søndag 21. desember 2014

1 år uten selvmordstanker

Nå har det gått 1 helt år uten at jeg har hatt tanke om og ta mitt eget liv.
På denne tiden av året pleier jeg og være utslitt av og ta meg sammen.
Dette året som har gått har jeg bare levd, ikke et perfekt liv, men jeg har levd mitt liv.
Det er et halvt år siden siste terapitime, og det går fortsatt bra.
Jeg har fortsatt noen utfordringer, men det er nettopp hva det er, utfordringer.
Det som tidligere var helvetesmåneder , har bare blitt til høstmåneder som har vært greie og komme seg gjennom, jeg har forbannet regnet som alle andre, og håpet på sol, som sjelden dukket opp.
Nå er det snart jul og tidligere så har det vært den tøffeste tiden på året, men nå er det bare noen dager som kommer og går.
Jeg er ikke så veldig julete av meg, og kommer nok aldri til og bli det, men det er ikke lenger en høytid jeg gruer meg til.
I år skal jeg feire jul alene, uten at det er noe dramatikk i akkurat det.
Jeg skal kose meg med god mat, litt hesteterapi og strikketøyet.
I dag snur sola og det og dagene vil bli lengere og lysere.
Jeg ønsker alle som leser en så god jul de kan få.

mandag 22. september 2014

1 år har gått

1 år har gått siden jeg møtte til min første time hos den private behandleren, Det har vært et år med mye tanker og anderledes behandling.
I år har jeg ingen selvmordstanker, og det er første gangen på veldig mange år. Jeg har det bra selv om det var et tøft år, det var mye grums som lå i kroppen og sjela, som måtte ut, og jeg fikk det ut.
Nå står jeg helt på egne bein, jeg har ikke hatt kontakt med behandleren min siden tidlig i juni, og det går fortsatt bra.
Hvis det skulle dukke opp noe mer grums så vil jeg ikke nøle med å ta kontakt.
Det var en anderledes behandler-relasjon, jeg følte ikke at han var en behandler, mer en samtalepartner som var med meg på veien og viste meg noen nye veier, som jeg kunne ta hvis jeg ønsket det.
De gamle veiene førte jo ingen steder hen, så hva hadde jeg og tape? jeg hadde ingenting å tape, men alt og vinne, men gud hvor skummelt det var, men det gikk jo bra.
Hva er resultatet av denne behandlingen?
Resultatet er nesten uvirkelig, jeg har blitt hel, dissosieringen er forsvunnet, den indre og ytre selvskadingen er helt borte.
Jeg trives i min nye by og ikke minst så har jeg begynt å like meg selv.
Det føles rart og gå høsten i møte med et smil og undring over hva denne høsten vil bringe.
Jeg har funnet ut en ting og det var at jeg var ikke et håpløst tilfelle, det var bare et offentlig umenneskelig system som det var håpløst å få hjelp i fra for en med min historie.
Nå er jeg ikke lenger bare en overlevende, nå er jeg levende.

onsdag 30. juli 2014

En anderledes sommer

I år har jeg hatt/har en fin sommer.
Det føles litt rart og ikke planlegge sin egen død, noe jeg har gjort hver eneste sommer de siste 9 årene, at jeg ikke lykkes var et mirakel i følge leger og annet helsepersonal. I år har ikke tanken streifet meg en eneste gang.
I dag er jeg så glad for at jeg ikke lykkes, for jeg har det så bra.
Det har vært og er en fin sommer, jeg har vært på stranda og badet, ligget i bikini og gitt totalt faen i at noen kan se meg.
Det rare er at andre er ikke så interessert i hvordan andre mennesker ser ut, eller om de er alene på en stor strand, de fleste har mer enn nok med seg og sine.
Jeg koser meg på stranda med en god bok og ikke minst noen avkjølende bad når kroppen blir for varm.
Det er rart og kjenne på kroppen, den sier i fra og jeg har begynt å lytte til den så kroppen min og jeg er mer på lag, noe som også føles godt

torsdag 10. juli 2014

Livstegn

Et lite livstegn
Livet er merkelig, jeg har aldri hatt det så bra som jeg har det nå, og jeg nyter hvert øyeblikk.
Jeg har blitt tøffere, jeg tør å si i fra.
Terapien er avslutta, men jeg kan bare ta kontakt hvis det skulle dukke opp noe, og det er greit å vite.
Jeg vil nok benytte meg av det hvis behovet skulle melde seg, men jeg har aldri vært så stabil som jeg er nå.
Sommeren er godt i gang og for første gang på mange år så dro jeg på stranda og badet. jeg har også vært ute og spist.
Det og gjøre sånne ting alene har sittet langt inne, men nå bare gjør jeg det og jeg koser meg

