torsdag 31. oktober 2013

Torsdag=behandling

Det ser ut som som det er torsdagen som blir den store behandlings-dagen.
Først er det time hos kiropraktor for så og dra til Oslo til traume-behandling.
På en uke så bruker jeg 1500,- til behandling av kropp og sjel.
Jeg er heldig som har råd til det, men det er med en liten bismak, men jeg får bare ta det med den bismaken.
Til tider så hater jeg kiropraktoren som finner alle de ømme og låste musklene som finnes, fy flate hvor vondt det gjør når han holder på.
Heldigvis så har han humoristisk sans og tåler det som kommer ut av kjeften min når han knekker opp.
I dag var jeg feig i traume-behandlingen, men det var visst greit og være det også.
Vi snakket litt om hvorfor jeg reagerte så sterkt på og få medhold i disse sakene som nå er ferdig.
Det han sa virket faktisk litt fornuftig, og jeg trenger litt fornuft i den "galskapen". Det er mange som har prøvd å si meg sannheter tidligere, men jeg ikke har klart å ta det inn over meg.
Jeg klarer vel fortsatt ikke å ta det helt inn at noen tror på meg, men jeg er litt på vei.
Uansett så har jeg en behandler som virkelig gir av seg selv, og som tåler min form for galgenhumor.
Jeg får prøve og tenke at selv om det går i millimeterskritt så går det hvertfall framover selv om det bare er en millimeter om gangen.

En dårlig natt

En dårlig natt, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg er i en nedadgående spiral.
Jeg var sliten og trøtt når jeg gikk og la meg i går, men søvnen ble stykkevis og delt.
Erfaringene jeg har gjort meg når det gjelder søvn er at jeg faktisk trenger en hvil på dagen.
Det irriterer meg faktisk at jeg trenger det, men det er mange år med slitenhet som dessverre gjør det nødvendig.
I går valgte jeg å ikke hvile, og det gikk ut over nattesøvnen noe jeg ikke burde være så overasket over.
Til tider har jeg skammet og skammer meg over dette behovet for å hvile for jeg som ikke gjør noenting burde vel ikke være så sliten at jeg trenger å hvile.
For mennesker som ser meg uten og kjenne meg så gjør jeg tilsynelatende ingenting og burde ikke ha behov for å hvile.
Jobben jeg gjør synes ikke for andre, det er en indre jobb som handler om å kunne leve med en historie som ikke er så enkel å leve med
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var et A-4 menneske, men det kommer jeg nok aldri til og bli.

onsdag 30. oktober 2013

En litt trøblete ridetur.

En litt mer OK dag, med normale aktiviteter og litt mindre tankekjør
Det begynte med at hesten skulle få sko, og at hovslageren var forsinka, det var forsåvidt greit nok for da fikk hesten tørket litt.
Etter skoingen var vel overstått så var det ut på en liten tur alene.
I begynnelsen av turen var ikke drømmehesten akkurat så veldig drømmehest for og si det mildt.
Han ville og prøvde og snu flere ganger, og vi hadde vår første "krangel".
Vi ble etterhvert enige om hvem som bestemte og det var meg, resten av turen gikk bra og jeg hadde verdens beste saktetølt på vei hjem.
Det var nok flere grunner til hestens uvilje til å gå dit jeg bestemte i dag, det var lenge siden vi hadde ridd den runden, og ikke minst så var det lenge siden det bare hadde vært han og meg på tur.
Det er ikke morsomt når en hest bestemmer seg for at den skal snu, det er mye krefter som er i sving
Heldigvis så valgte hesten etterhvert og høre på meg og jeg satt igjen med en følelese av mestring etter turen.

