lørdag 26. mai 2012

Ok jeg prøvde og lime inn det jeg hadde skrevet de siste dagene, men de fikk jeg ikke til. Akkurat nå sitter jeg på Brimi fjellstue og drikker kaffe.
Jeg har det bra og koser meg i fjellheimen.



Netttilgang er det dårlig med på setra, så blir ikke så ofte oppdateringer fra denne kanten. Jeg skal prøve og få gjort det en gang i uka sånn ca.
Jeg merker at jeg er roligere og at det er stillere på innsiden, og det er godt.
For første gang på mange år så går jeg turer uten og stenge verden ute med musikk.Jeg tror ikke jeg har hatt på meg høretelefonene en gang siden jeg kom opp til setra på tirsdag.
Noen rideturer har det også blitt, den første var litt spesiell siden hesten var på et helt nytt sted, han har vel aldri hatt så bra skritt som han hadde den dagen.
I går tok vi en lten ridetur opp i fjellet og han gikk som bare det. Det er nok rart for hesten og stå alene, men ser ut som også han har falt til ro.
På torsdagen syklet jeg en tur til Randsverk, det var lengre enn jeg trodde, og jeg gjorde turen lengre ved og sykle feil, men batteriet på sykkelen holdt med et lite nødskrik.
Jeg kommer nok ikke til og sykle ned til bygda, for det første er det lengre enn jeg trodde dit, og kjedelig hvis batteriet går tomt midt i de bratteste bakkene.
Ellers så er det rart og se hvor fort snøen smelter, en ser det nesten fra time til time.
Jeg får avslutte nå og prøve og finne ut hvordan jeg limer inn fra word en annen gang, denne gangen gikk det ikke, og det er for fint vær til og sitte inne og holde på med data.

søndag 20. mai 2012

Avreisen blir tirsdag

Endelig er været på min side. Det blir avreise på tirsdag, noen på innsiden vil ikke helt tro på det før vi er der oppe, men det skjønner jeg.
Jeg har sviktet "de" så mange ganger så hvorfor i all verden skal de tro på meg nå.
Jeg klarer vel ikke helt og tro på det før jeg er der oppe, og det føles ut som en evighet til tirsdag.
Dagen i morgen vil vel bestå av pakking, rydding og vasking.

lørdag 19. mai 2012

Hun gjorde det jeg ikke turte

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8144888

Hun gjorde det jeg ikke turte, og som jeg angrer på hver eneste dag for at jeg ikke gjorde.
Det som er sprøtt i denne saken er at hun fikk 7 års fengsel. Hennes far hadde mest sannsynlig gått fri pga foreldelsesfrist eller mangel på bevis.
Det burde ikke vært foreldelsesfrist på slike saker, da hadde kanskje flere blitt dømt, kanskje.
Problemet er at man må bevise, og det er ikke alltid like lett.

En sår dag

Jeg klarte og være litt her og nå på morgenen i dag ved hjelp av alarm-metoden min.
 I dag ble det en liten ridetur, heldigvis så skjønte hesten min at det ikke var dagen for og ha "arabefluer" i topplokket.
Jeg prøvde alarm-metoden senere i dag også, men da var det tydligvis en som ble rasende. Telefonen gikk i veggen. Jeg får være glad jeg har kjøpt meg en telefon som tåler og bli slengt i veggen, eller hvor den nå havner.(den telefonen skal visst tåle litt sier reklamen)
Det har vært en sår dag med mye gråt på innsiden. Jeg tror jeg vet hvorfor, men det er lite jeg kan gjøre  når gammel og ny tid går sammen.
Når jeg opplever nesten det samme som jeg gjorde den gangen, selv om det ikke er noe ille så er det utrolig sårt og bli "glemt"
Problemet mitt er at den sinte stadig vekk får rett, og jeg klarer ikke og motsi henne, fordi hun faktisk har rett.
I morgen er skal bonden opp på setra for å sjekke forholdene. Jeg bare håper og ber til de guder som ikke finnes at jeg får reist oppover nå.

fredag 18. mai 2012

Tenk om noe ser.....

