Bloggen handler om å leve med psykiske lidelser etter en traumatisk barndom Dikt og andre tekster som jeg legger ut er mine, hvis du vil låne så spør meg.
lørdag 31. august 2013
Er vi for gamle?
Det er et spørsmål som har dukket opp i hodet mitt i sommer.
Jeg er uføretrygdet, rundet de 50 ergo ingen ressurs for samfunnet.
I tillegg så har jeg noen krav når det gjelder behandling, og det skal du hvertfall ikke ha som psykisk syk.
Det tok den 18 år og ødelegge meg og min framtid, jeg undres hva de forventer meg nå.
10 uker? 4 måneders behandling eller 2 år
Eller er jeg rett og slett blitt for gammel for å få hjelp?
Det skrives mye om ungdom som skader seg selv osv.
Det skrives ingenting om godt voksne som gjør det samme.
Jeg la lokk på fortiden min, var såkalt velykka case i mange år inntil det virkelig smalt.
Jeg ønsker virkelig at dagens ungdom skal få riktig og god hjelp så tidlig som mulig, slik at de kan leve et normalt liv med livets oppturer og nedturer.
Men jeg stiller spørsmålet hva med oss som aldri fikk den hjelpen når vi var unge.
Vi bare la lokk på det, jobbet dobbelt eller trippelvakter for å slippe å tenke.
Det hjalp og gjøre det, men saken er at vi løp fra oss selv.
Hvor skal vi som har holdt tilbake alle følelser osv inntil det ikke gikk lenger, hvor skal vi få hjelp.
Jeg tror vi er ganske mange som ikke får den hjelpen vi trenger og har behov for
I min generasjon så var det mange barnehjem, bare i den lille byen jeg vokste opp var det 3 barnehjem og det samme i nabobyene.
Det var ikke lett å være barnehjemsbarn på den tiden, men jeg overlevde.
For å være brutalt ærlig så hadde jeg nok ikke overlevd hos mine foreldre, jeg hadde nok omkommet som barn.
I dag tenker jeg ofte at det kanskje hadde vært det beste, jeg hadde vært spart for mye ondskap hvis jeg hadde dødd som barn.
For noen er jeg nok fortsatt et vellykka case, for jeg bruker ikke rusmidler, går ikke på gata, betaler mine regninger stort sett i tide osv.
De gangene jeg har vært innlagt så er ikke jeg den som roper høyest eller har mast på personalet, tvert i mot.
Jeg har prøvd å gjøre meg så usynlig jeg bare kunne.
Noen ganger var det eneste jeg spurte om, kan jeg få en pysj og 2 håndklær.Det var det eneste spørsmålet jeg kunne stille på en hel dag, altså hele 8 ord som kom ut av meg på en hel dag
Det hendte selv da at noen sa du får spørre kontakten din.
Problemet kunne være at jeg hadde en kontakt jeg var livredd for eller hun/han satt på vaktrommet og skravlet med kollegaer.
Jeg er lært opp til at du maser ikke på de autoritære og på et sykehus så er de som jobber der akkurat det hvertfall for meg med min historie.
Nei jeg tror aldri jeg maste, men allikevel var jeg et problem for de som jobbet der fordi jeg selvskadet og det førte jo til merarbeid for dem, hvis de oppdaget det.
Det skjedde ganske ofte at de ikke oppdaget det, for så lenge jeg svarte så var det mange som ikke gikk helt inn på rommet.
Tilbake til spørsmålet mitt er det fordi vi er for "gamle" de såkalte terapeutene kvier seg for å ta oss med komplekse traumer i behandling?
Eller er det slik at nå burde jeg ha kommet meg over det som skjedde fordi det er så mange år siden det skjedde.
Jeg skulle ønske at jeg var ferdig med fortiden min, og kanskje kunne ha brukt den til noe, men dessverre så er den fortsatt så plagsom tilstede i livet mitt at den faktisk ødelegger meg selv i dag.
Akkurat nå sitter jeg og hører på Henning Kvitnes "Det hemmelige landet" den sangen betyr mye for meg og beskriver mye om hvordan jeg føler det.
Hjemme
Det føles rart og merkelig å være hjemme igjen.
Det var godt å sove i sin egen seng, men kjenner allerede nå at jeg gruer meg for å gå ut.
