søndag 31. mars 2013

Skuespill

Sommertid, alle er vel glad for det, lange lyse kvelder, grilling være sammen med venner og familie.
Nok en tid hvor jeg føler at jeg ikke passer inn, undres om jeg noen ganger kommer til å passe inn.
De som ser meg i forbifarten vil nok ikke tenke slik.
Jeg virker ganske oppegående, reflektert osv, men følelsen av og alltid spille skuespill den sitter der og den sitter godt fast.
Jeg var med på påskemoro i stallen i går og følelsen av å spille skuespill, ja den var der.
Det positive var vel at jeg gjennomførte.
I morgen er det 2 måneder til jeg reiser til fjellet, et sted hvor jeg kan puste, et sted hvor jeg kan velge å være usynlig.
Jeg prøver å holde fast på at det bare er 2 måneder igjen til at jeg kan få lov til å være den "rare" kjerringa som drar til et litt øde sted kun med hest og elektrisk sykkel og blir der i 3 måneder.

fredag 29. mars 2013

Langfredag

Langfredag er like lang som den var når jeg var barn.
Når du vokser opp på et kristent barnehjem så kan en kanskje tenke seg hvor lang en slik dag var for et barn.
Når jeg ble eldre og var et sted jeg absolutt ikke burde være eller vært, så var det ikke så mye bedre.
Det var vel verre, fordi jeg aldri visste hva som kunne skje, måtte jeg gå gatelangs for å slippe unna, eller var han så full at han sovnet.
Jeg gikk stort sett gatelangs eller gjemte meg i vedskjulet.
Nei jeg liker fortsatt ikke røde dager, og tviler på at jeg noengang kommer til å gjøre det.

tirsdag 26. mars 2013

30 lange sekunder

Gårsdagen var preget av kaos og "trusler" fra den sinte, heldigvis kom jeg fra det uten synlige sår.
Det positive i går, var.
  • Fikk hengt opp en klesvask
  • Ingen sår
  • Så litt på min datter når hun red hesten min(litt bittersøtt, for jeg savner å ri)
Det er mye tankekjør, men jeg kjenner igjen noen mønstre, det er det å bryte de mønstrene da.
Den sinte er veldig mye framme, jeg føler at jeg forhandler med livet som innsats, det er jammen ikke lett.
"Hun" har en del krav, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til det.
Jeg skrev et innlegg for en stund tilbake hvor jeg sa noe om jeg trodde jeg ønsket å dø, men det jeg ville var å leve.
Jeg står fortsatt på det, jeg ønsker å leve, men det er en forskjell på å leve og overleve.
Akkurat nå overlever jeg bare, noen ganger kan jeg bare ta 30 sekunder om gangen, det er mer enn nok.



30 lange sekunder

1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30
De er lange, vært sekund føles som en evighet, 30 lange sekunder
Ikke gjøre noe, bare kjempe i mot, bare holde ut i nye 30 lange sekunder.
Ser på esken, vente i nye 30 lange sekunder
Åpner esken, venter i nye 30 lange sekunder
Har alle i hånden, teller de, hver eneste lille pille, lar det gå nye lange 30 sekunder.
Høre stemmen som buldrer i mitt hodet, holder for ørene, slår hodet mot veggen, må holde ut i nye 30 lange sekunder.
Slik går minutt for minutt, bilder flimrer for øynene mine, må bare holde ut i nye 30 lange sekunder
1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 15, 16, 17, 18, 19, 20, 21, 22, 23, 24, 25, 26, 27, 28, 29, 30
30 lange sekunder


