoppen vi hadde hatt, og ikke minst hvor rolig hesten faktisk var med 2 andre hester på tur.
Ja jeg undres på hva som skjer med meg og jeg håper at dette faktisk kan virke.
Uansett så skylder jeg en TAKK til 2 flotte mennesker som tok seg tid å komme opp til meg mens jeg var på fjellet.
De var ikke villig til å gi opp og de har stått på som noen sanne helter for å finne hjelp til meg.
De bar og bære håpet for meg, når det er for tungt for meg å bære, TUSEN TAKK  M-L og L E, for at dere finnes i livet mitt.

Andre time hos den nye terapeuten

Jeg var litt spent i dag, og det var han også.
Vi snakket litt om mailen jeg hadde sendt i etterkant av den første timen og tankene jeg hadde hatt.
Han er en merkelig skrue, ikke sitter han rolig heller, på en måte så er det greit bare han ikke kommer for nære.
Han bruker hele kroppen når han skal forklare forskjellige ting.
Dette er en helt annen tilnærmingsmåte enn jeg er vant til og det blir spennende å se om dette kan hjelpe.
Jeg har vel litt mer tro på det etter dagens time enn jeg hadde etter første time.
Det merkelige er at han føles ikke som en terapeut, men mer som en engasjert foreleser som brenner for faget sitt og han tåler spørsmål.
Det føles ut som jeg er på en helt ny vei og jeg aner ikke hvor den bringer meg.
Jeg har innsett at jeg må ta et skritt av gangen og noen ganger stoppe opp for å orientere meg litt i det nye terrenget og det er ikke like lett for en utålmodig sjel.

En spesiell dag på flere måter

I dag er det 1 år siden Billi døde.
Billi var min første hest og var en hest som lærte meg utrolig mye, på den korte tiden vi fikk sammen, 4 år var alt vi fikk.
Han hadde sine fobier, men i løpet av den tiden vi hadde sammen så lærte vi hverandre å kjenne på godt og vondt.
Ja jeg har en ny hest og han er utrolig snill og flott, men det er noe spesielt med den første.
I dag var dagen jeg hadde bestemt meg for å avslutte livet, men jeg har utsatt den datoen.
Det og prøve på nytt er skummelt,men jeg prøver igjen,og våge å håpe er enda mer skummelt, så det tør jeg ikke ennå.
I dag har jeg min andre time hos den nye behandleren og er litt spent på hvordan han reagerte på mailen jeg sendte.
Det er noen timer til jeg skal dit, så det blir vel litt heste-terapi først for å prøve og holde både sorg og kaos på avstand.

En god dag betyr ikke en god natt

I går hadde jeg en fin dag, men natta ble ikke noe god.
Det er så merkelig for dette har jeg opplevd så mange ganger at det må være en sammenheng, men hvor den sammenhengen er det har jeg ikke klart å finne ut av.
Jeg har laget meg en liten dagsplan, men å gjennomføre alle punktene er ikke lett på vrange dager.
Det er lett å slå seg selv i hodet når en ikke får til det som er planlagt.
Jeg må prøve å snu den trenden, for det er så lett og gi opp hele planen når jeg misslykkes på et eller flere punkt.

En bra dag

I dag har vært en for meg en bra dag.
En bra dag betyr for meg en dag med hest.
Det er rart så lett det er å hilse på andre når en sitter på ryggen på en hest, det kommer kanskje av at de fleste ser hesten og ikke rytteren.
Det er ikke alle er like begeistret for hest som undertegnede, men folk flest er høflige og hilser tilbake.
Hun som lærte meg å ri ga meg noen viktige kjøreregler i forhold til det å være rytter.
Du hilser på alle, og du skritter alltid forbi gående, andre hester, hunder osv.
Dessverre er det ikke alle som gjør det og når det er så mange hester på er forholdsvis lite geografisk område, så hender det at det blir gnisninger.
Jeg har vært heldig og ikke møtt på sure folk når jeg er ute til hest, stort sett hilser folk tilbake.
I dag red vi inn til en hytte som har servering av kaffe og vafler på søndager.