fredag 16. mai 2014

Jeg har det bra

Jeg skriver sjeldent her inne nå, jeg har ikke lenger det behovet, jeg har det bra på mitt nye hjemsted.
I morgen er det 17 mai, men i år gruer jeg meg ikke slik jeg pleier, det er en dag lik alle andre dager.
Jeg er i stallen nesten hver dag og gleder meg til å dra dit, hesten stortrives der og det varmer en hestemammas hjerte.
Her er noen bilder fra gresstilvenning og det var noen lykkelige hester som fikk komme på gress


mandag 14. april 2014

Jeg fortjener og ha det BRA

Jeg har vært på kontroll med beinet og det viste seg og IKKE å være et brudd, men en ekstra knokkel, så jeg ble kvitt gipsen., Ankelen gjør fortsatt vondt og jeg har vært blå nesten opp til kneet, men det kommer seg og snart skal jeg ut å ri igjen
Nå er vi i påskeuska og jeg gruer meg ikke til denne høytiden slik jeg har gjorde før,
Jeg skal være alene i påsken men jeg er jo stort sett alene og trives med det, men jeg ser fram til påsken med god mat og kanskje litt utflukter i nærområdet.
Jeg er fortsatt ikke kommet helt i mål med leiligheten, men det kommer seg sakte men sikkert, men det viktigste er at jeg virkelig kjenner på at jeg trives.,
En annen ting er at jeg  bryr jeg meg om hvordan jeg har det rundt meg, det har jeg aldri  gjort før
Tidligere.spilte det ingen rolle om  hvordan jeg hadde det rundt meg, mens nå betyr det det noe for min egen trivsel og ikke minst så fortjener jeg og ha det fint rundt meg.
Jeg har kommet ganske langt som tør å si og skrive at jeg fortjener og ha det bra.
Terapeuten min var hvertfall veldig fornøyd når jeg sa det til han på siste time.

søndag 30. mars 2014

Uflaks

Ting har jo gått så bra i det siste at nå måtte vel noe skje, heldigvis er det fysisk og ikke psykisk.
Jeg hadde en fantastisk dag i stallen i går, vi fikk møkka luftegården, og ordnet med gjerdet.
Da jeg skulle inn i løa for å hente noen gulerøtter til hesten min så klarte jeg å tråkke skikkelig over, jeg hørte at det knaste og vondt gjorde det, nå har jeg tråkka over en del ganger før, men denne føltes anderledes ut.
Etter litt overtalelse fra stalleier så kjørte hun meg på legevakta, og etter å ha sittet der i 4 timer så ble det konstatert et lite brudd i ankelen.
Jeg må vel si at det passer utrolig dårlig med beinet i gips og samtidig bo i fjerde etasje, men det passer vel egentlig aldri å brekke noe som helst
Jeg fikk på en gammel tupe gips siden beinet var så hovent, men om en uke så får jeg forhåpentligvis på en litt letter gips, så da får jeg kanskje kommet meg opp på hesteryggen igjen, det er lov og håpe det hvertfall.
Jeg kjenner ikke så mange i den nye byen min ennå, men de jeg kjenner er utrolig snille og hjelpsomme så dette skal nok gå greit.
Jeg har hvertfall ikke tenkt at dette skal dra meg ned, det er sånn som skjer og jeg må bare godta det

fredag 28. mars 2014

Når kroppen sier i fra

Kroppen sier i fra at nå begynner stresset og kjennes, psoriasisen har begynt å blomstre, litt søvnproblemer, men ingen angst.
Jeg synes det er stressende og ha ukjente mennesker i leiligheten selv om de er der for å gjøren en jobb som jeg faktisk ønsker at de skal gjøre.
Jeg håper de blir ferdig innen tirsdag, når de er ferdig så er det fortsatt en del som skal gjøres, men da har jeg hvertfall kjøkken.

