torsdag 31. januar 2013

Fortjener jeg det

De som følger bloggen har sikkert fått med seg at jeg ser etter ny hest, og at jeg har prøvd en.
Jeg prøvde han igjen i dag, og kjemien er der, jeg skal prøve han igjen på mandag men da i trafikken.
Hvis han oppfører seg like bra som i dag så blir det kanskje et kjøp.
Spørsmålet mitt er selvfølgelig fortjener jeg ny hest?, er det lurt? osv, osv
I følge noen på innsiden så fortjente jeg all faenskapen som ble gjort mot meg som barn og ungdom, jeg kan bare skylde meg selv.
Fornuftige meg vet at det ikke er sant, men det hjelper ikke når følelsene ikke er enige.
Det kommer hele tiden hvisomattedersomatte setning hadde jeg gjort ting anderledes så hadde ikke ting skjedd.
Når jeg er i en dårlig periode så er det vanskeligere å gjøre ting som er bra for meg.
Ofte føles det egoistisk,slik som sommeren i fjor hvor jeg dro til fjells og var borte i 3 måneder.
Jeg hadde den beste sommeren i mitt liv, med angst som var til å leve med, hvor stemmene på innsiden nesten bare var som en hvisking mot det sedvanlige "brølet"
Jeg sitter på en måte igjen med at når jeg hadde det så bra i fjor sommer, så fortjente jeg det ikke og derfor skjedde alt det andre.
Det føltes som jeg ble straffet fordi jeg hadde hatt det BRA.
Sånne som meg fortjener ikke å ha det bra, hvertfall ikke i følge den sinte på innsiden.
Skal jeg trosse den sinte og gå for det som er bra for meg, eller skal jeg bare gi opp?
Jeg har fortsatt ikke svaret på det, og jeg vet ikke om jeg fortjener og ha det bra.
Hadde noen andre spurt meg om dette og det hadde handlet om et annet menneske så hadde jeg selvfølgelig sagt at hun fortjener det, men jeg klarer ikke helt og se at det gjelder meg. 

onsdag 30. januar 2013

Det å kjenne kroppens signaler

Det å kjenne kroppen sin er skummelt, og akkurat nå gjør jeg det. Jeg er støl etter gårsdagens ridetur, jeg er støl i det skumle området.
Det gir noen "mareritt" jeg må hele tiden prøve å si til meg selv at jeg er støl og at det ikke har skjedd noe vondt.
Akkurat det er ikke så lett, så jeg må si det høyt, skrive det flere ganger osv.
Det er skummelt selv om jeg vet at dette er normale "smerter" pga muskler som ikke har vært i bruk på mange måneder.
Er jeg villig til å utsette kroppen min for dette? Hvis jeg kjøper hest vil det bli noen uker med "skumle" smerter i et område av kroppen som jeg vanligvis har stengt av.
Tør jeg å utsette meg for dette?, angsten som vil bli skyhøy i en periode, marerittene som vil bli verre, er jeg villig til å utsette meg for det?
Fornuftige meg vet at dette går over, at disse "smertene" er normale, og at de vil gå over når kroppen blir vant til å sitte på hesteryggen igjen.
Jeg tenker på det lille frøet av glede jeg hadde i går, følelsen av mestring, tross misting av stigbøyler osv.
Jeg skal prøve hesten igjen i morgen, jeg både gruer meg og gleder meg. Jeg gruer meg fordi jeg vet det vil gjøre vondt i noen muskler og jeg vet hva det vil gjøre i etterkant.
Jeg gleder meg fordi jeg skal til en hest som kanskje blir min hvis kjemien stemmer og jeg fortsatt liker han.
Jeg vet ikke om det er verdt det, men jeg vet at gleden som en hest kan gi er uerstattelig, og det er lenge siden jeg har kjent på glede.

Dette skrev jeg for noen år siden, da jeg bestemte meg for å lære å ri



Glede
Du kom brått og uventet.
Jeg kjente deg ikke igjen, for du har vært borte så lenge.
Glede, det er godt å kjenne at du finnes.
Jeg håper du blir hos meg nå, for jeg har savnet deg uten å vite at det var deg jeg savnet.

Skrevet den 9/11 2006 etter å ha bestemt meg for å gjennomføre en drøm jeg har hatt siden jeg var lita jente

tirsdag 29. januar 2013

Hvor mye betyr en struktert hverdag for en som er psykisk syk

Noen vil si at det er bra, andre vil kanskje si det motsatte, hvertfall hvis det grenser til "tvangshandlinger"
Hva betyr en strukturert hverdag?
Stå opp til noenlunde samme tid, spise regelmessig, få nok søvn.
Disse tingene er helt sikkert viktige, men hva med resten av døgnets timer, hvordan strukturer de?
I den perioden jeg har vært i og kanskje fortsatt delvis er i, så har det ikke vært/er noe innhold.
Jeg har gjemt meg i rommet mitt, timene har gått uten at jeg har vært klar over det.
Helt normale hverdagsysler som dusjing har vært nedprioritert pga redsel for mareritt. Jeg har kanskje dusjet 1-2 ganger i uken for å slippe unna.
Det å gå tur har ikke vært aktuelt på flere måneder, kanskje en tur til butikken 1 gang i uka og da helst tidlig på morran slik at det er minst mulig mennesker.
Postkassa hva var vitsen med den, den ble/blir sjekket ca 1 gang i uka.
Middagsmat, nei det var i jula, nå går det stort sett i knekkebrød, men jeg spiser det hvertfall x4.
Det kan gå uker mellom hver gang jeg snakker med et menneske face too face.
Når jeg hadde hest så så jeg jo noen ganger mennesker og så hei til de opptil flere ganger i uka.
Jeg hadde et fast holdepunkt som var der uansett hvordan formen var.
I dag når jeg prøvde denne hesten og vi hadde den lille kampen om hvem som var staest, så kjente jeg igjen noe som kan virke som glede.
Det var ikke frykt selv om jeg egentlig ikke hadde full kontroll, jeg følte at hesten ikke var ute etter å kaste meg av, han ville bare hjem.
Hvorfor er det lettere å godta at man faktisk ikke alltid har full kontroll på et dyr, når man er livredd for å miste sin egen kontroll, for meg tenker jeg da gråt, selvskading osv
Mitt svar på det er at hesten ikke var ute for å "dumme" meg ut, gjøre narr av meg eller fortelle meg hvor lite verdt jeg er.
Dagsentre er sikkert bra for noen og gir sikkert innhold for mange, men det har aldri vært noe for meg.
For første gang på lenge så er "uka" nesten full av såkalte aktiviteter, dag tenker jeg en aktivitet om dagen.
Det er uvant og litt godt samtidig som det er slitsomt, fordi jeg har vært så lenge i skyggeverden.
Nå vet jeg ikke om jeg kjøper denne hesten, selv om sannsynligheten for det absolutt er tilstede.
Det er en helt annen type hest enn han jeg hadde, og det tror jeg er bra, slik at jeg ikke vil sammenligne.
Uansett så trenger jeg innhold i hverdagen min og jeg trenger å komme litt ut av denne skyggeverden som jeg lever og har levd i så lenge.
Det er bare det å finne innholdet, og det er dessverre ikke så lett.

