mandag 31. desember 2012

Det skytes opp rakketter

Jeg har aldri skyti opp en rakett i hele mitt liv og kommer nok aldri til å gjøre det.
Nyttårsaften er den dagen/kvelden i året hvor jeg kjenner på ensomheten.
Det blir ofte slik når man ikke passer inn noen steder, fordi man lærte aldri kodene på hvordan en skulle oppføre seg.
Det er noen ganger jeg føler at jeg har mange mangler i min sosiale opplæring.
Vi lærte høflighet på barnehjemmet, men vi lærte ingenting om livet, og livet mitt var der i 10 lange år, før jeg ble sendt i fosterhjem.
Jeg passet ikke inn i det fosterhejmmet heller rett og slett fordi jeg ikke kunne disse kodene, og fordi jeg nok ikke var takknemlig nok.
Samtidig var jeg nok en pain in the ass for å si det mildt
Om 3 minutter er dette året over, og jeg har liten tor på at det nye året bringer med seg noe særlig bra.

Utvendig kontra innvendig selvskading

En merkelig tittel kanskje, men det er mange som sliter med selvskading, i form av risp, til alvorlige kutt til spiseforstyrrelser som også er en alvorlig form for selvskading,
Grunnene er like mange som det er selvskadere.
I morgen er det 1 år siden jeg hadde mitt siste alvorlige kutt. Vil det si at jeg ikke selvskader noe mer?

Svaret på det er vel NEI, det har gått fra utvendig til innvendig selvskading, og jeg vet faktisk ikke hva som er verst.
Det å komme til seg selv og oppdage at man igjen hadde blødende dype sår som burde vært sydd var grusomt og ikke minst skamfullt.
Ofte ble skammen forsterket av helsepersonells uvitenhet og ikke minst fordommer.
Nå har jeg ikke lenger noen utvendige kutt, men det vil ikke si at selvskadingen er borte, den har bare gått over til et annet stadiet.
Selvskading eller selvmobbing hva er forskjellen?
Forskjellen er stor fordi som står på utsiden, for nå synes det ikke lenger, og da er vel alt bare bra.
For de av oss som har opplevd mobbing vet jo at vi ofte skjulte det for alle andre, som regel fortalte vi ingenting til noen, både fordi vi kanskje skammet oss, eller fordi vi som regel aldri ble hørt.

Selvskading er ofte en måte og overleve på for mange, for noen er det en form for straff, enten fra en selv eller fra noen på innsiden.
Mobbeofre prøver ofte og gjøre seg så usynlige som mulig, ikke stikke seg ut på noen som helst måte, slik at en slipper unna de som mobber.
Ved selvmobbing eller innvendig selvskading så slipper du aldri unna, og sjansen for at noe ser eller skjønner er forsvinnende liten.
Det er ikke noe blod som skal vaskes bort, ikke noe hud som skal syes sammen, ingen ser noen ting, for det er ikke lenger noe å se.
Det synlige er borte og det usynlige er det ingen som kan se.
Jeg vet fortsatt ikke hva som er værst eller om det kan sammenlignes, det jeg vet er at jeg ikke lenger synes eller høres av noen.
De jeg synes for er kun de innvendige mobberene, men de er det kun jeg som hører.

