torsdag 28. februar 2013

Hvor lenge må jeg vente?

Februar er straks over, og ingen brev fra fylket i postkassa.
Jeg ringte de jo i høst og spurte, februar kanskje, men mest sannsynlig i mars var svaret da. Det er lenge å gå og vente på et svar.
Samtidig så vil jeg ikke ha svaret, for jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere. Det tok så utrolig mye krefter å skrive den søknaden om oppreisning, at det skulle ta så mye krefter å vente på svaret hadde jeg kanskje ikke trodd.
Når det gjelder søknaden om billighetserstatning fra staten så regner jeg med et nei, så der er jeg ikke så redd.
Saksbehandlingen i staten fikk jeg beskjed om var 18 måneder, fra fylket ble jeg forespeilet 10 måneder, nå har det snart gått  15 måneder og fortsatt ikke svar.
Angsten for postkassa har igjen økt, jeg er en av de som blir letta når det bare ligger en regning, men samtidig så må jeg da fortsatt gå å vente.
Dette er en av de tingen som gjør meg ustabil, søvnen blir dårligere og dårligere og truslene fra den sinte blir bare mer konkrete.
Jeg prøver å holde fast i de fine øyeblikkene jeg har med min lille fine røde islandshest, men innimellom så glipper det, og jeg ligger igjen godt gjemt under pleddet, redd for verden og meg selv.
Uansett så prøver jeg å finne på ting som jeg vet gjør meg bra, jeg kjøpte meg jo ny hest og han gir bare glede.
Jeg har funnet et sted på fjellet som jeg skal være i sommer, fra 1/6-1/9, turen i fjor gjorde meg utrolig godt.
Det var antageligvis den som gjorde at jeg faktisk klarte meg gjennom den tunge tiden som har vært.
Jeg får bare smøre meg med tålmodighet og satse på at det går greit å få svar.
Uansett så har jeg sommeren med fjellet som venter på meg

onsdag 27. februar 2013

Kriseplan

I dag var det time hos psykologen, og på hans plan sto det kriseplan.
Spørsmålet hans var hva jeg tenkte om det.
Jeg vet faktisk ikke, det høres fornuftig ut, men etter de siste erfaringene på sykehuset hvor det er fødselsdatoer som bestemmer hvor du kommer, så vet jeg ikke.
Jeg var ærlig og sa som det er, at hvis jeg kommer på en fremmed avdeling så vil jeg bare skrive meg ut og mest sannsynlig være dårligere enn når jeg kom inn.
Han er opptatt av dette fordi jeg venter svar angående oppreisning-saken og jeg ikke vet hvordan jeg vil reagere.
Jeg tror det vil være lettere å takle et nei, det var ikke så ille, enn og få oppreisning.
Jeg vet at det høres merkelig ut, men et nei vil være lettere fordi da kan jeg kanskje si til delene mine at det ikke var sånn de sier at det var.
Hvis jeg får oppreisning så må jeg forholde meg til historien min, og jeg vet ikke om jeg klarer det.

tirsdag 26. februar 2013

Det ble en fin dag

Akkurat nå er jeg godsliten.
Rideturen i dag var bare helt fantastisk, strålende sol i et vinterkledd landskap.
Legg til hester som går villig fram med toppa ører så har du en flott dag.
I dag ble det en langtur på 2.5 mil vi var vel ute i 3.5 timer.
Jeg fikk høre at hvis ikke ørene hadde stått i veien så hadde gliset mitt gått rundt.
Når du kjenner at hesten virkelig gjør sitt aller beste så kan man ikke annet enn å smile når man kommer til toppen av bakken etter en flott galopp.


Det kan bli en fin dag

Selv om natta ikke var av de beste så kan dagen allikevel bli bra, hvertfall deler av den.
I dag blir det "langtur" med hesten, for han er det kanskje ikke så langt det er kun 2 mil.
Når det gjelder meg selv så er det veldig langt. Jeg har ikke ridd så langt på veldig lenge, så gruer meg litt til smertene i skuldrene og ikke minst til stølheten i morgen.
Jeg prøver veldig å finne noe positivt å gjøre eller tenke på hver dag, men lett er det ikke når det er en annen på innsiden som mener at jeg ikke fortjener det.
Selv om den sinte er sint på meg så liker hun også dyr, det er vel noe alle delene i meg gjør.
Merkelig nok så er det en ting vi kan enes om at dyr er til å stole på.
I dag blir det tur med fart og jeg gleder meg til å kjenne hesten galopper oppover bakkene.
Det er et utrolig flott vintervær, litt kaldt, men det er bare å kle seg i varmt tøy.
Veldig mange har "riktig" vinter-ridetøy, men ikke jeg, hovedsaken er at jeg er varm og ikke hvordan jeg tar meg ut.
Noen fordeler skal man ha med å være godt voksen

mandag 25. februar 2013

Hva er jeg redd for?