Dette diktet skrev jeg for noen år siden, men fortsatt så gjelder det i perioder bare å holde ut i nye 30 sekunder.
Jeg har heldigvis noen perioder hvor jeg har det bedre enn dette, men allikevel så handler det hele tiden om å overleve.
Den ene gangen hvor jeg hadde dager hvor jeg følte at jeg levde var i fjor på fjellet. De var med alle de "andre", men de var i bakgrunnen.
Akkurat nå så prøver jeg tviholde på tanken om fjellet, kanskje så kommer jeg meg gjennom våren med alle de røde dagene, og ikke minst svaret angående oppreisning.
Problemet mitt er vel at jeg føler at alt kommer på en gang, røde dager, kanskje svar fra fylket, nye røde dager.
Jeg sier ofte at det klumper seg, eller er noen store hull i veien, men det er vel det i vårløsningen, og kanskje dette er våren hvor ting kanskje løsner.
Jeg vet ikke for det føles ikke slik ut akkurat nå, men det var det å ta vare på de verdifulle øyeblikkene, og jeg prøver hardt å gjøre det. Jeg skulle bare ønske det var flere, for akkurat nå så er jeg på 30 sekunder.

søndag 24. mars 2013

Holde seg fast

Jeg prøver å holde meg fast, lett er det ikke.
Jeg er dessverre så utrolig hudløs og tåler svært lite, det betyr jo at jeg isolerer meg og unngår mennesker så godt det lar seg gjøre.
Det føles ut som det igjen klumper seg,så da får jeg prøve å se på det positive.
  • Ribbeina begynner å gro, jeg er over de dagene hvor smertene bare økte på
  • Jeg har skrevet kontrakt og betalt depositumet for stedet jeg skal leie i sommer
Det var vel det som var positivt, men det er vel ikke så ille det 2 ting er bedre enn ingenting.
Jeg skulle ønske det var lettere å være positiv, men røde dager er ikke de dagene hvor jeg klarer å være som mest positiv.
Jeg har begynt å sette meg 3 mål for dagen, hvor det ene målet skal være en en ting som gir glede.
I dag skal jeg prøve meg på å gå en liten tur med hesten, jeg må nok pent gå på beina, og ri er hvertfall uaktuelt i en uke til.
Det har gjort vondt å gå også, så turen i dag blir kun en liten mini-tur, men alt er bedre enn ikke noe.

fredag 22. mars 2013

1 måned i dag

I dag er det 1 måned til saken min skal opp i utvalget, hvis alt går som det skal da.
Jeg kjenner angsten og stemmene farer gjennom hodet mitt. Det er  spesielt en stemme som jeg hører stadig vekk når det gjelder den saken. "Det er ikke så ikke gæli, og hvis det er det så kan du ta inn på et hotell" jeg var 13-14 år og det var den beskjeden jeg fikk når jeg sa i fra.
Hva hvis de sier det samme, så har den sinte rett i så mye, og jeg har ingen ting å stå i mot med, da blir det som hun vil og har ønsket i så mange år.
Akkurat nå er jeg så hudløs at det gjør vondt, jeg legger ved et dikt jeg skrev for noen år siden



Hudløs uten filter

Maskene har falt og jeg står igjen liten, sårbar og alene.
Jeg er hudløs uten filter.
Hvert ord, hver tanke, hver tone i musikken gjør vondt
                                                           For jeg er hudløs uten filter

torsdag 21. mars 2013

Drittlei

Jeg er drittlei av at ting tar så lang tid, ribbeinsbrudd som fortsatt gjør drittvondt, slik at jeg ikke får ridd eller gått turer, fordi det gjør for vondt å puste.
Jeg er lei av å vente på svar angående oppreisning.
Jeg prøver å se fram til sommeren, men akkurat nå er den så utrolig langt unna.
Nå går vi inn i en ny rød høytid, og jeg kan ikke si at jeg gleder meg, Jeg misliker og gruer meg til alle røde dager, ikke fordi hjelpeapparatet tar fri, fordi har jeg ikke noe særlig tiltro til.
Jeg gruer meg til såkalt røde helligdager fordi det er såkalt familietid, og det bringer opp minner jeg ikke vil ha.
Det bringer også opp savn og sorg over det jeg aldri opplevde som barn, trygghet, omsorg, kjærlighet uten forbehold.
Jeg leser og hører om familietradisjoner, og har ikke sjans i havet til å skjønne hva de snakker om.
Det er dessverre ingen gode dager akkurat nå med smerter som trigger og en høytid som står for døren.