Når de på innsiden tar over, ja da er det ikke morsomt å være en Løvetann. Uansett hva jeg gjør så blir det feil, ikke kan jeg gå ut, for tenk om noen ser... Ikke kan jeg ta medisiner for det er jo "snill pikepiller" og hvis jeg tar de så blir det feil for flere på innsiden.
Gråten ligger i halsen, og svelges vekk, for gråte er ikke lov, tenk om noen hører...
Når gardinene blir trukket for slik at ingen kan se inn fordi jeg ikke ønsker eller klarer ikke å bli sett.
Jeg tror ikke jeg tåler så mange dager til med kaos før gamle tanker og destruktivitet tar over.
Det og kjempe mot de på innsiden er en kamp, det og holde seg her og nå.
Det eneste håpet jeg har nå er at det er kun en dag til av de værste maidagene, så kanskje det vil bli levbart etterhvert. Slike dager som i dag tapper meg for krefter som jeg gjerne skulle hatt til helt andre ting.
Det tar tid å komme seg etter sånne dager, det tar tid og finne igjen håpet om at ting skal bli bedre.
Gamle tanker og planer kommer tilbake på sånne dager, for hva faen er vitsen når fortiden hele tiden hjemsøker deg 24/7
Akkurat så ser jeg ikke vitsen, men jeg klorer meg fast, for kanskje det en dag blir bedre selv om jeg i dag ikke klarer å tro på det.

torsdag 17. mai 2012

Når ting blir lest eller tolket feil

I går ettermiddag fikk jeg en mail, for det første ble jeg ganske overasket for å si det mildt.
Så ble jeg litt sint, for jeg skriver blogg for og få ut følelser og frustrasjoner.
Jeg har frustrasjoner ovenfor det psykiske helsevesenet, eller til tider uvesenet som jeg også kaller det når jeg er på det mest frustrerte.
Innlegget jeg fikk mail om, var "Det går jo så bra" Det innlegget var ikke rettet mot noen personer, men handlet om et system som overhodet ikke er perfekt.
Det finnes flinke mennesker innenfor systemet og det finnes mindre flinke mennesker innenfor det det psykiske helsevesenet.
Desverre er det slik at de man husker er ofte de mindre flinke, eller mangel på hjelp når en trenger det.
Akkurat nå er vel jeg en av de heldige som har en psykolog som er flink og som bryr seg, og det er ingen selvfølge, tro meg det vet jeg en del om,
Min frustrasjon i det innlegget handlet mest om at det finnes dårlige eller ingen reserveløsninger når en behandler blir syk eller borte i lengre tid.
Nå skal jeg også være ærlig og si at jeg ikke trodde at jeg ville trenge noen, fordi jeg hadde planlagt og komme meg unna de fleste maidagene på en helt annen måte en det jeg har gjort tidligere.
Når det da ikke ble noe av eller utsatt det så blir fallhøyden stor, fortvilelsen større fordi jeg vet hva jeg har i vente av mareritt og stemmekjør.
Når man i tillegg heller ikke har noen planlagt reserveløsning eller en god back up hvis ting blir vanskelige, ja da er det ikke så rart at en blir frustrert.
Kanskje jeg en dag skriver et blogginnlegg om mine opplevelser på godt og vondt innenfor det psykiske helsevesenet.
Nå skal bikkja få frokost og tur, før resten av verden/norge våkner opp. Jeg har nemlig ikke lyst til å møte noen i dag og si "gratulerer med dagen"


onsdag 16. mai 2012

Når andre ikke kan forstå

Jeg var ute med hunden som vanlig og kom i prat med hun jeg leier av hos. Da fikk jeg vite at sønnen til en hun kjente godt hadde tatt livet sitt.
Hun kunne ikke forstå det, han hadde jo så mye og leve for. Han hadde riktignok problemer med alkohol og hadde sprukket, men allikevel så kunne hun ikke forstå.
Hva får mennesker til og ta det valget? jeg kan bare svare for meg selv, SKAM er det ordet som detter ned i hodet mitt.
Når jeg ikke klarer og skyve den unna, det er da det blir som mørkest. Når jeg har prøvd lenge nok og lenger en langt og er så sliten av og skyve den unna at det gjør psykisk og fysisk vondt å puste, det er da jeg velger den veien.
Nei jeg er ikke der nå, jeg har fortsatt noen krefter igjen.
Men jeg tenker at han er heldig som klarte det, men det kan jeg jo ikke si høyt.
Jeg kan forstå at noen velger den veien, kanskje fordi jeg har gått den veien selv så mange ganger, men jeg har bare ikke lykkes.
Jeg har sittet foran fastlegen min som har sagt det er et mirakel at du lever, "er du klar over det". Jeg ønsket ikke det miraklet ikke da, og kanskje heller ikke akkurat nå.
Skammen er der hele tiden, men den er et ikke tema, for jeg har jo ikke noe og skamme meg over.
Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har hørt akkurat den setningen, "det er jo ikke du som skal skamme deg"
Den gjør ofte mer vondt enn godt den setningen, fordi det viser at de skjønner ikke, og dermed er det igjen et ikke tema.
På røde dager slik som i morgen er skammen som regel stor og selvforakten enda større, for hadde jeg bare tatt noen andre valg så hadde ikke ting skjedd.
Det ble en del tanker i kveld, og i morgen er det 17, min beste venninne kommer innom en tur, kanskje vi tar en tur til Sverige, de har hvertfall ikke 17 mai.

