2017

Det er så rart og fortsatt å ha det bra.
Nå nærmer det seg 4 år uten terapi, jeg har begynt på mitt sjette år uten fysisk selvskading, 4 år uten indre selvskading.
Livet er fortsatt ikke perfekt, men jeg har ikke ønske om det perfekte liv, det finnes grå dager, men de er ikke dominerende.
Det indre kaoset er borte, det hender noen ganger at den sinte kommenterer, men det er sjeldent, og når det skjer så sjekker jeg ut hva dette handler om, og som regel er det usikkerhet som gjør at den dukker opp, med den bakgrunnen jeg har så er jo ikke det så rart at usikkerheten dukke opp med ujevne mellomrom.
Jeg kan vel si med hånden på hjertet at barndommen min ikke lenger dominerer livet mitt i dag.
Den bakgrunnen jeg har kan jeg ikke få gjort noe med, men jeg kan gjøre noe med dagen i dag
Livet er faktisk helt OK

Hva var det som hjalp

Jeg har nå vært 2 år uten terapi, og det har gått utrolig bra.
Etter å ha vært svingdørspasient i nesten 10 år så har jeg ikke nå hatt en innleggelse på flere år.
Den tradisjonelle psykiatrien klarte aldri å hjelpe meg.
Jeg var heldig som hadde mulighet til å prøve privat behandling, jeg søkte etter psykologer som kunne traumer, men fant ingen, jeg skrev til nasjonalt traume-senter,noe svar fikk jeg aldri.
Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg tok kontakt med Jørgen Thorkildsen han driver med integrert traumeterapi SE metoden , men da hadde jeg mistet håpet og regnet ikke med at det var noe hjelp å få.
Han var en raring og jeg følte ikke at han tok meg på alvor, så feil jeg tok, var det noen som tok meg på alvor så var det den mannen.
Det stod på siden hans at en ville merke bedring etter få timer, ha, ha tenkte jeg kiss my ass.
Jeg dro til første time med stor skepsis, og dro fra timen med enda større skepsis, dette var bare bortkasta tid.
Jeg husker jeg skrev en mail til han hvor jeg sa rett ut at jeg ikke følte at han tok meg og min historie på alvor, han svarte på mailen og forklarte, så jeg tenkte at jeg fikk gi han en sjanse til.
Han hadde en helt annen framgangs-metode enn det jeg var vant til, vi fant min trygge plass som var og fortsatt er stallen og min kjære hest.
Jørgen var veldig klar på at han ikke var hovedterapeuten i dette, det var det hesten min som var.
Det som gjorde at jeg begynte å stole på denne rare mannen var når han anerkjente min smerte noe han gjorde veldig tidlig, jeg husker han sa i en time, jeg skjønner ikke hvordan du har overlevd.
Når han sa det så kunne også jeg undres på det, på hvordan inn i helvete klarte jeg å overleve den barndommen
Når jeg fikk lov til å være forbannet både på han og alt det som hadde skjedd.
Vi gikk tilbake i tid, jeg fikk lov til å ta igjen, slå tilbake i sakte bevegelser, jeg drepte mine overgripere i dette rommet, han turte og la det skje i terapirommet.
Han brukte tid og jeg gikk aldri ut fra en time opprevet og istykker-revet på innsiden.
Jeg var alltid mye roligere etter en time med han, og den sinte delen i meg begynte å stole på denne mannen som lot meg få ta igjen.
Han var aldri redd for at jeg skulle bli voldeilig utenfor terapirommet, men jeg ser for meg det rommet som en slagmark, hvor jeg fikk utkjempe mine slag og hvor han hjalp meg med å ta igjen hvor jeg gjorde det jeg hadde hatt så lyst til å gjøre den gangen men hvor jeg ikke turte eller ikke var i stand til å gjøre det.
Jeg gikk i terapi i under ett år og ble så mye bedre så det stemte det som stod på nettsiden. Jeg vet at skulle jeg noen gang bli så dårlig igjen at jeg trenger terapi så er det denne metoden jeg kommer til å prøve
Jeg legger ved linken til siden hans, dette er ikke noe reklame men her kan en lese litt om metoden og se noen video
http://www.integrerttraumeterapi.no/index.htm

Nyter

Jeg har det bra og nyter virkelig livet
Dagene mine går stort sett med til å være i stallen.
Jeg har turt å begynne å ri for instruktør, og merker stor forandring både på meg og hesten.
Det er merkelig hvordan livet har forandret seg, det er nå snart 2 år siden jeg hadde min siste terapitime.
Hesten min har flyttet til en større stall, og jeg må innrømme at jeg var svært skeptisk til flyttingen, men det har gått over all forventning, jeg stortrives på den nye stallen.
Jeg har blitt kjent med flere mennesker, og stort sett er jo alle hyggelige, noen har du mer kjemi med enn andre, men sånn er jo livet.
Blogging blir det lite av, og jeg vil tro at det er et sunnhetstegn, jeg har rett og slett ikke tid eller lyst, for stort sett er jeg i stallen sammen med verdens beste hest.
Jeg har et lite mål og det er å tørre å ri på klubbstevne til høsten, og det målet er innen rekkevidde, så får jeg se om jeg tør når tiden nærmer seg.