onsdag 20. mars 2013

Kan man sørge ovver et tapt vennskap

Jeg gjør hvertfall det, noe av skylden er min, eller mesteparten. Jeg har store krav til de jeg kaller venner, og det er at det jeg forteller de ikke skal gå videre.
Jeg blir litt lei av at folk spør andre om hvordan jeg har det, i stedet for å spørre selv.
Jeg har hele tiden vært ærlig på at jeg er ikke i stand til å stole 100% på noen. Når det da viser seg at tilliten blir brutt så reagerer jeg, men jeg er også i stand til og tilgi.
Problemet er at jeg har ikke noen rett til å reagere, mye mulig jeg overreagerte, men jeg har også bedt om unnskyldning for det.
Poenget er at siden jeg sliter med tillit så kan ikke vedkommende lenger være min venn, og når jeg da i tillegg får slengt tilbake "hvorfor skal jeg stole på deg når du ikke stoler på meg.
Vi har 2 forskjellige oppvekstvilkår, jeg ble sveket fra tidlig spedbarnsalder og opp til jeg ble voksen. Jeg lærte tidlig at du kan ikke stole på noen 100%.
Saken nå er at jeg føler meg annenrangs jeg er ikke verdig andres menneskers vennskap fordi jeg ikke kan stole 100% på de.
Ja jeg sørger over det vennskapet og jeg har prøvd å rekke ut en hånd opptil flere ganger, men nå orker jeg ikke mer.
Ballen ligger nå på den personens banehalvdel og det har den gjort en stund, jeg tviler på at vi igjen blir de vennene vi en gang var.
Dessverre så har dette bare fått opp barnelærdommen ikke stol på noen.

tirsdag 19. mars 2013

Begynner å bli sliten av tankekjør

Kjenner på at jeg har ikke godt av å være hjemme, eller inne, men orker ikke å gå ut, det gjør fortsatt for vondt i bruddet
Tankene kjører på max og det er dessverre ingen positive tanker.Kjenner det er litt for mye som klumper seg akkurat nå.

mandag 18. mars 2013

Vet ikke hva jeg skal tenke eller gjøre

Sånne som meg vi har noen mangler, vi er skjøre på mange områder og sterke som granitt på andre områder.
Når det gjelder samhandling med mennesker så har jeg tydeligvis mangler.
En av de manglende er at jeg ikke er i stand til å stole på noen og har vært ærlig på det gjennom hele vennskapet, og det viste seg at tilliten til dette mennesket ble brutt, kanskje av en filleting, men det var så mye annet som også skjedde i samme tidsrom.
Når jeg da får slengt det tilbake at siden jeg ikke kan stole på h*n, hvordan kan h*n da stole på meg?
Det er i sånne situasjoner hvor jeg bare får lyst til å gi opp. Det er i sånne situasjoner hvor jeg igjen kjenner på følelsen av å være et annenrangs menneske.
Det er da jeg kjenner på hvor dype og vonde sårene er og hvor liten sannsynligheten er for at de skal heles, og at jeg kan bli like bra som andre.
Det er da tanker om datoer igjen kommer opp, orker jeg virkelig å leve når livet er sånn, når ting jeg er ærlig på blir brukt mot meg på den måten.
Jeg kunne forstått det, hvis jeg hadde brutt tilliten til den personen, men det har jeg aldri gjort.