søndag 30. desember 2012

Snart

Snart er dette året over, et år som begynte så bra, med håp og forsiktig optimisme.
Jeg hadde et lite håp om at jeg ikke skulle komme tilbake dit jeg sitter i dag, men det gjorde jeg altså.
Det har vært et år med glede, men også bunnløs sorg, og det er sorgen som sitter igjen.
Er dette det livet hadde og by på?
Jeg isolerer meg mer og mer, det går dager og noen ganger uker uten at jeg ser et menneske.
Tiltroen til mennesker er omtrent fraværende, tiltroen til hjelpeapparatet er helt fraværende.
Jeg hadde noen fine måneder på fjellet, men etter jeg kom hjem, så gikk det nedover i en fart jeg aldri kunne ha forestillet meg.
Jeg prøvde å bremse det opp, men gjorde ting bare verre, selv om det hjalp den uka jeg var borte.
Jeg har ikke vært i kontakt med det psykiske helsevesenet siden 1/10, en time som har brent seg inn som en av de tøffeste jeg har hatt.
Det var en time hvor ord jeg ikke sa, ble sagt av behandleren og tolket dit hen slik at hun skrev meg ut samme dag.
Siden det har jeg ikke fått noen hjelp.
Det fikk konsekvenser også på det private plan, hvor tilliten til andre ble satt på prøve.
Jeg endte opp med tap der også, et tap av en god venninne.
Hun lever men vi har ingen kontakt overhodet, jeg skuffet og sviktet et annet menneske igjen som så mange ganger før.
Stemmene er intense og har vært det i hele desember,og jeg regner ikke med at det blir noe bedre før jeg har gjennomført avtalen jeg har med den sinte delen.
Jeg er sliten og lei, og har tenkt og sove meg gjennom 31/12 så godt det lar seg gjøre.
Noe håp om at 2013 vil bli bedre, nei det har jeg desverre ikke.

mandag 24. desember 2012

Ikke så veldig lyst

Kan ikke si jeg har så veldig lyst til å lage meg god mat i dag, men jeg har kjøpt inn  og skal gjøre det.
Hvis jeg får spørsmålet så har jeg hvertfall lagd meg god mat.
Hudløs som aldri før og ser bare fram til at det hele er over. Det finnes jo ikke annet enn julefilmer på hver eneste kanal.
Kan noen være så snill og slå meg i hodet med noe hardt, så jeg slipper dette.

søndag 23. desember 2012

Max medisindose i kveld

For første gang siden inneleggelsen i januar så har jeg tatt max av hva jeg har lov til.
Jeg er nødt til å komme meg gjennom dette døgnet så godt det lar seg gjøre.
En del såre følelser, angst og mareritt, og ikke minst sorg har det vært i dag.
Det er utrolig hvordan noen klarer å såre en på utspekulerte måter, jeg fortjener det vel.

Lille julaften

Av en eller annen grunn så er det den værste dagen, hvorfor vet jeg ikke, men noe skjedde den kvelden, men jeg aner ikke hva.
I år skal jeg være alene og det er etter eget ønske.
Jeg har kjøpt inn god mat, men slipper stresset og forvetningene om en "perfekt" jul. I år skal jeg slippe og ha på meg maska, jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil.
Ønsker jeg å ligge i senga den dagen så gjør jeg det, ønsker jeg å gå i pysjen hele dagen så gjør jeg det.
Det er så mange som har snakket om ensomhet i desember, om at ingen skal være alene osv. Det har til tider provosert meg, for hva med ensomheten resten av året.
Hva med alle de andre høytidene og røde dagene, hvor "perfekte" familier er sammen.
Jeg tror det er mange med meg som frykter alle de dagene, hvor alle de andre ser ut til og ha så gode minner.
Jeg er livredd alle disse dagene hvert eneste år, selv om jeg vet at ingenting grusomt vil skje, så er jeg allikevel livredd røde dager alle høytider.
Det er så lett for andre og si at det er over det skjer ikke noe vondt lenger, DET ER OVER.
Sannheten er at det er IKKE over, for minnene er der og de går desverre ikke bort. Sannheten er at minnene sitter som en refleks i ryggmargen og angsten setter inn uavhengig av om det er 2012 eller et annen forbanna år.
Jeg gleder meg bare til det hele er over.

fredag 21. desember 2012

Hvordan er det mulig?