Det går jo så bra.......

Jeg er sliten, jeg hadde håpet at jeg skulle komme meg unna maidagene på en annen måte.
I går forsvant hele dagen, og mye av kvelden, og det er helt greit, men det var ikke det jeg ønsket.
Jeg ønsker ikke å forsvinne inn i "rommet" og bli der i timevis, eller dagevis
I morgen er det 17 og en av de værste dagene og på lørdag er det såkalt min dag, den er ikke noe bedre tvert i mot.
Jeg har prøvd og klart og ta meg sammen på disse dagene før.
Problemet er bare at jo mer jeg tar meg sammen jo tøffere blir "marerittet" Jeg slipper ikke unna selv om jeg tilsynelatende taklet/takler dagen eller dagene "bra". Marerittene og angsten kommer desverre uansett.
Det er det samme når jeg er hos psykologen. Det ser ut som timen går bra, og jeg går ut derfra tilsynelatende samlet.
Timene og dagene i etterkant er som regel et helvete med massiv stemmekjør, mareritt osv. Det er jo ikke så nøye for det er det ingen som ser,og innen det har gått en uke så har jeg stort sett, klart og ta meg sammen.Det er sjelden jeg sier noe om det, men det er mye mulig hun vet, men det vet ikke jeg noe om.
Psykologen er vel fortsatt sykemeldt så vidt jeg vet. Siste time med henne gikk jo til og diskutere kontakten vi skulle ha når jeg dro på fjellet, for det var jo så viktig, blæ
Akkurat nå skjønner jeg ikke vitsen med den kontakten i det hele tatt, for hva med nå? Nei det er ikke så nøye det går jo så bra.
Nei hun kan ikke noe for at hun er syk, men jeg skjønner veldig godt at pasienter gir opp behandling eller faller ut av systemet, for det er dårlig med back up systemer.
Ja en kan bruke akutt-teamet, problemet er at det fungerer svært dårlig, hvertfall for sånne som meg.
Det kommer vel opp et rødt flagg hvis navnet mitt kommer opp på, det føltes hvertfall slik ut sist gang jeg prøvde og ta kontakt med de.
Nei en må nok fint klare seg selv og jeg gjør jo det, det går jo så bra.
Hvis jeg ikke snart kommer meg oppover så gir jeg totalt faen i hele turen, da er det ikke meningen at jeg skal dit.
Jeg trenger miljøforandring og jeg trengte det for en måned siden, men for en måned siden visste jeg at den kom, nå vet jeg ikke når.

tirsdag 15. mai 2012

mandag 14. mai 2012

Litt kaos i topplokket i natt

Jeg skulle egentlig vært på vei oppover, jeg håpet og trodde det, men sånn ble det ikke.
Det er sjelden det blir som man ønsker eller drømmer om.
I går var det nøyaktig 5 måneder siden jeg sendte søknaden om oppreisning. Det har i grunnen vært et ikke tema i timene hos psykologen, om det er hun eller jeg som har unngått det tja si det.
Men det går jo SÅ fint, jeg takler det jo så bra, hvertfall tilsyne latende
Nei jeg kan ikke skylde på psykologen, det er nok jeg som ikke har sagt noe om hvor tøft det egentlig er å gå slik å vente.
I natt er en sånn natt jeg ikke får sove, vinden uler rundt husveggene, og jeg har "smerter" i ørene.
De "små" liker ikke å ligge i senga når det er vind, da er de redd for at sygøynerene skal komme hvis de ikke ligger rolig i senga. Det var en av truslene på barnehjemmet var du syk skulle du ligge i senga og nåde deg hvis du ikke lå rolig. Den trusselen om sigøynerene var effektiv, jeg husker jeg lå på "nåler" i senga hver gang jeg hørte utgangsdøra gikk opp.
Det blir litt for mange tanker om oppreisning, får jeg det eller får jeg det ikke.
Hva om jeg får det, hvordan vil jeg takle det, da må jeg jo tro på min egen historie, og det vet jeg ikke om jeg er klar for.
Jeg vet ikke om jeg vil tro på det, jeg ønsker så inderlig at det som skjedde ikke var sant, men noen i meg vet at det er sant, og noen i meg vet at jeg kunne ha unngått det som skjedde.
Det ser ikke ut som dette vil bli noen god natt.
Jeg skulle ønske at søvnløsheten kom av reisefeber, men det gjør den ikke i natt.

søndag 13. mai 2012

Avreisen er utsatt igjen

Avreisen blir utsatt med ennå en uke, noe dritt for og si det mildt, men været får jeg ikke gjort noe med.
Undres når jeg kommer meg oppover?