Da har jeg prøvd hest

I dag har jeg prøvd en ny hest, det var en trivelig litt overvektig hest.
Jeg prøvde han på en liten tur i skogen, han gikk bra fram, hadde fin myk tølt.
Når vi skulle hjem igjen så var dette en hest som tydelig var vant til å få løpe hjem. Jeg mistet litt kontrollen dag jeg mistet stigbøylene. Jeg valgte å gjøre motsatt i stedet for å dra i tøylene så slapp jeg de litt opp.
Det som var positivt var at han ikke var ute etter å fa meg av ryggen, han ville bare hjem.
Han trodde vel han vant når vi kom tilbake på gården, men den gang ei.
Det var ut på veien igjen, han prøvde å snu han lyktes en gang fordi han viste en snarvei mellom 2 hus.
Det ble en liten "kamp" om hvilken vei vi skulle, og hvem som var staest. Jeg er rimelig sta og litt staere enn denne hesten.
Dette er ting jeg ikke ville opplevd med å prøveri på banen, så jeg ser det bare som positivt
Hest er et levende dyr og har med seg sine erfaringer på hva som lykkes eller ikke lykkes, og vil selvfølgelig prøve seg på det som har vært lov tidligere.
Jeg skal prøve han igjen på torsdag, men da alene og på en litt lengre tur
Det var overaskende deilig å være ute på hesteryggen, og jeg likte hesten veldig godt.
Det som var veldig positivt var at han ikke tok over mitt indre stress, så hvis opplevelsen blir like bra neste gang, så blir det kanskje et kjøp.

mandag 28. januar 2013

I morgen

I morgen skal jeg se på hest, jeg både gruer og gleder meg.
Jeg vet fortsatt ikke om det er det rette å gjøre, men en liten del i meg vil så gjerne.
Nå vet jeg ikke om det er kjemi mellom meg og den eventuelle hesten jeg skal se på.
Føler jeg ikke kjemien eller hvis han tar opp mitt indre stress så er han ikke aktuell.
Fikk forresten et brev i dag angående henvisning til poliklinikken, jeg er visst såkalt rettighetspasient.
Det idiotiske er at det står at denne helsehjelpen er allerede igangsatt av akuttpsykiatrisk avdeling.
Jeg føler vel ikke at jeg har fått noe hjelp fra den kanten for å være ærlig.
Det blir vel en liten oppdatering i morgen på hvordan det blir med hest.

søndag 27. januar 2013

"Vanskelige pasienter"

Ja hva er vanskelige pasienter?
Er det de som skader seg selv? skader andre? stiller krav? vet hva som virker?
Jeg er en vanskelig pasient, og enda vanskeligere har jeg blitt siden jeg vet hva som fungerer og ikke fungerer. I tillegg til det så nekter jeg å la meg krenke på nytt.
Siden jeg ikke lenger blør så er jo alt så bra, og de har så stor tro på meg. Det er som å få et stort knyttneveslag i ansiktet igjen, og jeg har fått mine tidligere.
Jeg har skrevet et innlegg som jeg kalte blod eller ord.
Nå har jeg ingen ord og jeg blør ikke heller så da er alt bare bra er det ikke.
Da er jeg vel såkalt "stabil" for jeg blør ikke, men jeg snakker ikke heller, kanskje det er det at jeg ikke snakker som gjør meg såkalt stabil?
Eller er saken den at jeg igjen har blitt usynlig.
Hvorfor skader mennesker seg?
Det er like mange grunner som det er mennesker som gjør det. Uansett grunn så viser det at de har det så vondt at det er den eneste måten å vise smerten sin på.
Noen har opplevd noe grusomt som de ikke får lov til av den indre verden de lever i til og si noe om hva som skjedde, og sier de noe så blir de straffet med sår.
Blør du så er du emosjonelt ustabil og skal behandles på en spesiell måte.
Hvorfor blir en person emosjonelt ustabil????????? Jeg synes dette er et spørsmål de som jobber i psykisk helsevesen bør spørre seg selv om.
Når fagfolk bruker diagnoser så setter de pasienter i en bås og glemmer at denne personen har en historie som kanskje er så vond og til tider så farlig å leve med at den ikke har noe annet valg enn å blø for og overleve.
Det kommer stadig opp saker i media om barnevernets grove svikt og hvorfor svikter de?
En av grunnene tror jeg er at de er mennesker og kan ikke klare å ta innover seg at voksne mennesker kan gjøre et annet mennesker og da spesielt barn noe så vondt.
Det er ikke så ille gæli sa en til meg for mange år siden, de sier det samme i dag til andre barn og ungdommer.
Psykisk helsevern sier det samme bare med andre ord, du får en diagnose som forklarer hvorfor du blør
Hadde barn og ungdom blitt hørt når de sa i fra så hadde de kanskje ikke behøvd å straffe seg selv eller gråte med blod.
Så da blir det vanskelige pasienter som ikke har godt av innleggelser, som ikke har godt av oppmerksomhet.
Hvis mange pasienter hadde fått oppmerksomhet og omsorg så hadde de kanskje ikke snakket eller grått med blod, kanskje det hadde holdt med ord.
Nei jeg har ikke blødd på over et år, men den indre selvskadingen/selvmobbingen er der hele tiden, og jeg vet fortsatt ikke hva som er værst


lørdag 26. januar 2013

Problemer med tillit

Jeg har problemer med tillit, jeg kan stole på mennesker, men ikke 100% det tør jeg ikke.
Relasjonsproblemer eller realsjonstraumer kalles det visst.
Grunnen til disse problemene vet jeg vel.
Omsorgssvikt, 10 år på barnehjem kastet ut av et fosterhjem diverse andre plasseringer osv.
Det gjør noe med deg.
Det påvirker mellommennskelige forhold som ekteskap, vennskap, tillit til behandler osv.
Jeg har skjønt at det er vanskelig for andre å skjønne at jeg ikke klarer å stole på noen 100% selv om jeg har kjent de i mange år.
Det skal så utrolig lite til for å bryte eller svekke tilliten.
En annen ting som er vanskelig er at noen tror at dette med å stole på noen gjelder alle andre men ikke dem.
Det er desverre slik at for meg så gjelder det alle, jeg er ikke i stand til å stole 100% på noen, desverre.
Jeg kan stole mer eller mindre på noen, men aldri 100% og jeg kommer nok aldri til å kunne det.

fredag 25. januar 2013

Ikke før neste uke

Jeg får ikke sett på den hesten jeg har ringt på før neste uke. Jeg kunne fått sett på han i helgen.
Grunnen til det er meg, det er så mye folk ute i helgene og akkurat det er jeg ikke klar for.
Selvtilliten er ikke akkurat på topp hverken på den ene eller andre siden.
Jeg har ikke så mange års rideerfaring siden jeg begynte med dette først som godt voksen. Det og ha tribuneryttere som kommenterer ridning, sits osv er ikke noe jeg orker å utsette meg for nå.
Jeg ønsker hest fordi jeg koser meg med det og ri, pluss at det er en god terapi. En hest spør aldri hvorfor tenker du slik eller slik.
Hesten godtar at du trenger tid til å tenke gjennom, og endrer du mening så kommer han ikke og sier hva var det jeg sa.
Det kjennes skummelt ut å se på ny hest, mest fordi jeg er redd jeg kanskje vil sammenligne.
Et hvert individ har krav på og bli sett på som akkurat det, noe psykiatrien burde lære seg.
Heldigvis så var hesten jeg hadde ganske unik i fargen, så det vil ikke være noe som ligner der, og han jeg skal prøve er vel også noe mindre i mankehøyde.
Det som er et pluss med denne hesten er at han er det de kaller en naturtølter, og det var ikke Billi.
Jeg vet jo ikke en gang om det blir denne hesten, for sånt vet man ikke før man har prøveridd og kjent på kjemien.