Et lite bilde av verdens beste terapeut

Datoen er foreløbig lagt vekk

Datoen hvor jeg hadde bestemt meg for å avslutte livet er foreløbig lagt vekk.
Jeg har jo hele tiden sagt at når jeg setter en dato, så er det for å prøve å finne hjelp, nye veier for å kunne klare å overleve litt til.
Det blir selvfølgelig kaos på innsiden når jeg bryter en avtale på den måten igjen, men det går vel greit denne gangen også.
Jeg har foreløbig ingen sår, men ja det dukker opp tapetkniver, barberblader osv på de mest utenkelige steder.
Når jeg skrev det forrige innlegget mitt var jeg redd for hva andre ville tenke.
Bare tanken redd for å bli frisk, hva slags tanke er det? det er jo det jeg virkelig ønsker å bli det er det vi alle ønsker å bli, men ja det er også skummelt
De som kjenner meg og som har visst at jeg har hatt en dato, er nok lettet vil jeg tro.
Jeg vet ikke helt hva jeg tenker om at datoen er lagt vekk, for jeg er sliten inn til benmargen og det skal svært lite til å blåse meg overende, selv om jeg er overvektig.
Hadde jeg likt å reise til varmere strøk, så hadde jeg kanskje gjort det, men det er ikke helt meg, men en ferie uten tankekjør hadde vært godt.
Et liv uten tankekjør hadde vært enda bedre, og selvfølgelig lurer jeg på om det er mulig.
Etter jeg har vært hos den behandleren en gang så har jeg brukt hesten min som en livbøye.
Jeg har ikke ridd så mye, faktisk ikke i det hele tatt, men jeg har kost med han, og han har opplevd at jeg kan komme inn på beite for å bare snakke med han.
Når jeg har kjent angsten komme så har jeg tenkt på hesten min, hva han gir meg av ro og hans evne til å få meg til å være her og nå.
Jeg gjør den mentale øvelsen som jeg fikk beskjed om, jeg er ikke sikker på om jeg har gjør den riktig, men jeg har prøver
Jeg har lagd meg en plan for neste uke, det er ikke de store tingene, men de skal kunne være oppnåelige.
Det er viktige når en setter opp mål at de er mulige å gjennomføre, hvis ikke så drar man seg selv ned i faenskapen gang på gang.
I dag ble jeg spurt om jeg ville være med på ridetur i morgen(som nå er i dag), det blir en lengre tur med kaffe og matpakke i salvesker.
Jeg har en drøm, og det er å bruke hester og kanskje hunder til meningsfull fritid for mennesker som sliter psykisk.
Akkurat her hvor jeg bor er nok ikke det mulig, det er for mange besserwissere her som kan ødelegge mer enn de kanskje selv er klar over.
I tillegg så er det såpass stort her at det kan også få mennesker med såre sjeler til å bli redde.
Det er vel en drøm som er uoppnåelig så det forblir nok bare en drøm, for her jeg bor så har jeg ikke mulighet til det, men det er lov og drømme.

Mange tanker

Det har blitt mange tanker etter det første møte med den nye behandleren.
Han har en anderledes tilnærming og jeg er usikker, er dette riktig for meg?
Det jeg vet er at den hjelpen jeg har fått tidligere ikke har hjulpet så veldig mye, jeg sliter fortsatt med mareritt, dårlig selvtillit, selvbilde osv.
Alt nytt er jo skremmende og jeg har tenkt mye på hva som gjør meg redd angående denne behandlingen.
Noen tanker som kan virke både rare og absurde.

1. Redd for og mislykkes enda en gang=være umulig
2. Redd for at det skal virke, altså bli bedre, som jo er en merkelig tanke. Jeg tror denne tanken går mye på at hvis jeg blir bedre så var kanskje ikke historien min så jævlig allikevel
3. Redd for å utfordre gamle "sannheter" om meg selv
4. redd for at de ressursene han påstår ligger i meg overhodet ikke er der
5. Jeg er redd for at det er humbug og lureri, og at jeg skal la meg lure enda 1 gang
6. Hva skal jeg gjøre med livet mitt hvis dette virker, jeg vil jo få overskudd og hva i all verden skal jeg gjøre med det.
   Jeg tviler på om det er noen som vil ha en vernepleier som har vært sykemeldt og blitt uføretrygda pga psykiske lidelser