tirsdag 29. oktober 2013

4 år

Det tok meg tilsammen 4 lange vonde år fra jeg skrev søknadene om oppreisning og rettferdvederlag til det siste svaret kom.
Det tok meg 2 år og klare å skrive noe på en søknad, og mens jeg skrev så økte selvskadingen og selvhatet til nye høyder.
Jeg trodde alle ville tro det jeg trodde om meg selv var sant og at svarene jeg kom til å få ville bekrefte min egen "sannhet" som var jeg kunne skylde meg selv.
Nå som svarene har kommet, det ene i våres og det andre i går, så gjelder visst ikke min sannhet, men det er vanskelig og tro på for meg.
Det og gå fra "min sannhet" til den reelle sannheten vil nok det bli en en lang vei å gå.
Selv om alle sier at det var ikke min skyld eller feil, så tenker jeg ofte at det sier de fordi det er sånn man sier.
Jeg husker at for en del år tilbake så var det en psykolog på sykehuset som prøvde å spørre meg om hva hvis dette hadde vært barna mine,om det hadde det vært deres feil.
Svaret mitt var ganske så klart NEI, og dessuten hadde de ikke vært så dumme. Han prøvde seg på nytt og spørre om andre barn hadde skyld hvis noe sånt skjedde med de, og svaret mitt var igjen NEI.
Den dagen hvor jeg kan tro på at alt som skjedde med meg ikke bare var min feil så har jeg kanskje kommet et stykke på vei.
Men jeg ser når jeg leste setningen at jeg fortsatt tar på meg skylden for det som skjedde så derfor overstrykningen av ordet bare min feil.
Jeg kan nå lukke dette kapitelet som handler som handler om oppreisning og rettferd, det var en lang vei å gå, men jeg gikk den.
Nå er det et nytt kapittel hvor jeg skal lære meg til å tro på det disse brevene sier, det var ikke bare min skyld.



mandag 28. oktober 2013

I kveld renner tårene

Når brevet kom og det hadde sunket inn at noen utenfor var enig i at det jeg opplevde var grusomt, da kom sorgen som et slag i magen.
Med sorg burde det komme gråt, men dit har jeg ikke kommet enda, jeg er fortsatt redd for gråten.
Jeg vet ikke om jeg noengang kommer dit hvor jeg tør å gråte, jeg gråter aldri, det kan renne tårer, men gråte nei det tør jeg ikke.
Lysten til og ta en eventuell medisin var stor, men jeg valgte heller å kjenne på sorgen, og tillot meg å sørge over en tapt barndom for denne gangen var det sorg og ikke "mareritt".
Det gjør vondt, veldig mange tror at det og få medhold i sånne saker gjør at nå er alt bare bra.
Jeg skulle ønske at det var sånn, men det er nå jobben virkelig begynner, og det er ingen lett og morsom jobb.
Tvert i mot dette er en jobb de færreste vil ha, og de aller fleste vil vegre seg for å begynne med den type jobb
Jeg er glad de fleste slipper den type jobb som jeg er i nå.
Det er veldig mye annet jeg heller ville jobbet med enn akkurat dette, men nå ble jo livet sånn og kanskje en dag kan jeg bruke denne historien til å hjelpe andre.
I kveld renner tårene, stille, like stille som den gang jeg var et redd lite barn.
Jeg tørker de bort, men det kommer bare flere, men gråten sitter fortsatt igjen i halsen, men kanskje en dag kan jeg våge å slippe gråten fri


Et brev fra staten

Når jeg søkte om oppreisning så fikk jeg rådet om å søke om statens rettferds-vederlag.
I dag kom det brevet og jeg var ikke akkurat så veldig optimist når jeg åpnet det.
Jeg ble trodd også der, og jeg kjenner på lettelse over at dette kapittelet nå kan lukkes, og at jeg kan gå videre.
Det har vært en lang prosess med mye frustrasjon, sorg og tårer, men jeg gjennomførte, og ikke minst så overlevde jeg denne prosessen.
Jeg skal tillate meg selv og kjenne litt på sorgen over den tapte barndommen i dag.
Nå kan angsten for postkassa legges vekk og jeg kan fortsette med den behandlingen som ser ut til å hjelpe.
Jeg kjenner at jeg er litt hudløs akkurat nå, men det vil gå over

fredag 25. oktober 2013

Overaskende

Når jeg skriver innlegg til bloggen så tenker jeg ofte ikke på om innlegget er positivt eller negativt.