torsdag 24. januar 2013

En sjanse og et valg

I går tok jeg en sjanse, jeg sendte en forespørsel på en hest, kjempeskummelt.
Er det riktig av meg og tenke på hest nå som jeg er i så fårlig form, tja jeg vet ikke.
Det jeg vet er at jeg må få dette til og snu på en eller annen måte.
Jeg sier at jeg vil DØ, men det jeg egentlig vil er å kunne leve og da ikke bare overleve.
Slik jeg har det nå så er ønsket mitt reelt for livet mitt er ikke noe liv.
Det å tilbringe alt fra 10-20 timer i døgnet i "rommet" mitt er ikke noe liv, og det livet vil jeg IKKE ha, da vil jeg heller dø.
Jeg har alltid vært en som er veldig glad i dyr, og drømte om ridning og hest fra jeg så min første hest.
Den drømmen gjorde jeg til virklighet som godt voksen dame. Jeg begynte først med ridetimer, prøvde et ridekurs, men det var ikke noe for meg, ikke med min dårlige selvtillit.
Jeg husker jeg tok mot til meg og skrev et brev til en som har islandshester og spurte om hun visste om noen som ga privat timer.
Jeg fikk svar og et navn, og der begynte min hestehistorie, jeg var åpen om at jeg slet psykisk og at noen ting kunne trigge.
Jeg ble etter hvert forrytter for denne ridelæreren og var det en stund før jeg kjøpte min egen hest, som jeg bare fikk ha i 4 år før jeg måtte gå til det tunge skrittet og avlive han pga forkalkninger i begge knær.
Jeg får bare se hva som skjer, det er ikke sikkert det er hesten for meg, men jeg har tatt en sjanse, og kanskje et lite skritt ut i den virkelige verden igjen.
Jeg trenger noen jeg kan stole 100% på, og de eneste jeg stoler på er dyr, fordi tar deg som du er uansett, hvertfall så lenge du er rettferdig og behandler de med respekt.
Det jeg ønsker er jo og ha et OK liv, uten alt for mange mareritt, penger og ting er ikke så viktige.
Jeg vil egentlig bare leve her og nå, kjenne lukta av hest, kjenne vinden i ansiktet, kjenne den stille gleden ved å være ute i naturen.
Akkurat nå har jeg ingen av disse tingene, men jeg tar en sjanse og kanskje et valg.
Jeg har snakket med hun som eier hesten, og hvis hennes beskrivelse av den er riktig og kjemien er der mellom meg og hesten, så kanskje jeg igjen tør å ta sjansen på å prøve igjen

Hvem leser egentlig?

Det hender jeg ser på statistikken på bloggen, og jeg ser at jeg har noen som leser.
Men hvem er det egentlig?
Det er visst noen faste lesere, og noen legger igjen et spor.
Jeg leser også noen blogger fast, men legger sjelden igjen spor etter meg.
Hvorfor skriver jeg ikke en kommentar i andres blogger? tja grunnen er vel noen ganger at en ikke vet hva man skal si. Andre ganger er det vel selvtilliten som svikter, hvem vil høre fra en  negativ og ikke minst "gal"voksen dame
Hvis noen får noe ut av å lese så er jo det bra. Selv leser jeg andres blogger for å få håp om at det finnes hjelp der ute et sted, selv om jeg akkurat nå tviler på at det gjelder meg.
Det finnes noen behandlere der ute som ikke liker at pasienten skriver blogg, mens andre igjen bryr seg svært lite.
Det har vel kanskje med at vi som skriver har hver vår agenda for å skrive. Jeg leser blogger som kan "gi" meg noe.
Jeg skulle ønske at jeg hadde noe positivt å skrive om, og ikke bare alt det negative som jeg føler jeg skriver om nå.

onsdag 23. januar 2013

Soving eller disossiering???

Ja det er det store spørsmålet mitt om dagen, for timene går og jeg er ikke tilstede i det hele tatt.
Jeg vet ikke om jeg er i "rommet" mitt eller om jeg faktisk har sovet. Jeg vet at jeg kan gå i rommet både bevisst og ubevisst.
Slik det er nå så er det vel begge deler.
Hva er nå dette "rommet" jeg hele tiden skriver om?
Det er et sted inni meg, hvor ingen andre kommer inn, jeg kan tilsynelatende være våken, men er ikke tilstede.
Jeg kan se ut som jeg sover, men sover ikke, for jeg kan noen ganger høre at noen prøver å snakke til meg.
Jeg kan da si at jeg er her, uten å være "her" bare for at verden skal gå bort igjen.
Siden hesten min døde 23/9 har jeg vært mer eller mindre i rommet. Jeg har ingen grunn til å gå ut i verden.
Han var den som fikk meg her og nå, han var den som fikk meg til å kjenne på frustrasjon, glede og sorg.
Jeg kunne gå ut og hente han, være stressa som bare det, og si til han at han måtte være terapihest. Det rare var at de dagene jeg sa det, så oppførte han seg som den engelen.
Han hadde sine dager hvor verden var skummel, hvor det lurte hestespisende spøkelser under hver bro og bak hver sving.
Vi hadde heldigvis ikke disse dagene samtidig, hadde jeg en angstfull dag, så var han den sterke og motsatt.
Det tok tid før vi ble et team, men når vi ble det så stolte vi på hverandre på gode og dårlige dager.
Det går mot lysere dager og savnet etter han er stort, jeg savner særegenhetene hans, og ikke minst jeg savner roen hans, for han tok aldri over mitt indre stress.
Jeg var bestandig roligere når jeg var ferdig med å ri enn når jeg red ut, han fikk meg til å være her og nå.
Nå er jeg stort sett i rommet, og det er ikke noe liv.

mandag 21. januar 2013

Hvordan holde seg "her og nå"og unngå selvskading

Noen ganger må en klare å være her og nå, men det er ikke like lett.
Jeg forsvinner veldig fort inn i det indre rommet og klokka går. Det er kjedelig hvis en har noe en skal , time hos lege etc
Alarmer på mobilen, eller på komfyren er min greie, er jeg i skikkelig dårlig form eller vet at faren for selvskading er stor så bruker jeg alarm, da får jeg også sjekket ben og armer for sår litt tidligere enn jeg klarer uten.
Det er jo ikke alltid jeg faktisk klarer å høre den, men stort sett så går det greit, hvertfall hvis jeg har satt den på hvert 15 minutt i god tid før jeg må avgårde.
Nå er jeg jo så "heldig" at jeg ikke går i behandling så jeg slipper heldigvis å bruke alarm for å komme megtil behandling
Det virker ikke bestandig desverre, men sånn ca 80 % av gangene har det fungert.
I dag måtte jeg bruke alarm fordi jeg skulle ut en tur, og det var viktig å komme på riktig tog, pluss ikke høre på den sinte, hun er nemlig ikke fornøyd om dagen.
Det gikk bra i dag jeg kom meg dit jeg skulle og hjem igjen, så jeg har fått handlet litt røyk, men lot være å kjøpe sjokolade.

søndag 20. januar 2013

Hvorfor skrive?

Jeg skriver for og prøve å overleve.
Jeg snakker ikke med så mange og hvis jeg gjør det så tviholder jeg hardt på maska.
Bare det å trekke pusten gjør til tider vondt og ikke minst føles meningsløst
Akkurat nå har jeg ikke så mye å skrive om, men det går jo greit.
Jeg skulle ønske at jeg kunne blitt sint, jeg skulle ønske at jeg turte og går til avisen med brevet, men jeg er feig, og jeg liker ikke å synes
En annen ting en etter hvert har lært seg er at det å klage på behandling eller dårlig behandling innenfor dette systemet blir bare møtt med svadasvar,men mest sannsynlig vil det bli møtt med som et symptom på min lidelse.
Eller som de så flott sier, du har fått "tilbud"
Jeg leser om andre som får hjelp, støtte, behandling osv ja jeg er misunnelig, men samtidig så unner jeg dem det av hele mitt hjerte.
Men tankene går jo hva om jeg hadde fått hjelp den gangen for mange år siden, hva om jeg hadde blitt møtt anderledes enn jeg ble første gangen jeg som voksen ble lagt inn i 2005?
Hva om, hadde forløpet sett anderledes ut, hadde jeg vært like redd for å ta i mot såkalt "hjelp"
Jeg vet ikke, kanskje jeg bare ønsker å tro at det hadde vært lettere å ta i mot hjelp hvis en ikke hadde opplevd disse krenkelsene fra de som skulle hjelpe.