Jeg har tenkt og tenkt i helgen, lurt på hva jeg er redd for når det gjelder den nye psykologen.
Har det noe å gjøre med at han er mann, eller er det bare en unnskyldning for og ikke gå dit.
Jeg kan bruke det at han er mann som en unnskyldning og det ville sikkert blitt godtatt, men det er ikke hele sannheten, det er en del men ikke hele.
Sannheten er at han er et menneske, og mennesker "dømmer".
Hva er jeg redd for? at han skal bagatellisere eller det motsatte. Jeg er til tider ganske flink til å bagatellisere selv, og når andre gjør det med min historie så er jeg enig at det var ikke så ille.
Det gikk jo bra, jeg overlevde.
Problemet mitt er at jeg ikke bare vil overleve, jeg vil leve, og det er 2 vidt forskjellige ting.
Det er greit og forholde seg til kortversjonen, men den gir bare et svakt omriss av hva som var, ikke hva som skjedde.
Jeg har merket at den "sinte" har vært framme, det ligger tapetkniver og barberblad på de mest utenkelige steder i leiligheten,
Jeg finner de i lommer på klær, blant matvarer osv. men jeg har ingen sår.
Det kan være flere grunner til at den sinte er så langt framme nå.
Oppreisning-saken burde nærme seg en avslutning forhåpentligvis svar i mars, ny psykolog.
I tillegg så holdt jeg ikke avtalen om å avslutte livet på den datoen vi ble enige om.
Det er ikke lett å være flere enn 1 og dette diktet sier vel noe om akkurat det. I dette diktet tror jeg at jeg skriver om den sinte. Det er hun jeg er mest redd for, men samtidig så har hun mye og være sint over.


Hun er meg og jeg er henne
Hun er meg og jeg er henne
Der jeg så håp, så hun tomhet
Der jeg så glede så hun kulde
Der jeg var sint, var hun triumferende
Der jeg var trist, var hun hånlig,
Der jeg var sår, var hun likegyldig
Hun er meg og jeg er henne

Skrevet på sykehuset våren 2006 etter igjen en selvskadingsepisode

lørdag 23. februar 2013

Gode stunder tas vare på som verdifulle diamanter

I dag har jeg hatt flere fine øyeblikk.
Jeg red på tur alene her hjemme for første gang på flerfoldige måneder. Det kjentes godt bare sitte der og la hesten skritte, ok så trente vi litt på stoppen hans.
I dag stoppet han 9 av 10 ganger.
Jeg hadde bestemt meg bare for å skritte, men litt trav og en liten galopp ble det, og jeg kjente smilet kom uten maske.
I ettermiddag/kveld har jeg vært hos min eldste datter, jeg hadde med middagen som vi lagde sammen.
Jeg kjenner at jeg må passe på hva jeg sier, og at hun helst ikke vil komme inn på visse temaer, og det er greit.
Dagen i dag har hatt øyeblikk som er verdt og verne om og prøve å huske når det stormer som verst
Om det blir ridetur i morgen vet jeg ikke ennå, i så fall blir det den samme runden, pga trygghet og sikkerhet både for meg og hest.
.

Medisiner/selvmedisinering og psykisk lidelse

Det er nok mange som selvmedisinerer både med alkohol,forbudte og foreskrevne midler.
Som barn av alkoholmisbrukere så måtte jeg ta et valg når jeg fikk egne barn.
Mitt valg var og ikke drikke med barn tilstede, og siden jeg stort sett hadde barna alene så ble det veldig lite alkohol på meg.
Forbudte stoffer har jeg alltid skygget unna av samme grunn.
Jeg er ikke avholds menneske, men i dårlige perioder så velger jeg og IKKE drikke alkohol
Før det smalt i 2004 så hadde jeg et svært ensidig syn på dette med misbruk, min holdning var dette hadde de valgt selv.
Etter noen år med denne lidelsen så har jeg skjønt at mange selvmedisinerer og jeg kan noen ganger forstå at de gjør det.
Det er noen ganger jeg gjerne skulle gjort nesten alt for å slippe unna marerittene som kommer som kastet på meg når jeg minst aner det.
Hva med foreskrevne medisiner, er jeg like skeptisk der?
Svaret er vel ja, selv om jeg der bruker noe, men i dårlige perioder så blir det også trappet ned til et absolutt minimum eller til ingenting.
Problemet er at de virker, jeg er mer her og nå, klarer å stå i ting, får til å gjøre ting, og ikke minst noen av marerittene blir tålbare.
En del av meg vil jo absolutt ikke ta disse "snill pike pillene
Jeg har aldri gått utover foreskrevet dose uten om de gangene jeg tar en OD med hensikt i å dø stort sett så tar jeg veldig mye mindre enn det jeg faktisk står på fast,det er veldig sjelden at jeg bruker max av det jeg kan
Min opplevelser av medisinene er at de aldri gitt meg noen rusfølelse, men de kan gi meg mestring i hverdagslivet.
Medisinene kan gjøre at jeg tør å møte verden igjen, jeg tør å kjenne på følelsene mine uten å frike helt ut, med alvorlig selvskading osv.
Noen er veldig i mot medisiner andre igjen litt liberale, kanskje for liberale.
Men skal jeg har dårlig samvittighet for at jeg bruker medisiner.,
Jeg håper en dag at jeg kommer dit hvor jeg ikke vil være like redd for min egen historie og følelser, når den dagen kommer så trenger jeg nok ikke medisiner.