Jeg leser absolutt alle kommentarer og prøver å svare på de.
Det jeg synes er overraskende er støtten jeg får fra mange av dere.
Dere gleder dere på mine veier når ting går bedre, dere heier meg fram når det er noen humper og dype hull i veien.
Det jeg synes er mest overraskende og positivt er at det er bloggende med med positiv overskrift er de som faktisk flest titter innom.
Jeg kjenner meg litt igjen der når jeg leser andres blogger, og det er faktisk litt godt å se for det motbeviser litt påstander om at psykisk helseblogger bare graver seg ned og ønsker kun og lese om alt det fæle.
Når jeg leser andres blogger så leser jeg ofte bloggen og gleder meg over framskrittene til den som leser.
Det betyr ikke at jeg kun leser innlegg med kun positive overskrifter.
De jeg leser følger jeg i tykt og tynt, og jeg gleder meg når jeg ser at andre også har gode dager, og jeg føler med de når det virkelig butter i mot.
Noen ganger så kan den mørke tunnelen virke uendelig lang og se ut som den aldri tar slutt.
Det finnes så mange behandlingsmetoder og det er ikke lett verken og få time eller finne ut av hva de forskjellige behandlere er gode på.
Jeg ønsker meg faktisk en liste over hva de forskjellige behandlere er gode på, for alle er ikke gode på alt og ikke minst skulle jeg ønske at det fantes en referanse som en kunne sjekke opp. Akkurat det siste er kanskje vanskelig og få til fordi vi mennesker er så forskjellige og det handler mye om kjemi, men det hadde vært godt å vite hva de er spesialister i eller selv mener de er gode på.
Det hadde hjulpet når en skal prøve å finne en god behandler
Noen er gode på angstlidelser, tvangslidelser osv, osv for ingen er gode på absolutt alt.

En vond men allikevel en god time

Når jeg spurte i går om brainspotting var en form for EMDR så fikk jeg en forklaring på at det var en litt mer avansert form for EMDR
Han har brukt dette ordet noen ganger så jeg tok mot til meg og spurte
Jeg gruer meg litt til timene nå, men samtidig så må jeg bare for min egen del, og timen i går var tøff, men samtidig så bra.
Det virker sprøtt det som foregår i timene, og samtidig litt logisk. Det spiller jo ingen rolle om det er logisk eller ikke,hovedsaken er at jeg føler meg bedre.
I går ble det litt snakk om ryggvondt, og ja ryggen har plaget meg siden jeg var en jentunge, noe som ikke er så rart med tanke på hva kroppen har fått gjennomgå fra veldig ung alder.
Kroppen husker og lagrer, og kan fryse til ved traumatiske hendelser, noe som igjen fører til låste muskler, spenninger osv.
For noen år siden falt jeg av den gamle hesten min i full galopp, jeg slo meg kraftig og fikk en låsing i bekkenet.
Dette gjorde selvfølgelig vondt, og smerter kan trigger "mareritt", og etter dette fallet fikk jeg et nytt pga smerten.
Jeg husker dette bare i bilder/film.
Uansett så er jeg veldig lita og sitter og i en åpning mellom 2 rom, tydeligvis satt jeg i veien, og blir sparket gjennom rommet av en mann.
Den smerten jeg fikk etter fallet fra hesten, var akkurat den samme smerten som kroppen kjente den gangen for lenge siden..
Jeg forteller dette til den behandleren jeg hadde da, og får beskjed om at den smerten jeg har i dag, er dagens smerte, og ferdig med det.
Jeg nevner den samme historien i går som en mulig forklaring på hvorfor jeg har vondt i bekkenet/rygg.
Jeg blir litt målløs når han tar dette alvorlig, og ikke minst spør meg om vi skal jobbe med ryggproblemet, jeg må være ærlig og si at lyst hadde jeg ikke, men jeg følte at jeg måtte.
Det og få beskjed om i en klar tone, at jeg måtte ingenting var veldig godt, men jeg valgte allikevel å gjøre det, med såkalt brainspotting.
Det var utrolig vondt og gå tilbake og smertene i ryggen tiltok etterhvert som angsten økte.
Vi gikk inn og ut av den historien, og den lille jenta er både sint og fortvilet, før hun finner sin måte og ta igjen på
Jeg ble totalt overasket over vendingen denne historien tok under denne behandlingstimen, for dette hadde jeg aldri sett for meg.
Som liten jente har hun ingen mulighet til å ta igjen med en stor voksen mann, men hun har en hjelper, den "usynlige hunden".
Hun ber den usynlige hunden om å bite mannen, og det blir et "blodig bilde" hvor den store mannen får kjenne hvordan det er å være underlegen.
Enden på denne historien ble at den usynlige hunden tok med seg den lille jenta ut i "hundehuset hvor det var trygt"
Ja det kjennes totalt sprøtt ut når jeg sitter og skriver, men det og få ut sinnet på denne måten var faktisk godt
En del av meg er imponert over den lille jenta som faktisk overlever og klarer å få ut sinnet sitt på sin måte.
Uansett så gikk jeg ut fra timen med litt mindre vondt i ryggen og med samme beskjed fra behandler som kiropraktor, beveg deg, men ingen store bevegelser.
Den sinte delen av meg var faktisk veldig fornøyd etter denne timen, noe som kanskje ikke overasker meg.

