Det skytes opp rakketter

Jeg har aldri skyti opp en rakett i hele mitt liv og kommer nok aldri til å gjøre det.
Nyttårsaften er den dagen/kvelden i året hvor jeg kjenner på ensomheten.
Det blir ofte slik når man ikke passer inn noen steder, fordi man lærte aldri kodene på hvordan en skulle oppføre seg.
Det er noen ganger jeg føler at jeg har mange mangler i min sosiale opplæring.
Vi lærte høflighet på barnehjemmet, men vi lærte ingenting om livet, og livet mitt var der i 10 lange år, før jeg ble sendt i fosterhjem.
Jeg passet ikke inn i det fosterhejmmet heller rett og slett fordi jeg ikke kunne disse kodene, og fordi jeg nok ikke var takknemlig nok.
Samtidig var jeg nok en pain in the ass for å si det mildt
Om 3 minutter er dette året over, og jeg har liten tor på at det nye året bringer med seg noe særlig bra.

Utvendig kontra innvendig selvskading

En merkelig tittel kanskje, men det er mange som sliter med selvskading, i form av risp, til alvorlige kutt til spiseforstyrrelser som også er en alvorlig form for selvskading,
Grunnene er like mange som det er selvskadere.
I morgen er det 1 år siden jeg hadde mitt siste alvorlige kutt. Vil det si at jeg ikke selvskader noe mer?

Svaret på det er vel NEI, det har gått fra utvendig til innvendig selvskading, og jeg vet faktisk ikke hva som er verst.
Det å komme til seg selv og oppdage at man igjen hadde blødende dype sår som burde vært sydd var grusomt og ikke minst skamfullt.
Ofte ble skammen forsterket av helsepersonells uvitenhet og ikke minst fordommer.
Nå har jeg ikke lenger noen utvendige kutt, men det vil ikke si at selvskadingen er borte, den har bare gått over til et annet stadiet.
Selvskading eller selvmobbing hva er forskjellen?
Forskjellen er stor fordi som står på utsiden, for nå synes det ikke lenger, og da er vel alt bare bra.
For de av oss som har opplevd mobbing vet jo at vi ofte skjulte det for alle andre, som regel fortalte vi ingenting til noen, både fordi vi kanskje skammet oss, eller fordi vi som regel aldri ble hørt.

Selvskading er ofte en måte og overleve på for mange, for noen er det en form for straff, enten fra en selv eller fra noen på innsiden.
Mobbeofre prøver ofte og gjøre seg så usynlige som mulig, ikke stikke seg ut på noen som helst måte, slik at en slipper unna de som mobber.
Ved selvmobbing eller innvendig selvskading så slipper du aldri unna, og sjansen for at noe ser eller skjønner er forsvinnende liten.
Det er ikke noe blod som skal vaskes bort, ikke noe hud som skal syes sammen, ingen ser noen ting, for det er ikke lenger noe å se.
Det synlige er borte og det usynlige er det ingen som kan se.
Jeg vet fortsatt ikke hva som er værst eller om det kan sammenlignes, det jeg vet er at jeg ikke lenger synes eller høres av noen.
De jeg synes for er kun de innvendige mobberene, men de er det kun jeg som hører.

Snart

Snart er dette året over, et år som begynte så bra, med håp og forsiktig optimisme.
Jeg hadde et lite håp om at jeg ikke skulle komme tilbake dit jeg sitter i dag, men det gjorde jeg altså.
Det har vært et år med glede, men også bunnløs sorg, og det er sorgen som sitter igjen.
Er dette det livet hadde og by på?
Jeg isolerer meg mer og mer, det går dager og noen ganger uker uten at jeg ser et menneske.
Tiltroen til mennesker er omtrent fraværende, tiltroen til hjelpeapparatet er helt fraværende.
Jeg hadde noen fine måneder på fjellet, men etter jeg kom hjem, så gikk det nedover i en fart jeg aldri kunne ha forestillet meg.
Jeg prøvde å bremse det opp, men gjorde ting bare verre, selv om det hjalp den uka jeg var borte.
Jeg har ikke vært i kontakt med det psykiske helsevesenet siden 1/10, en time som har brent seg inn som en av de tøffeste jeg har hatt.
Det var en time hvor ord jeg ikke sa, ble sagt av behandleren og tolket dit hen slik at hun skrev meg ut samme dag.
Siden det har jeg ikke fått noen hjelp.
Det fikk konsekvenser også på det private plan, hvor tilliten til andre ble satt på prøve.
Jeg endte opp med tap der også, et tap av en god venninne.
Hun lever men vi har ingen kontakt overhodet, jeg skuffet og sviktet et annet menneske igjen som så mange ganger før.
Stemmene er intense og har vært det i hele desember,og jeg regner ikke med at det blir noe bedre før jeg har gjennomført avtalen jeg har med den sinte delen.
Jeg er sliten og lei, og har tenkt og sove meg gjennom 31/12 så godt det lar seg gjøre.
Noe håp om at 2013 vil bli bedre, nei det har jeg desverre ikke.

Ikke så veldig lyst

Kan ikke si jeg har så veldig lyst til å lage meg god mat i dag, men jeg har kjøpt inn  og skal gjøre det.
Hvis jeg får spørsmålet så har jeg hvertfall lagd meg god mat.
Hudløs som aldri før og ser bare fram til at det hele er over. Det finnes jo ikke annet enn julefilmer på hver eneste kanal.
Kan noen være så snill og slå meg i hodet med noe hardt, så jeg slipper dette.

Max medisindose i kveld

For første gang siden inneleggelsen i januar så har jeg tatt max av hva jeg har lov til.
Jeg er nødt til å komme meg gjennom dette døgnet så godt det lar seg gjøre.
En del såre følelser, angst og mareritt, og ikke minst sorg har det vært i dag.
Det er utrolig hvordan noen klarer å såre en på utspekulerte måter, jeg fortjener det vel.

Lille julaften

Av en eller annen grunn så er det den værste dagen, hvorfor vet jeg ikke, men noe skjedde den kvelden, men jeg aner ikke hva.
I år skal jeg være alene og det er etter eget ønske.
Jeg har kjøpt inn god mat, men slipper stresset og forvetningene om en "perfekt" jul. I år skal jeg slippe og ha på meg maska, jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil.
Ønsker jeg å ligge i senga den dagen så gjør jeg det, ønsker jeg å gå i pysjen hele dagen så gjør jeg det.
Det er så mange som har snakket om ensomhet i desember, om at ingen skal være alene osv. Det har til tider provosert meg, for hva med ensomheten resten av året.
Hva med alle de andre høytidene og røde dagene, hvor "perfekte" familier er sammen.
Jeg tror det er mange med meg som frykter alle de dagene, hvor alle de andre ser ut til og ha så gode minner.
Jeg er livredd alle disse dagene hvert eneste år, selv om jeg vet at ingenting grusomt vil skje, så er jeg allikevel livredd røde dager alle høytider.
Det er så lett for andre og si at det er over det skjer ikke noe vondt lenger, DET ER OVER.
Sannheten er at det er IKKE over, for minnene er der og de går desverre ikke bort. Sannheten er at minnene sitter som en refleks i ryggmargen og angsten setter inn uavhengig av om det er 2012 eller et annen forbanna år.
Jeg gleder meg bare til det hele er over.

Hvordan er det mulig?