Samme handling men med en annen hensikt

Jeg driver og rydder og vasker slik at leiligheten skal være ren og ryddig til jeg kommer tilbake.
Det slo meg at det er akkurat det jeg pleide og gjøre før jeg prøvde og ta livet mitt. Det er litt merkelig å kjenne på det, i fjor ryddet jeg og vasket før jeg skulle dø, slik at det ikke skullle være noe rot i leiligheten til de som måtte rydde etter meg.
Nå vasker jeg og rydder fordi det er greit og komme tilbake til en ryddig leilighet, så ja samme handling men med en annen hensikt.
Forhåpentligvis så drar jeg i morgen en gang, det får jeg vite litt senere i dag, men først litt mer vasking og rydding.

lørdag 12. mai 2012

Et par bilder av hesten min


Bare et par bilder av hesten,disse er fra i fjor hvor vi hadde en liten rast et sted i østmarka.
Nå ser det ut som det kanske blir avreise til mandag, bare jeg får snakket med han som leier ut. Uansett er jeg litt mer optimist nå enn for bare et par dager siden.

fredag 11. mai 2012

Skuldrene oppunder øra, og dårlig samvitighet

Akkurat nå er det slik det kjennes, pluss dårlig samvitighet ovenfor hun som skulle/skal kjøre meg oppover, hvis været er bra nok og hun tør.Jeg har plan B klar og vil kreve et svar i løpet av søndagen.
I går måtte jeg bruke en gammel metode for å få gjort noe i heimen. 15minutters alarmmetoden som gikk hvert 15 minutt, dette for å prøve og unngå å gå rett i "rommet". Jeg klarte det en stund, men så forsvant noen timer, men det er jo ikke noe nytt.
Det som er nytt er at jeg oppdager det, og prøver å gjøre noe med det.
Jeg bruker alarmmetoden når jeg har time hos psykologen, men nå har jeg jo ikke snakket med henne på lang tid, så da har det på en måte gått litt i glemmeboka.
Uansett fikk jeg rydda litt i leiligheten.
Det med dårlig samvitighet er noe rare greier, hvorfor i all verden får vi det? Jeg er utrolig dyktig på og legge skylden på meg selv uansett hva folk gjør eller har gjort mot meg
At psykologen er sykemeldt er helt sikkert fordi jeg er en vanskelig pasient og ha med å gjøre og til tider sikkert en pain in the ass.
Hvis noen sårer meg eller bryter løfter så finner jeg på undskyldninger for de, og det går ofte på meg selv. Hvis,om,atte,dersom,atte jeg hadde gjort slik eller slik ville ikke som har hendt meg dette ha skjedd.
Jeg vet jo med fornuften at det er ikke slik, men ofte så forsvinner fornuften når det indre kaoset tar over.
Jeg tror nok at 15 minuttersmetoden må brukes i dag også

torsdag 10. mai 2012

Å være avhengig av andre

Det å være avhengig av andre er noe jeg virkelig hater, det har vel kanskje noe med bakgrunnen min.
Når man er barnevernsbarn, så er man avhengig av andre mennesker på godt og vondt, og det sitter hard i.
Det er riktignok mange år siden, men allikevel så kommer den følelsen av og ikke ha kontroll. Det var hele tiden noen andre som hadde den kontrollen.
Det er vel derfor jeg hater så sterkt og ikke ha kontroll, og ikke vite hva som skal skje eller når det skal skje.
Etter først og ha pratet med M-L i gårog blitt forsikret om at joda jeg kommer meg opp på setra, og få litt forståelse av at det var en "sunn" flukt, ikke den samme gamle som tidligere, så ble jeg litt roligere.
Så ringte en annen venninne og vi fikk pratet litt om hvordan jeg skulle gjøre det. Hun hadde også forståelse hvor vanskelig det var og ikke få et klart svar fra den som skal kjøre.
Ny plan nå er og ringe opp til de som leier ut setra og høre om hvordan det er der oppe nå. Hvis han sier at det går fint an og være der oppe og hun som skulle kjøre ikke vil pga vær eller andre ting.Da går jeg for plan B,  som er at jeg ringer han som ga meg et anbud og hører om han fortsatt har mulighet til å kjøre og da helst så raskt som mulig.

onsdag 9. mai 2012

Når gleden forsvinner

Når gleden forsvinner, så forsvinner jeg inn i det jeg kaller skyggeverden. Det er en verden jeg hater og er redd for, men det er der jeg havner gang på gang.
Skyggeverden er en verden full av mareritt, sinte stemmer, og harde hender som jeg ikke kommer meg unna
I går skulle jeg ri meg en tur, men jeg havnet tydligvis inn i "rommet" mitt og borte ble jeg og det ble ingen ridetur på meg.
Gleden over å reise til setra har blitt borte, jeg bare håper den kommer tilbake.