Noen som leser disse punktene vil kanskje tror at jeg "liker" å være et offer, men det stemmer ikke.
Jeg har mistet mye siden det smalt i 2004, jobb helse vennskap osv

Jeg skrev en mail til han i går, og jeg fikk svar og min første reaksjon var at han var ikke interessert i historien på den måten jeg forventet, og min første tanke var at dette mest sannsynlig ikke er noe vits
Jeg var veldig nære på og avlyse neste time, men etter og ha snakket med 2 kloke damer og fått sett litt mer på det svaret jeg fikk, så har jeg bestemt meg for å prøve noen timer til.
Det som var positivt med første tinen var at jeg ikke gikk fra timen i mareritt, og toglinja var ikke så skummel som den var på vei til timen
Jeg kan jo snu det hele på hodet og kanskje drømme om hva som kan skje hvis denne behandlingen virker

1. Jeg får overskudd til å leve og ikke bare overleve
2. Jeg kan bruke historien min til kanskje å hjelpe andre om at det finnes håp
3. Jeg vil kanskje tørre å følge "drømmen" min
4. Historien min vil være historie som ikke lenger ødelegger nåtiden og framtiden

Sint når jeg leser om Øygardsaken

Det er ikke ofte jeg blir sint, men når jeg leser om denne saken så blir jeg det.
På nytt så blir han av sin forsvarer omtalt som offeret i denne saken.
Stakkars han, han har fått sosial angst og ikke være ute av huset sitt på 2 år.
 
Jeg tviler ikke på at han har fått en reaksjon, men han har ikke fått den reaksjonen jeg håpet han skulle få.
Han frasier seg all skyld, nå er det stakkars han.
Han har ingen forståelse for hva slags skader han har påført denne jenta, ved å dra henne gjennom 2 belastende rettsaker og nå prøver han å få strafferabatt pga mediadekningen fordi han var en profilert politiker.
Hvem hva det som ga intervjuer i starten av saken, det var ikke jenta, det var Øygard.
Hvem var det som lot seg intervjue utenfor retten, jo det var Øygard
Hvem var det som tok med journalister til hytta?, hvem var det som lot seg intervjue hjemme i sin  egen stue, jo det var Øygard
Hvem var det som brukte og bruker media til å prosedere saken sin, det var ikke jenta, det var og er Øygard.
Jeg blir rett og slett FORBANNA
Nei det er hele tiden stakkars han, han har mista "alt" og i tillegg fått angst, nei jeg synes ikke synd på Øygard, og ja jeg håper at den angsten han snakker om er reel, noe jeg tviler sterkt på.
Det han har anst for er kanskje det og bli satt i fengsel, der hjelper det ikke å være ordfører så lenge du er dømt for overgrep, og det vet kanskje også han.

Møte med den nye terapeuten

I dag har jeg hatt mitt første møte med den nye terapeuten.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal synes, så han får noen nye sjanser til.
Det som var bra var at han skjønte hva hesten min betyr for meg, men allikevel så er ikke magefølelsen så veldig god.
Nei han var ikke redd for historien min, men han virket heller ikke så interessert i den, og mailen jeg sendte, tror jeg bare han har skumlest..
Fordelen er at han ikke er dømmende, men jeg sitter igjen med følelsen at historien ikke er så viktig.
Jeg kan være enig i at her og nå er viktig, men for å få til det så må jeg også lære meg og akseptere det som skjedde, og jeg er ikke så sikker på metoden hans
Nei jeg skal ikke dømme han nord og ned, men jeg tror jeg trenger en mellomting av han og noe annet.
Jeg er visst kravstor