 Negativt innlegg

Hvordan er det mulig å klare å stå opp stort sett hver dag, når man føler seg totalt død på innsiden
Hvordan er det mulig å gi en gave til en liten en, men ikke få et takk på sms engang.
Det sårer, og det gjør vondt.
En liten takk på sms kunne jeg nå fått, men nei det blir glemt.
Da har man blitt ganske usynlig og mest sannsynlig vil ingen savne meg når jeg forsvinner.
Nei jeg har ikke tenkt å ta livet mitt i jula, det vil ødelegge jula for mange, og det vil jeg ikke
Vanligvis har jeg pleid å være innlagt på denne tiden, men i år har jeg ingen oppfølging, så ingen ser eller vil ikke se, og jeg ønsker heller ingen innleggelse
De tenker vel at det går vel bra for det er jo det jeg sier hvis noen spør, fordi jeg vet at de vil ikke vite eller forholde seg til det.
Det var ikke dette jeg så for meg livet mitt for 30 år siden.
Jeg var såkalt vellykka cace selv med 10 års barnhjemstid og noen fosterhjem, pluss pluss, så klarte jeg meg tilsynelatende bra.
Jeg tok høyskoleutdanning, jobbet, og jeg var flink i jobben min.
Nå sitter jeg her i en liten leilighet, usynlig etter eget ønske. Jeg fant "Harry Potters usynlig hetskappe"
Jeg tenker ofte at den smerten de ikke ser, den eksisterer ikke. De ordene vi ikke får sagt er de ikke i stand til å få ut av oss på 45 minutter.
Den hånda vi trenger kan de ikke gi oss for det vil antakeligvis være brudd på en eller annen terapeutisk regel, hvis jeg hadde turt og ta den
Jeg som dusja hver dag har slutta med det, for jeg orker ikke. Jeg står opp og legger meg på sofaen noen timer.
Jeg gleder meg til desember og all den "lykkelige" tiden er overstått
Det rare oppi det hele er at jeg ønsker at de jeg bryr meg om skal få en fin og hyggelig jul.
Til de som har barn vær så snill og drikk alkoholfritt når barna er tilstede, det gjelder ikke bare små barn men også store barn.

Fortsatt syk

Ja den nye forkjølelsen sitter bra i, virker som det utvikler seg til bihulebetennelse og bronkitt.
Det er bra det er jul da, for da slipper man unna det meste.
Nå har jeg bestemt meg for å elegant hoppe over jul, romjul og nyttår.
Det vil jo ikke si at jeg ikke har kjøpt gaver til de jeg bryr meg om for det har jeg, men sjela mi la jeg ikke i det slik jeg pleier.
Jeg har vel aller mest lyst til å sove meg gjennom hele greia, men det får jeg vel ikke til, kanskje jeg skal ta max av det jeg får lov til av legen å ta. Det er bare et problem og det er at jeg ikke er så glad i medisiner.

Natt

Sitter her og det er natt, ikke så mye søvn i natt. Jeg har blitt forkjøla igjen, og det medfører ofte sengeangst for noen av de små.
Jeg klorer meg fast til et liv jeg egentlig ikke vil ha, jeg prøver å holde meg til datoen. Jeg klarer nok det, men det koster.
Jeg prøver å finne måter å snu denne onde sirkelen på, men til nå har jeg ikke funnet noen, og for å være ærlig så tror jeg ikke jeg klarer det.
Jeg har mange tanker, tanker jeg ikke deler med noen, men det går jo greit litt til

Jo nærmere jul, jo høyere angst

Nattesøvnen blir dårligere, angsten større for hver dag.
Jeg vet at det er 2012, men noen i meg er livredde, hvorfor? Jeg har fortsatt ikke hele historien, og jeg vil ikke ha den heller.
Det jeg vet er at angsten alltid øker jo nærmere jul vi kommer.
Jeg har medisiner som jeg kan ta, men prøver og holde meg på et minimum.

En av de nettene

Så er det en av de nettene hvor søvnen nekter å komme. Jeg burde jo være vant til det, men blir allikevel drittlei.
Det har vært en dag med mye tankekjør, en liten pause når Norge spilte semifinale, men det var også det.
Jeg strikker så votter, men til hvem, tja si det ikke vet jeg. Det jeg vet er at jeg må ha noe i henda for å ikke ligger under pleddet hele døgnet.
Lese kan jeg bare glemme, og lydbøker nei, jeg detter ut og får ikke med meg halvparten.
Kanskje jeg skal ta en tur i postkassa, har ikke gjort det i dag, har bare vært ute og måkt snø foran døra 3-4 ganger.
Nå er vi halvveis i desember og det har gått over ett år siden jeg sendte inn søknaden om oppreisning, noe svar får jeg ikke i år.
Jeg får prøve å komme meg gjennom denne natta også

Lei av sokkstrikking

Det har blitt noe sokker i de siste ukene, både små og opp til str 48.
Konsentrasjonen er jo ikke av den beste, men følte meg klar for å prøve meg på en vott.
Jeg har strikket en hel vott, kun med litt telefonhjelp fra en venninne.
Så nå prøver jeg og være stolt over det.
Når det gjelder håndarbeid så hadde jeg vel de dårligste karakterene man kunne få. Det jeg kan av strikking har jeg stort sett lært meg selv, pluss fått noen tips av noen som er meget flinke.
Jeg hekler også, og heklet dåpskjolen til barnebarnet mitt, men det er ikke så mye hekling nå. Det blir lite av hekling nå rett og slett fordi det krever konsentrasjon jeg ikke har
Lese får jeg ikke til desverre, TV ja hvis jeg har noe i hånda, og da helst et strikketøy og ikke en sigarett.

Varsellamper

Desverre har jeg innsikt nok, samtidig som jeg ikke orker å gjøre noe med det.
Varsellampene lyser ikke lenger orange, men røde.
Jeg orker bare ikke å prøve igjen og igjen.
Jeg vet og forstår at jeg trenger hjelp, men problemet er at jeg ikke har noen tro på at den hjelpen finnes for sånne som meg.
Sliten, hudløs, følelsen av å være totalt håpløs er vel de følelsene jeg sitter med.
Men møter jeg noen så smiler jeg med munnen, sier at ting går greit, for det er det de fleste vil vite.
Jeg sier ingenting om at jeg har klart å gjøre meg "usynlig", og at det egentlig bare går en vei.
Målet nå er å komme meg gjennom desember, og det målet er for tiden vanskelig, men jeg er sta så jeg klarer det nok, selv om det koster krefter jeg egentlig ikke har.

Savner

Jeg savner roen jeg hadde på fjellet, hvor jeg kunne kose meg med en bok. Det å lese var i mange år min store glede og flukt.
Jeg savner det å kunne gå inn i en bok for å forsvinne inn i en historie.
Det er mye som har blitt borte i høst, lesegleden, hesten, pluss noe annet som jeg ikke vil gå inn på her.
Det som mest av alt som har blitt borte er livslysten og håpet. Nå er det bare og klore seg fast til jeg ikke lenger klarer eller orker, for jeg tror ikke at jeg orker eller tør å stole på at det finnes hjelp for sånne som meg.

Så mange tanker

Så mange tanker, men ingen ord, så mye og leve for, men ingen livslyst eller livsglede.
Pust inn, pust ut, man gjør det ca 20000 ganger i døgnet, det er mange ganger, hvertfall når man ikke har lyst.
Pust inn, pust ut, jeg prøver å sette meg selv tilbake til ukene på fjellet, hvor det var lettere å puste, hvor det var lettere å bare være.
Nå er det bare tungt, det er som å gå i gjørme, men allikevel så ser jeg godt ut, smerte  på innsiden vises ikke alltid på utsiden.
Nå i disse førjulstider så skal vi vise våre beste sider, smile pent og si at det går bra.
Det snakkes så mye om ensomhet overalt, på TV og nettet, reklamekampanjer over alt.
Jeg lurer på hvor mange det er som sitter rundt på julaften, sammen med andre, men allikevel føler seg ensom.
Det er sånne dager hvor man er omringet av mennesker hvor man kan føle seg som mest ensom.
Det var tøft og vondt å velge vekk julen, men i år orket jeg ikke å kjenne på ensomheten som sitter som en klump i brystet sammen med andre.
I år skal jeg være alene, jeg vil heller være alene, enn ensom sammen med andre

Småsyk

Det er vel det jeg kan kalle det, jeg blir sjelden syk, og takk og lov for det. Det medfører mer "mareritt" en jeg trenger nå.
Men en liten forkjølelse fikk jeg, det er vel noen år siden sist. Imunforsvaret er vel ikke så sterkt lenge siden jeg stort sett ikke møter mennesker.
Det var en som sa for lenge siden at den dagen jeg ble syk så ville jeg være psykisk frisk, gjelder en 24 timers forkjølelse som friskemelding?
Jeg hadde tenkt å handle i dag, men med et hodet som verket og nese som rant holdt jeg meg inne, kankje jeg får gjort det i morgen, for kjøleskapet begynner å bli skrapa.
Jeg skal kjøpe inn noe ekstra god mat, i tilfelle jeg får lyst på det, det meste går jo an å fryse.
Jeg kan ta buss ned til Lillestrøm og drosje hjem. Jeg kan ta mye drosje ved å ikke ha bil.
Jeg har fått en sperre på å spørre andre om de kan kjøre meg, så da ordner jeg meg på min måte.