tirsdag 8. mai 2012

Ja det er en flukt, men en planlagt en

Jeg hadde en samtale med en venninne i går. Hun skjønner ikke eller har ikke muligheten til å skjønne min frustrasjon.
"Nå gjør du det samme som du alltid har gjort, flykter" Ja jeg gjør, men forskjellen denne gangen er at det er en bevisst flukt. Det er ikke å gå inn i det "indre rommet" hvor ingen når meg.
Jeg har planlagt denne "flukten" siden januar. Jeg vet at det er tøffe tak fra mars-desember, men vanligvis så klarer jeg og ta meg sammen, slik at alle tror at NÅ går det jo så BRA, men det er ingen som vet hvor mange timer i løpet av en uke jeg tilbringer i "rommet mitt" godt gjemt under dyna/teppet sammenkrøpet i fosterstilling, for det snakker jeg ikke om. Ikke vet jeg hvor mange timer det er heller, men noen ganger så forsvinner veldig mange timer i løpet av dagen.
Det jeg vet er at det er nå jeg begynner virkelig og isolere meg fra andre
Denne turen som jeg har planlagt og gledet meg til, skulle bli en brems på nedturen håpet jeg.
Nå vet jeg ikke en gang når jeg skal dra,blir det neste uke? i slutten av mai? i begynnelsen av juni?
Uforutsigbarhet er noe jeg takler svært dårlig, og nå er ting veldig uforutsigbare,og resultatet av det er at jeg forsvinner inn i rommet mitt og blir der i timer, men det er det ingen som ser.
Det er jo ikke NÅ ting er vanskelige, det er jo på høsten. Det er FEIL det begynner gjerne i mars, så når,  høsten kommer er jeg som regel så sliten av å ha tatt meg sammen i så lang tid at jeg ikke orker mer.
Det er da jeg slutter hos psykologen, det er da tankene om og avslutte alt blir overskyggende
Men ja jeg er FLINK til og ta meg sammen, bite tenna sammen og sette på meg en maske, men det koster noen ganger litt for mye.
Målet med turen var og slippe og ha denne masken på 24/7, nå er jeg litt redd for at maska også vil være med oppover, hvis eller når det blir tur.
Jeg satser på at en ridetur i skogen i dag vil roe meg ned, og ikke minst få meg til og være litt mer tilstede hvertfall noen flere timer enn gårsdagen.

mandag 7. mai 2012

En dårlig dag

Ingen god dag igjen er det flere timer som er borte  Jeg tror jeg har ligget i samme stilling under teppet i flere timer, det kjennes slik ut på kroppen
Hvert fall har dagen gått, men den har gått uten at jeg har vært tilstede.Det er helt greit egentlig, for da slipper jeg stemmekjøret i hodet, da slipper jeg  diskutere med de på innsiden. Det er stort sett en diskusjon jeg er dømt til å tape, "de" har for gode argumenter, og mye av det de sier er desverre sant.
Akkurat nå klarer jeg ikke ¨være den fornuftige voksne som kommer med alle undskyldninger for andre.
Det eneste jeg er fornøyd med er at det fortsatt ikke er noen nye sår på kroppen

søndag 6. mai 2012

Kaos

Jeg har akkurat hatt en telefonsamtale med hun som skal kjøre meg oppover. Det ser ut som avreisen blir utsatt mer enn en uke
Dette skaper fullstendig kaos på innsiden, det er en som er veldig triumferende, hennes ord "hva sa jeg ingen er til og stole på"
Men ikke så gæli er godt for noe, så lenge "hun" er i det lunet, hånlig og triumferende, så er faren for sår forholdsvis liten.
Den sinte har en del og si akkurat nå både om dette og psykologen.
Psykologen er sykemeldt og jeg vet ikke hvor lenge hun blir det, men i følge den sinte så er det fordi hun er drittlei den redde,eller  sippungen som hun kalles av den sinte.
Den sinte er veldig fornøyd for hun får jo "rett" ingen er til og stole på. De gir løfter, men å holde de det gjør de ikke,hvor mange ganger må jeg lære det?
Det værste er at hun som regel får rett på en eller annen måte, hvert fall føles det sånn ut. Akkurat nå føler jeg for og gi totalt faen i hele turen, for jeg tror vel ikke jeg kommer meg opp før i slutten av mai, hvis jeg i det hele tatt kommer meg opp.
Jeg har jo en liten mulighet og det er og ta kontakt med han som kom med et seriøst anbud, når jeg la det ut på anbud.no.
Er det mindre snø på setra i uke 20 så er det vel en mulighet for at jeg gjør det, og satse på at han har mulighet.
Jeg er redd det ikke blir noe kjøring av hun som skal før i slutten av mai eller begynnelsen av juni, og akkurat nå føles det litt for lenge og vente.
Jeg trenger miljøforandring nå og jeg trenger en pause fra mennesker. Jeg er stygt redd det blir en uke med mye kaos på innsiden og da med mer isolering, slik at ingen ser.