Tankespinn på morgenen

Tidlig våken i dag, veldig tidlig våken, men greit nok.
Hesten skal få nye sko, tilpassede sko, og tanken slår meg tenk om vi  kunne fått tilpasset og verdig behandling.
Nå er selvfølgelig ikke alle hovslagere like flinke, men jeg tar et valg på vegne av hesten min.
Jeg vil at han skal få en god hovslager for det lønner seg i lengden.
Tankene svirrer videre, for tenk om jeg hadde fått riktig hjelp og behandling den gangen, da hadde samfunnet spart mye penger, og jeg hadde fortsatt vært et produktiv medlem av samfunnet.
Jeg er tross alt heldig som har råd til å prøve ut det private markedet, det er ikke alle som er like heldig.
Jeg lurer ofte på hva systemet tenker, eller hva de er redde for, og med systemet så mener jeg psykisk helsevesen.
Når jeg leser andres blogger så går det ofte igjen avisningen mennesker får, og da ofte en kommentar, folk med den lidelsen har ikke godt av lengre opphold, som regel blir det en natt eller flere på somatisk pga en overdose og så et døgn på akuttpsykiatrisk avdeling før du blir skrevet ut til det samme kaoset.
Hvis mennesker hadde fått tilpasset behandling og tid så hadde vi kanskje ikke hatt svingdørspasienter. En annen ting er at vi hadde kanskje ikke hatt så høye selvmordstall som vi har i Norge i dag hvis mennesker hadde fått tid.
De som ødela meg fikk lov til og holde på i 18 år, og det tar tid og finne igjen seg selv.
Det dør flere mennesker i selvmord enn i trafikken hvert år, men det hører vi sjelden om.
Forskning viser at de fleste som tar livet sitt har vært i kontakt med hjelpeapparatet i forkant.
Hva sier det om det psykiske helsevesenet?
Fastleger som prøver å skaffe hjelp til sine pasienter får ofte spørsmål om det er nødvendig med en innleggelse.
Jeg har selv sittet og hørt legen min få det spørsmålet, det samme med leger på legevakta, er det virkelig nødvendig med en innleggelse?
Når jeg har sittet og hørt på en slik telefonsamtale så har ofte tankene mine gått i den retning av at NEI, det er ikke så nøye.
Livet mitt betyr ingenting, jeg tar opp plass som andre trenger mer, så da sier man at neida det går bra nå, jeg klarer meg fint jeg.
Jeg lurer på hva en pasient med hjerteinfarkt hadde sagt hvis de hadde fått spørsmålet er du sikker på at du kan dø av dette infarktet?
Det hadde blitt ramaskrik og fylkeslegene rundt om i landet hadde hudflettet leger og sykehus.
Hvis en psykisk syk klager til fylkeslegen så får man ofte et svadasvar om at det er ikke noe "lovbrudd" eller at du som pasient har fått et forsvarlig tilbud, men du valgte og takke nei.
Det tilbudet man kanskje får er ikke tilpasset deg, og hvis du protesterer og har egne meninger, ja da må du klare deg på egenhånd, og du har ingen klagerett for du fikk nå tross alt et tilbud.

Gruer meg til i morgen

Jeg gruer meg og det gjør kroppen også, har hatt en hodepine av en annen verden den siste uka.
Skuldrene blir brukt som ørevarmere.
Kroppen sier veldig kraftig fra låsninger i høyre del av bekkenet, føles ut som jeg har store blåmerker på hofta.
Det å gå til kiropraktor med det problemet er uaktuelt hvertfall foreløbig
Det er så vondt å håpe samtidig som erfaringer viser at dette kanskje blir akkurat som før.
Men det er kanskje en annen tilnærming enn den vanlige psykologien, og den har jo ikke virket.
Jeg tror jeg er villig til å gjøre ganske mye så lenge jeg ikke blir krenket, da kommer jeg bare til å reise meg opp å gå.
Jeg føler at dette er siste sjanse og det tar krefter jeg ikke har.
Før i tiden hadde de hvilehjem, eller rekreasjonshjem, men de finnes ikke lenger.
Jeg hadde trengt en skikkelig hvilepause, med god mat, men også med folk som brydde seg
Det finnes sånne steder for fysiske lidelser, men de skal være godkjent fra fastlege nav osv.
Jeg skulle ønske at jeg kunne tegnet eller malt, men mine tegneegenskaper er på minus siden.
Strekmennesker det kan jeg tegne
Men selv med mine dårlige tegnekunnskaper så har jeg en liten drøm om å lære å male, tror det forblir en drøm
Jeg skrev i 2005 om 7 ønsker jeg hadde da

7 ønsker har jeg, og kun et vil gå i oppfyllese

Skulle ønske jeg kunne male, male ut de bildene som svirrer rundt i hodet mitt.

Det hadde ikke blitt noen vakre malerier, men hvem bryr seg. Ingen, og ikke jeg.

Men jeg har ikke evnen, så det blir ingen bilder, og det er kanskje like bra.