Det har vært en beintøff høst på så mange områder så hva jeg gjør i jula det vet jeg ikke, soser rundt i yndlingspysjen, og hører på min musikk.Jeg prøver vel å unngå alle juleklisjeer. I min leilighet finnes det ikke antydning til jul og det kommer ikke til å finnes heller.
Jul gir bare såre mimmer, og jeg får nok en reaksjon av denne jula også antagligvis fordi jeg har oppført meg som en egoistisk bitch.
Sannheten er at i år har jeg ikke krefter,jeg har heller ikke noe støtteaparat rundt meg hvis jeg skulle falle.Det jeg da prøver å gjøre er minimere risikoen for fall hvertfall de dagene, slik at jeg ikke ødelegger alt for de jeg faktisk bryr meg om.
Jeg kjenner at jeg går på reseretanken, og har ingen aning hvor lenge til det går, jeg vet ikke om jeg klarer å holde meg til planen min, ,men håper jeg klarer det.

Noe ordnet seg hvertfall

Noe ordner seg og jula gjorde det, heldigvis.
Jeg slipper unna julefeiring, og det maset og ikke minst angsten for at andre skal oppdage hvordan jeg har det, så den dårlige samvitigheten som kunne blitt veldig stor er bare stor, skjønn det den som kan
Jeg møtte min eldste datter i går, og i følge henne så ser jeg så bra ut. Det er bra hun synes det, for da betyr det at hun ikke ser eller skjønner.
Maska sitter godt på når jeg møter mennesker at ingen merker noe, og det er jo bra.
Jeg sitter med en begynnende forkjølelse, men den går vel like raskt over som den pleier det håper jeg hvertfall.
Jeg har levert hunden til hun som eier den, mest fordi jeg får dårlig samvitighet for å ikke gi den noe oppmerksomhet, men også fordi han kan lage trøbbel i planene mine.

Lite med søvn

Det ser ikke ut som ting blir så mye bedre, søvnen er på bærtur. I natt absolutt ingenting, trøtt som en strømpe, men kroppen vil ikke i hvilemodus.
Jeg har følelsen av at jeg har muskelknuter absolutt overalt, krampetendenser fra nakken og ned til tærne.
Jeg får se om jeg orker å dra ut og handle julegavene som er igjen, heldigvis ikke mange jeg skal kjøpe til, heldigvis så gjør jeg det veldig enkelt i år.
Jeg orker ikke å legge noe energi i det, gavkort er det som blir gavene i år, fort og gæli, satser på at jeg blir ferdig i dag.

"Drømmeverden"

For å kunne klare å overleve som barn var jeg nødt til å skape meg min egen verden, hvor ting var bra.
Det viser seg at jeg gjør det samme nå, skaper min egen verden, slik jeg vil ha det, men som er like uoppnåelig som det den var den gangen.
Det er sprøtt hvordan jeg går tilbake til så gamle strategier. Jeg hadde ingen å prate med den gangen, og jeg har ingen å prate med nå.
Det er vel den måten jeg klarer å være i bobla mi, ved å flykte inn i en egen verden som ingen andre vet noe om.
Så for å kunne klare å overleve en liten stund til så er jeg nødt til og gå inn i drømmeverden, for jeg orker ikke å forholde meg til denne.
Det som er bra med den drømmeverden er at det finnes ikke ondskap, det er ingen drøm om å straffe eller skade noen, det er bare en måte å overleve en liten stund til
Psykotisk, nei bare så uendelig sliten av å leve
Jeg fikk et brev fra NAV i dag, faktisk så fikk jeg innvilget ufør, men det skapte ingen følelsesmessig reaksjoner, for jeg er ikke i denne verden akkurat nå.

Et nytt mareritt + tanker om en del andre ting

Ja så er det i gang igjen, mareritt om fortiden , dette var et nytt ett.
Jeg tenker hver gang at det kan ikke ha skjedd, men ansiktene er kjente, dog absolutt ikke kjære.
Grunnen til at det dukker opp vet jeg jo, det nærmer seg den store familiehøytiden.
Nå skal alle være så glade i hverandre, gi hverandre dyre presanger osv
Den eneste presangen jeg ønsker meg er en deleteknapp, eller en stoppknapp slik at jeg kan stoppe marerittene.
Jeg trodde ikke det var flere nye, de gamle er jo ille nok, holder ikke det?
Ofte tenker jeg at det kan ikke være mulig å være så onde, men det er jo det.
Vi leser det i avisen titt og ofte, og som regel sier vi til oss selv, huff så fælt og så går vi videre, eller hvis det er en ungdom så har hun eller han sikkert en del av skylden selv, vi så jo det i ordførersaken.
Hvert eneste menneske kjenner minst en som har hatt det jævlig, men stort sett så klarer den som har hatt det jævlig å skjule det.
Hvorfor skjuler vi det? SKAM, skammen er så stor, og ofte får andre mennesker eller medier skammen til å bli enda større, uten å ville det eller vite det.
Jeg snakka med en om dette i går, når alle i samfunnet tror at nå som barn vet forskjell på riktig og gal berøring, så vil de si i fra.
De vil ikke det av mange grunner, trusler, redsel, skam, redsel for å ikke bli trodd osv.
Når det barnet blir voksen så blir skammen enda større, fordi det viste jo at det var feil, og at det skulle ha sagt i fra.
Jeg sa i fra 1 gang, og svaret jeg fikk var "Det er vel ikke så ille gæli". De ordene runger i hodet mitt, det var ikke så ille gæli, det var en som var ansatt i sosialtjenesten som sa de ordene
Det er mange år siden nå, men jeg er redd for at fortsatt mange barn hører den setningen formulert på en eller annen måte ganske så ofte.
Hvorfor vil ikke mennesker ta innover seg at det finnes onde mennesker og at ofrene skammer seg over det disse menneskene har gjort mot dem.
For tankene er hele tiden hvis, dersom jeg hadde gjort slik og slik, så hadde det ikke skjedd, hvis jeg hadde vært anderledes sagt det og det så hadde det ikke skjedd, hvis jeg bare hadde vært snillere så hadde det ikke skjedd.
Jeg hater å høre at jeg ikke har grunn til å skamme meg, det hjelper ikke på skammen, tvert i mot.
Den blir bare større av den setningen.

Dagslys hva er det?

Av en eller annen grunn klarer jeg og ta noen telefoner.
I dag tok jeg en til fylkeskommunen angående oppreisningssaken.
Den var i grunnen grei og ta, jeg fikk svar på det jeg lurte på.
Jeg vil ikke få noe svar før i mars 2013, alltså ganske lenge til. Det rare var at jeg ikke brydde meg om det.
Jeg føler meg død på innsiden, jeg puster, jeg tar telefoner, men svarene betyr på en måte ingenting.
I dag har jeg vært i nabolandet og handlet inn litt røyk, greit med et lite lager, så jeg bør vel være fornøyd med denne dagen,for jeg har alltså sett dagslyset.
Det er ikke så ofte jeg ser det, går ut før det blir lyst med bikkja, og heldigvis er det mørkt tidlig.
Jeg er vel en av de få som synes det er helt flott akkurat nå.

Alle trenger jo noen, eller gjør vi virkelig det?

De siste ukene eller månedene har jeg levd i en boble, og gjør det vel forsåvidt ennå.
Jeg begynte og se litt på hvor ofte jeg prater med mennesker face too face.
Det er ikke ofte, snittet ligger på 1 gang i uka, og stort sett så er det overflatisk pjatt, for de fleste vil faktisk ikke vite om hvordan man har det.
Det er todelt, på en måte så er det godt, for jeg har nesten blitt usynlig, på en annen måte så er det overhodet ikke bra.
Hvis jeg mot all formodning skulle bli fysisk syk uten andledning til å ringe noen, så er det lite sannsynlig at noen ville merke det.
Det er skremmende på en måte fordi det viser hvor mye jeg har trekt meg unna alt og alle.
Det er godt på en annen måte fordi jeg faktisk kan være i boble mi.
Når noen spør meg om hvordan jeg har det så går det jo greit, så lenge jeg får være i bobla mi, men den dagen den sprekker ja da vet jeg ikke helt hva som skjer.
Alle trenger jo noen, eller gjør vi virkelig det?