En liten nedtur

Avreisen til setra er utsatt med en uke. Det ligger litt mye snø mellom seterhusene så han som eier det anbefalte og vente en uke.
Det var ikke dette jeg trengte nå, selv om verden ikke går under osv.
Det har blitt litt kaos på innsiden "de" har på en måte fått rett "turen blir ikke noe av". Jeg må bare prøve og fortelle meg selv en hundretalls ganger at turen er bare utsatt ikke avlyst, og det er bare snakk om en uke.
Jeg skulle bare ønske jeg slapp det indre kaoset.

Det er da bare og glemme

Jeg har hørt den noen ganger de siste årene, og jeg skulle ønske at det var bare å glemme og gå videre.
Det mennesket som har sagt dette til meg de siste 3 årene er et menneske jeg både liker og respekterer.
Hun har sikkert også hatt sitt, men det var som voksen.
Jeg vet ikke om det er anderledes med det man opplever som barn/ungdom eller tidlig voksen, om det setter dypere spor.
Jeg har ikke prøvd og forklare for henne, for jeg skjønner at hun ikke vil ha mulighet til og forstå, for henne er det så enkelt, "det er jo bare og legge det bak seg"
Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde den evnen til og bare gå videre. Jeg skulle ønske jeg slapp og gå med en angstklump i magen 24/7 for triggere, som jeg ikke alltid vet hva er.
Det er mye som er likt og som jeg konsekvent unngår,som lukta av sprit, øl osv, de luktene er garanterte triggere.
Noen ganger er det mat, som trigger, for så og gå over igjen og sånn er det stort sett hele tiden, andre ganger vet jeg ikke en gang hva som er triggeren. Det kan være noe jeg leser, spiser, etc.
Det hadde vært så mye enklere hvis det hadde vært de samme tingene hele tiden, for da kunne jeg bare unngått de, og kanskje sluppet en del av den angstklumpen.
Jeg forventer ikke at noen skal forstå, for det kan de ikke siden de selv ikke har vært der.
Det er sånne kommentarer som gjør at jeg føler meg "liten" og "håpløs" selv om de ikke er vondt ment.


lørdag 5. mai 2012

Dagene går

Dagen i går ble etterhvert grei, det tok litt tid, og noe tid forsvant, men sånn er det.
Dagene går til pakking, osv, fikk handlet inn en del mat i går som skal være med oppover. Bikkja synes det var dårlig gjort at jeg pakket ned godsaker som han vet er til han.
Jeg fikk kjøpt meg en ny telefon i går, ikke smartelefon jeg har nemlig en og liker den ikke. Den har dårlig batterikapasitet, og er skjør. Jeg trengte en som tåler litt vær og røff behndling uten og slutte og virke, så nå har jeg en "gammeldags" telefon med taster igjen.
Det nærmer seg avreisedato, og sommerfuglene er blitt til elefanter. De ble ikke mindre i dag når jeg sto opp til et hvitt landskap.
I følge yr er det pent vær der jeg skal, men der kommer snøen på tirsdag og onsdag, men jeg får satse og tro på at del blir avreise på tirsdag.

fredag 4. mai 2012

Hvor lurt er det og gi bloggadressen sin ut?

Ja det er mitt spørsmål til meg selv i dag, hvor lurt var det og gi den til psykologen?
Vil jeg igjen bli anklaget for å drive med dobbelkommunikasjon.
Jeg ble det nemlig en gang av en psykologspesialist når jeg var innlagt, den eneste måten jeg fikk ut ordene mine på var og skrive.
Jeg endte 3 måneder på skjerm, uten mulighet til og få "sagt" et eneste ord, jeg fikk ikke lov til og skrive et ord.
Det er noen år siden nå, men den sitter hardt igjen.
På en permisjom så satte jeg med ned og skrev et "dikt" Akkurat NÅ. Det diktet ble skrevet i 2007. Det begynner og bli noen år siden, men allikevel sitter den påstanden om dobbelkommunikasjon risset inn i meg.
Hvis det diktet hadde blitt skrevet i dag, så hadde det kanskje vært med andre ting også, og noen hadde vært borte.
Det ble vel skrevet i en slags protest, og kanskje en forklaring på at det jeg skriver er der og da, ikke framtid, men der og da.
Jeg tviler på at den psykolgen jeg har i dag vil beskylde meg for dobbeltkommunikasjon, hun har vel kanskje både sett og hørt noen av delene mine, og jeg har en mistanke om at noen av de har vært ganske så frekke mot henne.
Jeg tror jeg stoler såpass på henne at hvis jeg gir beskjed om at hun ikke får lese mer, så vil hun heller ikke gjøre det.