Skulle ønske jeg hadde evnen til å skrive musikk, slik at den berørte såre sjeler, men jeg har ikke den evnen, så det blir ingen musikk., som berører såre sjeler.

Skulle ønske jeg kunne skrive slik at det berørte såre sjeler til men jeg har ikke den evnen, så det blir ingen ord som berører såre sjeler.

Skulle ønske jeg hadde hatt evnen i meg til å drepe, men hadde ikke det, og nå er han død.

Så nå trenger jeg ikke den evnen.

Skulle ønske jeg hadde evnen til å elske, men det er en evne, jeg ikke har.

Du kan ikke elske andre, så lenge du ikke elsker deg selv, sa en vis mann.

De tok fra meg den evnen.

Skulle ønske jeg hadde evnen til å gråte, men de tok den evnen fra meg, slik at jeg er forstenet innvendig.

Skulle ønske jeg hadde evnen til å leve, men den evnen har blitt borte på veien, og jeg finner den ikke igjen., så nå har jeg kun et ønske igjen, og det er å få dø, og det kan ingen ta fra meg.

Skrevet sensommer 2005

Litt om hest og tanker om dyr som "terapeuter"

I går var planen og ri en liten økt på ridebanen for å holde vedlike det jeg lærer på kurs.
Når jeg stelte hesten så merket jeg en liten hevelse på siden der hvor salen ligger.
Det er muligens en muskelknute, eller bare kanskje en hevelse etter litt slåssing.
Jeg var såpass tidlig ute at det ikke var noen andre på gården, så jeg tok sjansen og gikk opp på ridebanen og jobbet med hesten fra bakken.
Det gikk overraskende greit,hesten gjorde det jeg ba han om, bare han skjønte hva jeg ville.
Jeg har mye tanker om dyr som terapi, om hvorfor det ikke brukes i like stor grad som i utlandet.
Ofte når man tenker på terapi så er det en som kan noe mer enn den som trenger terapi.
Det er mange som har dyr i Norge også psykisk syke, og det er dyrene våre som ofte får oss til å holde ut.
Jeg har jo gått noen år i såkalt terapi, og det er veldig sjelden jeg har blitt spurt om hva dyrene mine gjør med meg og for meg.
Dyrene er ofte den viktigste terapeuten vi har og i tillegg så er det den som kanskje får oss ut på de forskjellige sosiale arenaer, hvor vi er som "alle" andre
Hvorfor brukes ikke dette for alt det er verdt, uansett hva slags dyr en har.
Det er mange som kanskje har individuell plan(noe jeg ikke har) står kjæledyret oppført i den? jeg tviler på det, men den burde kanskje hatt en veldig stor plass.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at jeg må være her og nå, at det er viktig.
Den som får meg til å være her og nå er når jeg er med hesten min.
Når jeg er ute og rir så må jeg være her og nå, for hvis ikke så tar han en snarvei og er på vei hjemover.
Jeg har opplevd noen ganger at jeg ikke har vært helt tilstede, og hvor hesten min da har plutselig snudd, eller nekter å gå over en bekk som han har gått over flerfoldige ganger.
Han merker han at jeg forsvinner i meg selv raskere enn noen terapeut  har klart, og ikke minst får han meg tilbake til her og nå raskere enn noen andre.
Han dømmer meg ikke, han spør ikke hvorfor, han bare er tilstede med hele seg, og med det så gir han meg et lite pusterom fra "mareritt", tanker om døden osv
Han burde vært på blå resept, for han har spart samfunnet for mange kroner.

Ønskeliste

• Ønske om å leve, ikke bare overleve
• Ønske om å bli enig med alle meg
• Ønske om å kunne legge fortiden bak meg og vite med hele meg at den er over
• Ønske om å kunne være til nytte for andre