Enda en dag har gått

Så har en ny dag kommet og gått, og hva har jeg gjort?
Hentet medisiner, det er vel det.
Positiv ja jeg ønsker virkelig å kunne være det, men det er desverre ikke så mye positivt som skjer, eller har skjedd i det siste.
Det er desverre ikke så lett å skrive en positiv blogg selv om jeg gjerne skulle gjort det.

Merkelige ting skjer på bloggen

Noe skjer med bloggen min, eller med google, for plutselig så var siden der jeg skriver på engelsk.
Nå er den på dansk, selv om det jeg skriver kommer på norsk

Orker ikke å gjøre noe med det nå.
Jeg fikk en sms i dag, den gjorde godt å få, det er noen som bryr seg og som er villig til å hjelpe.
Problemet er vel at jeg tror ikke at det vil gjøre så mye til eller fra.
Jeg har på en måte gitt opp, det som skjer det skjer, og mest sannsynlig så er det ikke noe positivt.
Det virker som jeg er inne i tilfeldighetenes iboende faenskap som råder for øyeblikket
Hadde jeg klart å jobbe så hadde jeg gjort det.
Jeg elsket faktisk jobben min, men desverre så er jeg ikke i stand til det nå.
Hvis den dagen noen gang kommer, så vil jeg være den første til å si fra meg absolutt alle ytelser fra staten.
Problemet er at jeg er ikke der nå, og jeg vet ikke om jeg kommer dit igjen, og det er vondt å tenke på.
Nå er jeg der hvor jeg ikke lenger orker å kjempe i mot NAV eller det psykiske helsevesenet.
Det som skjer det skjer, men ingenting skjer i natt, selv om fristelsen er stor.
Jeg føler at jeg er et problem for så mange, for NAV, helsevesenet, familien, venner osv
Nei jeg er ikke den letteste å ha med å gjøre, men noen ganger så hadde det vært litt greit og få et annet svar enn sånn er det for de fleste av oss, når jeg sier at det klumper seg litt, hadde jeg ringt og klagd på hvordan jeg virkelig hadde det, så hadde jeg skjønt det.
Hva vil andre at jeg skal si, at jeg har det bra? tydligvis er det svaret de ønsker.Det er det svaret alle skal få heretter JEG HAR DET BRA

Sitter og hører på Henning Kvitnes http://www.youtube.com/watch?v=KChR-Yqz26A&feature=related
Jeg prøver å trekke pusten, det hender at jeg glemmer det, og hikster etter luft.
Jeg bare lurer på om denne Løvetannen har fått litt for mye gift, det en grense for hvor mye selv en Løvetann tåler, jeg tåler ikke så mange flere dråper med "gift" nå, før det bikker feil vei.
Jeg er veldig nære min tålegrense nå, men det går vel bra litt til

NAV

NAV hva er vi for de, rusk i maskineriet kanskje?
Det føles hvertfall slik ut.
Avslag på arbeidsavklaringspenger, alltså står jeg uten inntekt fra 1.12 2012.
Jeg har prøvd å ringe, men får bare til svar at da får jeg søke sosialhjelp.
Det kommer jeg ikke til å gjøre, først og fremst fordi jeg ikke vil få det, fordi jeg faktisk har penger i banken, så det er ikke synd på meg.
Jeg vet ikke om jeg orker så mye mer nå, føler at det har vært litt for mange humper i veien i høst.
NAV skal ringe meg tilbake i løpet av dagen, undres om de gjør det, tviler vel litt på det.
Jeg hadde håpet at dagen i dag skulle bli bedre enn helgen, men det ser dårlig ut for å si det mildt.

I en boble

Jeg er fortsatt i en boble, holder meg unna alt og alle.
Det som er positivt er at vinteridretten har begynt på TV, og sokkestrikking går greit klarer jeg i bobla mi

Oppsummering av uka som har gått

Det er vel ikke så mye og skrive.
Mandag tok jeg toget til nabolandet for å handle litt, det er vel det jeg har gjort av aktivitet denne uka.
Det er i grunnen rart at jeg som ikke er så glad i mennesker klarer fint og gjøre sånne ting helt på egenhånd.
Jeg har en egen teknikk jeg "skygger" ut alle mennesker, jeg ser dem faktisk ikke.
Jeg går mine turer med bikkja, men legger turene til tidspunkter hvor jeg ikke møter noen.
Det som har vært positivt denne uka er vel at jeg har lagd meg middag x 2 denne uka.

NADA

Hva har skjedd denne uka, absolutt ingenting. Det eneste mennesket jeg har snakket til face too face var legen min, alltså 1 persom på 7 dager.
Jeg ser og ikke minst vet at dette ikke er bra, men jeg bryr meg ikke. Jeg stenger av mer og mer for å klare å overleve, selv om det er det jeg har minst lyst til akkurat nå.
Jeg er lei av og bare overleve.
Det er bare og ta seg sammen er det ikke? Joda det er vel det,jeg skulle ønske at det var så lett.
Siden jeg ikke ser noen, eller gjør noe har jeg heller ingenting og skrive om

Legetime

I dag hadde jeg time hos legen, det var 2 ting jeg måtte ta opp, det ene var smerten i foten, det andre var NAV.
Vi tok det fysiske først, men så ble det glemt, et eller annet var det, men ikke noe og gjøre med tydligvis.
Jeg er heldig som har en lege som stiller opp, og som sier seg villig til og bli med på et eventuelt møte med NAV.
Han søkte meg inn igjen på DPS noe jeg ikke var så glad for, men som han sa uten at du er i "såkalt" behandling så får du ikke penger, så det var den frivilligheten som min tidligere psykolog snakket så varmt om.
Ellers er jeg vel i ferd med og gjøre meg ganske så usynlig for verden, jeg orker bare ikke å være tilstede, så jeg gjemmer meg.

Tøff dag i går

Dyr som terapeuter

I Norge er det dårlig med dyr som medterapeuter. Det finnes vel noen steder som driver med det, men det er mest blant barn og ungdom.
Det er merkelig egentlig at det ikke sees noe særlig på den relasjonen vi mennesker har til dyra våre, det være seg akvarium, fugler, rotter, katter, hunder, jeg kan vel bare fortsette og ramse opp.
Dyr har den fordelen at de bare ER der og da, og ikke minst de er der når du trenger dem.
Det og ha med seg hunden inn i "terapirommet" er desverre ikke lov, den mest brukte undskyldningen er jo allergi.
Det er jo så mange som har allergi, det er noen ganger jeg undres hvordan disse allergikerne kan bevege seg rundt på butikker, busser, trikker osv.
Det er folk som har hundehår, kattehår på seg overalt. Jeg skal være enig i at de som virkelig sliter med allergi har et problem med det.
Jeg er også allergi, men det er mot sterke parfymer, det og ta buss eller tog hvor det setter seg ned en ved siden av meg som oser parfyme, medfører at jeg må ta litt ekstra medisin, men jeg skuler ikke stygt på vedkommende for det.
Når man tenker på dyr som medterapeuter så skal det jo helst være i organsiserte former(mitt inntrykk)
Hvorfor tenker de ikke på det dyret pasienten allerede har? for det dyret er den viktigste terapueten.
En annen ting er at dyr fører ofte til normale sosiale settinger, vi har noe å snakke om utenom sykdom.
Dyr kan skape sosiale relasjoner, dyr kan kan utvide nettverket til en person som ikke en behandler kan.
Det er bevisst ved forskning at hunder/katter senker blodtrykket når vi berører det.
Dyr endre fokuset fra innover til utover, en kan si at en ser verden litt anderledes når en har dyr.
Noen vil si at det er uforsvarlig og ha dyr når en er psykisk syk, er det virkelig uforsvarlig?
Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv, og jeg har også tenkt tanken er jeg uforsvarlig som hadde hest?
Noen vil si JA og andre vil si Nei og de om det.
Det jeg ser at etter jeg mistet hesten min, så har jeg isolert meg mer, mistet noen sosiale areneaer.
Jeg har stengt meg selv av for å ikke føle. Jeg er her , men samtidig så er jeg ikke tilstede.

Hva skal terapi være?