Det var godt å være på fjellet, jeg møtte noen mennesker som var utrolig flotte og som skjønner at alle mennesker har flere enn en historie.
Her hjemme må jeg virkelig ta meg sammen, ta på meg maska når jeg går ut
Nå har høsten kommet hvertfall på innsiden og jeg kjenner angsten øke selv om jeg i dag vet at jeg ikke har noe å være redd for.
Problemet mitt er at det hjelper ikke at fornuften vet når følelsene ikke vet
Det nærmer seg en måned siden noen sendte mail på mine vegne, og de har ikke fått noe svar ennå hvertfall ikke noe positivt svar
Jeg undres om jeg får hjelp, noen i meg vil ha hjelp, mens andre protesterer vilt.
Orker ikke og vil ikke utsettes for noe mer svik skrikes det på innsiden.
onsdag 28. august 2013
Nedtelling
Nå går dette oppholdet definitivt mot slutten.
Det har vært en sommer med mye tankekjør, men også noen flotte rideturer på verdens beste hest.
Positive planer for høsten finnes ikke i mitt hode.
Jeg tenker mer og mer på "stedet" mitt og kjenner lysten til å dra dit.
Ellers er jeg vel tom for ord, har i grunnen ingenting å si eller skrive om
onsdag 21. august 2013
Ta vare på barnet i deg
Dette er et utrykk veldig mange har hørt.
Det er egentlig et positivt utrykk, men hvordan og hvorfor skal jeg ta vare på barnet i meg.
Jeg har skrevet det før, jeg er en av mange i meg, og jeg klarer ikke å ta vare på de andre.
Når noen sier til meg ta vare på deg selv, eller pass på deg selv så sier jeg jada.
Hvordan skal jeg klare å ta vare på disse inni meg når de blir avist gang på gang av de som skal hjelpe.
Jeg har hørt av helsepersonell nå er du barnslig osv.
Hvor mange ganger skal de inni meg bli avist? ikke bare av de som kanskje skulle hjelpe, men også av meg.
For å være ærlig så ønsker jeg de som også er meg langt pokker i vold.
De var ikke ønsket før, og er ikke ønsket nå.
Hvor mange har ikke hørt av helsepersonell "vi forholder oss til den voksne deg". Det utrykket er en avisning og forteller meg at det kroppen min opplevde ikke er så viktig.
Jeg kan se på små barn, høre latteren som kommer trillende ut og hvor øynene nesten går i kryss over alt det spennende verden har å by på.
Det barnet bør en absolutt ta vare på, for det barnet har en undring og glede i seg som er verdt å ta vare på.
Barnet i meg er redd, mishandlet,lurer på når neste slag kommer.
Hvordan i all verden skal jeg kunne klare å ta vare på det, når ingen andre er interessert eller ønsker å ha noe med dette barnet å gjøre.
Det barnet var uønsket fra det ble født, og er fortsatt uønsket.
Nei så for meg betyr utrykket ta vare på barnet i deg bare et nytt slag mot det barnet, et slag jeg ikke kunne forutse eller stoppe.
tirsdag 20. august 2013
Dagens lille glede
Dagens lille høydepunkt var når hestene humret mykt når jeg kom med kveldens eple og gulerot.
mandag 19. august 2013
Distraksjon eller avledning
Distraksjon eller avledning, være her og nå osv.
Vi har vel alle vært borte i de utrykkene.
Jeg er enig i at avledning og distraksjon kan være bra, men ikke hvis du løper i fra deg selv som Liv Tove Torgersen skrev i sin blogg Tenkestedet.
Jeg føler at det er det jeg har blitt bedt om det siste året distraher deg, avled deg, vær her og nå.
Det er ikke lett å være her og nå når fortiden hele tiden sparker til deg i fjeset.
Jeg har strikket hundrevis av sokker, heklet et utall av brikke osv.
Jeg har gått milelange turer, jeg har telt stjerner på himmelen, telt planker i taket osv.
Det er et lite problem med å få beskjeden distraher deg, ja hvis jeg planla og selvskade så ville det være et utmerket råd.
Problemet er at jeg ikke planlegger å selvskade.
Det er den sinte delen av meg som straffer meg og andre i meg. Jeg har ikke sjans i havet til å stoppe det, like lite som jeg har sjans til å stoppe marerittene.