torsdag 21. februar 2013

Sommeren 2013 kanskje i boks

Det ser ut som jeg har ordnet meg et sted i sommer også. Det er ikke på samme sted og ikke fullt så langt til nærmeste butikk, forhåpentligvis ikke like bratte bakker, det ligger ca 4 mil fra det stedet jeg leide i fjor
Jeg tror kanskje rideterrenget er bedre enn der jeg var i fjor, siden det ligger litt lavere og har en del skogsterreng
Prisen er litt dyrere, men med inkludert vaskemaskin, dusj og beite og strøm så er det helt greit.
Det blir spennende å se om det blir dette stedet, de virker hvertfall positive. De skal ta bilder av huset i helgen og siden det er opprinnelig en gård så er det forhåpentligvis ikke så mange naboer rett ved.
Det er riktignok en del hytter i området, men jeg vil ikke ha de rett oppå meg.

onsdag 20. februar 2013

Noen ganger er jeg tøffere enn toget

Det har jeg vært i det siste, med mail til forskjellige islandshestesentre osv.
Jeg  tenkte at OK sommeren i fjor var den beste jeg noen gang har hatt, det eneste minuset var at hyttene sto så nærme hverandre.
For noen dager siden så la jeg inn en mail på finn og et ønske om å leie hytte/småbruk med mulighet til å ha hest med.
Jeg har fått et par interessante svar, så det blir spennende å se hva jeg velger.
Det som er et must er å ha strøm, og mulighet til å vaske klær en gang i mellom.
Jeg ser ikke bor i fra at jeg reiser bort i 3 måneder i sommer med hest.

Den nye psykologen.

Tja hva skal jeg si, jeg var jo negativ til hele greia, men må innrømme at jeg kanskje ble litt positivt overasket.
Han får nok noen sjanser til, så får jeg bare se det an.
Det som overasket meg mest var at han opplyste meg om mine rettigheter, og det tror jeg aldri jeg har blitt før.
Det største minuset er at han er mann, men han virket sympatisk, jeg har jo sett noen av de som jobber der, og bare utrykket og kroppsspråket på enkelte behandlere som henter pasientene sine før meg til å grøsse.
Han får noen sjanser, men jeg ga også veldig klar beskjed om at jeg er dessverre mester i å avise når jeg blir dårlig.

tirsdag 19. februar 2013

Et øyeblikk av glede

I dag når jeg var ute og red i skogen, så kjente jeg et øyeblikk at livet var verdt å leve.
Snødekte trær sol fra, knallblå himmel og en hest som jobbet villig under meg.
Sånne øyeblikk kan jeg leve på lenge.

Ny behandler, skeptisk

Det nærmer seg timen hos ny psykolog. Jeg tror jeg kommer til å spørre ut han for jeg gidder ikke å kaste bort tid hos en behandler som ikke kan noe om det jeg sliter med.
Dessverre så er det slik at det er få som er flinke med komplekse traumer, selv om de tror de er det.
De er jo psykologer må jeg vite og da kan de jo mer enn meg, eller kan de det.
Jeg lever med min historie hver dag 24/7 med mareritt, stemmer, trusler osv, det er kanskje jeg som vet noe om dette, ikke de som har lest om det.
Nei jeg skal ikke dømme han nord og ned før jeg har møtt han, men jeg akter ikke å kaste bort tiden på en behandler som mest sannsynlig ikke kan hjelpe meg.
Så han får en sjanse men ikke noe mer enn det, er han ung og uerfaren så bare sier jeg fra om at dette tviler jeg på er riktig for meg.