Dette blir et generellt immlegg, for jeg har ikke så god erfaring med dette.
Hordan takle en terapeut som skriver deg ut på dagen når du går der fra med tårer i øynene og knapt nok har sagt et ord.
Dette var en terapeut jeg faktisk hadde litt tillit til, men ja jeg gjorde henne frustrert og sikkert lei seg.
Spørsmålet er var det riktig å skrive meg ut så fort jeg hadde lukket døren bak meg.
Hun hadde sikkert en dårlig dag, og når jeg i tillegg ikke klarte å si noe eller love noe så var det grunn nok for henne. Det ligger sikker noen bakenforliggende grunner der som jeg ikke vet hva er, men hun ga meg aldri tid eller prøvde.
Håpet og troen på og få hjelp den er vel borte etter dette, joda jeg fikk endelig svar på mailen, men jeg følte at det var mitt ansvar at det det gikk som det gikk.
En fordel av dette er at jeg ikke kommer til å avslutte livet riktig ennå, frustrasjonen må legge seg litt
De gangene jeg prøver så har jeg kommet over frutrasjonen over mennesker som har såret meg.
Det er rart for jeg har noen suicidforsøk bak meg, men jeg har aldri gjort det i sinne mot andre, hvis noen skjønner den.
De gangene jeg prøver er fordi jeg ikke ser noen utvei, det har aldri vært en "straff" mot andre.
Jeg har bare ikke orket mer.
Jeg kjenner at jeg går på grensen av hva jeg klarer nå, men så er det at jeg er jo så jævla flink til å ta meg sammen, til jeg ikke klarer det mer.
Jeg lurer fortsatt på hva terapi er, er det å hive pasienten ut når den ikke klarer å tilfredstille terapeutens visjoner eller ego

Noen ganger

Noen ganger er en bare nødt til å sette en dato for å kunne klare å komme gjennom dagene uten å gjøre noe impulsivt.
Akkurat nå er jeg i en periode hvor jeg bare har lyst til og gi totalt faen bare forsvinne fra denne verden.
Akkurat nå kan jeg desverre ikke det. Hvorfor vil jeg ikke gå innpå her, jeg er bare nødt til å bite tenna sammen litt til.
Begynner å få litt muskelknuter i kjeven, men jeg har muskelknuter over alt ellers, så hvorfor ikke der også.
Jeg er sliten og lei, det kom litt for mye på en gang.
Det som ikke har kommet ennå er jo brevet fra fylket, undres om jeg får noe svar i år.
Jeg kommer vel ikke til å skrive så mye i bloggen framover, for det skjer ingenting annet enn at jeg prøver og klore meg fast så godt jeg kan.

"Stenger av"

Jeg kjenner at jeg begynner og stenge av.
Det har skjedd for mye i det siste til at jeg vil forholde meg til det, så jeg stenger av følelser, og bare eksisterer.
Jeg hadde en liten opptur etter turen til Arendal, men den ble raskt torpedert av utenforliggende hendelser.
Optimismen er borte, troen på at ting kommer til og bli bedre forsvinner, men jeg er nå fortsatt her fysisk.

"Sannheten"

Jeg sier at jeg ikke lyver, men det stemmer nok ikke helt.
Når noen spør meg hvordan jeg har det, så er som regel svaret det går greit, eller hvis jeg kjenner de, det går opp og ned, men det er bedre.
Hvorfor sier jeg det når det ikke går bra? Sannheten er vel for mange erfaringer med at de fleste vil ikke høre eller vite. Det er så mange som ikke klarer eller vil ta innover seg den smerten et annet menneske bærer på.
Dette gjelder familie og ikke minst hjelpeapparatet.
Når det gjelder familie hvor mye hjelp og støtte får de når en av de nærmeste blir alvorlig psykisk syk?
Sannheten er ingenting, hvis de ikke maser, men selv da får de ingenting, hvis de er heldige får de et telefonnummer hvor de kan ringe. Sannheten  er at de ofte får beskjed om å ta kontakt med fastlegen som eventuelt kan henvise de videre, og hvis de er heldige så blir de innkalt til en time eller 2, men det er bare hvis de er heldige
Hva blir resultatet av det?
Pårørende blir slitne etter mange år med psykdom, de orker ikke eller klarer ikke lenger å forholde seg til den som er psyk.
Ikke vet de hvordan de skal forholde seg til den psyke, det ender ofte med at de går på tå hev rundt den som er psyk. Det er hvertfall ikke bra hverken for pårørende eller for den som er psyk.
Hjelpeapparatet forholder seg til taushetsplikten, og det er bra, men de skal ikke bruke den til å skyve pårørende bort.
Det går an og lytte, og gi noen gode råd uten å bryte taushetsplikten.
Det finnes unntak i dette, det finnes de menneskene som er genuint opptatt av pasienten og kanskje pårørende, og uten de meneskene så hadde selvmordtallene i Norge vært enda høyere enn de er, og de er høye nok.
Hvorfor er jeg så opptatt av dette nå?
Grunnen er at jeg er psykisk syk og har vært det i mange år og, mine nærmeste er slitne, og for å skåne de så isolerer jeg meg og så er vi i den evige rundansen.
De blir mer og mer redde, jeg isolerer meg mer og mer.
Jeg lyver og sier det går bra, eller det går greit.
Det er langt fra sannheten det går an å komme , jeg forteller ingen om at spiralen som snurrer feil vei den går ikke oppover, men nedover.
Jeg forteller ingen om mine tanker eller planer, jeg setter på meg maska, smiler og sier det går bedre nå.

Dårlig vær er bare bra

I noen uker har jeg hatt skikkelig vondt under det ene foten når jeg har gått. Jeg har også i tillegg vært mer stiv i ankelleddene enn vanlig.
I går oppdaget jeg grunnen til det, et nytt psoriasisutbrudd, denne gangen under foten.
Det går det an å leve med, men det sier litt om "stresset" innvendig når psoriasis blusser opp på helt nye steder.
Jeg skulle ønske jeg klarte å finne den roen jeg hadde på fjellet, men den er desverre totalt borte.
Savnet av hesten min er fortsatt stort, det var en av mine sunne mestringstrategier, og jeg trodde kanskje jeg var klar for å begynne å se etter en ny.
Nå vet jeg ikke hva jeg er klar for. Det jeg klarer å gjøre er å gå tur med bikkja, og strikke litt.
Det er jo også sunne strategier, så jeg prøver å holde fast på de, selv om tankene nå ser ut til å gå i en retning.
Mange klager på været, men jeg gjør ikke det. Det dårlige været gjør at det er lite med mennesker ute, og jeg kan få lov til å være usynlig, når jeg er ute og går.
Jeg prøver å se på hva jeg får til, og strikking og tur med hund er det jeg får til, det er vel ikke dårlig bare det.

"Stol på meg, stol på oss"

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har hørt de ordene eller lignende ord siden 2005
Det er mange ganger, det viser seg gang på gang at jeg blir for "vanskelig" for "avisende"
Ja jeg er den vanskelige pasienten som aldri tør å stole på noen.
Jeg ringer deg eller jeg svarer deg når jeg får tid eller lignende. Jeg har hørt den opp i gjennom de siste årene, og dumme meg går rett på gang på gang.
Som regel klarer jeg å legge skylden på meg selv og gjør vel det denne gangen også.
Jeg såret bevisst eller ubevisst, jeg klarte ikke å svare, ergo hadde ikke behandleren noen annen vei enn å si at dette kunne hun ikke leve med som behandler.
Det var helt greit for henne og avslutte, og OK jeg kan se den. Jeg kan skjønne det for jeg er en meget vanskelig pasient, aldri truende, men har veldig få ord når ting er vanskelig.
Det er ingen som får meg til å love noe som helst når jeg ikke vet om jeg klarer å holde det.
Fagre ord, ja de har jeg hørt mange av opp i gjennom disse årene.
Jeg lar meg ikke avise, jeg blir ikke borte osv jeg har hørt de også.
Nei jeg kan vel bare skylde på meg selv og ingen andre. Jeg er desverre universets mester i avisning, men allikevel mener jeg at skylden denne gangen må deles.
Det er tydligvis bare min mening og ikke min tidligere behandlers mening, for hun kunne jo ikke leve med at jeg den dagen ikke var i stand til å gi noen svar hverken på det ene eller det andre.
Akkurat nå er jeg skuffet, sint på meg selv over at jeg ikke klarte og gi noen svar den dagen, men den dagen var jeg ikke i stand til det.
Jeg er også skuffet at jeg får en mail om at vedkommende skal svare meg bare hun får tenkt seg om. Det svaret vil jeg nok aldri få, siden det ikke kom noe svar i dag så kommer det ikke noe.
Hvor lang tid trenger man på å tenke ut en svar?
Ingen svar er også et svar, et meget tydlig nok i mitt hode