torsdag 24. oktober 2013

Å være redd for å trenge noen

Jeg kjenner veldig på at jeg er redd for å trenge noen og redd for å trenge meg på, eller å synes
Alle mennesker trenger noen, men for meg er det kjempeskummelt.
Jeg har alltid vært en meget selvstendig person og er det vel fortsatt det.
Min lærdom har vært at den eneste du kan stole på er deg selv.
Det er nok en sannhet med modifikasjoner vil jeg tro, men fortsatt så klarer jeg ikke å stole 100% på noen, utenom hesten min.
Jeg må flire litt av meg selv, og stole på et dyr som innehar fluktatferd, ja det stoler jeg på.
Ryggen er jo fortsatt ikke god, så det ble en skrittetur på beina for meg og hesten.
Ut på tur og aldri sur er vel mottoet til Kvikur, møter vi på noen mennesker så bør de absolutt hilses på, men dog på en høflig måte.
Hesten min har forandret seg siden jeg kjøpte han, men det har også jeg, vi har forandret oss sammen, og begge kanskje til det bedre.
Han har fått meg mer sosial, fått meg til å tro litt på at jeg faktisk kan litt om hest
Hester skiller mellom personer som rir de, det er veldig tydelig, siden jeg ikke kan ri for øyeblikket så har en dame på stallen ridd han en del for meg.
Når hun sa at han var "frekkere" med henne enn han var med meg, så ble jeg faktisk litt glad.
Det betyr for meg at noe har jeg gjort riktig, vi har blitt mer et team, selv om vi har en lang vei foran oss.
Det er en vei jeg gleder meg til å gå, og bare det å si det nå i helvetes-månedene er utrolig stort for meg.
Jeg er snart ferdig med den første måneden og den har gått OK, jeg har aldri hatt en så fin oktober som jeg har hatt i år.
Men jeg er fortsatt redd for å trenge noen og å trenge meg på, men jeg tør å synes litt og det er et steg i riktig retning

tirsdag 22. oktober 2013

Åpenhet

Jeg har stort sett holdt min psykiske lidelse for meg selv, også når jeg har møtt andre behandlere som kiropraktorer osv.
Nå i det siste har jeg blitt litt mer åpen om at jeg sliter psykisk og har store senvirkninger etter barndommen.
I dag var jeg hos den gamle kiropraktoren som jeg brukte sist i 2009, da gikk det ikke så bra, det endte med et kraftig angstanfall og jeg turte ikke lenger å gå til behandling for ryggen.
Nå var jeg ærlig og sa i fra også om den nye behandlingen som jeg får for psyken
Det lønte seg, for nå skal han være obs på at det kan komme kraftige angstanfall i etterkant.
Dette blir nok kostbart, men jeg håper at det er verdt det.
Så kanskje åpenhet lønner seg

søndag 20. oktober 2013

Kiropraktorbehandling

Det er vel det helgen har bestått i, jeg får vel være glad for at det finnes en klinikk som er åpent 365 dager i året.
Det har blitt en kostbar helg med 3 behandlinger på 3 dager.
Helgen har stort sett blitt tilbrakt på sofaen i liggende stilling fordi jeg skulle unngå å sitte, morsomt nei.
Nå begynner hvertfall smertestillende å virke litt så får prøve å være fornøyd med det.
Jeg har ny time på tirsdag og rådet til kiropraktoren var vent litt med ridningen til jeg hadde vært hos min egen kiropraktor.
Akkurat nå har jeg ikke sjans til å komme meg opp på hesteryggen så det rådet vil bli fulgt.
Jeg synes at det er litt urettferdig at dette skulle skje nå, men sånn er det og jeg får bare leve med det.
Hesten har heldigvis fått stell og mosjon av en dame på stallen så han lider ingen nød.
Kvadrilje-oppvisningen er om en uke og jeg må bare bli bedre, for det har jeg lyst til å være med på.
Jeg tror det blir jevnlig kiropraktorbehandling framover, siden musklene slipper litt opp på skjoldet slik at jeg får akutte smerter både i rygg og nakke