mandag 18. februar 2013

Første rideturen på ny hest

I dag var dagen hvor Kvikur og jeg skulle ut på vår første tur her hjemme.
Jeg sitter vel og smiler fra øre til øre, turen gikk veldig bra til å være første tur på et helt nytt sted.
Noen ting er det selvfølgelig å jobbe med, men jeg tror dette går bra.
Det har vært rart og være ute i verden så mange timer som i dag, selv om jeg var alene de første timene.
Vi red på tur sammen med en annen på stallen, dette pga sikkerhet både for meg og hesten.
Det blir nok noen turer sammen med andre nå i begynnelsen, hvertfall de første ukene eller den første måneden.
Jeg tror jeg har fått en hest som er kald i hodet, han reagerte ikke på noe. Han går gått framover og er overhodet ikke lat.
Jeg må si meg meget fornøyd med den første rideturen

Jeg trodde jeg ville dø, men det jeg ville var å leve

Livet er sprøtt, for nøyaktig en uke siden så satt jeg med skuldrene godt oppunder ørene og gruet meg for å reise til Lillehammer.
I dag omtrent på samme klokkeslett så sitter jeg og gleder meg til min første ridetur på min nye hest.
Livet tar noen merkelige svinger innimellom.
Det er ikke lenger enn en måned siden jeg hadde bestemt meg for en dato hvor jeg ville avslutte alt.
Når jeg bestemmer meg for noe sånt så går jeg ofte gjennom hva som har fått meg til å føle meg bedre før osv, finnes det en minste mulighet for at jeg vil få det bra igjen.
De fleste som tror de vil avslutte livet sitt går nok gjennom mange av de tankene som jeg gjorde, det er derfor jeg alltid har satt en dato.
Jeg tror de fleste mennesker ønsker å leve, men innimellom så blir det for vanskelig og så mørkt at de ser ingen mulighet for å klare det.
Jeg trodde jeg ville dø, men det jeg ville var egentlig å leve.
Livet er fortsatt ikke så lett, marerittene er der fortsatt, men nå har jeg et lite lyspunkt. Jeg kan bare se ut av stuevinduet mitt så ser jeg den lille røde hesten, med verdens mildeste blikk.
Han bryr seg ikke om min fortid, arr eller psykiske lidelse, for han er jeg bare et menneske på lik linje med andre og etterhvert vil vi bli kjent med hverandres styrker og svakheter, og kanskje til slutt stole på hverandre
Han vil få meg til å se utover og ikke innover hvertfall noen få timer hver dag, og kanskje de timene vil bli flere.
En dag så vil jeg kanskje være mer i denne verden enn i marerittenes.
Jeg er på en ny vei og det føles skremmende, men også spennende, 

søndag 17. februar 2013

Hviledag

I dag har det vært det.
Etter og ha vært ute for å sjekke Kvikur  og møkke litt i utegangen så var det å gå inn igjen
Jeg er nå heldig da, for jeg kan sitte og se ut på jordet hvor hesten min står, og fått sett hvordan han gradvis har tilpasset seg de andre hestene.
Sofaen har vel stort sett vært min beste venn i dag, og jeg orker ikke å ha noe dårlig samvittighet for akkurat det.
Så mye jeg har gjort de siste 14 dagene så er det ikke så rart at jeg trenger en under teppet dag.
I morgen blir det første ridetur med Kvikur her hjemme, jeg gleder meg til den turen.

lørdag 16. februar 2013

Litt utladet, men prøver å være stolt

Etter alt jeg har gjort og ikke minst gjennomført, så føler jeg meg litt utladet akkurat nå.
Det er kanskje ikke så rart med tanke på å gå fra total isolasjon til å maile, ringe og reise til helt fremmed sted alene.
Det å stille seg litt "naken" som jeg gjorde har kostet og jeg får nok kjenne på det en stund. Jeg prøver å være stolt over hva jeg faktisk har fått til og gjort, men den sitter litt lenger inne. Det er merkelige greier, hadde en annen gjort det samme så hadde jeg vært kjempestolt på den personens vegne, men det samme gjelder visst ikke meg.
Det føles faktisk litt sånn surrealistisk, har jeg faktisk gjort alt det, og ikke minst at jeg nå sitter som hesteeier.
Nå blir det å møte verden på en litt annen måte enn jeg har gjort de siste dagene og ukene, Det blir i litt roligere tempo.
Det som ser ut til å være ganske sikkert er at jeg har tenkt og gi livet en sjanse til, og det kjennes litt skremmende.
Undres hva de neste ukene vil by på av utfordringer, jeg vet om en og det skjer allerede på onsdag, og det har ikke noe med hest å gjøre.

fredag 15. februar 2013

torsdag 14. februar 2013

Glede

I kveld fikk jeg mail fra de som hesten min står hos.
Han kommer i morgen allerede, jeg er litt spent på hvordan han vil bli tatt i mot av flokken her.
Noe knuffing og vrinsk vil det nok bli, men jeg velger å tro at det går bra.
Han er vant til å stå i flokk så det er ikke noe nytt for han, men det er alltid litt spenning når en ny hest kommer.