søndag 23. mars 2014

Bilder

Noen bilder fra dagens tur

Utsikten fra verandaen

Så må jeg jo ta med bilde fra en litt møkkete hest




tirsdag 18. mars 2014

Slik går no dagan

Dagene går og det går bra, jeg har det bra i min nye leilighet, selv om jeg fortsatt ikke har kjøkken.
Kjøkkenet er bestilt så det kommer vel en dag.
De nye rutinene er innarbeidet, røyking foregår nå nå på verandaen og det slår meg ikke en gang å røyke innendørs.
Hesten trives godt på den nye stallen, og det gjør jeg også, nå venter vi bare på at snøen skal forsvinne fra skogen slik at vi får utforsket området på den måten vi liker.
I dag er jeg godsliten, etter å ha syklet tur retur til stallen, det ble nesten 3 mil, jeg har riktignok en elektrisk sykkel, men jeg må trå for at motoren skal virke.
Når det gjelder psyken har jeg det fortsatt bra, det er merkelig jeg har aldri vært så stabil som jeg er nå.
Nå kan jeg si at jeg har det bra og mene det, det er faktisk godt å leve og jeg gleder meg til hver dag

mandag 10. mars 2014

Hverdagsting

Det går fortsatt bra, selv om det kan virke som jeg har fått en betennelse i overarmen, men det går seg sikkert til det også
Kjøleskapet er nå på plass på kjøkkenet, det står igjen litt sparkling og maling så er jeg ferdig med det jeg kan gjøre.
Armen gjør faktisk så vondt at til og med jeg tror det vil være lurt og la den få hvile noen dager før jeg begynner med resten av maling osv
I dag har jeg nytt sola på verandaen og ikke gjort så veldig mye utenom og ha vært en tur innom hesten min.
Forhåpentligvis så får jeg bestilt kjøkken denne uka, når det er gjort så er det bare å vente i 3-4 uker før det er på plass.

onsdag 5. mars 2014

Brennpunkt

På tirsdag så jeg på brennpunkt, det handlet om tvang i barnevernet.
Det var som et gufs fra fortiden, med holdninger jeg ikke trodde fantes lenger.
Jeg valgte å se på programmet selv om det var en risiko for mareritt, pga temaet.
Det var holdningene og menneskesynet jeg reagerte mest på.
Utsagn som at dette kun var et midlertidig sted hvor ungdommene var så var det ikke lov med kosedyr eller bilder av familie.
Jeg er ikke ute etter å henge ut barnevernet for jeg tror faktisk at de ønsker å gjøre en forskjell.
På denne institusjonen har det vært tilsyn på tilsyn, de lover bot og bedring men fortsetter med sitt forkvaklete menneskesyn.
Noen ganger så er det det nødvendig med tvang på utagerende ungdommer som er til fare for seg selv eller andre.
Det skal ikke være trusler om tvang eller andre sanksjoner som som bryter ned ungdommene.
Når jeg bodde på barnehjemmet var det eneste jeg ønsket at noen kunne se meg og være glad i meg på tross av alle "problemene"
Det var mange som mente noe om meg og mine problemer, men det var ingen som spurte meg om hvordan jeg egentlig hadde det.
Når jeg hørte lederen og fylkesmannen si at det var jo subjektive opplevelser, og måten de sa det på virket det som de ikke mente at de opplevelsene var reelle.
Når ungdommene som ble intervjuet sa at rusproblemene eskalerte i etterkant av oppholdet på institusjonen så tenker jeg hvertfall jeg at opplevelsene var reelle for de som hadde vært der.
Hvis tvang må brukes enten det gjelder ungdommer eller i psykiatrien så bør første bud være og snakke om det i etterkant, hvorfor det ble tvang, hvordan det opplevdes for den som ble utsatt for tvang, og ikke minst hva de forskjellige partene kan gjøre for at det ikke skal skje igjen.
Men etter og ha sett programmet så sitter jeg igjen med en følelse at det ikke er tvangen som er hovedproblemet på dette stedet, men kulturen og holdningene til de som jobber der og da spesielt ledelsen.
Jeg trodde virkelig at vi hadde kommet lenger i 2014 enn når jeg var barn, men det programmet viste meg at fortsatt finnes holdninger og ukultur som går utover barn og ungdom på samme måte som på 1960-1980
Vi trenger et barnevern som kan gjøre en forskjell i barns liv, men la det for guds skyld bli en forskjell som gjør hverdagen bedre og ikke verre.
Jeg fikk heldigvis ikke mareritt av programmet, men jeg blir sint og lei meg over at barn fortsatt må oppleve noe av det samme som jeg opplevde når jeg var barn.