Jeg tror ikke på at verden vil bli såkalt rosenrød og at jeg vil bli lykkelig for resten av livet.
Jeg vet at livet består i oppturer og nedturer og at ingen er lykkelig hele tiden.
Det jeg også vet er at de fleste mennesker kanskje ikke slites mellom valget liv eller død.
Mange mener at det er lett å velge døden, tro meg det finnes ikke en som velger døden uten og ha tenkt seg om både 1 og 30 ganger.
Jeg føler at jeg har opplevd veldig sjelden at noen behandlere har tatt dette temaet på alvor.
Jo de er veldig opptatt av å forhindre selvmord og da spesielt på psykehusene for hvis det skjer på psykehuset så får de jo en skrape
At pasienter blir skrevet ut etter et selvmordsforsøk uten tilgang på hjelp er ikke lenger så uvanlig, dette har jeg selv opplevd.
Dette er at tabuområde også i psykiatrien, jeg tenker det er så mye de kunne gjort anderledes.
De driver med brannslokking, men ikke etterslokking, de er ikke med på å prosessen i etterkant.
Hvis du er en selvskadene og suicid person så er du uønsket på de lokale DPS ergo så er det akuttpsykiatriske avdelinger som får disse personene, og vi blir det de kaller svingdørspasienter.
Når jeg tenker over min egen opplevelse av psykiatrien så er ikke den god.
Mange som jobber innenfor det systemet tror de vet best om hva slags behandling som passer for akkurat deg, og det uten å spørre deg.
Jeg skrev et litt ironisk innlegg om det for noen måneder siden
 https://www.blogger.com/blogger.g?blogID=6684754286558047885#editor/target=post;postID=4789303325276647376;onPublishedMenu=allposts;onClosedMenu=allposts;postNum=66;src=postname
Uansett hva slags diagnose vi har så er vi alle enkeltindivider med hver vår historie, men diagnosene blir like og satt på spissen så blir alle med samme diagnose behandlet på eksakt samme måte, selv om historiene våre er forskjellig
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har fått høre tenk på barna dine, hva med de hvis du tar livet av deg.
Jeg kjenner bare frustrasjonen vokse, ja nettopp barna mine.
I mine mørke stunder så er tanken på at barna mine har det bedre uten meg og min psykdom og det beste ville være at de fikk sørge ved en grav og ikke gå rundt å være redd for hva som kan hende.
Tenk på det som gjør deg glad er et annen variant.
 Problemet med det utsagnet er når angsten og marerittene blir så store at du ikke får til å gjøre det som gjør deg glad, hva da?
Dette går over det vil bli bedre, ja jeg har hørt den også.
Spørsmålet mitt er når vil det bli bedre, når vil nedturene bli mindre bratte.
Det eneste jeg ønsker er et liv uten mareritt og angst, slik at jeg kan leve livet med alle farger og ikke bare det svarte og gråtonene som er livet mitt i dag.
Det virker som jeg ikke har noen fine øyeblikk, men det har jeg.
Hesten min gir meg de øyeblikkene som lyser opp det svarte til en gråtone som er mye bedre enn svart, og uten han hadde jeg nok ikke levd i dag.
Men jeg er kravstor for jeg ønsker meg hele fargeskalaen.
Dette ble et veldig rotete innlegg, men jeg orker ikke å redigere, jeg skal ut til han som faktisk kan gi meg litt glede, og satse på at vi får en fin stund sammen.
Det vil kanskje gjøre det lettere å holde ut til torsdagen hvor jeg har første time hos ny behandler.

I tenkeboksen

Så er mandagen gått, og tja hva har jeg fått til i dag?
Så og si ingenting, fikk sendt en mail til han jeg skal til på torsdag for å få gateadressen.
Leiligheten ser ikke ut, det er mildt sagt rotete.
Jeg tror jeg vegrer meg for å rydde av en helt spesiell grunn.
Når jeg har en dato så pleier jeg og rydde og shine leiligheten slik at det ikke skal bli kaos for de som skal tømme den etter meg.
Akkurat nå er jeg vel kanskje redd for at jeg skal gjennomføre på datoen, at jeg ikke skal gi denne behandleren en sjanse.
Helt ærlig så har jeg vel ikke så stor tro på at denne personen kan hjelpe meg, men jeg har sagt både til meg selv og andre at han skal få en reel sjanse.
Jeg kan vel si at det er kaos på innsiden og det ser ikke ut til å gi seg med det første.
Den eneste måten jeg kan unnslippe dette kaoset på  er og holde meg til den opprinnelige planen.
Akkurat nå er jeg i tenkeboksen på hva jeg kommer til å gjøre.