Dagen startet bra

Dagen i dag startet bra, jeg våknet riktig nok grytidlig, men det var helt greit.
Jeg følte at jeg hadde fått klarhet i en del ting i går, og har vel fortsatt det.
Men det er jo alltids et MEN.
Jeg har noen ganger i løpet av de årene jeg har vært psykisk syk sagt at det er en egoistisk sykdom.Jeg har i dårlige perioder valgt og isolere meg slik at det ikke skal påvirke de jeg er glad i.
Det har tydligvis vært feil det også.
Jeg skulle ønske at det fantes en oppskrift på hvordan man skulle være eller oppføre seg når man faktisk sliter psykisk, men den finnes ikke
.Jeg vil helst være alene når jeg sliter som værst.
2 ganger i løpet av kort tid har jeg fått slengt det i trynet at jeg er egositisk osv.
Det merkelige er at det skjer når jeg faktisk prøver å gjøre noe som er bra for meg.
Jeg har aldri bedt noen gå på tå hev rundt meg, og har heller aldri ønsket det, men det føler visst noen at de må.
Det gjør vondt, og resultatet er jo at jeg trekker meg enda mer unna for å ikke belaste de jeg er glad i.
Så det som startet som en bra dag med litt optimisme ble en tung og vanskelig dag.

Tanker om litt av hvert

Jeg trodde faktisk at jeg skulle få en mail i dag, men den kom aldri.
Det er nok vanskelig at jeg som vanligvis pleier å ta på meg skylden for det meste, faktisk mente og mener at denne gangen burde den fordeles litt.
Akkurat nå tviler jeg vel på at jeg får den mailen, men det er jo svar nok i mitt hode. Det kan hende jeg tar feil, jeg ønsker å ta feil

Det er verdensdagen for pysikisk helse i dag, en dag i året så snakkes det om åpenhet osv.
Hvor mange er det som tør å være åpme om sine psykiske lidelser? En dag i året så står "kjente" mennesker fram og legger ut om den smellen de fikk.
Det jeg ikke liker med det er at de ofte får den beste hjelpen og støtten fra hjelpeapparatet og de får den raskt, da er det ofte ikke snakk om ventelister osv. De "kjente" har ofte penger til gode private behandlere, noe vi vanlige folk ikke har sjans til.
Det er desverre forskjell på Jørgen hattemaker og Kong Salamo
Vi andre dødlige må stå i kø eller bli avist noe jeg ble den første gangen jeg søkte hjelp. Det jeg fikk var en liste med psykologer og andre terapeuter som jeg kunne prøve å ringe selv.
Hvor åpen er jeg selv? ikke veldig åpen, kanskje fordi jeg har opplevd mer "ondskap" og avisning til at tør å stole på at de som sier at de er der når du trenger de, for sannheten er at det er veldig sjelden.
 
Derfor var det så utrolig godt med den pausen jeg fikk, Det JA jeg fikk i forrige uke gjorde noe med at jeg kanskje klarer og gå noen skritt til, så TAKKtil M-L og LE, dere vet hvem dere er.
Så ja det finnes noen mennesker som bare er seg selv og gir av seg selv uten å kreve ting jeg ikke er i stand til. Jeg håper at jeg en dag kan gjøre gjengjeld.

Hjemme

Så er jeg hjemme igjen, vet ikke helt føles fortsatt feil og se hestene ute, det mangler noen, min blant annet.
Det var godt med den pausen, jeg trengte at noen så og og hørte meg, når jeg spurte om jeg kunne få komme ned en tur.
I den siste psykologtimen jeg hadde, følte jeg meg hverken sett eller hørt. Jeg følte meg bare som den umulige pasienten, som ikke klarte eller kunne gi svar på spørsmål.
Jeg tror kanskje jeg lærte litt når jeg var borte, om jeg tar med meg lærdommen det vet jeg ikke, eller jeg vet ikke om jeg tør å ta den i bruk.

Jeg har fått en etterlengtet pause, kanskje det vil hjelpe. Jeg er fortsatt skjør og skjelven og ikke vet jeg hvor veien går videre.
Jeg vet ikke om jeg orker eller vil, men samtidig så prøver jeg så hardt å holde fast på den skjøre livstråden

Drar til Arendal

Det er ikke mange steder hvor jeg får puste fritt og ut akkurat nå.
Siden forrige mandag så føler jeg at pusten på en måte har satt seg fast i halsen. Det har gjort det vanskelig å snakke fordi gråten ligger hele tiden på lur, og det å gråte er jo ikke lov.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle dra før i ettermiddag, jeg visste bare at jeg måtte bort, vekk fra gården vekk fra alt som minner meg om hesten min.
Endringer av betingelser, blæ, men jeg vet det kan virke
Psykologtimen i dag gikk jo til helvete som sikkert noen har skjønt, mye jeg har lyst til å skrive om akkurat det, men velger å ikke gjøre det.
Uansett så er jeg nå ute av systemet, fordi jeg ikke klarte å love noe, eller si noe. Jeg tror både psykologen og jeg må dele skylden for det som skjedde i dag, og jeg har ikke krefter til å rette det opp
Hva som skjer videre er helt og holdent mine valg, men akkurat nå prøver jeg faktisk å klore meg fast, selv om jeg har mest lyst til å slippe taket.
Jeg drar ikke til Arendal for å ta livet mitt, jeg drar dit for å kanskje få et litt bedre grep enn det jeg har nå, for i dag har det vært nære på.
Takk skjebnen for at det finnes mennesker som faktisk er der, når du spør om de kan være der.
Så utfordringen i morgen er å komme på riktig tog, sørlandsbanen og ikke østfoldbanen.

Brenne broer

Det er jeg god på, og brenne alle broer, med ingen returmulighet.
I dag har jeg såret et annet menneske, ikke fordi jeg ønsket det, men fordi jeg trengte at noen reagerte slik at det ble lettere å brenne den siste broen.
Jeg liker ikke og såre andre, men jeg er så såra selv, så da er det lettere å ta i mot "bebreidelse". Jeg setter det i anførselstegn, fordi det var vel for og få meg til og tenke.
Problemet er at jeg vil ikke tenke, jeg vil ikke være
Jeg har mista trua på at ting kan bli bedre, jeg har mista trua på at jeg kan få det bedre.
Det er nøyaktig en uke siden jeg mista hesten min, og ja det gjør VONDT, vondere en jeg kunne forestille meg.
Det føles ut som jeg sjela mi ble knust igjen,jeg trodde ikke det var noe mer igjen å knuse, men det var visst det.
Nå har jeg klart og avslutte hos psykologen, hun blir jo uansett borte om kort tid. Jeg klarte ikke og gi henne noen svar på noe, og det kunne hun ikke godta, så da avsluttet vi.
I dag var ikke timen for å presse meg på noe, men hun var nødt og da ble det som det ble.

En drøm som tok slutt

I dag tok drømmen slutt, jeg valgte og la Billi få slippe, dyrlegen støttet meg i avgjørelsen.

Til Billi
Første gang jeg så deg var i en annonse på finn. Du lå litt over den prisklassen jeg hadde tenkt, men det var et eller annet som sa at jeg måtte se deg.
Jeg så på deg og smeltet,og når jeg skulle prøveri deg så tok du ikke til deg min indre uro, du overførte din ro til meg. Du var litt for tynn når jeg kjøpte deg og koste deg når du fikk gå på beite sammen med de andre hestene.
Litt heit var du i begynnelsen, og ikke minst sta, var det noe du usikker på så nektet du plent å gå videre.
Etterhvert så begynte jeg og kjenne igjen signalene dine, når du knøt deg sammen under meg så skjønte jeg at du var redd for og gå over vannslange, broer osv.
Vi fant vår løsning på det, jeg gikk av og trosset det farlige trollet og du gikk etter når du så at jeg ikke ble spist opp.
Du begynte og stole på meg og gikk villig fram, for du visste at jeg ikke ville deg noe vondt.
Den siste tiden fikk du vondt, jeg håpet at det var noe hestedoktoren kunne gjøre, men desverre han kunne ikke.
Når du valgte og gå opp på 2 bein under siste skoing så skjønte jeg vel at det gikk mot slutten av vår tid sammen.