3 valg

Jeg sitter og tenker litt på det, at jeg kanskje har 3 valg.
Jeg kan velge å gjøre det på min måte, eller jeg kan la den sinte få sin vilje.
Uansett hva jeg gjør om dagen så er det ikke bra nok, truslene er heftige.
Jeg har et valg til men det vil jeg ikke si så mye om akkurat nå, mest fordi jeg ikke helt vet om jeg klarer det.
Det jeg vet er at noen god hjelp det får jeg ikke så det har jeg slått i fra meg.
Det siste valget er det sunne valget, men jeg vet ikke om det er så lurt, jeg fikk jo veldige kraftige reaksjoner sist.
Det gjorde at jeg slo det helt fra meg, men når jeg sitter sånn en sen kveldstime og kjenner på hvor kaotisk det er på innsiden.
Det er en ting jeg vet at tar jeg det tredje valget så kan det bli litt roligere for alle, selv om jeg får høre at er en dårlig.................så jeg vet ikke.
Det jeg vet er at jeg ikke har så god tid.

lørdag 19. januar 2013

Drømmer/mareritt

Ja drømmer eller mareritt eller en salig blanding, det er sånn det er nå.
Jeg hadde for mange år siden mulighet til å drepe min far, men valgte og ikke gjøre det.
Det straffes jeg for av den sinte og ja jeg angrer på at jeg ikke gjorde det, for hadde jeg drept han så hadde jeg hvertfall stått opp for meg selv.
Jeg har drømmer om at jeg tror jeg har drept han, men når jeg skal kvitte meg med kroppen, så våkner han til live og helvete er løs.
Ja så det er en blanding av drømmer/mareritt.
Han er død nå, han døde av alderdom av alle ting. Jeg dro aldri i begravelsen, så innimellom så er det noen på innsiden som ikke er helt sikre på om han er død.

fredag 18. januar 2013

Totalt kaos på innsiden

Etter alt som har skjedd de siste ukene så er det nå kaos. Noen er redde, en er fly forbanna, jeg kjenner kaoset, angsten, skammen.
Det å være så dum å prøve og få hjelp var noe jeg ikke burde ha gjort. Det bringer opp gamle minner om at det som skjedde ikke var så ille gæli.
Jeg fortjente vel det som skjedde, jeg fortjener vel den straffen den sinte truer med.
Hvordan kunne jeg være så dum og tro at noen ville hjelpe?
Det er noen som føler seg sviktet fordi de trodde kanskje at noen ville tro dem, kanskje beskytte dem.

Igjen er det noe som renner nedover armen, men når jeg sjekker er det ingen sår, men jeg er stygt redd for at det kommer noen hvis jeg ikke går med på planen hennes.
Redd og sliten, fordi det forsvinner så mange timer, og mange av timene er nå fyllt av stille mareritt som ingen ser.
Jeg er redd fordi jeg jeg ikke kommer meg inn i rommet

torsdag 17. januar 2013

Mareritt

Jeg vet ikke om jeg kan kalle det mareritt eller om det er er en trussel fra den siste. Jeg måtte hvertfall sjekke kroppen for sår etterpå.
Det var heldigvis ingen og jeg jeg var heldigvis hjemme hos meg selv, og ikke der den sinte ville jeg skulle være.
Det og være "flere" kan til tider være utfordrende, jeg kan være veldig enig med den sinte om hva jeg/vi ønsker og vil.
Det jeg ikke er enig i er metoden, det er jeg som skal bestemme dette, ikke hun.
Det er vel grunnen til at jeg ofte setter en dato, slik at det er jeg som har kontrollen og ikke hun.
Jeg bare håper jeg klarer å holde på den kontrollen, men det vil også si at jeg må være timer i "rommet" mitt for å føle meg sånn nogenlunde trygg

Åpent brev til sykehuset

Akershus universitetssykehus (Ahus) er til for å gi behandling som ivaretar og fremmer pasientenes helse.
Verdiene våre betyr at:
  • Som pasient skal du bli behandlet med vennlighet og respekt.
  • Som pasient skal du bli møtt av personell som er opptatt av deg.
  • Som pasient skal du oppleve trygghet.
  • Våre tjenester er forankret i god faglig praksis og kunnskap.
Dette står på deres hjemmeside. Som pasient i psykiatrien opplever jeg det stikk motsatte.
Det har kommet ny regel i avdeling psykisk helse, en regel som går på datoen du er født, ikke på om du er kjent og trygg på personalet.
Jeg har tidligere hatt gode erfaringer med tidligere akutt c, nå psykosepost 3. Etter omleggingen av postene 1/10 2012 så tilhører ikke jeg lenger denne posten.
Jeg har hatt en del dårlige erfaringer med de andre postene, som gjør at jeg faktisk er REDD bare ved tanken på og komme på en ukjent post, noe som også vil gjøre meg dårligere.
Jeg sier ikke at alt personalet på de andre postene er dårlige, men jeg tør ikke ta sjansen på å bli krenket på nytt. Jeg har opplevd for mange krenkelser i psykisk helsevesen til at jeg tar sjansen.
Jeg ba om hjelp frivillig 10/1 2013 og kom på mottaksposten. Fastlegen min skrev uttrykkelig om at jeg måtte få komme på den posten jeg var kjent. Deres svar var negativt, for jeg var født på feil dato. Det spilte ingen rolle at jeg har hatt godt utbytte av kjent personale og fast team rundt meg når livet har blitt for vanskelig. Det er mange fra det faste teamet jeg hadde rundt meg i 2011 som jobber på psykosepost 3.
Han skrev også at faren for suicid var reell, og at det var stor sannsynlighet for at jeg ville skrive meg ut hvis jeg kom på en ukjent post. Jeg skrev meg ut den 11.1 2013 med følelsen av å være en storforlangende pasient og at fødselsdatoen var viktigere enn mitt liv.
Jeg valgte å skrive meg ut og følge min egen plan som var å ta mitt eget liv den 14.1, noe jeg dessverre ikke lyktes med. Etter et opphold på akutt 24. kom jeg ned på mottaksposten 15/1 2013 på paragraf 3-2. Etter en samtale 16.1 2013 med psykolog Erik Brenna som varte i 5-7 minutter så opphevde psykolog Brenna vedtaket, og jeg skrev meg ut.
Deres verdier, ” at som pasient skal jeg oppleve trygghet”, opplever jeg dessverre ikke. Jeg opplever møtet med psykiatrien som at regler og fødselsdatoer er viktigere enn pasienten.
«Deres verdier er godt forankret i god faglig praksis og kunnskap», for meg virker det ikke slik. Jeg som pasient, med min historie, viser all forsking at jeg profilerer best på kjent og trygt personale.
Jeg er et menneske som sier at alt bare er «bra» eller «greit» selv om jeg har det forferdelig, for min erfaring er at de fleste ikke vil eller klarer min indre smerte. Jeg klarer ikke å leve med den selv, så hvordan kan jeg forvente at noen andre kan tåle den. Det teamet jeg hadde på akutt C og som jeg ble trygg på tålte smerten min når jeg ikke tålte den, men det tok lang tid før jeg turte og tro på det.
Jeg bruker meget lang tid på å bli trygg på mennesker og det å stole på noen tar enda lengre tid.
Jeg har en høy terskel for å be om hjelp, og etter disse opplevelsene vil jeg nok ikke be om det igjen, fordi jeg faktisk er så redd pga tidligere krenkelser i dette systemet.
Jeg har også mennesker som bryr seg om meg og som innstendig ber meg søke hjelp, men for sånne som meg, med komplekse traumer, finnes det visst ingen hjelp.
Jeg er redd for at jeg blir et tall i statistikken over de som tar sitt eget liv i 2013.