 Negativt innlegg

Hvordan er det mulig å klare å stå opp stort sett hver dag, når man føler seg totalt død på innsiden
Hvordan er det mulig å gi en gave til en liten en, men ikke få et takk på sms engang.
Det sårer, og det gjør vondt.
En liten takk på sms kunne jeg nå fått, men nei det blir glemt.
Da har man blitt ganske usynlig og mest sannsynlig vil ingen savne meg når jeg forsvinner.
Nei jeg har ikke tenkt å ta livet mitt i jula, det vil ødelegge jula for mange, og det vil jeg ikke
Vanligvis har jeg pleid å være innlagt på denne tiden, men i år har jeg ingen oppfølging, så ingen ser eller vil ikke se, og jeg ønsker heller ingen innleggelse
De tenker vel at det går vel bra for det er jo det jeg sier hvis noen spør, fordi jeg vet at de vil ikke vite eller forholde seg til det.
Det var ikke dette jeg så for meg livet mitt for 30 år siden.
Jeg var såkalt vellykka cace selv med 10 års barnhjemstid og noen fosterhjem, pluss pluss, så klarte jeg meg tilsynelatende bra.
Jeg tok høyskoleutdanning, jobbet, og jeg var flink i jobben min.
Nå sitter jeg her i en liten leilighet, usynlig etter eget ønske. Jeg fant "Harry Potters usynlig hetskappe"
Jeg tenker ofte at den smerten de ikke ser, den eksisterer ikke. De ordene vi ikke får sagt er de ikke i stand til å få ut av oss på 45 minutter.
Den hånda vi trenger kan de ikke gi oss for det vil antakeligvis være brudd på en eller annen terapeutisk regel, hvis jeg hadde turt og ta den
Jeg som dusja hver dag har slutta med det, for jeg orker ikke. Jeg står opp og legger meg på sofaen noen timer.
Jeg gleder meg til desember og all den "lykkelige" tiden er overstått
Det rare oppi det hele er at jeg ønsker at de jeg bryr meg om skal få en fin og hyggelig jul.
Til de som har barn vær så snill og drikk alkoholfritt når barna er tilstede, det gjelder ikke bare små barn men også store barn.

Fortsatt syk

Ja den nye forkjølelsen sitter bra i, virker som det utvikler seg til bihulebetennelse og bronkitt.
Det er bra det er jul da, for da slipper man unna det meste.
Nå har jeg bestemt meg for å elegant hoppe over jul, romjul og nyttår.
Det vil jo ikke si at jeg ikke har kjøpt gaver til de jeg bryr meg om for det har jeg, men sjela mi la jeg ikke i det slik jeg pleier.
Jeg har vel aller mest lyst til å sove meg gjennom hele greia, men det får jeg vel ikke til, kanskje jeg skal ta max av det jeg får lov til av legen å ta. Det er bare et problem og det er at jeg ikke er så glad i medisiner.

onsdag 19. desember 2012

Natt

Sitter her og det er natt, ikke så mye søvn i natt. Jeg har blitt forkjøla igjen, og det medfører ofte sengeangst for noen av de små.
Jeg klorer meg fast til et liv jeg egentlig ikke vil ha, jeg prøver å holde meg til datoen. Jeg klarer nok det, men det koster.
Jeg prøver å finne måter å snu denne onde sirkelen på, men til nå har jeg ikke funnet noen, og for å være ærlig så tror jeg ikke jeg klarer det.
Jeg har mange tanker, tanker jeg ikke deler med noen, men det går jo greit litt til

mandag 17. desember 2012

Jo nærmere jul, jo høyere angst

Nattesøvnen blir dårligere, angsten større for hver dag.
Jeg vet at det er 2012, men noen i meg er livredde, hvorfor? Jeg har fortsatt ikke hele historien, og jeg vil ikke ha den heller.
Det jeg vet er at angsten alltid øker jo nærmere jul vi kommer.
Jeg har medisiner som jeg kan ta, men prøver og holde meg på et minimum.

