søndag 23. februar 2014

I egen leilighet

Da er jeg endelig i egen leilighet.
Jeg reiste ned til Sørlandet på torsdag og tok over leiligheten på fredag, alle katastrofetanker jeg hadde ble det ingen ting av, og det er nok noe i ordtaket "de fleste bekymringer blir det aldri noe av"
Det er litt kaos i leiligheten, men jeg har fått malt stua og er fornøyd med det.
Nå har også hesten kommet og møtet med  med den nye hestekompisen gikk veldig bra.
Jeg har en del jobb framfor meg, men jeg slipper en del av stresset som har vært de siste ukene.
Det eneste jeg MÅ bli ferdig med er å gjøre stua og soverommet klar til møblene som kommer på tirsdag og det får jeg til på en eller annen måte.
I tillegg så skal jeg rive ned kjøkkeninnredning og prøve å tegne ferdig den nye på ikea sin kjøkkenplanlegger.
Fra i morgen er det nye rutiner med hesten, jeg kan ikke lenger bare gå 5 meter for å se til hesten, men det blir jeg nok vant til.
Jeg tar nok fri fra terapien denne uka, men så er det vel i gang igjen fra neste uke

torsdag 13. februar 2014

Terapi

Det finnes mange former for terapi, noe virker for noen og noe annet virker for andre igjen.
Jeg er heldig som endelig har funnet en terapiform som virker for meg selv om jeg var kjempeskeptisk i begynnelsen.
Hva slags terapi er det egentlig, det er vanskelig å forklare, men jeg legger ut en link til hjemmesiden hans
http://www.integrerttraumeterapi.no/
Det som er det viktigste for meg er at hele meg blir tatt på alvor, mine følelser, sinne, sorg, og glede alt blir tatt i mot.
Den aksepten han gir på at det var jævlig er så utrolig viktig.
Det terapirommet har blitt et "åsted" for mange "mord", jeg har tatt livet av ganske mange i det rommet og på den måten kvittet meg med de fra fortiden som har plaget meg i nåtiden, selv om mange av de faktisk er døde for mange år siden.
Hver eneste gang jeg har vært i time så føler jeg meg lettere, det er akkurat som noen har tatt ut en kilo av en alt for tung ryggsekk som jeg har båret på i årevis
Det er ikke terapeuten som gjør jobben det er jeg, men han er der og støtter opp og det er ingen som er følelser er forbudt.
Den "sinte" i meg liker denne formen for terapi og det igjen betyr at jeg ikke lenger har disse indre truslene som jeg levde med tidligere
Det og bli tatt på alvor og hvor samtalepartneren bekrefter at dette var for jævlig, betyr at jeg kan senke skuldrene og ikke være så redd for å innrømme ovenfor meg selv at barndommen var et helvete.
Jeg husker i sommer hvor jeg ble kjent med en dame som var utrolig lett å snakke med, og hvor jeg fortalte litt om hva jeg hadde opplevd.
Jeg husker spesielt en setning hun sa, "stakkars liten jente" den gangen skjønte jeg ikke hva hun mente for den julingen jeg fikk som barn hadde jeg vel fortjent.
I dag begynner jeg å skjønne at det de gjorde var feil og faktisk var mishandling.
I terapirommet får den lille jenta lov til å  forsvare seg og ikke minst ta igjen.
Det er for meg ganske merkelig for jo mer delene mine blir sett av terapeuten og meg jo mindre plager de meg med sine minner, sorg og sinne.
Jeg har hatt min siste time på kontoret hans, men terapien fortsetter via skype, så jeg er heldig som har en terapeut som både tør og er villig til å bruke teknologien for at jeg skal kunne fortsette behandlingen som faktisk virker.

tirsdag 11. februar 2014

Fornuften sier

Fornuften sier at jeg kommer til å bli ferdig, men følelsene sier noe annet.
Det og være i flyttemodus/kaos er litt merkelig.
Jeg er vant til kaos, men da indre kaos, det indre kaoset er mindre nesten helt borte.
Noen ganger så kommer det katastrofetanker om at dette kommer ikke til å gå bra, flyttebilen kommer ikke til å komme osv.
Jeg prøver da og puste rolig og si til meg selv hva om så skjer?, det vil ordne seg på en eller annen måte hvis det skulle skje.
Hva er sannsynligheten for at det vil skje, den er vel liten hvis jeg hører på fornuften.
Om 10 dager sitter jeg på toget nedover og da sikkert med 10 elefanter i magen.
Det er mye hvisomattedersomatte osv osv.
Det tar litt krefter disse katastrofetankene, krefter som jeg gjerne skulle brukt på noe annet.
Uansett disse tankene så gleder jeg meg til å flytte inn i egen leilighet etter å ha leid de siste årene.


tirsdag 4. februar 2014

Oppdatering

Jeg går fortsatt i behandling og det er helt OK, det er første gang hvor jeg blir møtt på hvor jævlig det egentlig var.
Jeg tror nok de andre behandlerne jeg har hatt også kanskje har ment det, men de sa det aldri.
Hvordan i all verden kunne jeg si noe om det når jeg følte at de aldri møtte meg på det.
Terapeuten jeg går til bruker mange forskjellige teknikker og har gitt meg flere strategier som jeg faktisk klarer å bruke.
Dagene går ellers til flytting og med det rydding og kasting, det er en ting som ikke er like moro og det er å finne pakke på pakke med tapetkniver, barberblader som har ligget gjemt over hele leiligheten.
Heldigvis så går det greit å kaste disse redskapene uten å få "trusler" fra innsiden, akkurat det er et veldig stort framskritt for meg.
Annet nytt er at det ser ut som jeg får utegangsplass til hesten min i løpet av våren og det er jeg også veldig glad for, jeg tror nemlig ikke at han vil trives så veldig godt på boks.
Han må riktignok stå på boks i begynnelsen, men får heldigvis mye ute-tid.

lørdag 1. februar 2014

Heldig

Jeg har visst ikke så stort behov for å skrive lenger.
Flyttekaoset går sin gang, det jeg prøver å få til er pusterom som rideturer i skogen.
Når jeg holder på med hesten min så forsvinner alt som er av stress og katastrofetanker.
Det er ikke så mye katastrofetanker igjen, og det kjente jeg på i dag, når en i stallen sa at eiere av "store brune hester" ofte var nedlatende til islandshester.
Min tanke til det var at det får jeg ta hvis jeg opplever det.
Dagens ridetur gikk over jordet og inn i en skog med masse snø på trærne, med masse snø på trærne betyr masse kald snø nedover nakken i det du rir under noen greiner.
Jeg smiler når det skjer for det hører med vinterens gleder, og når vi kommer tilbake på jordet og hesten min tar en liten galopp bortover så smiler jeg og tenker hvor heldig jeg er.
Når det gjelder bloggen og skriving så vet jeg ikke hvor veien går.
I dag har jeg også vært litt tøff, og sa i fra når noen kom med rykter om en som omkom i en stygg ulykke tidligere høst.
Jeg synes det er så unødvendig å spre slike rykter og nå har jeg begynt å sette foten ned.