tirsdag 4. mars 2014

Dagene går fort

Dagene har gått og går fort om dagen, det å lage seg nye rutiner tar litt tid og har ført til litt stressfølelse.
Det er egentlig bare dumt av meg å føle meg stressa, ting går jo ikke noe raskere for det, og jeg er nødt til å ta ting i mitt eget tempo.
Jeg kjenner fortsatt på at jeg har en del gammel slitenhet i kroppen, og prøver å ta hensyn til det, men det er ikke lett når jeg helst skulle ha gjort ting i går.
Selv om ting ikke er på stell ennå så føler jeg at jeg ar kommet hjem, jeg sitter ofte ute på verandaen og bare ser utover vika som ligger et lite stykke unna.
Jeg har mange tanker og planer om hvordan jeg vil ha det i den nye leiligheten, men ting tar tid og sånn er livet.
Jeg har hvertfall fått seng og sofaen og det er utrolig deilig og både kunne legge seg i en god seng og sette seg i en god sofa.
På fredag kommer det en snekker innom for å flytte på en vegg slik at jeg får plass til kjøleskapet.
Jeg håper at jeg får bestilt kjøkkenet til uka, jeg har tegnet det ferdig, og skal bare få en fra Ikea til å kontrollmåle det slik at det ikke blir noen overraskelser.
Jeg er hos hesten min stort sett hver dag, selv om det ikke blir ridning hver dag så blir det en liten pause.
Hesten ser ut til å trives bra på det nye stedet og det gjør jeg også og forhåpentligvis så blir vi værende der.
Neste uke må jeg ta kontakt med terapeuten min og få avtalt en time over skype, men det har vært godt å slippe å tenke på terapi osv disse ukene.




søndag 23. februar 2014

I egen leilighet

Da er jeg endelig i egen leilighet.
Jeg reiste ned til Sørlandet på torsdag og tok over leiligheten på fredag, alle katastrofetanker jeg hadde ble det ingen ting av, og det er nok noe i ordtaket "de fleste bekymringer blir det aldri noe av"
Det er litt kaos i leiligheten, men jeg har fått malt stua og er fornøyd med det.
Nå har også hesten kommet og møtet med  med den nye hestekompisen gikk veldig bra.
Jeg har en del jobb framfor meg, men jeg slipper en del av stresset som har vært de siste ukene.
Det eneste jeg MÅ bli ferdig med er å gjøre stua og soverommet klar til møblene som kommer på tirsdag og det får jeg til på en eller annen måte.
I tillegg så skal jeg rive ned kjøkkeninnredning og prøve å tegne ferdig den nye på ikea sin kjøkkenplanlegger.
Fra i morgen er det nye rutiner med hesten, jeg kan ikke lenger bare gå 5 meter for å se til hesten, men det blir jeg nok vant til.
Jeg tar nok fri fra terapien denne uka, men så er det vel i gang igjen fra neste uke

torsdag 13. februar 2014

Terapi

Det finnes mange former for terapi, noe virker for noen og noe annet virker for andre igjen.
Jeg er heldig som endelig har funnet en terapiform som virker for meg selv om jeg var kjempeskeptisk i begynnelsen.
Hva slags terapi er det egentlig, det er vanskelig å forklare, men jeg legger ut en link til hjemmesiden hans
http://www.integrerttraumeterapi.no/
Det som er det viktigste for meg er at hele meg blir tatt på alvor, mine følelser, sinne, sorg, og glede alt blir tatt i mot.
Den aksepten han gir på at det var jævlig er så utrolig viktig.
Det terapirommet har blitt et "åsted" for mange "mord", jeg har tatt livet av ganske mange i det rommet og på den måten kvittet meg med de fra fortiden som har plaget meg i nåtiden, selv om mange av de faktisk er døde for mange år siden.
Hver eneste gang jeg har vært i time så føler jeg meg lettere, det er akkurat som noen har tatt ut en kilo av en alt for tung ryggsekk som jeg har båret på i årevis
Det er ikke terapeuten som gjør jobben det er jeg, men han er der og støtter opp og det er ingen som er følelser er forbudt.
Den "sinte" i meg liker denne formen for terapi og det igjen betyr at jeg ikke lenger har disse indre truslene som jeg levde med tidligere
Det og bli tatt på alvor og hvor samtalepartneren bekrefter at dette var for jævlig, betyr at jeg kan senke skuldrene og ikke være så redd for å innrømme ovenfor meg selv at barndommen var et helvete.
Jeg husker i sommer hvor jeg ble kjent med en dame som var utrolig lett å snakke med, og hvor jeg fortalte litt om hva jeg hadde opplevd.
Jeg husker spesielt en setning hun sa, "stakkars liten jente" den gangen skjønte jeg ikke hva hun mente for den julingen jeg fikk som barn hadde jeg vel fortjent.
I dag begynner jeg å skjønne at det de gjorde var feil og faktisk var mishandling.
I terapirommet får den lille jenta lov til å  forsvare seg og ikke minst ta igjen.
Det er for meg ganske merkelig for jo mer delene mine blir sett av terapeuten og meg jo mindre plager de meg med sine minner, sorg og sinne.
Jeg har hatt min siste time på kontoret hans, men terapien fortsetter via skype, så jeg er heldig som har en terapeut som både tør og er villig til å bruke teknologien for at jeg skal kunne fortsette behandlingen som faktisk virker.