lørdag 19. oktober 2013

Kranglete rygg

Det er ikke det jeg trenger nå, men det er det jeg har, en kranglete rygg.
Den planlagte rideturen i går ble avlyst og det blir den jeg hadde planlagt i dag også,det finnes tydeligvis bivirkninger av denne type behandling også.
Det jeg opplever med ryggen nå er visst ikke så uvanlig i følge behandleren min som jeg var hos i går
Han anbefalte meg og gå til kiropraktor så raskt som mulig.
Jeg trodde jeg skulle klare å vente til mandag, men smertene ble for store utover gårsdagen så da ble det en liten ringerunde rundt.
Heldigvis så finnes det kiropraktorer som driver med akutte ryggsmerter så jeg fikk time i går ettermiddag, og har time igjen i dag.
På mandag kan jeg ringe den gamle kiropraktoren min og satse på å få behandling hos han.
Det at dette ikke er så uvanlig kan jeg faktisk forstå, fra og gå i totalt helspenn til og ha flere timer hvor jeg har det OK så sier det seg selv at kroppen kanskje får slappet av litt.
Det skjoldet som musklene har hatt rundt feilstilte ledd løsner og da glipper det rett og slett for rygg og andre ledd.
Jeg prøver å se positivt på dette, men det er ikke lett når alle bevegelser gjør vondt, og når jeg i tillegg ikke har sjans til å ri så blir jeg litt sur på kroppen.

onsdag 16. oktober 2013

Tankefull



Tankene går i mange retninger, men det er heldigvis en retning de ikke har tatt, og akkurat det er jeg glad for.
Jeg har det for så vidt bra jeg koser meg med hesten min og klarer å være her og nå i mange timer om gangen.
Hvor lenge vil dette vare er vel en av tankene, dette er for godt til å være sant er en annen variant.
Vi er nå i midten av oktober og vanligvis pleier jeg å være skikkelig dårlig psykisk, med tanker om å avslutte livet.
Jeg er ikke der nå, men innrømmer gjerne at jeg er livredd for å komme dit igjen
Hva er det denne behandlingen gjør som tidligere behandling ikke har fått til. 
Tidligere behandling har bare dreid seg om å holde meg i livet på denne tiden av året. 
Når noen spør meg om hva som er forskjellen på denne behandlingen og tidligere behandling så klarer jeg ikke å forklare det.
Jeg husker jo hvor skeptisk og negativ jeg var etter første time, da var jeg overbevist om at denne behandleren ikke tok min historie på alvor.
Jeg kjenner at jeg gruer meg litt til neste time, fordi de 2 siste timene var tøffe med mye angst midt i timen, samtidig så vet jeg også at jeg gikk ut fra timen med mer forståelse og mindre angst enn jeg hadde når jeg kom.
Jeg vet at jeg må gjennom dette for å kunne få et bedre liv, og jeg har det jo mye bedre denne høsten jeg noen gang har hatt.
Jeg undres på om dette kan være angst for angsten, eller om jeg er redd for at denne bedringen er for god til å være sant.