Akkurat nå

Akkurat nå vil jeg dø
Akkurat nå er jeg alene i huset
Akkurat nå hater jeg henne som fødte meg
Akkurat nå er jeg redd
Akkurat nå trenger jeg trøst
Akkurat nå trenger jeg en hånd å holde i
Akkurat nå tør jeg ikke å holde den
Akkurat nå renner tårene nedover kinnet mitt
Akkurat nå smiler jeg gjennom tårer
Akkurat nå er jeg liten
Akkurat er jeg skamfull
Akkurat vil jeg dø
Akkurat nå skriker stemmene i hodet mitt
Akkurat nå vil hun skade meg
Akkurat nå er kroppen full av risp
Akkurat nå river angsten meg i stykker
Akkurat nå vil jeg reise til stedet mitt
Akkurat nå vil jeg dø
Akkurat nå hater jeg meg selv
Akkurat nå hater jeg valgene jeg tok
Akkurat nå skammer jeg meg over valgene jeg tok
Akkurat nå vil jeg dø
Akkurat nå står solen opp
Akkurat nå er det stille i hodet mitt
akkurat nå tennes det et håp i meg
Akkurat nå døde håpet i meg
Akkurat nå vil jeg dø
Akkurat nå er jeg sint på hva de gjorde mot meg
Akkurat nå hater jeg de
Akkurat nå er jeg redd for dem
Akkurat nå er jeg redd for deg
Akkurat nå er jeg redd for meg selv
Akkurat nå er jeg sint på meg selv
Akkurat nå vil jeg dø
Akkurat nå aviser jeg deg
Akkurat nå kan jeg ikke si ja
Akkurat nå kan jeg bare si nei
Akkurat nå vil jeg bare gjemme meg
Akkurat nå vil jeg dø

Skrevet  2007 på en permisjon fra psyk

Kommer jeg til og begrense meg nå som jeg vet at hun har adressen? Jeg tviler på det, hun velger selv om hun vil lese.
Men hvorfor i all verden skal jeg skrive blogg?, kunne jeg ikke fortsatt med å skrive på forumet eller i en vanlig dagbok.
På forumet er det strenge regler for hva man kan skrive noe det skal og bør være men hvorfor blogge? Jeg følte vel for et sted som bare var mitt ute i den store cyberverdenen..Jeg kommer nok til og sensurer meg litt her også, men ikke like mye som på forumet.
Jeg kommer til og skrive om gode dager og mindre gode dager, men satser på at det blir flere av de gode dagene.


torsdag 3. mai 2012

Urealistisk?

Det er noen ganger jeg tenker at det er urealistisk og tro på at denne turen vil hjelpe, men samtidig har jeg et håp om at nedturen vil bremses opp.At livet vil bli bare bra har jeg ingen tro på, men litt mindre indre kaos hadde ikke gjort noe.
Etter siste oppholdet på psyk, så virket det som delene var gått litt i skyttergravene sine, så kom hestehoven og så påsken.
Etter det så har det vært en del indre kaos som jeg gjerne skulle vært foruten.
Det har kanskje også noe med å gjøre at det har gått ca 5 måneder siden jeg sendte inn søknaden om oppreisning, det er "bare" 4-5 måneder igjen og vente. Det er lang ventetid og mye usikkerhet og uro om det var lurt og sende søknaden.
Jeg prøver og holde meg opptatt med pakking osv, i tillegg må jeg gå gjennom alt jeg har pakket for å være sikker på at det ikke ligger noe som ikke skal være med.
Det er vel egentlig et håpløst prosjekt, for den delen er utrolig god til og gjemme ting, og siden det stadig skjer at jeg "forsvinner" så er muligheten desverre tilstede.
Jeg er ikke så veldig redd for at det skal skje alvorlig selvskading på fjellet, mest fordi at jeg kommer til og være alene der mesteparten av tiden, og vil unngå en del triggere.
Forhåpentligvis vil det komme mer positive blogger med bilder fra neste uke.