tirsdag 11. februar 2014

Fornuften sier

Fornuften sier at jeg kommer til å bli ferdig, men følelsene sier noe annet.
Det og være i flyttemodus/kaos er litt merkelig.
Jeg er vant til kaos, men da indre kaos, det indre kaoset er mindre nesten helt borte.
Noen ganger så kommer det katastrofetanker om at dette kommer ikke til å gå bra, flyttebilen kommer ikke til å komme osv.
Jeg prøver da og puste rolig og si til meg selv hva om så skjer?, det vil ordne seg på en eller annen måte hvis det skulle skje.
Hva er sannsynligheten for at det vil skje, den er vel liten hvis jeg hører på fornuften.
Om 10 dager sitter jeg på toget nedover og da sikkert med 10 elefanter i magen.
Det er mye hvisomattedersomatte osv osv.
Det tar litt krefter disse katastrofetankene, krefter som jeg gjerne skulle brukt på noe annet.
Uansett disse tankene så gleder jeg meg til å flytte inn i egen leilighet etter å ha leid de siste årene.


tirsdag 4. februar 2014

Oppdatering

Jeg går fortsatt i behandling og det er helt OK, det er første gang hvor jeg blir møtt på hvor jævlig det egentlig var.
Jeg tror nok de andre behandlerne jeg har hatt også kanskje har ment det, men de sa det aldri.
Hvordan i all verden kunne jeg si noe om det når jeg følte at de aldri møtte meg på det.
Terapeuten jeg går til bruker mange forskjellige teknikker og har gitt meg flere strategier som jeg faktisk klarer å bruke.
Dagene går ellers til flytting og med det rydding og kasting, det er en ting som ikke er like moro og det er å finne pakke på pakke med tapetkniver, barberblader som har ligget gjemt over hele leiligheten.
Heldigvis så går det greit å kaste disse redskapene uten å få "trusler" fra innsiden, akkurat det er et veldig stort framskritt for meg.
Annet nytt er at det ser ut som jeg får utegangsplass til hesten min i løpet av våren og det er jeg også veldig glad for, jeg tror nemlig ikke at han vil trives så veldig godt på boks.
Han må riktignok stå på boks i begynnelsen, men får heldigvis mye ute-tid.

lørdag 1. februar 2014

Heldig

Jeg har visst ikke så stort behov for å skrive lenger.
Flyttekaoset går sin gang, det jeg prøver å få til er pusterom som rideturer i skogen.
Når jeg holder på med hesten min så forsvinner alt som er av stress og katastrofetanker.
Det er ikke så mye katastrofetanker igjen, og det kjente jeg på i dag, når en i stallen sa at eiere av "store brune hester" ofte var nedlatende til islandshester.
Min tanke til det var at det får jeg ta hvis jeg opplever det.
Dagens ridetur gikk over jordet og inn i en skog med masse snø på trærne, med masse snø på trærne betyr masse kald snø nedover nakken i det du rir under noen greiner.
Jeg smiler når det skjer for det hører med vinterens gleder, og når vi kommer tilbake på jordet og hesten min tar en liten galopp bortover så smiler jeg og tenker hvor heldig jeg er.
Når det gjelder bloggen og skriving så vet jeg ikke hvor veien går.
I dag har jeg også vært litt tøff, og sa i fra når noen kom med rykter om en som omkom i en stygg ulykke tidligere høst.
Jeg synes det er så unødvendig å spre slike rykter og nå har jeg begynt å sette foten ned.