søndag 13. oktober 2013

Omsorg og det å bli tatt på alvor

Jeg grubler veldig på dette om dagen jeg har prøvd å finne gode definisjoner, men finner ingen jeg liker.
Å gi omsorg og ta i mot omsorg,er det et likeverdig forhold mellom den som gir omsorg og den som tar i mot?
Når det gjelder omsorgen mellom barn og foreldre så er jo ikke den likeverdig, barna er avhengige av den omsorgen som blir gitt, det være seg om den er god eller dårlig.
Hvis jeg går bort i fra akkurat den biten og konsentrerer meg om omsorgen som blir gitt i psykisk helsevesen, så finnes det jo ikke likeverd.
Den omsorgen som vi ikke fikk som barn og som vi kanskje lengter etter, den får vi ikke, og er den mulig å få?
Mange som lider av det samme som meg selv, har veldig mange ganger hørt utsagnet "vi forholder oss til den voksne deg".
Det kan føles som et nytt overgrep at ingen er villig til å se den lille, den sinte eller det livredde barnet som sitter forskremt i en krok uten språk.
Det de ser er den voksne som ikke er i stand til å snakke, og så får du kanskje høre at du får komme ut hvis du trenger hjelp.
I dagens psykiske helsevesen så er det stort inn og ut på en akuttavdeling, og som regel må vi hanskes med delene våre selv, noe som er veldig vanskelig for det er ikke alltid vi skjønner at de er framme.
Før forrige time hadde natteangsten økt, noe jeg ikke skjønte hvorfor, jeg hadde det jo bedre enn på lenge.
Jeg har så lenge jeg kan huske vært redd for å sovne og redd for sove, dette har jeg sagt utrolig mange ganger til tidligere behandlere og aldri blitt hørt eller tatt på alvor på dette punktet
Hvis jeg har fått noen råd  så har det ofte vært du får tenke på noe hyggelig når du legger deg.
Jeg nevnte den økte natteangsten for behandleren min, og han tok dette på alvor og prøvde å snakke med den redde jenta i meg som bærer mye av natteangsten jeg har slitt med i mange år.
Hun turte ikke å si noe og jeg klarte ikke å snakke på hennes vegne og det var helt OK for han.
Han skjønte at dette barnet var/er livredd hver eneste gang hun skal legge seg.
Jeg opplevde for første gang at det var en behandler som tok dette seriøst og bare det var merkelig opplevelse.
Det jeg opplever er at han tar den lille jenta på alvor og prøver å trygge henne, ikke gjennom seg selv, men gjennom meg.
Jeg fikk en oppgave eller en hjemmelekse som jeg skulle gjøre når jeg la meg, og noe av dette har jeg brukt tidligere, men uten å være bevisst på det.
Behandleren kan ikke gi meg den tapte omsorgen, for den er tapt, men han gir meg noen verktøy som gjør meg i stand til å gi omsorg til meg og delene mine.
Så hva er riktig omsorg, jeg har fortsatt ikke svaret på det, men jeg tror det er mange former for omsorg, og det som er rett for meg, blir kanskje et overgrep ovenfor noen andre.
Jeg tenker at så lenge det er skjevfordeling den som gir omsorg og en som tar i mot, så ligger makten veldig ofte hos den som gir omsorgen.
Jeg vet ikke om det finnes et fasitsvar på hva som er god omsorg,uansett så tror jeg at det å bli tatt på alvor er en del av den gode omsorgen.

torsdag 10. oktober 2013

"Gode hensikter"

Jeg skrev en mail til den gamle psykologen min, hun som avsluttet meg i løpet av en time.
Det var godt og bli ferdig med den biten, jeg trengte en avslutning for min egen del.
Jeg håper hun leser den og kanskje lærer noe av den situasjonen, men sikker på det er jeg ikke.
Det er visst måten jeg må gjøre det på, for de fleste er enten døde, og de som lever er så sikre på at de gode hensiktene de hadde var nok.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg i løpet av de siste 10 årene har hørt akkurat den setningen, vi har jo bare gode hensikter.
Gode hensikter er ikke alltid til det beste for de som blir utsatt for dem, og det har jeg også sagt høyt og tydelig fra om mange ganger.
Det er sjelden at jeg har blitt hørt på akkurat det, for de har jo så gode hensikter.
Av alle de dårlige unnskyldningene som finnes, så er dette så er denne med gode hensikter en av de dårligste
Den unnskyldningen går ut på at jeg ikke visste/vet hva som er best for meg.
De aller fleste vet nemlig hva som er best for dem, hvis de bare hadde blitt spurt og hørt. 