Drømmmer om å flytte

Da har helgen gått og det er mandag eller natt til mandag.
Jeg drømmer om å flytte til et lite sted, men på små steder har man også bygdedyr og de er ikke så snille har jeg lest.
Det og flytte var noe jeg brukte som strategi før, og jeg er usikker på om det er det som ligger bak ønsket nå også.
Sannheten er vel at jeg har ikke trives her de siste 2 årene og det siste året har det vært ekstra ille. av forskjellige grunner
Hva slags forandringer vil det bli hvis jeg flytter?
Vil det bli mindre kontakt med barna mine? jeg tror faktisk ikke det, vi har dessverre ikke så god kontakt pga min psykiske uhelse
Vil jeg bli mer ensom hvis jeg flytter, nei det skal vel mye til.
Nå kan det gå dager/uker uten at jeg snakker med mennesker face too face.
Er det en flukt eller et håp om et bedre liv? kanskje det er begge deler.
Det som er sikkert er at hvis jeg hadde dødd i min leilighet her nede så ville det ikke være noen som hadde reagert på at de ikke hadde sett meg på flere dager.
Hun jeg snakker med på telefon hadde nok reagert etter et par dager, men ingen av de som bor her eller har hest her ville ha reagert før det hadde gått en god tid, eller lukta hadde blitt for ille.
De er vant til at jeg er "usynlig" store deler av året.
Joda jeg hilser på folk når jeg ser de og de hilser tilbake, men noen kontakt er det sjelden jeg har.
I det siste har jeg ridd med noen, og det har vært hyggelig det.
Problemet er mitt og går på at jeg føler meg dum, anderledes og annenrangs.
Den følelsen er ikke noe god og ser ikke ut til å forsvinne og den forsvinner vel ikke hvis jeg flytter.
Nissen har en tendens til å følge med på lasset.

Overfladisk

Hva gjør en menneskelige relasjoner bare blir på et overflatisk nivå?
Vanligvis så er ikke jeg den som prater mest om meg selv til andre mennesker, men når de som står meg nær ikke vil eller kan forstå, hva gjør en da?
Noen ganger virker det som forståelsen er totalt borte, og det vi skal prate om er kun det hverdagslige og hyggelige
Det at jeg har en historie og til tider sliter er et ikke tema, for alle har jo humper i veien
Når en i tillegg får ubetenksomme svar så skjønner jeg at de overhodet ikke skjønner noenting.
Hadde dette vært noen andre mennesker så hadde jeg mest sannsynlig ikke hatt kontakt med de.
Dette er mennesker jeg ikke kan kutte kontakten med, men samtidig så sliter det det så utrolig mye og opprettholde en viss kontakt fordi jeg kan ikke si noe om at jeg har en dårlig dag, eller en dårlig periode.
Jeg er ikke tilhenger av at det i menneskelige relasjoner kun skal dreie som en person eller bare skal dreie om problemer.
Det jeg ønsker er at det skal være en god blanding av tullprat, diskusjoner om alt mellom himmel og jord.
Det kan godt være uenighet for ved å være uenige så kan en kanskje tenke nytt eller se ting på en annen måte, men det skal også være rom for at mennesker har humper og kanskje digre hull i veien de går på i perioder.
Det og føle at en hele tiden må skjule hvordan en har det er ingen god følelse, og resultatet blir jo at jeg trekker meg unna i dårlige perioder.
Jeg har foreslått at de bør prate med noen som kan dette temaet om pårørende til psykisk syke, men det trenger de visst ikke.
Sist jeg bragte det på banen så hørte jeg tydelig irritasjonen i stemmen til den jeg snakket med så det var ikke noe lurt.
Så da blir det slik.

Jeg har det bra jeg

Hei, sier du, hvordan går det

Jeg finner maska mi og smiler

Jeg har det bra jeg

Jeg viser deg ikke tårene mine,

Jeg viser deg ikke smerten min

Jeg viser deg masken min og smiler

Jeg har det bra jeg

Masken kan jeg ikke lenger ta av

for tar jeg den av og du ser

Blir jeg redd

Redd for at du skal gå

Redd for at du ikke skal klare smerten min

Redd for at jeg skal la tårene falle

Redd for at jeg skal gå i stykker ennå en gang

Så jeg smiler og sier

Jeg har det bra jeg