søndag 17. mars 2013

Nå banner jeg vel i kjerka

Det er nok mange som vil misforstå meg nå. Jeg leste en artikkel om at medisiner ikke hjelper traumatiserte barn og ungdom, det gjaldt da selvfølgelig ofrene for 22/7.
Jeg vil bare påpeke at jeg synes det var helt forferdelig det som skjedde den datoen, og det burde aldri ha skjedd.
De har fått problemer i etterkant, men de er flere om akkurat samme opplevelse, og det var en opplevelse, det var noen timer med et ubeskrivelig helvete som jeg ikke kan sette meg inn i.
De fortjener all den hjelp de kan få.
Det som gjør meg forbanna er alle de barna og ungdommene som daglig, natt etter natt opplever ting som barn og ungdom heller aldri skulle oppleve.
Det er barn og ungdom som ikke blir trodd når de prøver å fortelle om det. Det er voksne som lukker øynene for de vil ikke tro at slik forekommer eller de klarer ikke å ta det inn over seg.
Hva med disse barna og ungdommene, hva slags hjelp skal de få?
Når de blir voksne så blir de ofte stemplet som bordelinere og får ikke den hjelpen og støtten de har krav på.
22/7 vil kanskje alltid få hjelp å støtte, de vil antageligvis få diagnosen PTSD og vil bli behandlet med respekt og omsorg og det fortjener de.
Men med de usynlige barna/ungdommene som blir utsatt for vold og misbruk krav på samme hjelp?
Jeg bare spør og banner litt i kjerka

Når marereitten ligger på lur

Akkurat nå er jeg ikke fysisk i stand til å få mareritt pga ribbeinsbruddet, men det bryr ikke marerittene seg så mye om.
Følelsen av å ikke være bra nok sitter hardt i akkurat nå.
Halsen snører seg sammen, tårer truer med å komme ut, men jeg nekter, for jeg har ingen ting å sippe over.
Når ordene dine blir brukt mot deg som de ble i en mail, så gjør det vondt, hvertfall når jeg aldri bevisst har såret dette menneske.
Jeg føler meg overhodet ikke bra nok eller verdig nok, og vennskapet var kanskje bare en illusjon for oss begge

lørdag 16. mars 2013

Annenrangs menneske

Er det det jeg er siden jeg ikke klarer å stole 100% på noen.
Ved at jeg ikke tør å stole på noen så sårer jeg noen uten å ville det. Det hender noen ganger at jeg konfronter andre når de har brutt en tillit de har fått.
Jeg har mistet et vennskap pga dette, hun kunne ikke godta at jeg ikke stolte mer på henne enn det jeg gjorde.
Det gjør vondt, og får meg til å føle meg som et annenrangs menneske som ikke har evnen til å stole 100% på noen

fredag 15. mars 2013

Ikke så mye og skrive om

Det er svært lite å skrive om, smertene er der, og med de marerittene. Dagene går til å gjemme seg godt under teppet, og håpe på at dette går over når smertene blir borte.
For første gang på flere måneder velger jeg å ta angstmedisnen som foreskrevet dette pga at ved mareritt så hyperventilerer jeg noe som ikke er bra med brukne ribbein og da bare baller det på seg.
Jeg trenger denne krykka akkurat nå og er forbanna på meg seg selv på grunn av det.
Jeg håper at når denne uka har gått at smertene da blir mindre, hvertfall så sies det i se artiklene jeg har lest om ribbeinsbrudd

tirsdag 12. mars 2013

Et skritt fram og 3 tilbake

Akkurat slik føler jeg det nå, jeg var på vei ut i verden etter måneder med total isolasjon.
Det er riktignok ikke det samme, for grunnen nå er mest fysisk og ikke psykisk. Problemet er at jeg takler slike smerter utrolig dårlig, og når jeg vet at de bare vil øke på de nærmeste dagene så det går ut over psyken også.
Jeg fikk resept på smertestillende, og jeg tar de, for jeg prøver alt jeg kan for å unngå mareritt og de smertene trigger enkelte mareritt.
I tillegg så gjør det jo sinnssykt vondt å trekke pusten, og det er jo ikke så veldig bra for en astmatiker.
Det og bli tett i brystet trigger jo også, så her er det absolutt ingen vinn, vinn situasjon, eller tap, tap situasjon.
Fram til toppen av smertene er nådd så kan jeg bare glemme å holde på med hest og i følge legen så vil det ta ca 10 dager hvor smertene bare vil bli verre og verre.
Så fort smertene begynner å avta og jeg kan gå noenlunde uten at det gjør for vondt, så blir det hvertfall leieturer med hesten

