1 år uten selvmordstanker

Nå har det gått 1 helt år uten at jeg har hatt tanke om og ta mitt eget liv.
På denne tiden av året pleier jeg og være utslitt av og ta meg sammen.
Dette året som har gått har jeg bare levd, ikke et perfekt liv, men jeg har levd mitt liv.
Det er et halvt år siden siste terapitime, og det går fortsatt bra.
Jeg har fortsatt noen utfordringer, men det er nettopp hva det er, utfordringer.
Det som tidligere var helvetesmåneder , har bare blitt til høstmåneder som har vært greie og komme seg gjennom, jeg har forbannet regnet som alle andre, og håpet på sol, som sjelden dukket opp.
Nå er det snart jul og tidligere så har det vært den tøffeste tiden på året, men nå er det bare noen dager som kommer og går.
Jeg er ikke så veldig julete av meg, og kommer nok aldri til og bli det, men det er ikke lenger en høytid jeg gruer meg til.
I år skal jeg feire jul alene, uten at det er noe dramatikk i akkurat det.
Jeg skal kose meg med god mat, litt hesteterapi og strikketøyet.
I dag snur sola og det og dagene vil bli lengere og lysere.
Jeg ønsker alle som leser en så god jul de kan få.

1 år har gått

1 år har gått siden jeg møtte til min første time hos den private behandleren, Det har vært et år med mye tanker og anderledes behandling.
I år har jeg ingen selvmordstanker, og det er første gangen på veldig mange år. Jeg har det bra selv om det var et tøft år, det var mye grums som lå i kroppen og sjela, som måtte ut, og jeg fikk det ut.
Nå står jeg helt på egne bein, jeg har ikke hatt kontakt med behandleren min siden tidlig i juni, og det går fortsatt bra.
Hvis det skulle dukke opp noe mer grums så vil jeg ikke nøle med å ta kontakt.
Det var en anderledes behandler-relasjon, jeg følte ikke at han var en behandler, mer en samtalepartner som var med meg på veien og viste meg noen nye veier, som jeg kunne ta hvis jeg ønsket det.
De gamle veiene førte jo ingen steder hen, så hva hadde jeg og tape? jeg hadde ingenting å tape, men alt og vinne, men gud hvor skummelt det var, men det gikk jo bra.
Hva er resultatet av denne behandlingen?
Resultatet er nesten uvirkelig, jeg har blitt hel, dissosieringen er forsvunnet, den indre og ytre selvskadingen er helt borte.
Jeg trives i min nye by og ikke minst så har jeg begynt å like meg selv.
Det føles rart og gå høsten i møte med et smil og undring over hva denne høsten vil bringe.
Jeg har funnet ut en ting og det var at jeg var ikke et håpløst tilfelle, det var bare et offentlig umenneskelig system som det var håpløst å få hjelp i fra for en med min historie.
Nå er jeg ikke lenger bare en overlevende, nå er jeg levende.

En anderledes sommer

I år har jeg hatt/har en fin sommer.
Det føles litt rart og ikke planlegge sin egen død, noe jeg har gjort hver eneste sommer de siste 9 årene, at jeg ikke lykkes var et mirakel i følge leger og annet helsepersonal. I år har ikke tanken streifet meg en eneste gang.
I dag er jeg så glad for at jeg ikke lykkes, for jeg har det så bra.
Det har vært og er en fin sommer, jeg har vært på stranda og badet, ligget i bikini og gitt totalt faen i at noen kan se meg.
Det rare er at andre er ikke så interessert i hvordan andre mennesker ser ut, eller om de er alene på en stor strand, de fleste har mer enn nok med seg og sine.
Jeg koser meg på stranda med en god bok og ikke minst noen avkjølende bad når kroppen blir for varm.
Det er rart og kjenne på kroppen, den sier i fra og jeg har begynt å lytte til den så kroppen min og jeg er mer på lag, noe som også føles godt