I dag fikk du slippe smertene, det gjør vondt og vite at vår tid sammen er slutt, men jeg vet i det minste at du ikke lenger har vondt
Jeg savner deg allerede

Hvil i fred Billi og takk for alle turene jeg fikk sammen med deg

Brevet

Brevet ble endelig åpnet i dag, ikke av meg , men av min beste venninne.
Det viste seg og være et "standardbrev" de har mye og gjøre osv, og du vil få nærmere beskjed.
Så mye angst for så lite, så mange katastrofetanker, så mange gamle mestringstrategier som kom opp i dagen.
Jeg har heldigvis ingen sår, det kan jeg kanskje takke hesten min for.
I morgen skal han inn på hesteklinikken igjen og jeg gruer meg.

Et tynt brev i postkassa

Jeg trosset angsten i dag og gikk i postkassa, jeg burde nok ikke gjort det.
I dag lå det et brev fra fylket, et tynt brev, jeg har fortsatt ikke åpnet det det.
Det er for tynt til og inneholde en undskyldning, jeg holder det i hånden skjønner at det bare er 1 ark i det brevet, men det er fortsatt ikke åpnet.
Stemmene i hodet buldrer, ikke akkurat noe hyggelig de kommer med nå.
Det begynner og bli litt for mye, med høsten som har kommet så alt for fort. Tankene spinner rundt og rundt, hva nå?
I tillegg har jeg en hest som ikke har det bra, det blir dyrt for forsikringen dekker ikke det som eventuellt feiler han.
Ok det kan jeg takle og håntere, bare han blir bra, men magefølelsen er dårlig etter siste skoing.
Min hest gikk opp på 2 bein for og slippe unna, min gode og snille hest som hovslageren har sagt er en av de greieste hestene og sko.
Han skal inn til Bjerke igjen på mandag, magefølelsen er dårlig fordi godgutten måtte gå opp på 2 for og si i fra, og da er det noe galt.
Akkurat nå tåler jeg ikke ekstra påkjenninger som dette. Høsten er ille nok som den er, med alle sine spøkelser og vonde minner.

Brevet ligger der fortsatt uåpnet det får ligge der, for nå har jeg ikke kreftene til og lese og takle det som eventuellt står i det.

Jeg vil ikke ha de tankene

Jeg vil ikke ha de tankene, jeg vil ikke.
Tanker om mindreverd, tanker om at jeg egentlig bare faker. Det skjedde jo ingenting, jeg prøver og si det til meg hele tiden, men bildene og marerittene sier noe annet.
Jeg vil ikke isolere meg,jeg ønsker og være sosial, men barndommens hendelser sitter for hardt i.
Jeg hører stemmene deres, "du er dum" "du lukter barnehjem", "du er så stygg at mamman og pappan din ikke vil ha deg"
Dette ble sagt i klasserommet med lærer tilstede, han sa ingenting til disse jentene som sa det. Den ene var jo læredatter, den andre tannlegedatter, jeg var jo bare et barnehjemsbarn.
Høsten har virkelig kommet nå, med alt hva det innebærer.
Jeg er lei, lei av og prøve, lei av og stadig tryne på de samme tingene. DET SKJER JO IKKE LENGER, det er fortid.
Jeg skulle ønske at det hjalp å si det, gud hvor jeg har prøvd og si det høyt inni meg skrevet det, men det hjelper for faen ikke.
Snart går vi inn i helvetesmånedene, men det går jo bra det er 2012 nå. Ja jeg VET det, men noen inni meg vet det ikke, eller de mener at noen av meg skal straffes.
Jeg hadde håpet at jeg aldri skulle få tilbake de tankene jeg har nå, jeg hadde håpet at fallet skulle være litt mindre brutalt.
Jeg skulle ønske jeg ikke planlegger det jeg planlegger, men det er en nødutgang som jeg er nødt til og ha.
Foreløbig så går det vel greit leiligheten er et kaos, og det er faktisk en liten fordel akkurat nå, for jeg drar ikke fra en leilighet i kaos.
Noen vil vel tenke at det er bare og rydde for da vil det bli mindre kaos på innsiden, noen ganger stemmer det, andre ganger ikke.
Når leiligheten blir rydda så går jeg mest sannynlig, hvor? det vet jeg ikke dit hvor beina fører meg.

Høstvind

Vind om høsten er ikke min greie.
Jeg får angst og "mareritt", ørene gjør vont, det er vondt og svelge.
Igjen havner jeg på sovesalen på barnhjemmet, syk og alene, med streng beskjed om å være rolig.
Hvis ikke så kommer sigøynerne og tar meg, så jeg lå der så stille jeg kunne, hver gang det gikk i utgangsdøra nede så var jeg sikker på at de kom.
Når det kom noen opp trappa, og tok i døra så var jeg livredd.De få gangen det kom opp noen for og se til meg så var det enten for og gi medisiner eller mat. Det var ingen som spurte om hvordan jeg hadde det, jeg var jo bare en ekstra byrde en som medførte mer jobb ved og være syk

Psykologtime

Time hos psykologen i dag, det gikk vel greit nok. Hun merket at jeg var stressa, noe jeg prøvde og benekte, uten særlig hell.
Hun hadde rett, jeg var stressa, mye stemmekjør i forkant av timen,om hva kan jeg si og ikke si.
Jeg kan jo ikke fortelle henne sannheten om hva som foregår på innsiden. Jeg klarte og si at det virket som den sinte manipulerer den redde, men ikke noe om hva det går ut på.
Det er som jeg blir helt tom i hodet når jeg kommer inn på kontoret, undres om timen snart er ferdig osv.
Jeg klarte og si noe om angsten for postkassa, hun skjønte den, men lurte på om jeg hentet posten, og det gjør jeg, om ikke hver dag.
Resten av dagen har jeg vel stort sett vært i rommet mitt.

Angst for postkassa

Angst for postkassa, ikke pga regninger men brevet som snart detter ned i postkassa.
Truslene på innsiden blir bare mer og mer heftig.
Jeg vet med fornuften at alt det som skjedde med meg var ikke bare var min feil. Jeg ser når jeg skriver at jeg nok ikke helt tror på det.
Alle har vel vært borte dersomattehvisomatte osv.
Jeg har fortsatt ingen sår, men grunnen til det er at jeg stort sett ligger sammenkrølla på sofaen gjemt under et teppe, gjemt godt inn i det hemmelige rommet.
Den sinte er rasende og jeg klarer ikke å snakke fornuftig med den delen.
Jeg har delt det hun har vist den redde, det var ikke for andre, kun for meg og den redde.
Igjen har jeg sviktet den sinte, og får jeg oppreisning så fortjener jeg det ikke, for jeg var jo ikke der, og hun vil ikke ha det, for da blir hun jo det han sa hun var.

IGJEN

Igjen er nyhetene om PSYKISK syk drapsmistenkt.
Jeg blir så sint, og redd.
Jeg er psykisk syk og det er mange av oss der ute, som aldri ville gjøre et annet menneske fortred.
Er det rart at man skjuler sine psykiske lidelser, man blir jo redd for at andre mennesker skal se på en som en potensiell drapsmann/kvinne.
Åpenhet om psykiske lidelser, ja tør man det?
Ja noen vet at jeg er psykisk syk, men det er ikke det første eller tiende tingen jeg sier til andre mennesker.
Ja jeg kan si at jeg har angst, men ikke at jeg har en dissosiativ lidelse, eller knust sjel som jeg velger og kalle det.
Jeg kan ikke fortelle om truslene jeg har fra innsiden, de går bare på meg ingen andre. Det er jeg som får kuttene, som blir gjemt bort slik at ingen skal se de.
Det var jeg som var dum og tok feil valg den gangen, det hører jeg daglig fra den sinte delen i meg.
Jeg har bare meg selv og skylde og det er bare min kropp som får gjennomgå.
En annen ting det er jo bare og ta seg sammen og gå videre, slutte og dvele ved det, er det ikke?
Hadde det bare kunne vært så enkelt, det er ingenting jeg skulle ønske mer enn å gå videre med livet mitt.
Jeg skulle ønske livet mitt bare besto av såkalt HER og NÅ, men det gjør ikke det.
Hverdagen min er "mareritt" i våken tilstand, mareritt om natten, bilder filmer inne i hodet mitt om hva jeg opplevde
Hverdagen min består av og unngå mennesker slik at de ikke ser skammen min, ser hvor skitten jeg er.
Jeg klorer meg fast teller sekunder, fristes av og ta en overdose slik at jeg aldri våkner igjen. Jeg jobber 24/7 52 uker har sjelden fri, det er min hverdag.
Ja så nå er jeg forbanna for at nyhetsbildet igjen skriver om om de psykisk syke som går ut og dreper.
De fleste psykisk syke dreper kun seg selv, for de orker ikke den daglige kampen for å få riktig og hensiktsmessig hjelp som det er stor mangel på.