Vi har akuttavdelinger og vi har DPS, akuttavdelingene tja hva skal jeg si. Jeg har opplevd å bli skrevet ut selv om de har vist at jeg kommer til å prøve å ta mitt eget liv, ja har da kommet inn 3-4 dager etter avhengig av hvor lenge jeg har vært på intensivavdelingen.
Legen der mente at jeg trengte hjelp og jeg ble lagt inn på akuttpsyk, der var jeg et døgn før jeg hadde en 5 minutters samtale med en såkalt psykologspesialist
DPS er livredde for slike pasienter som meg, jeg kan risikere å selvskade, i tillegg så stiller jeg nå krav til hva slags behandling jeg ønsker.
Hva er det de er så redde for at behandlingen skal ta for lang tid?
Er de så redde for historien min at de ber meg avlede eller distrahere den bort for de orker ikke å forholde seg til den?
Dessverre så kan jeg ikke distrahere den bort, tro meg jeg har prøvd i veldig mange år.
Resultatet av årelang distraksjon er en slitenhet som de ikke kan fatte eller forstå.
Jeg har distrahert bort gråten min og ikke minst gråten til de andre inni meg slik at jeg knapt puster med halsen.
Resultatet er at jeg må bruke mer astmamedisin, fordi jeg ikke tør å gråte.
Jeg ser at jeg igjen har begynt å bruke noen av barndommens strategier for å komme meg gjennom dagen. Jeg rugger, hvordan vet jeg at jeg rugger.
Jeg har igjen skikkelige nisseknuter i håret, og jeg er mer i en fantasiverden enn jeg er i den virkelige.
Psykose? nei bare en strategi for å komme gjennom dagen eller natten, og for å slippe å forholde meg til fortiden.
Liv Tove skriver det egentlig veldig godt når hun sier "de ber oss løpe fra oss selv".
Jeg bare lurer på hvor lenge til jeg orker å løpe eller riktigere sagt i mitt tilfelle snuble vekk fra meg selv.
Jeg har nemlig ikke flere krefter til å løpe
søndag 18. august 2013
Mareritt eller disossiasjon?
Hva er hva, jeg vet ikke og det interesserer meg egentlig ikke.
Mine "mareritt" er mine og andre har det helt anderledes.
Jeg skal prøve å beskrive hvordan det faktisk kan være, og tro det heller ei det var været som ga meg bildet.
Se for deg at du er på fjellet, sola skinner og alt er bare bra. I løpet av veldig kort tid kommer tåka og du ser knapt en hånd foran deg.
Du ser så vidt turkameraten, og du kan så vidt høre henne/han gjennom vinden som også kommer i harde kast.Å bevege seg kan medføre fall og skader.
Det lureste du kan gjøre er å bli der til tåka og uværet er over
Når min tåke kommer så dukker så dukker det opp et annet "landskap" et landskap som jeg ikke kjenner igjen for jeg er i et helt annet år.
Jeg er tilbake i fortiden, en fortid som ikke var noe god og som ikke noe barn burde oppleve.
I mine mareritt gjenopplever disse hendelsene gang på gang. De er ikke i kronologisk rekkefølge de følger ikke et fast mønster.
De kan blande seg inneha fragmenter fra forskjellige hendelser.
Det som jeg synes er verst er hvis det er noen som ser at jeg har mareritt, for da tror jeg at de ser hva som skjer og skammen blir bare større og større.
Hvis det er noen tilstede under marerittet så kan jeg noen ganger høre stemmen til vedkommende, problemet er ofte at den som er tilstede blir til en som vil meg vondt.
Noen eller mange ganger er jeg i mareritt uten å være klar over det, andre ganger kjenner jeg at det er på vei.
I går våknet jeg i mareritt uten og skjønne det.
Jeg våknet kvalm og vondt i hele kroppen det kjentes ut som hele kroppen var et stort skrubbsår. I tillegg så var jeg veldig sår i hodebunnen, akkurat som om noen hadde lugget meg.
Det var ingen grunn til at jeg skulle være syk, jeg hadde ikke vært utsatt for noen smitte, jeg hadde heller ikke spist noe mat som var dårlig.