mandag 11. mars 2013

Når smerter trigger

Når smerter trigger gamle ting så gjør det meg både fortvila og forbanna, helst ville jeg bare blitt forbanna.
Når det i tillegg stopper aktivitet en stund framover så blir jeg redd for at jeg skal synke ned i mørket igjen.
Siden jeg har hest på utegang, så slipper jeg å møkke boks, men vi møkker jo ute der hestene står.
Akkurat det har jeg ikke sjanse til nå, mest fordi det er kaldt og vi må bruke mye kraft og få løs hestepærene som jo fryser fast til bakken.
Hvis noen lurer på hvorfor vi møkker uteområde så er det for at hestene skal ha det rent og pent, og ikke minst slippe å stå i møkk når våren kommer.
Noe ridning de nærmeste ukene blir det ikke, håper bare jeg er klar til kurset om en måned.
Jeg prøver å se det positive i det, hesten ble ikke skadet og løp eller ikke ut. I tillegg så kom jeg meg opp på hesteryggen igjen og noe særlig redd tror jeg ikke at jeg har blitt.
Hester er nå en gang fluktdyr og når de blir skremt sånn som i går, ja da skjer det at man detter av.
Det er mye annet som kunne ha skjedd, han kunne ha tråkket på meg osv, men velger å komme seg unna slik at han ikke kommer nær meg med høvene sine, og det er en bra egenskap.
Jeg har time hos psykologen i dag, jeg har god grunn til å avlyse, men det er noen ting jeg må få tatt opp med han.
En av tingene er hvordan i all verden skal jeg håndtere telefoner fra fylket. Jeg har ikke hatt så stor angst for telefonen før nå.
Jeg håper han har noen gode råd, i forhold til dette, kanskje han også har noen råd i forhold til triggere som dukker opp pga smerter.

søndag 10. mars 2013

Fall fra hesten og knekte ribbein

I dag skvatt hestene såpass mye på tur at begge rytterne datt av hesten, for meg så ble det et knekt ribbein.
Det er vondt og smerter som trigger gamle ting.
Nå vet jeg jo at det og ha hest kan medføre fall og skader, men det er allikevel verdt det, selv om jeg nå ikke få ridd på 2-4 uker.
Jeg kan forhåpentligvis få stelt og børstet han, og bygge bånd på den måten, foreløbig så gjør det såpass vondt at bare det å gå på leie-tur er uaktuelt hvertfall den første uka.
Det er merkelig hvor forskjellig en blir behandlet av leger når det er såkalt uforskyldt skade kontra selvskading.
Nå skal jeg prøve å slappe av litt før jeg lager meg middag.

lørdag 9. mars 2013

Lørdag

Lørdag formiddag, jeg har allerede vært ute på en liten ridetur, denne gangen alene.
Vi må jo begynne å trene litt på det også, siden vi skal på fjellet til sommeren.
Det var noen utfordringer for både meg og hesten, men vi taklet det.
Snart skal jeg ut på noe jeg vanligvis synes er artig, men i dag gruer jeg meg.
Grunnen til det er at det vil være et annet menneske der som jeg overhodet ikke har lyst til å møte, men det er heldigvis utendørs og jeg kan trekke meg unna.
Jeg vet ikke hvordan reaksjonen vil bli i etterkant, den kan bli heftig, men noen ganger så må man sette andre foran seg selv.