Here we go again


Nå har folk på stallen fått vite at jeg har kjøpt hest, og så begynner diskusjonen angående sal.
Jeg er tilhenger av bomløs sal, det er det svært få på stallen som er.
Jeg må jo tenke på hesten og ikke bare på meg selv
Det er svært få som vet at det finnes en mengde med bomløse saler av forskjellig kvalitet. De fleste kjenner til barefootsalene og da kan jeg skjønne skepsisen. Jeg har nemlig prøvd en av de og var ikke fornøyd i det hele tatt.
Det som irriterer meg mest er at dette kommer fra en som ikke rir så mye, og egentlig har liten peiling på saler i utgangspunktet.
Jeg sendte bildet av den nye hesten til det stedet hvor jeg kjøpte salen min og lurte på om denne kunne brukes på han, det er det som er fordelen med bomløse saler de kan brukes på forskjellige hester, men siden hester er forskjellig i rygg osv så er det lurt og forhøre seg med de som forhandler salen.
Dette er en bomløs sal kjøpt i Sverige, og det er en sal som koster omtrent like mye som en god sal med fast bom i Norge.
Jeg fikk til svar at den salen kunne jeg fint bruke på min nye hest.
Hvis det viser seg at salen ikke passer og at gangartene blir dårlige, eller at hesten ikke trives med salen så vil jeg selvfølgelig kjøpe en ny sal.
Men jeg kjøper ikke en ny sal fordi andre mener at bomløst er noe dritt.
Jeg kjenner at sånne besserwissere irriterer meg og til tider får meg til å tvile på egen dømmekraft.

Å møte verden igjen med et skritt av gangen

I det siste har jeg faktisk gjort det,møtt verden selv om det har vært skummelt og jeg har vært helt alene.
Jeg har møtt helt fremmede mennesker., snakket spurt hundrevis av spørsmål, fått svar.
Det har vært nedturer og oppturer, men jeg har gjort det, stått i det så godt jeg kunne. Jeg har sikkert hatt litt hjelp fra innsiden, for det er nemlig en som er utrolig dyktig på akkurat dette feltet.
Allikevel så har jeg vært en del av det, for jeg har vært åpen om at jeg sliter psykisk, men ikke noe mere enn det og at jeg ville ha en hest som ikke tok over min uro
Når jeg sendte mail til disse eierne av islandshestesenter så var det med klump i magen.
Der jeg har kjøpt hest tok de meg på alvor, fant fram hester som de trodde ville passe meg.
De var ærlige når den ene antakeligvis i deres øyne ville være for mye hest for meg, jeg valgte å høre på de fordi har mer erfaring med hest enn jeg noen gang vil få.
Dette er mennesker med lang erfaring med hest og ikke minst kjøp og salg. .De er også utdannet rideinstruktører, så jeg stolte på at de kunne faget sitt.
De er så opptatt av at kunden skal være fornøyd at de har en byttegaranti. Viser det seg at hesten ikke passer til ditt bruk eller at kjemien faktisk ikke stemmer så får du byttet hesten i en annen hest.
De vil ikke sette noen hester bort på prøve pga at de da ikke har kontroll på hestens omgivelser og hvordan den blir håndtert, og hester har heller ikke godt av og stadig byttet miljø, men du kan komme og prøve så mye og ofte du bare vil.
De som har solgt meg hesten går også på magefølelse, som de sa begge 2 at den var god når det gjaldt Kvikur og meg, de trodde også at Troll og jeg ville bli en god match, men her var det min magefølelse som bestemte.
Nå blir det igjen å møte verden og de på stallen, det er ikke alltid like godt miljø på staller og vi har vel ikke det verste miljø men, noen besserwissere finnes også her.
Jeg skal ta med meg noen ord han ene sa til meg, du skal kose deg med hesten din, dra på turer når du har lyst, den blir ikke dårligere av å stå en dag eller 2.
I begynnelsen bør jeg nok følge rådet jeg fikk om å ri på tur med andre slik at hesten blir vant til området rundt her.
Det betyr igjen at jeg må møte andre mennesker noe jeg ikke gleder meg like mye til, men selvfølgelig så er det noen som er veldig hyggelige å ri sammen med så det ordner seg nok.
Jeg kjenner på angsten for å møte verden igjen, men jeg får prøve og ta et skritt om gangen.
Hver eneste reise begynner med et første skritt, og det er mange veier og reiser å ta i livet.
Denne gangen har jeg tatt en annen vei enn det jeg trodde bare for en måned siden, og ja det kjennes veldig skremmende.