onsdag 16. januar 2013

5 minutters samtale

Det er sprøtt etter 5 minutters samtale så kom jeg meg ut av tvangsparagrafen og ut i friheten.
Den hjelpen jeg ber om finnes ikke, og jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.Hjelp finnes ikke og det å dø er visst enda vanskeligere enn man skulle tro, jeg lykkes hvertfall ikke selv om jeg prøvde hardt.
Jeg må si jeg blir litt provosert når en idiot av en psykolog som overhodet ikke kjenner meg sier han har tro på meg.
Hva har han tro på? at jeg skal lykkes med å ta livet mitt er det det han har tro på så håper jeg jammen han har rett.
Ingen inngående spørsmål, godtok at jeg sa jeg hadde det bra, hvor bra har man etter et slikt forsøk?
Man har det tydeligvis helt bra.Det er nemlig mitt standardsvar at jeg har det bra, for det er jo det de vil høre.
Jeg utleverer meg ikke til noen jeg ikke kjenner sånn er det bare, jeg gråter ikke foran ukjente, jeg gråter ikke når jeg er alene en gang. Jeg setter opp steinansiktet er litt ironisk osv slik at ingen ser eller skjønner noe
Jeg sa det til hun som var kontakten min etter mine 5 tilmålte minutter var over, at dette er den mest uforsvarlige utskrivingen jeg noen gang har vært med på, hun var faktisk enig med meg.
Det er systemet i et nøkkelskall, siden jeg ikke lenger har synlige sår så er jo alt bare fryd og gammen.
Jeg skriver her, men jeg har valgt å være anonym og jeg skriver langt fra alt.
Jeg er sliten, sliten av å kjempe kampen alene igjen, og igjen.

tirsdag 15. januar 2013

Det gikk ikke som jeg håpet

I natt valgte jeg å ørøve å avslutte livet mitt men våknet på medisin avd.jeg prøvde å skrive meg ut men ble da ble truet med tvangsinnleggelse. Det er lettere å prate med en pskofant de er lettere å komme seg ut i morgen

mandag 14. januar 2013

Kunne jeg bare bli sint

Ja det ønsker jeg akkurat nå, men jeg føler bare en oppgitthet over et system som ikke vil skjønne.
Av det jeg har lest om behandling ang komplekse traumer og disossiative lidelser, så er det en ting vi trenger og det er TID og TÅLMODIGHET.
Det tar tid og bygge tillit, og når tilliten først er der så skal det så utrolig lite til for å rasere den igjen.
Neste gang tar det enda lengre tid å stole på noen igjen, og sånn fortsetter det.
Det og vite hva en trenger skal en visst ikke si noe om, for da blir det oppfattet som manipulering.
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg klarte og si ja doktor du har helt rett doktor, men jeg klarer ikke det når jeg vet at det han sier er feil for meg.
Det er jeg som MÅ LEVE med min lidelse, ikke en lege som knapt nok har hatt et skrubbsår på kneet, joda det finnes flinke leger også, men med min legeskrekk så skal det mye til for at jeg skal få tillit.
Det tok meg 23 år før jeg fortalte kortversjonen til min egen fastlege, og han er en veldig grei og flink lege.
Jeg har leita på nett for å finne en psykolog med erfaring med min type lidelse. Problemet er at det står ikke noe om hva de er utdannet til eller hvor "flinke" de er i jobben.
Jeg har skrevet det før, det virker som de fleste blir redde for å destabilisere meg slik at jeg ender opp med ingenting.
Nå har jeg ingenting, og jeg har ikke hatt noe hjelp siden 1/10 2012. Det eneste jeg har igjen er "rommet" mitt, men det er ikke noe liv, men ja det har hindret kutt, og med det mener dette systemet at jeg har det så mye bedre.
Jeg gir opp, jeg orker ikke forsøke mer,selv om noen har forsøkt og gi meg håp.
Det bittelille håpet forsvant på fredagen, andre vil kanskje tenke at jeg ga opp for raskt, at jeg burde gitt den ukjente avdelingen en sjanse.
Jeg føler at jeg har gitt systemet sjanser på sjanser, jeg har jobbet steinhardt for å bli bedre.
Det var glasset som rant over når jeg fikk høre at jeg var så bra siden jeg ikke hadde selvskadet eller vært innlagt på over et år.
Den innvendige selvskadingen/selvmobbingen brydde de seg svært lite om, for den synes ikke,selv men den er mer ødeleggende for meg enn et kutt.
Jeg føler meg verdiløs og ikke verdt å hjelpe, siden jeg ikke klarer å si med rene ord om hvordan jeg har det.
Så valget er mitt og avgjørelsen er min, dette er noe jeg har tenkt på lenge og ikke noe jeg gjør på impuls eller for å straffe noen, da hadde jeg gjort det på fredag, men de som var der gjorde sitt beste men systemet sa nei.
De som sa nei regner jeg med har svært lite med pasientene å gjøre.
Det er ingen unntak fra datoregelen og sånn er det bare.Det at jeg kanskje kunnet fått litt ro, litt håp litt veiledning fra noen som kjente meg var uaktuellt. Jeg var født på feil dato. Du hører til den avdelingen og ferdig med det
Det som fungerte så bra i fjor, nei det gjelder ikke lenger for nå er det nye regler.
Pasienten i sentrum er sykehusets visjon, den visjonen gjelder ikke innenfor pysikisk helsevesen hvertfall på dette sykehuset.

søndag 13. januar 2013

Er det bare negative opplevelser fra psykisk helsevesen?

Nei, det er ikke det, men det er de som sitter igjen og de sitter hardt som verkende sår.
Jeg har møtt noen fantastiske mennesker som virkelig gjør en utrolig god jobb.
Det er så synd at de opplevelsene er i mindretall.
Hadde jeg blitt møtt på en annen måte enn den jeg ble de 2 første gangene så hadde kanskje utfallet vært anderledes.
Kanskje jeg da hadde trodd at noen faktisk var villig til å hjelpe meg. Nå er jeg der hvor jeg føler at jeg har brukt opp de sjansene jeg fikk, fordi jeg var for redd.

lørdag 12. januar 2013

Andre skremmende opplevelser innen for psykiatrien

Det jobber forskjellige typer mennesker på en slik post, noen er genuint opptatt av å gjøre en god jobb og ikke minst være der for pasienten.
Noen er der for å få en god lønn og for å snakke med kollegaene sine, og noen er der kun for å heve lønn.
De værste er de som er ute etter andrelaninkicket, som provoserer pasienten slik at de blir fortvila og kanskje går til angrep på møbler og i værste feil personal eller medpasienter
Da får jo den type personalet det kicket ved å utløse alaremer og beltelegge pasienten.
Nå er jeg ikke totalt mot beltelegging, for noen ganger er det faktisk nødvendig ifht enkelte pasienter, men å provosere fram beltelegginger er vondt til å være vitne til.
Det og bli trua med belter fordi en slenger litt med leppa til en drittsekk av et personal, hva gjør det med deg, jeg ble bare redd og krøp under dyna.
Dette var på den avdelingen som faktisk hadde en ganske god kultur, men drittsekker finnes det overalt.
Jeg husker jeg sa i fra om dette personalet og svaret jeg fikk hørtes ingen sted hjemme.
"Det er fortiden din som spiller deg et puss"
Jeg husker jeg svarte at en god kollega er ikke alltid en god miljøterapeut, og husk på hvor lytt det er mellom rommene så vi høre hva som blir sagt når personalet hever stemmen på et annet rom
Det å bli trua med full kroppsvistering av en mann hvis jeg overhodet tenkte på å skade meg, skjedde på en annen avdeling. Jeg klarte å snakke meg ut dagen etter.
En annen avdeling har røyrestriksjoner jeg holdt på å få sjokk 1 røyk i timen det var det de fikk.
På denne avdelingen ble jeg akuttinnlagt etter en OD.
Jeg spurte om jeg kunne få en tannbørste, fikk ingen respons så jeg spurte om det gikk for faen an å få en tannbørste.
Svaret var nei siden jeg ikke kunne spørre pent så fikk jeg fint klare meg uten tannbørste, jeg klarte å snakke meg ut av denne avdelingen også
Jeg har vært innom 4 avdelinger på dette sykehuset, 3 av de avdelingene er personale som aldri burde ha jobba der. Det fantes sikkert flinke folk der også, men jeg turte ikke å være der.
Disse episodene er grunnen til min skepsis til det psykiske helsevesenet, og hovedgrunnen til at jeg takket nei til opphold på en ukjent avdeling.
Jeg har ikke skrevet om alle krenkelsene, for det nytter ikke, det som er poenget er at summen av alle krenkelsene fra psykisk helsevesen har gjort at jeg ikke lenger er villig til å gi de noen sjans.
Som jeg har skrevet før, jeg NEKTER og la meg bli KRENKET igjen