En OK onsdag

Dagen i går ble en OK , hovslageren var her og hesten fikk nye sko, så nå er han klar for fjellet.
Det tok sin tid da, siden det var lærlingen hans som skodde, men satt og koste meg ute i sola mens jeg ventet.
Jeg har blitt avhengig av værmeldinger om dagen. Jeg sjekker yr, storm, og pent.no flere ganger om dagen.
Jeg bare ber til værgudene om at det ikke må komme noe særlig med snø i fjellet nå.Hun som skal kjøre meg er redd for og bli værfast pga snøvær, og jeg skjønner det.
Problemet er bare at hvis turen blir utsatt så kommer jeg meg mest sannsynlig ikke opp før i slutten av mai.
Jeg får bare fortsette med forberedelsene og prøve å ignorere de indre stemmene, og satse på at noe faktisk vil gå min vei nå.

onsdag 2. mai 2012

Det er kun tall

120
2880
172800
10368000

Det er kun tall, det sier ingen andre enn meg noe.
Det er kamp, tårer, frustrasjon, angst, mareritt, glede, latter, stolthet, indre bilder, tankekjør
Det er timer i fosterstilling under dyna, men det er også timer på hesteryggen, eller på beina med hunden.
Men det er stort sett en kamp med delene i meg og meg, for hun fortjener det gjør hun ikke?
Den fornuftige meg, den voksne meg mener ikke det, tror jeg. Jeg er faktisk ikke helt sikker, kanskje hun fortjener det for det var hennes feil, så kanskje det er riktig det hun sier at hun fortjener det.
Når det skjer så merker ikke jeg noe, det gjør ikke vondt det er bare straff, men det er 120, 2880,172800,10368000 siden sist.
Hvorfor så opptatt av disse tallene, tja det viser at jeg kjemper i mot, kanskje mer enn noen skjønner.
Jeg har fått mange råd opp gjennom årene, noen bra andre ikke fullt så bra.
Gummistrikk, iskalde dusjer, henge opp lapper med årstall. Ingen av de har virket. Det er kanskje ikke så rart, for når jeg forsvinner, så skjer det på et øyeblikk, og da er tall på veggen noen ganger bare tall, andre ganger så skjønner jeg ikke en gang at det er tall.
Kald dusj, tja det har jeg prøvd, men det endte opp i et annet minne, straff for at man var sengevæter, så da straffet jeg en av de små. Det var ikke noe bra forslag fra den psykologen, men jeg prøvde, men endte opp med et annet mareritt i stedet.
Det samme med gummistrikken. Forslagene var sikkert bra de, men de hjalp ikke meg, men de kan hjelpe andre.
Jeg vet aldri når det skjer, jeg vet aldri når "hun" dukker opp. Noen sier at hun ikke lenger har en funksjon, men jeg er ikke helt sikker på om det er sant. Hun beskytter meg i dag også, men det er det få som skjønner, men det er truslene og straffen hennes jeg ikke liker, for det er ikke alright og finne blodige klær i skittentøykurven, og det er overhodet ikke OK og måtte sy. Det er en dobbeltstraff, som jeg unngår, så jeg går aldri til legen, jeg sier sjelden eller aldri i fra når det skjer. jeg gjemmer det så godt jeg kan
Når jeg gikk tur i dag så slo det meg at det er en ting jeg ikke har prøvd,og det er å ha et bilde av en hund på veggen.
Jeg har ingen dårlige minner fra dyr, de var og er tryggheten min, kanskje jeg skal ta og forstørre opp et bilde av en hund.
Det kan ikke være hvilken som helst hund, det må enten være en schâfer, eller en stor svart hund.
Det er en ting delene mine har til felles og det er kjærligheten til dyr, og da kanskje spesielt hunder.
Uansett så er det
120
2880
172800
10368000 siden sist hun laget hull i huden min, og kanskje det blir 121 også, men det er en daglig kamp, som til tider gjør meg utslitt og lei, for jeg vet aldri når det skjer.



tirsdag 1. mai 2012

Musikk

 Musikk er for meg viktig,det gir trøst, gjennkjennelse, og ikke minst glede.
Jeg hører på nesten alt, fra klassisk til rock, men det er ofte teksten som betyr mest.
En artist jeg liker godt er Delta Goodrem og hennes Fragile http://www.youtube.com/watch?v=9uXZJrGsdeM
Det er vel sånn jeg føler meg nå etter gårsdagens "marerirr, litt skjør, men det vil også gå over, jeg må bare tro på det.

En annen artist jeg har fått øynene opp for er Henning Kvitnes, han synger på norsk.
Vente litt på sjelen er en fin vise  http://www.youtube.com/watch?v=KChR-Yqz26A
Desverre er ikke sangen hans, det Hemmelige landet kommet ut på you tube ennå.

Det skjer også at musikk gjør vondt, at det treffer et sårt punkt og da går hodetelefonene veggimellom. Det har blitt noen hodetelefoner som har gått i stykker de siste årene, men jeg vender alltid tilbake til musikken.