Jeg har et minne om en sen kveld eller natt, jeg er ikke store jenta for jeg lå på et rom med veldig mange andre barn.
Selvfølgelig var jeg syk jeg kastet opp og enten så traff jeg ikke bøtta eller så kom det på gulvet eller i senga.
Det jeg husker eller kjenner er en hard hånd som løfter meg ut av senga etter håret og inn på badet, i tillegg så er stemmen sint og utålmodig.
Det var ikke lett å være syk på et barnehjem for og si det på den måten.
I går var jeg liten og redd, livredd for å kaste opp.
Selv nå så mange år etterpå så tenker jeg tanken hvis jeg bare, med andre ord jeg legger fortsatt skylden på meg selv for den minste ting som hendte, hadde jeg bare gjort eller vært slik eller slik så hadde ikke ting skjedd.
Fornuftsmessigst sett så vet jeg jo at slik jeg ble behandlet skal ingen barn behandles, men det hjelper ikke at jeg vet det når følelsene mine ikke vet det.
fredag 16. august 2013
Snart hjemreise
Ja jeg har 14 dager igjen til jeg reiser hjem igjen.
Sommeren ble ikke det jeg hadde håpet på, selv om jeg har hatt noen fine rideturer.
Kroppen nektet å være med på lag, og sa og sier fra om at grensen er nådd og den er overskredet for lenge siden.
Jeg hører fortsatt ikke på kroppen, for jeg vil ikke ha en kropp, og hvertfall ikke denne.
Jeg har vært jevnlig til kiropraktor i hele sommer, men kroppen låser seg like fort som han knekker den opp.
Marerittene har dominert sommeren, og det har vært veldig mange vonde tanker.
I går klarte jeg endelig å komme meg på hesteryggen, men det var tydelig for hesten at jeg ikke var tilstede.
Han gjorde det han følte han var nødt til, han prøvde å ta kontrollen.
Heldigvis for meg at jeg har en hest som ikke vil finne på å kaste av rytteren, men bare prøver å bestemme farten.
Siden det er en stund siden jeg har ridd, så kjenner jeg det i dag, og det igjen gir mareritt.
Det er noen ganger jeg bare har "lyst" til og gi meg over til gråten, men det gjør en ikke for det er farlig, så den sitter fortsatt fast i halsen.
Hvordan går det med søken etter privat behandler, tja si det. Jeg regner med at nr 2 på lista også har sagt nei siden jeg ikke har hørt noe.
Problemet mitt er at det bryr meg ikke for motivasjonen nærmer seg nullpunktet, og håpet er totalt fraværende.
onsdag 14. august 2013
En dårlig dag
Noen ganger får jeg bare lyst til å sende mailen jeg har skrevet både til media, psykologforeningen, pasientombudet og fylkeslegen.
Det er veldig lite trolig at jeg kommer til å sende den til noen av de ovennevnte.
Jeg har også hatt lyst til å skrive en mail til den psykologen jeg hadde før idiotpsykologen.
Hvorfor har jeg lyst til å skrive en mail til akkurat henne?
Sannheten er at hun burde få vite hva hun faktisk gjorde med meg, når hun avsluttet meg på den måten.
Men for å være helt ærlig så tror jeg hun mener at hun hadde sitt på det tørre. Hun kunne ikke ta godta ut fra et behandlers ansvar at jeg ikke kunne love å ringe DPS når jeg kom tilbake,så det var bedre og avslutte meg, og hun skrev meg ut av systemet før hun gikk til lunsj.
Det var virkelig å ta ansvar spør du meg vi skriver heller ut pasienten slik at vi ikke får noen flekker på de flotte papirene våre.
Det er sikkert litt urettferdig det jeg skriver for hun kan ikke forsvare det hun gjorde, selv om hun forsåvidt gjorde det
Ok jeg er ikke snill om dagen, men akkurat nå så blåser jeg i det.
Jeg tror jeg er i ferd med å ende der hvor jeg sier DRA TIL HELVETE med den såkalte hjelpen deres litt raskere enn jeg selv hadde trodd.
Jeg blir fortvila når mareritt hindrer meg i å gjøre det jeg har lyst til.
Når den sinte i tillegg er så framme som hun er nå så har jeg ikke lyst til å prøve å ri en gang.
Den sinte har aldri vært slem med dyr, men jeg tør ikke ta sjansen på det.