onsdag 13. februar 2013

Prøving og kjøp av hest

Ja da har jeg prøvd 2 hester det ble en overraskende prøving. Han jeg hadde trodd var mest riktig for meg  var nok kanskje ikke det. Nummer 2 som jeg ikke viste om ble en meget positiv overraskelse Nummer 3 fant de ut at kanskje ikke var noen hest som jeg ville takle så han ble ikke prøvd. 
Dag nr 2 ble det en tur alene på han jeg hadde best magefølelse for, og den gode følelsen ble ikke borte.
Riktignok fikk vi en overraskelse med en stor brøytebil, hesten reagerte med og hive seg rundt(bilen var veldig stor)
Tankene gikk veldig fort i topplokket, hva gjør jeg nå? Jeg valgte og snu han og ri inn i dypsnøen.Da ble det ,mindre fart og hvis jeg skulle dette av så ville jeg ikke slå meg.
Jeg ramlet ikke av, men når vi skulle ut av dypsnøen så måtte jo hesten jobbe, og ergo så skallet jeg i manen hans. Det ble kutt i leppa og et lite skall av en fortanna gikk, men hva gjør man ikke for å unngå å falle av.
Hun som driver stedet sa og der kommer du med et stort rødt glis,hun lurte selvfølgelig på hva som hadde skjedd.
Han reagerte ikke på andre biler enn denne brøytebilen.
Jeg er nå av den mening at det er fint og oppleve slike ting når du prøver en hest. Det gikk jo bra, jeg datt ikke av og jeg bestemte hvor han måtte gå.
Jeg ble litt overasket over meg selv etter den første dagen og første prøveridningen, for jeg forandret jo totalt mening.
Jeg trodde jo før jeg prøvde at det var Troll jeg ville ha, men kroppen og magefølelsen sa noe helt annet når jeg satt på Kvikur.
Kvikur stod egentlig ikke til salgs, men de mente kanskje at han var hest for meg, og de hadde veldig rett.
I dag har det vært veterinærkontroll og han gikk gjennom den uten anmerkninger. Jeg fikk også sett hvordan han var med veterinær og han var like snill og høflig. Han fikk tatt tannrasp og det ble gjort uten beroligende, han stod helt stille mens han ble holdt i grima.
Nå er jeg igjen hesteeier og hesten kommer hjem til helgen

mandag 11. februar 2013

Spent

Jeg er spent, om noen timer drar jeg, denne gangen blir ikke PC med, har nok å drasse på.
Jeg har ingen anelse om hvor lenge jeg blir borte, om det blir en natt eller flere, alt kommer an på hestene.
Det er heldigvis bare 2 timer med tog, for så og ta drosje i ca 30 minutter.
Jeg har nemlig ikke bil og har funnet ut at jeg kan kjøre mye drosje for de pengene jeg sparer ved og ikke ha bil.
Det går ikke buss til dit jeg skal ellers så hadde jeg vel tatt det.
Jeg kommer vel til å bli støl som bare det siden det blir over en uke siden jeg har ridd, og nå skal jeg som sagt prøve 2 stykker.
Strikketøyet blir med, for det er jo begrenset hvor mange timer en kan ri i løpet av en dag.
Toget går rundt klokka 9 og jeg vil vel være framme sånn rundt klokka 12, så får jeg se om det blir ridetur i dag, jeg håper på det.

søndag 10. februar 2013

Prøve på nytt

I morgen reiser til et av de stedene jeg sendte mail.
De har 2 hester som virker spennende.
Det som blir en utfordring er at jeg må overnatte.
Jeg må jo ikke, men tror det er lurt og bruke god tid, og ikke minst prøve hesten flere ganger.
Helgen har nå gått på sitt vis, noen timer i "rommet" har det vært, men også noen timer foran TV med strikketøyet.
Jeg driver med "gjenbruk" av garn, jeg synes det er sååååå morsomt å lære meg en oppskrift, for så og rekke opp igjen, garnet varer hvertfall litt lenger eller håndarbeidet varer litt lenger
Nå er det hvertfall riktig, og det er greit og ha noe håndarbeid i henda.

