Tåke

Jeg gikk tur en kveld, og da kom tåka sigende.Denne var fysisk, men allikevel så betegnende på hvordan jeg ofte har det. I løpet av et øyeblikk forsvinner verden, og lyset, alt blir bare grått. Jeg ser ingenting, ikke et hus, lys eller noe. Det er sånn jeg ofte har det når ting begynner og bli vanskelige. Det er som å gå i tåke, uten og vite hvor veien går eller hvor du er. Nå har sola snudd, og høsten nærmer seg, og høsten er ikke min favoritårstid for og si det mildt. Nå har jeg vel ingen favorittårstid, det er alltid noe som trigger fram mareritt. Det har gått bra her i fjellet, naturen gir en egen ro tross dårlig vær. Det murrer selvfølgelig i bakhodet at jeg må møte verden igjen, og det føler jeg meg ikke klar for. Jeg føler meg enda mindre klar for og møte verden nå. Etter dagens telefonsamtale med psykologen, har jeg vært hudløs så det holder. Før jeg dro opp hitt lovte jeg de små at her skulle de få lov til å gråte men så er det folk på nabohytta, så gråt er ikke tillatt, for tenk om noen hører. Jeg bryter løftet jeg ga til de små i vinter/våres, om at det var lov å gråte, men at de måtte bare vente til vi kom opp hit. De er nå vant til at løfter blir brutt, og de vet hvor farlig det er å gråte, så de kniper igjen øynene hardt slik at ikke en tåre kommer ut Det virker som den psykiske tåka er i ferd med og innhente meg også her oppe, og det virker ikke som jeg klarer å stoppe den. Jeg får prøve å tenke på disse ukene som har gått uten tåke, men det er ikke lett, når ting begynner og rase, og tåka omslutter hele meg