Hvorfor så skeptisk til psykisk helsevesen del 2

Da er det bare å fortsette selv om det kanskje ikke er så lurt.
Etter mitt første møte med psykisk helsevesen, så gikk det mange år før mitt neste. Jeg fikk mitt første barn og fant vel på en eller annen måte ut at jeg var nødt til å glemme store deler av min fortid.
Jeg ble et såkalt vellykka case, det jeg husket var 10 år på barnehjem og et par fosterhjem, hva som skjedde på barnehjemmet og i fosterhjemmene ja det "glemte" jeg

Andre opphold var da i 2005 veldig mange år senere.
Tvangsinnlagt.Jeg fikk min første diagnose etter ca 10-15 fordi jeg lo av et eller annet, ja jeg har galgenhumor så det holder. Galgenhumor skal man ikke ha i møte med overleger i psykiatri.
Jeg ble diagnotisert med stemmningslidelse og medisinert fra dagen etter.
De medisinene nektet jeg raskt og ta pga bivirkninger, ble satt på andre medisiner som jeg også etterhvert nektet å ta.
Det var mye angst på dette oppholdet, jeg holdt meg stort sett på rommet og røykeverandaen.
På røykeverandan traff jeg andre pasienter, og noen pratet en jo litt med om vær og vind.
Jeg slet med å få sove fordi jeg var så redd, etter en tid med søvnmangel så blir jeg litt "høy" kan fleipe litt osv.
En medpasient og jeg hadde det ganske morsomt på personalets vegne, fordi noen av de de rett og slett var dumme, uvitende arrogante osv.
Det hele endte med at jeg ble skjermet med begrunnelse av at jeg gjorde narr av medpasienter, noe jeg aldri hadde gjort eller ville tenke på å gjøre.
Jeg hadde fortsatt skyhøy angst, og skvatt hver gang det kom inn noen på rommet, en dag fikk jeg beskjed av kontakten min om å slutte å skvette, jepp det var lett.
En gang under et skikkelig angstanfall hvor jeg satt på baderomsgulvet og hyperventilerte så hører jeg en stemme langt borte med beskjed om å ta meg sammen ellers ville jeg bli lagt i belter.
Jeg hadde ikke selvskadet eller noe, jeg hadde bare et skikkelig mareritt i våken tilstand.
2 dager etter jeg kom ut av skjermen ble jeg satt over på frivillig, jeg fikk også medhold hos kontrollkomiteen om at tvangsparagrafen var uriktig.
Samme dag ble jeg skrevet over på frivillig med utsskrivelse neste dag, og nå starter det jeg kaller marerittet.
Jeg ble lagt på korridor, jeg som aldri hadde hentet meg mat, jeg som aldri hadde sittet i stua.(jeg gikk ned 8 kg på de 3 ukene)
Jeg prøvde å forklare til vakthavende lege om at dettet gikk ikke, prøvde å få permisjon til dagen etter, svaret var nei.Mine medpasienter skjønte ingenting, de hadde jo sett at jeg aldri var på stua at jeg aldri hentet meg mat osv så de skjønte jo at dette var utrolig lite gjennomtenkt.
Dette var slutten på sommeren og det var varmt ute, så jeg spurte legen om det var greit at jeg da satt stille og rolig på røykeverandan den natta.
Han svarte meg at det var greit, jeg fikk også tilbakemelding om at han hadde snakket med bakvakta og at dette var helt greit.
Kvelden går og nattevaktene kommer, kort fortalt så var de ikke enig i at jeg kunne sitte på røykeverandan, selv om jeg fortalte at legen hadde sagt at det var OK. Jeg fikk grei beskjed om at her var det ikke legene som bestemte det var de.
Det kommer 2 store menn og tar tak i meg og drar meg ut fra verandaen, jeg skriker det som skjer er at 2 medpasienter kommer for å hjelpe meg.
Det endte med alarmer, beltelegging på en meget brutal måte, med et kne i ryggen, og en annen som satte kneet sitt på hodet mitt.
Jeg ble liggende i belter på korridoren den natta.
Dagen etter var det utskrivelse etter samtale med hr overlege. Han truet med politianmeldelse for vold mot personalet.
Det eneste jeg prøvde på var å komme meg løs når jeg ikke klarte det så ble jeg bare liggende i fryst stilling.
Jeg ble ikke politianmeldt, men utskrevet, når jeg kom hjem så hadde jeg kontunerlig mareritt i våken tilstand i en uke, hvor jeg hyperventilerte osv.
Tilliten til det psykiske helsevesenet var totalt bort, og noen særlig behandling kan jeg vel ikke si at jeg fikk.

fredag 11. januar 2013

Blod eller Ord ?

Jeg sitter og tenker på den måten jeg ble møtt på i dag, ikke minst snakket til på.
Jeg klarer ikke å sitere helt riktig men innholdet var klart.
Du har ikke vært innlagt eller selvskadet på et år, du er jo mye bedre enn vi noen gang kunne forvente at du skulle bli.
Kvelden før hadde jeg over 140 i puls pga blodtrykksmåling, ja så jeg har det bare bra, at jeg fikk et heftig angstanfall pga forsøket med blodtrykksmåling det er ikke så nøye.
De spurte ikke hvor mange timer i døgnet jeg var i "rommet" mitt for å unngå selvskading.
Jeg skjønner nå at de ikke har forstått en dritt for å si det på en pen måte.
De spurte såpass diffuse spørsmål at jeg slapp å lyve, eller jeg kunne bare si at det vil jeg ikke svare på.
Jeg kjenner jeg blir sint og fortvila, og skjønner nå hvorfor det er så vanskelig for noen å slutte med selvskading, for uten blod har du det jo ikke så vondt.
For de som selvskader og er bevisst på hva de gjør så skjønner jeg nå at det hjelper ikke bestandig å bruke ORD desverre
Jeg kunne aldri skadet meg selv, det skjedde alltid når jeg forsvant og den sinte kom fram.
Hun har foresten hatt det ganske morsomt i dag for å si det pent, det vil med andre ord si at jeg har hatt det tilsvarende motsatt.
Legen min hadde skrevet med klare ord hva som ville skje hvis det valgte å se bort i fra det han skrev.
Det han skrev i siste setning var også veldig tydelig, jeg har nemlig lest det.
Det tror jeg ikke de har gjort, lest har de nok kanskje, men forstått NEI
Regler er regler og innenfor dette systemet så er det viktigere enn en pasient, for hun har jo blitt så bra, det har ikke rent en bloddråpe fra hverken armer eller ben det siste året.
Som jeg skrev i forrige innlegg, jeg nekter å la meg krenke igjen, jeg nekter å ta sjansen på at det kan skje igjen
Så tusen takk for ingenting, den sinte er veldig fornøyd for hun fikk jo rett igjen, så jeg er ganske trygg i natt også på at jeg ikke vil få noen sår.
Jeg var jo flink og fikk oss ut, jeg fortalte ingenting, så ja jeg er trygg og hun er skadefro.