Å bli tatt på alvor

Som psykisk syk så følte jeg ofte at det jeg sa ikke ble tatt på alvor, fysiske smerter ble ofte avfeid med at det var psykisk, spesielt hvis man var innlagt.
Det siste året har jeg hatt en del smerter som ikke gir seg, så jeg kom meg endelig til legen i august.
Legen sendte meg videre til røntgen, og i dag ringte han, med svarene.
De hadde funnet noe på bildene, mest sannsynlig er det  ingen ting, men jeg skal utredes i forhold til det de har funnet.
Undersøkelsen blir da gu og koloskopi.
Dette er undersøkelser som jeg ikke er i stand til å få gjennomført, men forslaget fra legen var da og ta dette i narkose og om jeg ville klare det.
Jeg sa ja til og ta undersøkelsen i narkose, og håper at de ikke finner noe.
Nå er det bare og vente på innkallelse  og det kan jo ta sin tid.
Noe angst blir det av dette, men jeg får bruke hesten min som det trygge punktet og nyte den gleden han gir meg.

Høst

Høsten er her og den har vært fin, det er fortsatt en merkelig følelse og ha det bra.
Det er kanskje bra at jeg ikke tar det for gitt, men setter pris på alle de vakre dagene.
I dag med skyfri himmel og alle de fine fargene og jeg kan ta hesten min ut på en flott ridetur og bare nyte livet.
Det finnes selvfølgelig noen gråe dager også, men de er i mindretall og det er jeg så takknemlig for.
Hvis noen hadde sagt til meg for 2 år siden at jeg ville nyte livet slik som jeg gjør nå, hadde jeg aldri trodd på de.
Jeg trives fortsatt veldig godt på Sørlandet, og har ikke angret en dag på at jeg tok sjansen på å flytte.
Hesten min var nødt til å flytte pga tidligere stalleier har måtte avlive den ene hesten sin, og at det er en risiko for at hun må avlive den andre.
Jeg var heldig og fikk plass på nabostallen på kort varsel, det er en stor stall med rideskole og mange mennesker,men jeg tror at det kan bli bra både for meg og hesten min.
Ridetimer har jeg også begynt og ta, og det var veldig skummelt de første gangene, men nå synes jeg det er artig og utrolig lærerikt.
Jeg kommer til og fortsette med ridetimer og målet er å tørre å ri klubbstevne neste år.

Skadefri

Nå er det 3 år siden jeg selvskadet sist, sånn omtrent.
Jeg husker ikke datoen, men vet at det var i januar en gang for 3 år siden det sist skjedde.
I det siste har jeg hatt flashbacks fra opphold på psyk, det er ikke noen hyggelige minner, jeg tenker ofte hvordan kunne de som skulle hjelpe være så utrolig hjelpeløse
Det er også 3 år siden siste innleggelse utenom en 24 timers innleggelse for 2 år siden, og jeg håper og tror at jeg aldri trenger den såkalte hjelpen de kan gi.
Jeg vet at jeg fortsatt er mer sårbar enn mange andre, men jeg klarer og håndtere det bedre og ikke minst leve med sårbarheten.
Det er et nytt år , og jeg ser positivt på livet

1 år uten selvmordstanker

Nå har det gått 1 helt år uten at jeg har hatt tanke om og ta mitt eget liv.
På denne tiden av året pleier jeg og være utslitt av og ta meg sammen.
Dette året som har gått har jeg bare levd, ikke et perfekt liv, men jeg har levd mitt liv.
Det er et halvt år siden siste terapitime, og det går fortsatt bra.
Jeg har fortsatt noen utfordringer, men det er nettopp hva det er, utfordringer.
Det som tidligere var helvetesmåneder , har bare blitt til høstmåneder som har vært greie og komme seg gjennom, jeg har forbannet regnet som alle andre, og håpet på sol, som sjelden dukket opp.
Nå er det snart jul og tidligere så har det vært den tøffeste tiden på året, men nå er det bare noen dager som kommer og går.
Jeg er ikke så veldig julete av meg, og kommer nok aldri til og bli det, men det er ikke lenger en høytid jeg gruer meg til.
I år skal jeg feire jul alene, uten at det er noe dramatikk i akkurat det.
Jeg skal kose meg med god mat, litt hesteterapi og strikketøyet.
I dag snur sola og det og dagene vil bli lengere og lysere.
Jeg ønsker alle som leser en så god jul de kan få.