Livstegn

Et lite livstegn
Livet er merkelig, jeg har aldri hatt det så bra som jeg har det nå, og jeg nyter hvert øyeblikk.
Jeg har blitt tøffere, jeg tør å si i fra.
Terapien er avslutta, men jeg kan bare ta kontakt hvis det skulle dukke opp noe, og det er greit å vite.
Jeg vil nok benytte meg av det hvis behovet skulle melde seg, men jeg har aldri vært så stabil som jeg er nå.
Sommeren er godt i gang og for første gang på mange år så dro jeg på stranda og badet. jeg har også vært ute og spist.
Det og gjøre sånne ting alene har sittet langt inne, men nå bare gjør jeg det og jeg koser meg

Jeg har det bra

Jeg skriver sjeldent her inne nå, jeg har ikke lenger det behovet, jeg har det bra på mitt nye hjemsted.
I morgen er det 17 mai, men i år gruer jeg meg ikke slik jeg pleier, det er en dag lik alle andre dager.
Jeg er i stallen nesten hver dag og gleder meg til å dra dit, hesten stortrives der og det varmer en hestemammas hjerte.
Her er noen bilder fra gresstilvenning og det var noen lykkelige hester som fikk komme på gress

Jeg fortjener og ha det BRA

Jeg har vært på kontroll med beinet og det viste seg og IKKE å være et brudd, men en ekstra knokkel, så jeg ble kvitt gipsen., Ankelen gjør fortsatt vondt og jeg har vært blå nesten opp til kneet, men det kommer seg og snart skal jeg ut å ri igjen
Nå er vi i påskeuska og jeg gruer meg ikke til denne høytiden slik jeg har gjorde før,
Jeg skal være alene i påsken men jeg er jo stort sett alene og trives med det, men jeg ser fram til påsken med god mat og kanskje litt utflukter i nærområdet.
Jeg er fortsatt ikke kommet helt i mål med leiligheten, men det kommer seg sakte men sikkert, men det viktigste er at jeg virkelig kjenner på at jeg trives.,
En annen ting er at jeg  bryr jeg meg om hvordan jeg har det rundt meg, det har jeg aldri  gjort før
Tidligere.spilte det ingen rolle om  hvordan jeg hadde det rundt meg, mens nå betyr det det noe for min egen trivsel og ikke minst så fortjener jeg og ha det fint rundt meg.
Jeg har kommet ganske langt som tør å si og skrive at jeg fortjener og ha det bra.
Terapeuten min var hvertfall veldig fornøyd når jeg sa det til han på siste time.

Uflaks

Ting har jo gått så bra i det siste at nå måtte vel noe skje, heldigvis er det fysisk og ikke psykisk.
Jeg hadde en fantastisk dag i stallen i går, vi fikk møkka luftegården, og ordnet med gjerdet.
Da jeg skulle inn i løa for å hente noen gulerøtter til hesten min så klarte jeg å tråkke skikkelig over, jeg hørte at det knaste og vondt gjorde det, nå har jeg tråkka over en del ganger før, men denne føltes anderledes ut.
Etter litt overtalelse fra stalleier så kjørte hun meg på legevakta, og etter å ha sittet der i 4 timer så ble det konstatert et lite brudd i ankelen.
Jeg må vel si at det passer utrolig dårlig med beinet i gips og samtidig bo i fjerde etasje, men det passer vel egentlig aldri å brekke noe som helst
Jeg fikk på en gammel tupe gips siden beinet var så hovent, men om en uke så får jeg forhåpentligvis på en litt letter gips, så da får jeg kanskje kommet meg opp på hesteryggen igjen, det er lov og håpe det hvertfall.
Jeg kjenner ikke så mange i den nye byen min ennå, men de jeg kjenner er utrolig snille og hjelpsomme så dette skal nok gå greit.
Jeg har hvertfall ikke tenkt at dette skal dra meg ned, det er sånn som skjer og jeg må bare godta det