fredag 8. februar 2013

I tenkeboksen

Jeg har fått mail fra et av islandhest-senter, nå er bare spørsmålet skal jeg tørre.
Det og reise bort, betale for overnatting, prøve hester osv.
De har 2 hester som kan være aktuelle. Det er spesielt den ene som virker spennende. Den er selvfølgelig litt dyrere, men innenfor hva som er maks grense for hva jeg har tenkt å gi for hest.
Det jeg er redd for er at jeg skal legge så mye håp og drømmer i enda en hest som kanskje ikke går gjennom en dyrlege sjekk.
Det var en nedtur det som skjedde i går, men jeg har i iallefall lært meg å stole litt mer på egen dømmekraft og ikke minst magefølelse. Jeg ble nemlig ikke overasket når dyrlegen sa det var grå stær på det ene øyet. 
Dagen i dag har gått med til å strikke, og ikke minst ta opp x antall omganger fordi jeg hadde gjort en feil i mønsteret.

torsdag 7. februar 2013

Tøft

Det var tøft og slitsomt å ta den avgjørelsen jeg gjorde angående hesten.
Siden jeg har så mye kaos på innsiden, så følte jeg det var feil av meg og ta i mot denne hesten selv om jeg fikk tilbud om å få den gratis.
En forsikring ville ikke dekket dette da det ble oppdaget ved en veterinærkontroll hvor papirene ville bli sendt inn til et forsikringselskap.
Jeg la så mye håp og drømmer i denne hesten, og igjen ble drømmer knust.
Jeg ble vel ikke helt knust for jeg hadde jo denne følelsen, og får jeg den igjen så skal jeg jammen følge den.
Jeg er veldig glad for at jeg brukte Bjerke dyrehospital, de er dyre men nøye
Det jeg har gjort i kveld uten om å strikke litt på VM genser til barnebarnet så har jeg sendt mail til flere islandhestesentre/gårder.
I de mailene er jeg spesifikk på hva jeg vil ha og hvorfor, noen krav er konstante, som at jeg vil ha en firgjenger og at hesten har god tølt.
Hesten må være kald i hodet, ha gode bremser, oppføre seg skikkelig med skoer, veterinær og helst kunne gå på henger. Jeg har også vært ærlig på at jeg ikke er så veldig erfaren, kun 6 år 4 av disse var med Billi. Jeg var også ærlig på at jeg ikke kunne ha en hest som tar over min indre uro eller stress.
Jeg vil heller ikke ha en hest med sommereksem.
Nå får jeg vel vente noen dager å se om jeg får noen henvendelser, og satse på at det finnes overnattingsmuligheter i nærheten, i og med at jeg ikke har bil.

Nedtur

Ja da har jeg fått sjekket hesten, nesten alt gikk bra, bøyeprøver osv.
Jeg valgte denne hestklinikken fordi dyrlegen som kommer  er spesialist på øyne.
Det var noe jeg reagerte på ved det ene øyet hans første gangen jeg så han.
Han har grå stær på det øyet.
Det kan gå bra, men det kan også bli dyrt, med mye bekymringer osv. I verste fall  så må han operere bort dette øyet og det koster sine tyve tusen.
Det blir dessverre ikke denne hesten, jeg føler at jeg orker ikke å gå å bekymre meg for hvordan det vil gå.

onsdag 6. februar 2013

I morgen er det dyrlegesjekk, og kanskje blir jeg hesteier

Jeg skulle ønske jeg hadde fått time før, men sånn er det ikke.
Det føles som en evighet og tankene flyr hva om osv.
Slik jeg har sett hesten så ser det ikke ut som det skulle være noe som skulle tilsi at han ikke går gjennom en helsekontroll.
Dagen i dag har jeg reist til Sverige for å få noen timer til å gå, fått kjøpt litt røyk og litt garn og mønster.
Jeg håper jeg klarer å strikke noe annet enn sokker og votter snart. 

tirsdag 5. februar 2013

Hvorfor er psykisk helsevesen så redde for "kritikk"