fredag 8. mars 2013

Indre kaos

Akkurat nå er det totalt kaos på innsiden, og det har det vært siden jeg fikk vite datoen for når saken min skal opp i utvalget.
Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle dette, skal jeg bruke anbefalt dose av medisinene? Hvis jeg gjør det så blir det også kaos.hvertfall før jeg tar de
I dag har jeg valgt medisin, ikke fordi jeg har lyst til å ta den, men fordi jeg har lyst til å klare å gjennomføre ridetimen med en ukjent  instruktør
Uten medisinen hadde jeg fortsatt ligget i fosterstillign godt gjemt under dyna, i håp om at marerittene forsvant, men de forsvinner ikke, men med medisiner blir de litt mer tålbare og og jeg tør kanskje å møte verden dog med skjelvende bein og følelsene omtrent på utsiden av kroppen.
Jeg skal ta opp dette med psykologen, eller riktigere sagt levere et brev og be om råd, for å gå å være redd for telefonen i tillegg det tror jeg ikke at jeg tåler nå.

torsdag 7. mars 2013

Mareritt i våken tilstand

Mareritt i våken tilstand er noe faens dritt for å si det mildt.
De kom brått og brutalt, jeg hadde ikke sjans til å ri kroppen var i ulage. Det ble litt møkking og pussing på hesten.
Jeg trodde kanskje det ville gå over, men så fikk jeg en telefon fra fylket, så da var det i gang igjen.
Hvem vil de tro på meg eller de andre?, mest sannsynlig de andre. Jeg var jo bare håpløs og en utakknemlig drittunge.
Jeg fikk en dato på når saken min skulle opp for utvalget, så nå vet jeg ca når jeg kan forvente et svar.
Det gjør ikke dagene noe lettere dessverre

onsdag 6. mars 2013

Terapeuten min

Terapeuten min hvem er det?  det er ikke psykologen, hvert fall ikke ennå.
Det er hesten min som får meg gjennom dagene, det er han som får meg ut. Det er han som får meg til å smile, og noen ganger får han meg til å le høyt.
Han gjør meg også frustrert og jeg gjør sikkert han frustrert når jeg ikke er tydelig nok.
Det er hesten min som får meg til å føle det vanskelige ordet mestring.
Når jeg har diskutert med han at det faktisk ikke er lov til ¨løpe opp den siste bakken, men har snudd han x 3. Når han da skritter på lange tøyler opp bakken som han gjerne vil løpe opp, så kjente jeg glede, samarbeid eller det skumle ordet mestring.
Denne terapeuten stiller aldri vriene spørsmål, han bare er totalt til stede, det hender at han skvetter til av ting som kommer brått på, men så bare finner han ut at det var ikke noe farlig. Han stopper opp sjekker ut for så å fortsetter å gå.
Han løper ikke ut, men står i det, og dette er noe jeg også må lære meg, kanskje jeg også en dag klarer å stå i det.
Så ja han er min terapeut,for han viser meg med handling og ikke med ord. Han kan protestere, men ikke bare for å protestere, han gjør det fordi han vil vise meg en annen måte og gjøre det på, fordi måten jeg gjør det på er kanskje ikke riktig for han, og da heller ikke for meg, hvis vi skal bli et team så må vi lytte til hverandre
Når det gjelder denne hesten, så blir det og gi og ta.
Bare på disse få ukene jeg har hatt han har jeg vært mer ute enn jeg var på 4.5 måneder, det sier litt om hva han faktisk gjør for meg bare ved å være tilstede