Det er en time siden jeg tok foreskrevet dose, men i dag ser det ikke ut som noe virker.
Jeg har stort sett vært i rommet mitt siden jeg sto opp, og ja jeg tok morgenmedisinen også.
Det er bare en ræva dag for å si det mildt, og de begynner det å bli litt for mange av nå.
Men det går vel greit litt til for så og gå greit litt til og den dagen det ikke går greit lenger , ja da går det til helvete.
tirsdag 13. august 2013
Ingen klagerett, kun en enveisbillett til helvete
Vanligvis har jeg en tittel på innlegget, men foreløbig så har jeg ikke det på dette.
Den første psykologen som ble spurt hadde selvfølgelig ikke tid.
Jeg skjønner den, med 2 jobber så har ikke en sånn ledig plass.
Innimellom kjenner jeg på et slags sinne.
Jeg får lyst til å knuse alt rundt meg, rasere absolutt alt, men sånn gjør man jo bare ikke, og heller ikke jeg.
Noen deler av meg vet eksakt hva som skjer hvis en viser antydning til sinne så det gjør vi bare ikke.
Jeg var i det offentliges varetekt i over 16 år, det var i deres såkalte "omsorg" at sårene ble skapt.
Det burde vært det offentlige som hjalp meg nå, men sånn er det ikke.
Jeg stiller jo krav og det skal ikke sånne som meg gjøre, i tillegg så vet jeg hva som kanskje er best for meg, og det skal jeg heller ikke gjøre.
Jeg kan distrahere meg som den idioten av en psykolog sa, eller han kunne hjelpe meg med det.
Det er 2 mennesker som står på for å finne den hjelpen jeg trenger, men jeg tror de jobber forgjeves.
Jeg har hatt 3 behandlere de siste årene og de har virkelig klart å rote det til, hver på sin måte.
Resultatet er at jeg har svært liten tro på at noen vil eller er i stand til å hjelpe meg.
Hver av de 3 behandlerne trodde de gjorde de rette tingene osv.
Det er en ting de har til felles, de hørte ikke på MEG.
Alle 3 vil nok være uenige i den påstanden, og hevde sine gode hensikter osv, osv.
Ok det er ikke de jeg kan skylde på for at ting ble som de ble. Jeg har kun meg selv å skylde på, for det var jeg som ikke hørte eller fulgte de rådene, eller kravene som ble stilt.
De hadde jo gode hensikter og da er jo alt bra.
Ok hva med å klage?
Den retten mistet jeg når jeg takket nei til tilbudet, for jeg fikk jo et tilbud, og selv om det ikke var et tilbud som passet meg så var det jo et tilbud.
Det er sendt en ny forespørsel til nr 2 på lista, men jeg regner vel med at også hun sier nei.
Jeg bare lurer på når jeg skal be de om å gi opp, for jeg har vel innerst inne allerede gitt opp.
Jeg skjønte det når jeg ikke en gang ble skuffa over et nei fra den første på lista.
Denne gangen har jeg ikke noe håp i det hele tatt, men det er noen som håper for meg.
Jeg synes faktisk synd på de fordi jeg tror ikke dette toget stopper.
Jeg håper at dagen i morgen blir hvertfall litt bedre slik at jeg får tatt en ridetur, i dag ble det ingen pga mareritt som kom i etterkant av kiropraktortimen.
mandag 12. august 2013
Sammenhenger og vonde sirkler
Noen ganger så ser en at ting ofte henger sammen, hvertfall gjør jeg det innimellom.
Når jeg som nå er sliten psykisk så sover jeg dårlig, noe som igjen fører til mer mareritt, tankekjør osv.
Ergo en dårlig sirkel.
Jeg prøver å slite meg ut fysisk, men da er kroppen så sliten at jeg overhodet ikke får stoppet mareritt eller tankekjør.
Igjen en dårlig sirkel.
Jeg har ingen spiseforstyrrelse, men jeg har opplevd av minimalt med mat kan gi mindre mareritt, men sunt er det ikke, så igjen en dårlig sirkel, selv om jeg har nok kilo og ta av.
Jeg vet at når jeg allerede nå er så sliten før helvetesmånedene så har jeg ingenting å gå på.