søndag 26. januar 2014

Sliten

Jeg har det bra, men selv om jeg har det bra så sitter det mye gammel slitenhet igjen i kroppen, og det har jeg merket godt de siste dagene
Det har ikke vært noen energi til overs og jeg trengte å hvile, man kan kanskje si at det ble en utlading, så det har blitt mye soving de siste dagene.
Det er kanskje ikke så merkelig at jeg ble sliten med tur retur sørlandet 2 ganger på en uke hvor jeg så på leilighet var med på en budrunde osv.
I tillegg så var det å ringe diverse fremmede mennesker angående stallplass til hesten, noe jeg synes var vanskelig, men hva gjør man ikke for bestevennen sin.
Jeg har ikke så mange jeg kan spørre om hjelp her nede og ikke er jeg flink til å spørre om hjelp heller, så det meste må jeg ordne og fikse selv.
Heldigvis så finnes det flyttebyråer og vaskefirmaer så det meste ordner seg på en eller annen måte.
Nå er det bare og bestemme seg for hvilket flyttebyrå jeg skal bruke.
Etter å ikke har orket noe de siste dagene så satser jeg på at energien kommer tilbake.


torsdag 23. januar 2014

Det er mulig

For ca et drøyt år siden ble jeg skrevet ut etter å ha tatt en overdose, i forkant hadde jeg tryglet om hjelp, en hjelp jeg ikke fikk.
Jeg hadde gitt opp, det lille håpet jeg hadde knuste de ettertrykkelig.
De som mente de visste best, visste overhodet ingenting og de var ikke interessert i å lytte til hva jeg hadde og si.
Jeg ga opp all tradisjonell behandling etter og ha fått beskjed om at det den psykologen kunne hjelpe meg med var avledning
Nå etter 4 måneder med privat behandling så har jeg aldri hatt det så bra som nå, jeg gjør ting som jeg aldri har turt å gjøre, jeg smiler og jeg tror smilet går til øynene.
Jeg kom meg gjennom helvetemånedene uten sår eller skrammer, noen ganger lit skjør, men hvem er ikke det innimellom.
Jeg husker at jeg leste på hjemmesiden til behandleren min om at dette ville gi rask bedring av symptomene, og jeg tenkte mitt.
Jeg har måtte bite i meg skepsisen for det har faktisk virket for meg, jeg er ikke ferdig med behandling ennå, men jeg har kommet lengre enn jeg noengang trodde var mulig.
I den tradisjonelle behandlingen så var det hele tiden snakk om stabilisering, det de klarte var å gjøre meg stabilt ustabil.
Der jeg går nå var det aldri snakk om å gjøre meg stabil før jeg kunne begynne med behandlingen som virket.
Den tredje timen var det rett på med brainspotting, og etter det har det bare gått en vei og det er framover.
Jeg har vært skeptisk og har stilt spørsmålstegn ved mye, men for meg virker det, så skepsisen har blitt mindre og motstanden mot å gå dit er forsvunnet.
Nå klarer jeg å møte verden etter en time, jeg kan gå ut i stallen sale på og ri i eventyrskogen slik som jeg gjorde etter timen i dag.
Det jeg trodde var umulig viser seg nå og være mulig, verden er ikke lenger et farlig sted.

onsdag 22. januar 2014

Det meste ordner seg

Da har jeg igjen vært en tur på Sørlandet det ble et effektivt døgn.
Det var og stå opp tidlig i går morges for å rekke buss og tog, vel framme så var det å dra på møbelbutikk, der fikk jeg kjøpt seng og sofa.
I dag har jeg fått skrevet under kontrakten på leiligheten pluss alle bankpapirer.
Det eneste som har ligget og gnagd litt er jo stallplass til hesten min, men nå ser det også ut som det har ordnet seg.
Jeg har fått en midlertidig plass fram til det blir ledig der jeg har lyst til å ha hesten min.
Det meste ordner seg for jenter som ikke gir opp.
Det har vært tøft å ringe helt fremmede mennesker for å spørre om de har plass til min hest, men hva gjør man ikke for hesten sin.

søndag 19. januar 2014

Triggere

Triggere finnes visst fortsatt, og i natt kom en av de.
Naboen hadde fest og med det fylleskrål fra menn og dermed kom angsten på besøk.
Det ble heldigvis stille rundt klokka 4 i natt så noen timers søvn ble det på sofaen.
Senga er ikke et aktuelt sted å ligge i når den formen for angst kommer.
Det er lenge siden jeg har hatt det jeg kaller mareritt og jeg kjenner at jeg fortsatt er litt skjelven etter nattens mareritt
Det skal bli godt å komme seg ut til hesten og ta en liten tur i en vinterkledd stille skog