Ja det var det håpet

Jeg var hos fastelegen i går, han var tydelig på hva som ville skje hvis jeg ikke kom på den posten hvor jeg var kjent.
Jeg kom ikke på den posten jeg var kjent, har vært et døgn på mottakspost og skrev meg ut i dag.
Jeg vil ikke risikere flere krenkelser fra det psykiske helsevesenet enn det jeg har fått opp gjennom årene.

onsdag 9. januar 2013

Hvorfor så skeptisk til psykisk helsevesen

Ja hvorfor det?
Dette blir vel et innlegg i flere deler tror jeg.
Mitt aller første møte med psykisk helsevesen var som tenåring. Jeg hadde rømt fra fosterhejemmet jeg bodde i reist ned dit jeg ikke burde.
Uten og se noe håp om at ting kunne bli bedre så valgte jeg og ta en overdose. Jeg tok for lite og våknet opp igjen, tilsynsføreren kom og jeg fortalte hva jeg hadde gjort.
Jeg gikk vel i niende klasse og dette var på slutten av skoleåret, så jeg har ingen eksamenspapirer fra ungdomskolen.
Slik jeg opplever det nå så var de vel drittlei meg både han og fosterforeldrene mine. Jeg ble innlagt i 3 uker for tvungen observasjon på voksenavdeling. I papirene så står det sånn ca vurderes ikke som psykotisk eller suicidal, ingen behandling gitt.
Jeg kan vel skrive under på det at ingen behandling ble gitt, ingen spørsmål ble stilt om hvorfor jeg hadde tatt overdose, og hvorfor jeg alltid tok overdose der jeg ikke burde vært.
Jeg overhørte en samtale som omhandlet meg, hvor noen sa at hun kommer til og bli inn og ut pasient.
Jeg forbannet meg på der og da at det ikke skulle skje, det var mitt aller første opphold.
Det tok mange år før jeg kom inn i psykiatrien igjen, og det oppholdet har jeg fortsatt mareritt om.

Det og håpe er vondt

Jeg har sendt en ny ekonsultasjon til legen, den jeg hadde sendt hadde mer enn 500 ord så det er ikke sikkert at han har fått hele.Jeg har vært konkret på hva jeg trenger i den siste ekonsultajsonen og hvor jeg kan få den.
Jeg vil ikke håpe eller tro at jeg får den hjelpen jeg ber om, fordi det gjør så innmari vondt og bli avvist pga regler.
Det er sinnsykt vanskelig å be om hjelp, for det vil si at jeg håper, og desverre så kjenner jeg til systemet og vet hvor rigid det kan være, så håpet er forsvinnende lite.
Jeg har skrevet noe om selvinnsikt tidligere og hva betyr det?
Det betyr at jeg vet at jeg trenger hjelp og det ganske raskt, men jeg vet også at hvis jeg ikke får den hjelpen jeg ber om så vil det gjøre meg enda verre og mest sannsynlig dytte meg utenfor kanten.
For sånne som meg så tar det tid å bygge opp tillit, og det skal så utrolig lite til for å rive den ned.
Jeg skjønner at jeg trenger en innleggelse NÅ, men etter det nye systemet så vil jeg komme på en helt fremmed avdeling, hvor jeg ikke kjenner noen og de kjenner ikke meg og min historie.
Jeg trenger å komme et sted hvor noen kjenner meg og ikke bare hører på de ordene jeg sier, fordi vil bare være det "går bra" eller det "går greit", men ser at det faktisk ikke går "greit" eller "bra"
Ja jeg vet at de har journaler, men jeg vet også at de leser kun det som passer inn i deres oppfatning av meg så ofte blir det skumlesing og da bruker de kanskje den diagnosen som ble satt først og som faktisk er feil.
Ja jeg har faktisk opplevd det og da føler man seg enda verre for da vet en jo at den hjelpen en får ikke er den rette og man føler seg totalt håpløs og ikke minst hjelpesløs
Diagnoser i psykiatrien er skumle fordi behandlere og miljøpersonal ofte har en bestemt oppfatning om hva de forskjellige diagnosenes behandling skal være uten tanke på pasientens historie.
Hvis noen spør meg hva trenger du hjelp til nå så ville vel svaret være ingenting, eller jeg vet ikke.
Det værste er vel at jeg vet hva jeg trenger, men jeg har ingen tro på at jeg kan få den hjelpen, så da blir svaret jeg vet ikke eller ingenting.

tirsdag 8. januar 2013

Et lite lysglimt

En telfonsamtale sent i kveld, gjorde om ikke ting lettere, men det å vite at noen ser deg er godt.
Ja jeg har andre jeg snakker med, på telefonen og som gjerne vil hjelpe.
Det er bare ikke så lett å ta i mot bestandig.
I kveld gjorde jeg det, nå vet jeg litt mer om hva jeg skal si til legen når han ringer, hvem han skal ta kontakt med.
Nei og legen har ikke ringt meg ennå, jeg vet ikke om han har vært der i dag, men det er kanskje like bra.
Jeg har fått noen opplysninger som kanskje gjør det lettere å ta i mot hjelp, men samtidig kjenner jeg systemet og vet hvor rigid det kan være, så mest sannsynlig sier systemet NEI
Kan jeg kalle det en tynnslitt sytråd for å klare å holde ut litt til

mandag 7. januar 2013

Hadde håpet

Jeg hadde et lite håp om at legen min var på jobb i dag, men det var han tydligvis ikke.
Det ble en natt uten søvn, men noen timer under pleddet på formidagen.
Dagen i dag har vært tøff, mye angst for at andre enn legen min skulle lese og kanskje handle uten å ringe meg først.
Det skjedde heldigvis ikke, det hadde gjort ting enda verre, for da hadde jeg mista tilliten til fastlegen min også, og akkurat nå er han den eneste innenfor helsevesenet jeg stoler litt på.
Jeg er så ambivalent til det og spørre om hjelp. Etter det som skjedde i høst, så føler jeg at hjelp er noe jeg ikke fortjener,så det å sende den ekonsultasjonen til legen min var en tøff kamp.
Jeg er fortsatt uten synlige sår, men innsiden har fått nye sår som ikke synes.

Vanskelig å sove i natt

Det er vanskeligere enn ellers å sove i natt.
Jeg angrer på at jeg sendte den eposten til legen. Jeg vet jeg trenger hjelp, men redselen for igjen å bli krenket av det psykiske helsevesenet er stor.
Det er et sted man ikke skulle tro at man kan bli krenket, men det kan man bli, og det har jeg opplevd tidligere.
Ja så jeg gruer meg og en del av meg håper at legen min ikke vil ta eposten alvorlig, men det vet jeg han vil.
Jeg håper han kan finne en annen løsning enn en innleggelse, selv om jeg ser at det er det jeg trenger nå.

lørdag 5. januar 2013

Sendt ekonsultasjon

I dag har jeg sendt ekonsultasjon til fastlegen min.
Jeg har vært ærlig og sagt rett ut om hvordan jeg har det og om mine planer. Jeg har bedt om hjelp, samtidig er jeg livredd for den hjelpen.
Jeg har noen erfaringer fra det psykiske helsevesenet, noen har vært gode, mens andre igjen har vært utrolige dårlige og desverre så er det de dårlige som sitter igjen, det burde ha vært motsatt.
Jeg vet ikke hva jeg forventer, jeg har ingen aning om legen min er tilstede til uka.
For de som kanskje vil si eller tenke akkuteamet, ja det finnes visst, men det fungerer dårlig eller ikke i det hele tatt.
Telefonnummeret til akuttteamet finner jeg ikke det skal du visst lete godt og lenge etter. Jeg har prøvd akutteamet tidligere og det fungerte ikke i det hele tatt.
Jeg får være glad fastlegen min har den type internetttjeneste som han har. Det og ringe nå er noe jeg ikke klarer.
Jeg får bare bite tenna sammen litt til og satse på at jeg klarer og holde meg fast litt til.

fredag 4. januar 2013

Skuldrene som ørevarmere

Det er slik det føles at skuldrene er langt oppover øra. Jeg er i helspenn ca 24/7, det medfører smerter i nakke og ikke minst skuldre.
Det som er bra da er at jeg slipper og ha på meg ørevarmere, for den jobben har jo skuldrene tatt på seg.
Det er vel teknisk sett helg, og det er bra det er litt sport på TV, for ut går jeg jo ikke. Det er jo meldt farlig glatt, og jeg hater å dette, eller jeg hater når jeg detter, for da har jeg mistet kontrollen. og det liker jeg ikke.
Jeg får ønske god helg til dere som leser, jeg ser av statistikken at det er noen, men hvem har jeg ikke helt kontroll på, de som ønsker det skal selvfølgelig få lov til å være anonyme.
Jeg har jo selv valgt å være anonym på bloggen, mest fordi jeg har et såpass sjeldent navn, at det ville ikke være vanskelig å spore meg opp.