For snart 3 uker siden sendte jeg en mail om tilbakemelding til sykehuset, hvordan jeg opplevde å bli møtt.
Jeg har ikke hørt et ord fra de.
I  nesten alle andre bransjer får en ofte et svar om at de har mottatt brev og vil se på saken.
Det gjelder ikke psykisk helsevesen i min region.
Hva er de redde for? eller ser de det som et symptom på min lidelse?
I min verden så er det slik at "kritikk" fører til endring eller refleksjon over egen handlemåte.
Jeg opplever ikke dette i psykisk helsevesen. Det jeg opplever der er ofte vi vet best, vi bestemmer, eller slik er reglene.
Det virker på meg som det er liten refleksjon i psykisk helsevesen
I mitt naive hode så vil jeg tro at ved å høre på pasientene så hadde kanskje mange såkalte svingdørspasienter ikke vært svingdørspasienter, men det er i mitt naive hode.
Det er de som går med skoene på som vet hvor de gnager, og noen ganger og kanskje ganske ofte sitter pasienten med svaret på hva som kan hjelpe.
Det skal ganske sterke ting til for at de hører eller tror på deg angående behandling.
Jeg har et godt eksempel på det.
Det har seg slik at jeg er ganske sensitiv mot de fleste medisiner, eller reager atypisk.
Jeg prøvde å si i fra flere ganger, men ble ikke hørt.
En gang så fikk jeg et medikament som ga meg allergisk sjokk.
Det måtte altså et allergisk sjokk med alt hva det medførte før de begynte å høre på meg angående medisiner.
Nei jeg er ikke overasket over at jeg ikke har hørt noe fra divisjon psykisk helsevesen, for de vet jo best, eller?

mandag 4. februar 2013

Tredje prøveridning

Endelig ble det mandag, helga var lang med mye ambivalens.
Hun jeg skulle ri med meldte avbud pga sykt barn, jeg valgte allikevel å ta meg en tur lang en trafikkert vei.
Det er riktignok ikke store veien, men den er smal og svingete.
Hesten er så trafikksikker som et dyr kan bli, ingen reaksjoner hverken på biler som kam bakfra eller som kom i mot.
Nå er det bare veterinærkontroll med bøyeprøver og generell helsesjekk som står igjen.
Går han gjennom den så blir det nok jeg som kjøper han

søndag 3. februar 2013

En lang helg med mye ambivalens

.Det har/er vært en lang helg, med mye ambivalens i forhold til dette med hest.
Fornuften min sier ja, jeg trenger noe positivt i hverdagen, jeg trenger noe å gå til.
Etter jeg mistet hesten min i september så har jeg stort sett ikke vært utenfor døra.
Det jeg er redd for er at han ikke er trafikksikker, ikke går gjennom en veterinærkontroll osv.
De tankene er vel kanskje for å dempe mine egne forventinger eller håp.
Denne gangen vet jeg litt mer om hva jeg går til, vet mer hva jeg skal se etter osv, jeg kan litt mer om hest enn jeg gjorde for snart 5 år siden
Jeg vet det vil bli frustrasjon, glede, latter og tårer, men også mestringsfølelse noe han faktisk ga meg på den første prøveturen.
Det føles ut som en evighet til i morgen hvor jeg skal prøve han den siste gangen.


fredag 1. februar 2013

Vil jeg alltid føle meg anderledes?

Fra jeg var 7 år gammel og begynte på skolen har jeg alltid følt meg anderledes enn andre og da ikke på en god måte.
Det var da jeg oppdaget at alle barn bodde ikke på barnehjem, men hjemme hos sine foreldre.
Samfunnet er dessverre inndelt i usynlige og synlige hierarkier, og det begynner allerede i barnehagen.
Selv på barnehjemmet var det hierarki. De som hadde familie som brydde seg var øverst på stigen, sånne som meg som ikke hadde noen var nederst.
Når en kom i fosterhjem så var man igjen anderledes fra alle de andre. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg fikk spørsmål fra andre om jeg ikke var glad for å ha kommet dit, fordi jeg var hos var jo så snille.
10 år på barnehjem fra jeg var 18 måneder til jeg var 12 år, da ble jeg hivd inn i et fosterhjem, slik føltes det hvertfall.
Det eneste hjemmet jeg kjente til var barnehjemmet, og der ble jeg kastet ut fordi jeg var så vanskelig.
Jeg ble kastet ut av det første fosterhjemmet før det var gått et år fordi jeg var så vanskelig.
Jeg visste ikke om kodene i et vanlig hjem, jeg kunne de ikke for jeg hadde aldri lært de, så selvfølgelig ble det problemer.
I tillegg var jeg en guttejente ikke en som likte å pynte seg i kjoler og annet fjas.
Jeg var ikke den de trodde de fikk, og det er vel der det ligger.
Det og ikke føle seg bra nok ligger i meg som en kappe jeg aldri vil bli kvitt
Jeg var ikke bra eller snill nok for barnehjemmet, jeg var ikke snill eller bra nok for fosterhjemmet.
Det å sitte å høre på andre fortelle om familie, venner får meg alltid til å føle meg anderledes, det er kun blant dyr jeg føler at jeg noen ganger er bra nok