onsdag 9. oktober 2013

Å søke trøst og styrke i dyr

Når jeg gikk å la meg i går kveld etter timen så var jeg sår.
Terapeuten har snakket om de indre ressursene som ligger i oss, jeg har ikke helt skjønt hva han mente før i går kveld.
Først en liten historie som jeg ble fortalt av min tante.
Mine foreldre hadde tatt med meg opp til min tante, jeg kunne vel kanskje være litt over året.
De voksne hadde glemt meg og jeg hadde stabbet omkring på egenhånd på gården.
Etter en stund ble det det oppdaget at jeg var forsvunnet så de hadde begynt å rope og lete.
Jeg våknet visst av bråket og kommer ut fra hundehuset hvor jeg hadde søkt tilflukt hos hunden.
Det jeg selvfølgelig ikke visste var at denne hunden var menneskevond, min tante skulle da "redde" meg.
Jeg trengte ikke å reddes fra hunden, men min tante hadde arr etter hundebittet som kom når hun skulle ta tak i meg, jeg fikk ikke et eneste sår.
Når jeg ble straffet på barnehjemmet så var det ofte kjelleren som ble brukt, en mørk kjeller er skremmende for et barn.
Jeg var også redd inntil jeg fant de 2 usynlige vennene min som selvfølgelig var hunder.
Nå begynner jeg og forstå litt om hva terapeuten mener når han snakker om de indre ressurser  som ligger i alle mennesker.
Jeg hadde evnen til å finne trøst hos usynlige hunder når jeg var barn, og den evnen lærte hunden til tante meg.
Når jeg ble større og kunne streife utenfor portene til barnehjemmet så fant jeg ofte hunder som både ga meg trøst og mye glede.
Dyr har alltid betydd mye for meg og nå begynner jeg og forstå hvorfor.

tirsdag 8. oktober 2013

Hvordan kunne du mamma?



Det ble en ganske tøff time i dag, noe som resulterte i dette brevet til min mor

Hvordan kunne du mamma ?
Hvordan kunne du føde meg for så og hate meg
Hvordan kunne du ta en pute over ansiktet mitt for å stoppe gråten min, når jeg var syk
Hvordan kunne du?
Hvordan kunne du tvinge meg til og spise mitt eget oppkast, når jeg var syk
Hvordan kunne du?
Hvordan kunne du sette meg bort for så å glemme at jeg var barnet ditt
Hvordan kunne du?

Jeg kom med blomster til deg, og du sa det var ugras
Jeg kom med gaver til deg og du sa det var søppel
Jeg kom med tegninger til deg og du kastet de i søpla
Jeg kom med kjærlighet til deg, og du tråkket på den.

Hvorfor hatet du meg så sterkt?
Hva var det med meg som skremte deg?
Var det styrken min som skremte deg?
Var det den ubetinga kjærligheten som skremte deg?

Skammet du deg over det du gjorde mamma?
Betydde jeg noe for deg mamma?
Du betydde en gang hele verden for meg
Jeg ville gjøre alt for deg, men du ville ikke ha meg

Du forsvant for meg mamma, og du mistet meg og min kjærlighet til deg
Du valgte meg bort mamma
Nå velger jeg bort deg
Nå skal du ikke lenger få ødelegge livet mitt
Jeg tar livet mitt tilbake, for det tilhører meg og ikke deg.

Skrevet etter timen 8/10 2013

Å lytte både til kroppen og hodet

Det er ikke lett å lytte til både kropp og hode, men i går klarte jeg det.
Jeg var sliten fysisk og ikke minst psykisk etter uka som har vært.
Fra og ikke se andre mennesker uten om ekspeditøren på butikken annenhver uke til å se og prate med mennesker hver dag, er et stort sprang.
I går ble det en hviledag, hvor jeg sov mye og sa til meg selv at det var helt OK
Det er ikke lett å godta at en ikke orker like mye som alle andre, det er sårt og vondt og fører ofte til vonde tanker, som at en ikke er bra nok.
I går lot jeg de tankene bare være og tillot meg selv å være sliten.
Etter en forholdsvis god natt søvn så er det en ny dag, hvor jeg igjen er klar for å møte verden.

mandag 7. oktober 2013

En fin helg

Jeg har hatt en fin helg, selv om jeg akkurat nå gjerne skulle sovet, men i natt ser det ikke ut som det blir så mange timer med søvn.
I helgen har jeg har ridetimer, og det gikk bra, for første gang så gledet jeg meg til timene.
Jeg har også klart å få ryddet litt i leiligheten noe som trengtes sårt for å si det mildt.
Denne uka så blir det både behandler og legetime, det er greit når en kan bestille time hos fastlegen på nettet.
I uka som kommer så har jeg ikke så mange planer, men det blir nok en del "heste-terapi"