Å lese andres blogger + tanker om behandling

Hvor sunt er det?, hvor bra er det?
Jeg leser andres blogger, noen følger jeg fast selv om jeg sjelden eller aldri legger igjen spor.
Spørsmålet mitt om hvor sunt det er tja det har jeg vel egentlig ikke noe svar på.
Noen blogger skygger jeg veldig raskt ut av og vender aldri tilbake, grunnen til det er kanskje at de trigger, og det vil jeg ikke.
Så hvorfor leser jeg andres blogger da?
Tja, kanskje for og få tips eller litt håp i en ganske så håpløs situasjon.
Jeg ser jo at systemet fungerer for noen, men for sånne som meg fungerer det dårlig eller ikke i det hele tatt.
Er det avhengig av hvor man bor hen i Norge? Jeg bor på østlandet i nærheten av oslo så det burde jo finnes hjelp for sånne som meg også? eller gjør det ikke det.
Jeg har ikke funnet den hjelpen, og har vel gitt opp håpet om at den finnes for meg.
Det er en ting som er sikkert en bør ikke ha for mye bagasje. Det virker på meg at det skremmer de som kunne ha hjulpet.
Stabilisering har det vel vært snakk om alle disse årene, men det har aldri vært noen som har turt og spørre om hvordan det var, eller kanskje jeg ikke klarte å høre spørsmålet. Uansett så spurte de ikke igjen.
Det hjelper veldig lite å stabilisere når man aldri går videre. Det har vært ganger jeg har vært klar, men de som skulle hjelpe ikke var det, og motsatt.
Ja man blir usttabil av å gå gjennom traumer, men en blir også ustabil av og aldri få lov til å prøve.
All behandling skal jo helst foregå poliklinisk, og da er det vanskelig å gå gjennom noe på 45 minutter, for så å vente i beste fall i en uke på neste time.
En person kan gå ut av en behandlingstime og alt ser greit ut, men hva med det indre kaoset som kommer i det man lukker døra etter timen og det kaoset er ofte massivt, hvem skal ta i mot det? Det kaoset må en håntere alene, og ofte medfører det selvskading som en straff fordi en turte og si noe selv om det ikke var mere enn et ord eller kanskje 2
Det vil si at for mange så blir behandling destabiliserende, men det blir en også uten behandling så det blir en ond sirkel.
Jeg er i en ond sirkel, uten hjelp og ustabil så det holder, men å få riktig og god hjelp nei det tror jeg ikke at jeg noen gang får.
Orker jeg å gå gjennom såkalt brannslokking for ente gang, nei jeg tror ikke at jeg orker eller tør det.
Jeg er kanskje kravstor, krever for mye av de som skulle hjelpe. Jeg er vanskelig å hjelpe, fordi det skal så lite til for å bryte tilliten, og å bygge tillit det tar tid.
Jeg hadde ønsket meg et opplegg som gikk ut på kanskje følgende måte.
Ja kanskje en blanding av poliklinsk behandling og innleggelse såkalt åpen eller etter avtale.
Si at hvis jeg hadde hatt time på en mandag eller tirsdag, så burde jeg kanskje vært innlagt 2-3 dager, så noen andre enn bare meg måtte ta i mot kaoset som oppstod slik at jeg kunne fått hjelp til å takle det kaoset som kom.
Det jeg husker når jeg gikk i behandling at psykologen brukte kanskje 2/3 av timen til å få meg til å si noe, og når jeg var kanskje var klar så var timen over.
Nå er ikke jeg så veldig glad i innleggelser i det store og det hele, kanskje pga en del dårlige erfaringer.
Her tar ikke DPS i mot pasienter som ikke har selvkontroll, så da blir det akuttpost, og desverre så har ikke DPS den kunnskapen de trenger når det gjelder sånne som meg som er i høyrisikogruppen for å få kutt som "straff" fordi noen andre i meg sa noe.
I tillegg så er jeg ingen lett pasient og ha med å gjøre, for jeg godtar ikke alt, jeg stiller spørsmål og ofte kanskje vansklige spørsmål. Når det da i tillegg til alt dette kan dukke opp andre personligheter som kanskje verken er hyggelige eller pratsomme. Noen av de er kanskje bare redde, noen igjen er bare sinte, og noen bærer på skammen
En annen side av dette er jo den økonomiske delen, det vi jo være uøkonomisk å behandle pasienter og i tillegg og ha senger på den måten.
At pasienter kanskje hadde fått et bedre behansdlingstilbud på denne måten det vet jeg ikke.
Hvis det finnes et slikt sted i Norge som gir traumeebehandling på denne måten så gi meg beskjed, for da er jeg villig til å flytte på meg, og kanskje gi opp den andre planen.
Jeg har ikke mye håp om at det finnes et slik sted det må jeg være ærlig på.

onsdag 2. januar 2013

Selvinnsikt og såkalt ressurssterk

I følge andre så har jeg mye selvinnsikt, men det hjelper meg svært lite, når jeg har så liten tro på det såkalte hjelpeapparatet.
Ressursterk er jeg visst også, jeg har ofte lurt hva de mener med det.
Hva betyr egentlig det, nei det vet jeg fortsatt ikke, er det fordi jeg fortsatt lever?eller er det fordi jeg har klart meg til tross for.
Det virker ikke vettug noe av det.
Jeg ser og skjønner at jeg er dårligere enn på veldig lenge, men hva hjelper det meg, når jeg ikke klarer å tro på at det finnes god og riktig hjelp.
Den eneste måten jeg har klart og holde meg i live i høst og vinter er at jeg har isolert meg enda mer enn det jeg gjorde før.
Hvis jeg er flink så snakker jeg med kanskje ett menneske ansikt til ansikt 1 gang i uka, men det er sjelden jeg er så flink.
Det er en nedadgående spiral som virkelig startet når hesten min døde, og jeg ble skrevet ut fra DPS.
Jeg prøvde og snu den og trodde vel at jeg kanskje hadde klart det når jeg dro til Arendal.
Problemet er ofte tilfedighetenes iboende faenskap.
Jeg har levert Lillebror til hun som eier han, jeg orket ikke den dårlige samvittigheten, så jeg går ikke lenger turer.
Det å gå var en av mine mestringstrategier, men siden smertene i foten ikke vil gi seg, så blir det et meget stillesittende liv.
Det som har skjedd i høst er at selvtilliten er på minussiden sammen med selvbilde som var/er på frysepunktet
Den indre selvskadingen/selvmobbingen er ganske intens men den synes heldigvis ikke for andre, men jeg vet fortsatt ikke hva som er verst.
Når jeg ble kuttet opp så kunne det bli stille på innsiden i alt fra 1-2 min til et par timer, nå har jeg det aldri stille, og den sinte koser seg.
"Hun" fant en ny måte og "plage" meg på som er mye mer effektiv enn kuttene "hun" påførte meg.
Jeg kjenner disse mentale stikkene/sårene,mens kuttene mine kjente jeg ikke, men det var kanskje ikke jeg som fikk de heller.
Jeg savner ikke de synlige sårene, men jeg skulle ønske jeg kunne få være alene i meg og slippe unna all den andre selvskadingen/selvmobbingen