tirsdag 5. mars 2013

Mestring

Det er et flott ord, men det er ikke ofte jeg kjenner på det.
Hva betyr det ordet egentlig? mestre fobier, dagliglivet,angst, fortiden, nåtiden?
Noen ganger har jeg mer enn nok med å overleve. Det blir noen dager hvor det er det eneste jeg mestrer eller klarer.
I det siste så har jeg kjent og grublet over dette ordet eller setningen, vær fornøyd med det du klarer/mestrer. Jeg misliker den setningen utrolig mye, fordi den sier egentlig at du kommer ikke videre, men samtidig så er det jo sant at jeg bør prøve å være fornøyd med det jeg faktisk får til.
Problemet er vel å ikke stoppe opp, men fortsette å strekke seg etter nye mål, selv om målene noen ganger kan bli vel høye
Det og sove er ikke noe jeg er så veldig flink til, jeg vil, jeg ønsker å sove, men problemet er bare at jeg er redd for å sovne og redd for å sove.
Det er sånn det ofte er, jeg vil så gjerne, men tør ikke, eller har ikke krefter til det.
Det er fortsatt dager hvor jeg virkelig må bestemme meg for å ikke sette en ny dato.
Akkurat nå ser jo alt så bra ut for de som ser meg, jeg får jo til "så mye", men i mitt hode er det ikke bra nok., jeg er ikke bra nok.
Det å snu den tankegangen er ikke lett, jeg jobber med det kontinuerlig at jeg faktisk ikke har mer krefter.
Jeg får prøve å være fornøyd at jeg faktisk gjør noe som gjør dagene mine litt lettere å komme gjennom.
I dag skal jeg ut på ny langtur med hesten, det blir fjerde dagen på rad hvor jeg faktisk er ute og rir.
Det er jo mestring, fra og ikke være ute på uker/måneder så er jeg nå ute flere dager i uka, jeg ser folk, jeg prater med de om vær og vind
I morgen får hesten fri, fordi jeg skal til tannlegen, noe jeg gruer meg utrolig mye til, men det går vel greit det og.
Fredag skal jeg på ridetime hos en instruktør jeg aldri har møtt, jeg gruer meg til det også, for jeg kan så lite om ridning.
Jeg kan holde meg på hesten stort sett, jeg er ikke redd for farten så lenge hesten er kontrollerbar og det er Kvikur. Utfordringen akkurat nå er  å få hesten til å velge den gangarten jeg vil.
Jeg sliter litt med akkurat det,men det kan også komme av at vi er fortsatt nye for hverandre.
Det tar tid og bli kjent med ny hest, og jeg må også tenke på at jeg er ny for han.

mandag 4. mars 2013

Redd

Jeg kjenner at jeg er redd, redd for at dårlige perioder igjen skal komme. De kommer jeg vet at livet ikke er bare solskinn og glede, og jeg forventer heller ikke det.
Gråvær er helt OK det, nyansene også, men det svarte mørket som ofte kommer, det er jeg redd for.
Jeg tar vare på hver eneste liten glede i hverdagen og tenker at OK du skal være glad for at du opplever den og jeg kan leve lenge på de
Men så er problemet det når en ikke er "alene" og det er en som hele tiden forteller deg at dette fortjener du ikke.
Det og hele tiden måtte si til seg selv eller argumentere mot den sinte det tar krefter, krefter jeg helst ville brukt på noe annet.
Det er en ting jeg ikke er redd for og det er døden så merkelig det enn høres ut for andre.
Jeg er mer redd for den sinte og hennes krefter enn jeg er for døden.
Det er vanskeligere å velge livet enn døden, og jeg vet ikke helt hvor jeg står akkurat nå.
Nei jeg har ingen planer om å ta mitt eget liv, det er bare noen ganger så vanskelig å leve her og nå.
Så øyeblikk av glede og mestring som i dag på den lille rideturen som vi tok alene, hvor hesten testet meg litt ut, men ikke mer enn at jeg klarte det.
Det er sånne øyeblikk som gjør at jeg kanskje klarer en dag til, mens jeg går å venter på et svar jeg både vil og ikke vil ha.
I dag er det psykologtime og jeg har i grunnen ikke så veldig lyst for jeg vet at det ofte blir kaos i etterkant.
Jeg får prøve å tenke på at jeg skal ut på ridetur etter timen, og håpe at jeg får til det. Det ville vært mestring å få til å ri samme dag som psykologtimen.

søndag 3. mars 2013

Ventetiden blir bare lengre og lengre

På fredag ringte jeg fylket for å høre om når jeg kunne forvente svar. Denne gangen var svaret i mai kanskje.
Det positive med det svaret er at angsten for postkassa ble litt mindre
Det negative er at det kan ødelegge sommeren som jeg holder på å planlegge, men jeg satser på at jeg klarer å skyve det vekk mens jeg er på fjellet.