lørdag 18. januar 2014

Kjøpt meg leilighet

Da har jeg kjøpt meg leilighet og det føles godt og litt skummelt.
Det ble noen travle dager, og jeg kjenner at jeg er litt sliten, men det går bra.
Både i går og i dag har jeg fått vært ute med hesten min, det blir ikke så lange turer framover, men ut en tur hver dag det må vi.
Det føles litt uoverkommelig alt jeg skal gjøre, men jeg får bare begynne i en ende og jobbe meg fram mot målet.
Det eneste jeg ikke har klart og ordne ennå er stallplass til hesten min, og det stresser meg litt, men jeg får la de jeg har ringt til få tenke litt før jeg ringer og maser.
Jeg må bare ha tro på at det ordner seg for det gjør jo som regel det.

lørdag 11. januar 2014

En travel uke

En travel uke er over, jeg føler at det har gått i ett med telefoner til megler og banker og i tillegg til dette har jeg vært 2 ganger hos kiropraktor og hatt time med traume-behandler.
I går var jeg i møte med min egen bank som jeg har vært lojal kunde hos i mange år.
Jeg regner med at det kundeforholdet opphører for vilkårene for lånet var veldig mye dårligere enn det tilbudet jeg har fått fra en annen bank.
Når jeg var hos traume-behandleren på torsdag fikk jeg endelig sagt i fra at jeg har flytteplaner, dette var noe jeg hadde grudd meg til.
Jeg gikk lurte på hvorfor jeg gruet meg til å fortelle det.
Grunnen var tidligere erfaringer med behandlere som alltid lurte på om det jeg planla var så veldig lurt å gjøre.
Et eksempel på det var når jeg bestemte meg for å skille meg for mange år siden, da fikk jeg mange spørsmål om det var så lurt å gjøre.
Jeg hadde en snill mann men følelsene var borte og jeg ville ikke leve i et ekteskap uten følelser.
Det var nok en del sånne erfaringer som gjorde at jeg ventet med å si noe om flytteplaner til jeg hadde tenkt nøye gjennom det på forhånd.
Den terapeuten jeg har nå aldri reagert på den måten på noe av det jeg har kommet med.
Terapien vil fortsette med da på skype og det blir spennende og se hvordan det vil virke når den tid kommer.
Uke som kommer blir vel nesten like travel, mandag er det helsesjekk og vaksine på beste hesten pluss at jeg skal til kiropraktor senere på dagen.
Tirsdag reiser jeg nedover for å snakke med banken og for å se på leilighet så det blir en spennende uke som kommer

torsdag 9. januar 2014

Det ble en del tanker

Jeg fikk en reaksjon etter jeg makulerte alle gamle papirer, jeg ble sår, tankefull og litt forbanna.
Nå ligger alt i en søppelsekk i strimler, det ble litt symbolsk at all dritten ligger der den hører hjemme, i en søppelsekk og ikke i  og hos meg.
Det ble litt lite søvn den natta med mye tanker, men jeg ser på dette som en del av en prosessen jeg har vært og som jeg fortsatt er i.
Det har vært en lang og tøff vei for å komme dit jeg er i dag og jeg hadde aldri trudd at jeg skulle komme så langt som jeg faktisk har gjort.
Jeg er glad for at jeg ikke har flyttet tidligere for da hadde jeg gjort det av feil grunner, hadde jeg gjort det tidligere så hadde det vært for å flykte unna tanker osv.
Nå har jeg fått ryddet opp i mye av det tidligere kaoset så makuleringen ble bare en god avslutning på det hele.
Det hender at jeg blir litt overveldet av alt jeg skal, bør og må ordne, men det meste ordner seg jo.
Det er jo et ordtak som heter "De fleste bekymringer blir det ingenting av" og det er noe i det ordtaket
Jeg får uansett bare gjort en ting om gangen selv om leiligheten nå ser ut som et katastrofeområde, men det kan jeg fint leve med i en periode.