Det rare er at disse sirklene går i hverandre, og til slutt så er det et kaos som jeg ikke klarer å se en ende på.
Jeg er ikke der helt ennå, men jeg ser at sirklene går inn i hverandre og jeg er ikke i stand til å stoppe de eller bryte de på egenhånd
Et av problemene blir jo at til slutt at jeg er både så sliten fysisk og psykisk at jeg ikke tror at det finnes hjelp for sånne som meg.
Riktignok er det vel fortsatt ferietid og noe svar eller slik kan jeg sikkert se langt etter.
Noen deler av meg tror vel heller ikke noe på at noen er villig til å hjelpe en risikoperson som meg.
I tillegg er jeg jo så frekk at jeg stiller noen krav til en behandler, og det vil de vel helst ha seg frabedt.
Jeg har nok aldri vært en som sier ja doktor, nei doktor, du har helt rett doktor.
Hvis jeg hadde sagt ja og amen til alt de har foreslått så hadde jeg vel hatt en medisinliste så lang som et vondt år.
Jeg vet at hvis jeg går lenger ned i mitt private helvete, så ender jeg opp så sliten at jeg ikke ser vitsen med å få hjelp, så igjen en vond sirkel.
Dessverre så er jeg stygt redd for at det er der jeg havner igjen, karusellen går dessverre alt for fort om dagen.
Jeg har tatt det første skrittet mot å søke hjelp, men jeg er stygt redd for at et eventuelt svar vil komme når jeg er så sliten at jeg ikke ser noen vits med å takke ja.
Jeg tror faktisk ikke på at noen psykolog i det offentlige eller private vil ta risikoen men en sånn som meg.
En annen tanke som også har slått meg er jo at hva er vitsen med å hjelpe meg.
Jeg er uføretrygdet, godt voksen hva er sjansen for at jeg kommer ut i såkalt produktivt arbeid?
Antageligvis er den så liten at det er bedre å sette inn ressursene på de som faktisk kan bidra med noe i samfunnet.
Noen vil sikkert arrestere meg på den tanken, men dessverre så tror jeg vel kanskje at det er noe i den.
Jeg har ikke noe problemer med å forstå det, og når det gjelder meg selv så skjønner jeg det.
Hvorfor i all verden skal det brukes ressurser på en sånn som meg?
onsdag 7. august 2013
Når dager blir borte og om stedsans jeg ikke trodde jeg hadde
Det har blitt en del dager som bare har blitt borte.
Det har vært mye mareritt og kaostanker, det er der fortsatt og jeg har hvertfall kommet meg ut.
I stad måtte jeg sjekke hvilken dag det var, jeg var overbevist om at det var tirsdag.
Ja det har blitt noen dager og timer i det indre rommet.
I dag har jeg derimot endelig kommet meg på hesteryggen, dog har jeg et lite problem med disse skotske høylandsfe.
De flytter seg ikke og finnes ikke redd verken for hest eller sykkel.
Siden jeg møtte på de 2 ganger på rideturen så tenkte jeg å ta en "snarvei" hjem. Det ble overhodet ikke en snarvei tvert i mot.
Jeg gikk på beina pga Kvikur hadde snublet ganske kraftig og jeg kjente ikke underlaget i den delen av skogen.
Det hele endte med at jeg klarte å miste "salputa" med stigbøyler i skogen.
Jeg må innrømme at jeg tenkte mitt om at dette fortjener jeg osv, jeg leita med hesten, men fant ikke utstyret.
Det endte med at jeg gikk hjem med hest og det som var igjen av utstyr.
Jeg fikk i meg litt mat og tok sykkelen opp dit hvor med jeg hadde vært tidligere og gikk ganske systematisk til verks, men uten håp om å finne utstyret, jeg har nemlig ikke stedsans trodde jeg.
Jeg hadde igjen et sted å gå og hvor jeg kjente meg igjen og jada der ligger salputa med stigbøylene.
Nå er utstyret igjen komplett, men tviler på at det blir noen ridetur i morgen, det har blitt noen mil på beina i dag.
Fredag er det tid for nye sko for hestene
mandag 5. august 2013
Djevelens yngel
Jeg hører stemmen, men den gangen skjønte jeg ikke ordene.
Nå vet jeg hva ordene betyr og når marerittene kommer så hører jeg på nytt med en ny forståelse av hva den damen mente den gangen.