lørdag 5. oktober 2013

Refleksjoner etter siste timen

Jeg har fått noen reaksjoner etter siste timen hos terapeuten, men det betyr at det er bevegelse og ikke stillstand og det er bra.
De siste 2 ukene har jeg begynt å trappe ned på medisiner, så nå er jeg nede i 0.5 mg x 2
Når jeg legger meg så kommer ofte tankekjøret som jeg har klart å holde unna i timevis på dagtid.
Det kan ha noe med å gjøre at jeg har redusert kvelds-dosen med et 0.5 mg, men jeg velger å stå i det og prøver teknikken som jeg har fått.
Jeg sovner til slutt og sover flere timer enn jeg har gjort på mange år.
Angsten er overhodet ikke forsvunnet og siden jeg har redusert medisiner så kan den virke sterkere enn den egentlig er.
Nå er jeg jo heldig som har min egen levende angstfordriver rett på utsiden av døra, og han blir brukt aktivt både fysisk og mentalt.
I går var jeg "sosial" fra kl 10 - 17, når jeg tenker over gårsdagen så hadde ikke dette vært mulig bare for noen få uker siden.
Når jeg tidligere gikk i behandling så "ødela" det både dagen i forveien og flere dager i etterkant.
Nå kan jeg faktisk ri før timen og ikke minst dagene etterpå.
Dette har kanskje noe med at behandleren min er veldig bevisst og klar over hva hesten betyr for meg.
Det kjennes merkelig ut  å ha håp etter bare 3 timer med behandling og hadde noen sagt det til meg for en måned siden, så hadde jeg vel bare tenkt mitt.
Det kan virke som jeg er blitt totalt motstander av tradisjonell psykologi, men det er ikke sikkert at jeg hadde klart og ta imot denne form for behandling uten og ha gått i tradisjonell behandling først.
Uansett så er jeg heldig som ble utsatt for "intervensjon" i sommer og at noen hjalp meg og finne en som ser ut til å kunne hjelpe meg.

fredag 4. oktober 2013

Aktiv behandling

Det er så anderledes behandling og så vanskelig å beskrive, men uansett så har jeg tro på dette.
I går var det en litt tøff time, men den ble avsluttet veldig bra, jeg gikk ut fra timen med en god følelse.
Han er veldig bevisst på å bruke den roen jeg får når jeg er sammen med hesten min.
Det var når jeg skulle legge meg at tankekjøret begynte igjen, men prøvde på teknikken han har lært meg, og det gikk greiere enn vanlig.
Siden søndag har jeg vært ute og jeg har snakket med mennesker hver eneste dag.
Det er takket være hesten min at jeg kommer i kontakt med mennesker.
Hesten gjør det så mye lettere for han blir på en måte en slags buffer mellom meg og andre.
I dag skal jeg en tur på heste-butikken sammen med en annen dame fra stallen.
Bare det og bli spurt om jeg har lyst til å være med føles OK ut, spesielt siden jeg ikke har bil.
Det koster en del krefter å være ute i verden, og det sitter mye gammel slitenhet igjen i kroppen, jeg har ikke mye energi igjen etter å ha vært ute.
Det går utover noe, og det er vel leiligheten, så til uka så må jeg ta meg sammen og få tatt en raid inne.
Jeg skulle ønske at jeg fikk til alt sammen på en gang, men sånn er det ikke akkurat nå, men kanskje en dag.



tirsdag 1. oktober 2013

Skummelt, men godt

Det er litt skummelt og ha flere bra timer om gangen, men samtidig er det godt.
Hvorfor er det så skummelt, det burde jo bare være bra.
Når jeg har hatt fine øyeblikk tidligere så har det vart så kort, og savnet etter de gode øyeblikkene ble så stort.
Det og gå inn i årets 3 siste månedene uten en plan B har aldri skjedd før.
Akkurat det kjennes forferdelig skummelt, men samtidig så har jeg nå tid og krefter til noe annet, selv om jeg faktisk gjør akkurat det samme,"å holder meg i live fram til datoen".
Det og ikke ha en dato og frigjør faktisk noen krefter som jeg nå kan bruke på noe annet.
Er alt bare fryd og glede, nei dessverre så er det ikke slik, men jeg håndterer det kanskje litt anderledes enn tidligere.
Det er fortsatt til tider full krig mellom alle i meg, men det virker som jeg noen ganger klarer å gå et skritt unna i etterkant for å se på hva som utløste det kaoset.
For første gang så gruer jeg meg ikke til timen med terapeuten. Når jeg gikk hos de andre behandlerne så gruet jeg meg alltid til timene, for jeg følte at jeg aldri strakk til eller kom videre
I denne terapiformen som jeg nå er i føler jeg mer likeverd, han er mer som en veileder enn en terapeut.
Jeg lurer veldig på hvor denne veien vil føre meg?