tirsdag 7. januar 2014

Makulering

I kveld har jeg begynt å makulere gamle papirer, det føles rart og riktig.
Den personen de mente jeg var, var jeg vel aldri, det var ikke så mange som så hvem jeg egentlig var.
Jeg var "flink" til å skjule hvem jeg var, og det passet vel de fleste som jobbet på akuttpsykiatrisk bra.
Det hendte jeg ikke sa mer enn 3 setninger på en hel dag, det var ikke så mange som brydde seg, så lenge jeg sa at jeg hadde det "bra" så var det OK for de.
Når jeg tenker tilbake så burde ting ha vært veldig mye anderledes, det var så tydelig at jeg ikke hadde det bra, jeg gikk ned over 30 kilo på et år pga angst.
Jeg turte ikke å gå å spise sammen med de andre, det var for trangt og for mange pasienter, de fleste av personalet trodde det var trass, jeg lot de tro det, det var enklest slik
Når jeg makulerer gamle vedtak så kommer minnene og jeg kjenner at jeg blir sint på et system som er så menneskefiendtlig og så styrt av hva de tror feiler en pasient at de faktisk lar pasienten gå uten mat, hadde det ikke vært for min nåværende eksmann så hadde det kunne gått enda verre.
Han kom med mat til meg når jeg turte å spørre han, han kom med mat når jeg ikke spurte også.
Heldigvis så er jeg bedre og jeg håper at jeg aldri kommer innenfor psykiatrien igjen, for den kan være meget farlig.
Det jeg holder på med nå er vel kanskje en del av prosessen av å bli frisk, jeg har ikke tenkt å ta med meg en haug med papirer som er skrevet av noen som trodde de visste hvordan jeg hadde det.

søndag 5. januar 2014

Tankene flyr

Tankene flyr angående flytting, det og flytte på meg er en ting, men det å få stallplass til verdens beste hest er kanskje ikke like lett.
Jeg har sendt en henvendelse så håper jeg får svar på den, det er jo noen staller i det området, men ikke alle har like god bussforbindelse.
Det kan bli en stor overgang for hesten min, for det er ikke sikkert jeg finne en plass hvor han kan gå ute 24 timer i døgnet som som nå med mulighet til å gå inn i lee området.
Det viktigste er at jeg finner en stall hvor både han og jeg kan trives på.
Jeg har i grunnen bestemt meg for hva jeg vil ha når det kommer til bolig
Hvordan jeg skal gjøre det praktiske med flyttingen det vet jeg ikke ennå, men det finner jeg ut av når den tid kommer.Først må jeg få et finansieringbevis så kan jeg titte på de leilighetene jeg har sett meg ut hvis de ikke blir solgt innen den tid da, det kan jo også skje.


lørdag 4. januar 2014

Sorgen kom på besøk

I terapitimen i går kom sorgen på besøk, men denne gangen klarte jeg å stå i det uten å løpe ut av terapirommet.
Jeg tror jeg bærer på en del sorg som aldri har fått kommet ut, sorg over en barndom og ungdomstid som aldri ble det den burde ha vært.
Terapeuten tok i bruk et nytt hjelpemiddel og det gjorde nok sitt til at sorgen kom på besøk i går.
Det var godt å komme seg ut til verdens beste hest i dag og komme seg ut på en rolig ridetur.
Jeg tenker at bare det å klare å komme seg ut på ridetur var umulig når jeg gikk i tradisjonell behandling, at jeg nå klarer det til tross for at jeg kanskje er litt hudløs viser hvor langt jeg har kommet.
Jeg kan tåle litt tøffe timer i terapien så lenge det ikke ødelegger resten av uka, og det har det ikke gjort til nå.

fredag 3. januar 2014

2 år siden sist

Rundt denne tiden er det 2 år siden jeg hadde noen synlige sår, med andre ord så har jeg ikke selvskadet fysisk på 2 år.
Jeg har tidligere skrevet om innvendig kontra utvendig selv-skading, og der har jeg vel ikke vært like flink.
Heldigvis så har den formen for selv-skading avtatt mye, det er sjelden at den dukker opp nå, heldigvis.
Jeg synes den var verre å forholde seg til den indre selv-skadingen/selvmobbingen enn den fysiske.

torsdag 2. januar 2014

Hverdag

Endelig hverdag igjen, jeg liker hverdager, det er nemlig de det er flest av i løpet av et år.
I dag kom jeg meg ut på årets første ridetur, det ble en tur i skogen, jeg savner fortsatt snøen og må innrømme at jeg er lei av gjørmete hestehager og regn.
Jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre med bloggen, jeg er ferdig med oppreisning sakene og har det så mye bedre.
Jeg har nok noe igjen å jobbe med i terapien, men gruer meg ikke slik jeg gjorde før, jeg har tro på at jeg skal klare meg uten terapi om en stund.
Nå klarer jeg meg uten terapi i flere uker uten å bli dårligere, det er et stort skritt framover.
Jeg tok noen sjumilssteg i året som var, det blir vel kanskje ikke den samme framgangen i 2014, men det er helt OK for jeg har det bra.