Djevelens yngel det var og er det jeg er, jeg lot det skje og jeg har i følge min barnelærdom skylden for det som skjedde.
Den gangen het det noe annet et stygt ord, og det er kanskje derfor den sinte bruker skarpe ting for å få det skitne vekk.
Jeg vet ikke, det jeg vet er at jeg er mørbanka, har vondt på unevnelige steder, har vondt i absolutt alle ledd.
Det føles ut som hele den skitne kroppen har vært i slåsskamp i flere dager.
Denne sommeren har inneholdt veldig mange mareritt og en kropp som absolutt ikke spiller på lag med meg.
Det hadde kanskje ikke vær noe bedre hjemme, her sitter jeg hvertfall ute og prøver å kjenne bakken under føttene.
Men i neste øyeblikk er jeg tilbake, kjemper for å få puste, kjenner hender rundt halsen, ser kniven som står plantet i madrassen ved siden av hodet mitt.
Jeg hadde jo mulighet til og ta den kniven hvorfor gjorde jeg det ikke.
Jeg prøvde 2 ganger og jeg har fortsatt et arr på halsen etter det ene forsøket. Da jeg prøvde den andre gangen ble jeg heldigvis enten slått bevisstløs eller forsøkt kvelt slik at jeg mistet bevisstheten.
Hender rundt halsen jeg tror han viste eksakt hvor langt han kunne gå for å ikke drepe meg.
Jeg sitter igjen og ønsker at han hadde gjort det.
lørdag 3. august 2013
Intervensjon?
Nei det var ikke det, men det føltes nesten ut som det noen ganger.
Hadde det vært noen andre som hadde snakket til meg på den måten så hadde jeg mest sannsynlig bedt de dra til helvete.
Nå kjenner jeg disse 2 og selv om ikke hele meg er sikker så vet jeg at de bryr seg og da mener jeg virkelig bryr seg.
De får ikke betalt for dette, jeg hadde ikke godtatt det fra noen andre.
Det ble veldig mye prat om meg og mitt i går og jeg liker ikke det, og spesielt ikke når jeg har de planene jeg har.
I januar 2012 var første gang jeg gikk ut fra psykehuset på stødig føtter og og var forsiktig optimist
Januar 2013 forsøkte jeg på nytt og ta livet mitt etter og ha bedt om hjelp og ikke fått det jeg trengte.
Jeg fikk en ny psykolog og han ba meg i praksis kanskje uten å skjønne eller vite det gjøre akkurat det samme som jeg har gjort hele livet.
Problemet er jo at det sliter meg ut og ender ofte i et alvorlig og seriøst forsøk på og ende livet fordi jeg blir så utrolig sliten av og distrahere meg og ikke minst ta meg sammen.
Jeg har slitt med disse tankene i hele år, og ja jeg er redd det kan gå den veien.
Det er vel en ting som er ganske så sikkert hvertfall der jeg bor, det finnes ingen gode behandlere innenfor det offentlig systemet når det gjelder min lidelse. De som er gode starter eget hvor systemet ikke stopper den jobben de faktisk var ansatt for å gjøre.
De siste 24 timene har jeg blitt utfordret jeg har vel forbannet dem på innsiden noe noe de sikkert er klar over, men ja de har fått meg til å tenke.
Dette er 2 meget kloke damer som skjønner at det nytter ikke bare å si prøv det private. Jeg må faktisk ha noen navn og referanser, utfordringen nå er å be om det navnet og mail-adressen, men det vil igjen si at det tennes et lite håp og jeg vet ikke om jeg faktisk tør å håpe noe mer.
Det ble nevnt noen navn og det ble også sagt at hvis jeg velger å prøve så kunne de sende en mail i forkant og forklare litt.
Tanken min er at hvis dette er en så flink behandler så har hun mest sannsynlig fulle ventelister og hvorfor skulle hun prioritere en som meg?
Jeg regner ikke med at hun vil det, men ber jeg om navne og mailadresse så utsetter jeg meg igjen for et nei.
Det er vel noe jeg vet at jeg mest sannsynlig ikke vil tåle, men sier hun nei så kan jeg følge min egen plan og si at jeg prøvde hvertfall.
Abonner på:
Innlegg (Atom)