søndag 16. desember 2012

En av de nettene

Så er det en av de nettene hvor søvnen nekter å komme. Jeg burde jo være vant til det, men blir allikevel drittlei.
Det har vært en dag med mye tankekjør, en liten pause når Norge spilte semifinale, men det var også det.
Jeg strikker så votter, men til hvem, tja si det ikke vet jeg. Det jeg vet er at jeg må ha noe i henda for å ikke ligger under pleddet hele døgnet.
Lese kan jeg bare glemme, og lydbøker nei, jeg detter ut og får ikke med meg halvparten.
Kanskje jeg skal ta en tur i postkassa, har ikke gjort det i dag, har bare vært ute og måkt snø foran døra 3-4 ganger.
Nå er vi halvveis i desember og det har gått over ett år siden jeg sendte inn søknaden om oppreisning, noe svar får jeg ikke i år.
Jeg får prøve å komme meg gjennom denne natta også

fredag 14. desember 2012

Lei av sokkstrikking

Det har blitt noe sokker i de siste ukene, både små og opp til str 48.
Konsentrasjonen er jo ikke av den beste, men følte meg klar for å prøve meg på en vott.
Jeg har strikket en hel vott, kun med litt telefonhjelp fra en venninne.
Så nå prøver jeg og være stolt over det.
Når det gjelder håndarbeid så hadde jeg vel de dårligste karakterene man kunne få. Det jeg kan av strikking har jeg stort sett lært meg selv, pluss fått noen tips av noen som er meget flinke.
Jeg hekler også, og heklet dåpskjolen til barnebarnet mitt, men det er ikke så mye hekling nå. Det blir lite av hekling nå rett og slett fordi det krever konsentrasjon jeg ikke har
Lese får jeg ikke til desverre, TV ja hvis jeg har noe i hånda, og da helst et strikketøy og ikke en sigarett.

onsdag 12. desember 2012

Varsellamper

Desverre har jeg innsikt nok, samtidig som jeg ikke orker å gjøre noe med det.
Varsellampene lyser ikke lenger orange, men røde.
Jeg orker bare ikke å prøve igjen og igjen.
Jeg vet og forstår at jeg trenger hjelp, men problemet er at jeg ikke har noen tro på at den hjelpen finnes for sånne som meg.
Sliten, hudløs, følelsen av å være totalt håpløs er vel de følelsene jeg sitter med.
Men møter jeg noen så smiler jeg med munnen, sier at ting går greit, for det er det de fleste vil vite.
Jeg sier ingenting om at jeg har klart å gjøre meg "usynlig", og at det egentlig bare går en vei.
Målet nå er å komme meg gjennom desember, og det målet er for tiden vanskelig, men jeg er sta så jeg klarer det nok, selv om det koster krefter jeg egentlig ikke har.

tirsdag 11. desember 2012

Savner

Jeg savner roen jeg hadde på fjellet, hvor jeg kunne kose meg med en bok. Det å lese var i mange år min store glede og flukt.
Jeg savner det å kunne gå inn i en bok for å forsvinne inn i en historie.
Det er mye som har blitt borte i høst, lesegleden, hesten, pluss noe annet som jeg ikke vil gå inn på her.
Det som mest av alt som har blitt borte er livslysten og håpet. Nå er det bare og klore seg fast til jeg ikke lenger klarer eller orker, for jeg tror ikke at jeg orker eller tør å stole på at det finnes hjelp for sånne som meg.

lørdag 8. desember 2012

Så mange tanker

Så mange tanker, men ingen ord, så mye og leve for, men ingen livslyst eller livsglede.
Pust inn, pust ut, man gjør det ca 20000 ganger i døgnet, det er mange ganger, hvertfall når man ikke har lyst.
Pust inn, pust ut, jeg prøver å sette meg selv tilbake til ukene på fjellet, hvor det var lettere å puste, hvor det var lettere å bare være.
Nå er det bare tungt, det er som å gå i gjørme, men allikevel så ser jeg godt ut, smerte  på innsiden vises ikke alltid på utsiden.
Nå i disse førjulstider så skal vi vise våre beste sider, smile pent og si at det går bra.
Det snakkes så mye om ensomhet overalt, på TV og nettet, reklamekampanjer over alt.
Jeg lurer på hvor mange det er som sitter rundt på julaften, sammen med andre, men allikevel føler seg ensom.
Det er sånne dager hvor man er omringet av mennesker hvor man kan føle seg som mest ensom.
Det var tøft og vondt å velge vekk julen, men i år orket jeg ikke å kjenne på ensomheten som sitter som en klump i brystet sammen med andre.
I år skal jeg være alene, jeg vil heller være alene, enn ensom sammen med andre

torsdag 6. desember 2012

Småsyk

Det er vel det jeg kan kalle det, jeg blir sjelden syk, og takk og lov for det. Det medfører mer "mareritt" en jeg trenger nå.
Men en liten forkjølelse fikk jeg, det er vel noen år siden sist. Imunforsvaret er vel ikke så sterkt lenge siden jeg stort sett ikke møter mennesker.
Det var en som sa for lenge siden at den dagen jeg ble syk så ville jeg være psykisk frisk, gjelder en 24 timers forkjølelse som friskemelding?
Jeg hadde tenkt å handle i dag, men med et hodet som verket og nese som rant holdt jeg meg inne, kankje jeg får gjort det i morgen, for kjøleskapet begynner å bli skrapa.
Jeg skal kjøpe inn noe ekstra god mat, i tilfelle jeg får lyst på det, det meste går jo an å fryse.
Jeg kan ta buss ned til Lillestrøm og drosje hjem. Jeg kan ta mye drosje ved å ikke ha bil.
Jeg har fått en sperre på å spørre andre om de kan kjøre meg, så da ordner jeg meg på min måte.

Det har vært en beintøff høst på så mange områder så hva jeg gjør i jula det vet jeg ikke, soser rundt i yndlingspysjen, og hører på min musikk.Jeg prøver vel å unngå alle juleklisjeer. I min leilighet finnes det ikke antydning til jul og det kommer ikke til å finnes heller.
Jul gir bare såre mimmer, og jeg får nok en reaksjon av denne jula også antagligvis fordi jeg har oppført meg som en egoistisk bitch.
Sannheten er at i år har jeg ikke krefter,jeg har heller ikke noe støtteaparat rundt meg hvis jeg skulle falle.Det jeg da prøver å gjøre er minimere risikoen for fall hvertfall de dagene, slik at jeg ikke ødelegger alt for de jeg faktisk bryr meg om.
Jeg kjenner at jeg går på reseretanken, og har ingen aning hvor lenge til det går, jeg vet ikke om jeg klarer å holde meg til planen min, ,men håper jeg klarer det.


onsdag 5. desember 2012

Noe ordnet seg hvertfall

Noe ordner seg og jula gjorde det, heldigvis.
Jeg slipper unna julefeiring, og det maset og ikke minst angsten for at andre skal oppdage hvordan jeg har det, så den dårlige samvitigheten som kunne blitt veldig stor er bare stor, skjønn det den som kan
Jeg møtte min eldste datter i går, og i følge henne så ser jeg så bra ut. Det er bra hun synes det, for da betyr det at hun ikke ser eller skjønner.
Maska sitter godt på når jeg møter mennesker at ingen merker noe, og det er jo bra.
Jeg sitter med en begynnende forkjølelse, men den går vel like raskt over som den pleier det håper jeg hvertfall.
Jeg har levert hunden til hun som eier den, mest fordi jeg får dårlig samvitighet for å ikke gi den noe oppmerksomhet, men også fordi han kan lage trøbbel i planene mine.

tirsdag 4. desember 2012

Lite med søvn

Det ser ikke ut som ting blir så mye bedre, søvnen er på bærtur. I natt absolutt ingenting, trøtt som en strømpe, men kroppen vil ikke i hvilemodus.
Jeg har følelsen av at jeg har muskelknuter absolutt overalt, krampetendenser fra nakken og ned til tærne.
Jeg får se om jeg orker å dra ut og handle julegavene som er igjen, heldigvis ikke mange jeg skal kjøpe til, heldigvis så gjør jeg det veldig enkelt i år.
Jeg orker ikke å legge noe energi i det, gavkort er det som blir gavene i år, fort og gæli, satser på at jeg blir ferdig i dag.