Krasjlanding

Det er det jeg føler at jeg har gjort, fullstendig kræsja i alt gammelt.
Jeg har lyst å slutte hos psykologen, for hva er vitsen, hun forsvinner jo. Jeg orker ikke å begynne på nytt med en ny en. Hvertfall  ikke nå hvor jeg venter på svar og ikke vet hvordan jeg vil reagere.
En som antagligvis bare vil forholde seg til den fornuftige meg, problemet er at jeg ikke bare er en fornuftig person.
Jeg kan sitte i en psykologtime og være så enig med hva psykologen sier, men som jeg pleier og si, det hjelper ikke meg at jeg er enig, når de andre i meg ikke er det.
Det hjelper ikke meg med masse fine ord når det er noen på innsiden som vrir og vrenger på alt, og som overhodet ikke vil gå der.
Jeg kan bruke argumentet at hun er gravid og vil slutte for hun forsvinner jo allikevel, og mest sannsynlig før planen.
Da er det jeg som har kontrollen og ikke hun, jeg vet faktisk ikke, jeg får prøve og formulere et brev

Syk hest passer dårlig nå

Hesten min har vært på Bjerke, betennelse i beina, pluss spatt.
Han var ikke synlig halt, men jeg følte at det var noe som ikke stemte, og jeg hadde rett.
Nå går han på medisiner og kun skritteturer framover.
Jeg tar som regel skritteturen etter han har fått morgenmedisin, grunnen til det er at da er det lite folk ute.
Jeg klarer ikke så mye mennesker nå, synes det blir for mye rett og slett.
Det og ha en syk hest oppå alt det andre som foregår i topplokket er ikke noe særlig, men OK så får hesten meg ut tidlig hver morgen, ikke ille bare det.
Det er ikke så farlig heller om jeg forsvinner inn i rommet mitt når vi går i skritt, men hesten utnytter det jo ved og ta seg noen jafs av løv osv.
Det er mye kaos og masse trusler på innsiden, foreløpig har jeg sluppet unna ved og gå i rommet.
Når jeg var på fjellet så var det så lite av det indre kasoet, nå  føles det så overveldene at gamle tanker kommer snikende.

Lyst til å skrike

Noen ganger har jeg bare lyst til og skrike, jeg har prøvd, men det blir ikke det brølet jeg vil.
Akkurat nå har jeg lyst til og be alle dra til et visst sted med alle de fine ordene som liksom skal trygge meg.
De ordene gjør meg enda mer utrygg, for jeg har hørt så mange ord i løpet av mitt liv, og min erfaring er at det er svært få som holder sine ord.
De mener selv de har holdt de, men nei hvis de hadde sett seg tilbake så hadde de kanskje skjønt at ordene var flotte, men det var kun det de var, ord
Jeg selv har brutt ord og løfter sikkert flere ganger enn jeg aner,noen ganger med vilje andre ganger fordi det bare ble slik.
Ord er ord, det er kun ord akkurat som det innlegget jeg skriver nå. En samling med usammenhengende ord,en ordlapskaus som ingen skjønner noe av.
Så skriket sitter fast i halsen sammen med gråten som jeg heller ikke vil slippe fram, for jeg vet ikke om jeg klarer å stoppe hvis jeg først begynner.
Jeg får si som jeg pleier, det går vel bra litt til, men jeg vet faktisk ikke hvor lenge.
Angsten er stor, og nå er angsten for postkassa stor. Lettelsen er stor hver gang den er tom.
Det nærmer seg svar på oppreisningsaken, og jeg er ikke klar for svaret.
Alle tror jo at da blir alt bare bra, men jeg vet ikke om det er riktig
Truslene fra den sinte er ganske sterke, hun var aldri enig i at den skulle sendes. Jeg lurer bare på hvor lenge jeg kan gjemme meg før hun gjør alvor av truslene sine.
Noen ganger skulle jeg bare ønske at hun gjorde det hun truer med så fikk jeg hvertfall fri kanskje en time eller så.
Jeg vil ikke ha flere sår så jeg gjemmer meg i rommet

Kaos

Jeg har så mye jeg ville ha sagt, så mange tårer jeg ville gråte.
Men nei, det er ikke lov.
Det råder fullt kaos på innsiden, og jeg gjemmer meg godt under dyna, setter musikken på full guffe for å slippe og høre, lukker øynene hardt igjen for å slippe og se.

I tillegg det alt kaoset som råder på innsiden så er det kaos og angst på utsiden. I det siste har jeg hatt en følelse på at noe ikke stemmer med hesten min, han er ikke synlig halt, men snubler.
I dag hadde jeg vetrinær og han var enig han går ikke helt rent og halter på volte.Vi ble enige om at han skal inn på klinikken på mandag.

Savner stillheten

Jeg savner stillheten på fjellet, en stille kveldstime med kaffen og utsikten

Jeg savner å sitte og betrakte naturens forskjellige farger

 Jeg savner dyrelivet, denne reinen ruslet rett på utsiden av porten en tåkefull morgen.

 Ikke det beste bildet av ørn, men jeg fikk nå fanget den på film

Snøen som falt falt den 20/7 2012

Kontrastene i været for dagen etter skinte sola fra skyfri himmel

Her er det så mye mennesker og bråk, det eneste bråket jeg hadde var sauebreking, og kuer. Det var min beste sommer noensinne, jeg håper bare at jeg klarer og holde fast i det.
Akkurat nå føles det ut som en fin drøm, og jeg har igjen våknet opp til virkligheten.

Psykologtime

Time med psykologen i dag, det gikk greit, eller greit nok. Det har blitt en del tanker i etterkant, fordi vi pratet om foreldreroller osv.
Noe må jeg kanskje ha gjort riktig, den eldste er i et stabilt forhold, har en høyskoleutdanning.
Sønnen min har begynt på master og gjorde det veldig bra på høyskolen.
Hun yngste begynner på vidregående nå, hun følger drømmen sin.
Ingen av barna mine(så vidt jeg vet) har holdt på med stoff, de har vært flinke på skolen, noe jeg ikke var.
Jeg bare lurer på hvor mye jeg egentlig var tilstede. Ja jeg var der fysisk, men var jeg der.
For og være ærlig så vet jeg ikke.
Jeg vet at barna mine har såkalt skikket seg vel, men det er deres fortjeneste og ikke min.
I kveld er jeg litt hudløs, jeg kjenner på det og aldri ha hatt en morsfigur som jeg kunne se opp til og lære av.
Nå er det hvertfall en stund til neste time, den er 10 september. Det blir ikke så mange timene igjen før hun forsvinner.

Hjemme

Ja så er man hjemme, kom hjem sent i går. Natta i greit, såpass sliten at medisinene virket. Nå går vaskemaskinen, og den kommer vel til og gå noen dager. Jeg ser at det fortsatt ikke blir mellomrom selv om jeg lager det. Akkurat nå orker jeg ikke å bry meg om det, mye mulig at jeg bytter bloggsted, jeg får se. Nå skal jeg begynne og pakke ut, og kanskje få i meg litt frokost

Hjemreise

Nå nærmer oppholdet mitt seg slutten. Det er kun i dag jeg har helt for meg selv. Det skjer ting hjemme som gjør at jeg ikke kan utsette avreisen. Jeg gruer meg til å komme hjem, jeg har overhodet ikke lyst til å møte verden igjen. Denne sommeren har vel vært den beste jeg noengang har hatt. Det har vært lite mareritt, selv om de har økt i det siste. Spesielt etter siste telefonsamtalen med psykologen ble det utrolig mye kaos. Jeg har funnet tekster på datamaskinen som "jeg" ikke har skrevet, de tekstene skremmer meg. Det skremmer meg spesielt siden det nærmer seg svar på oppreisningsaken. Jeg har time hos psykologen på mandag, men jeg tviler på at jeg kommer til å nevne dette for henne. Hun skal ut i ferie og er ikke tilbake før 10 september. Jeg kommer til og prøve og holde meg unna temaer som kan trigge, og som kan gi ytterligere kaos. Jeg trenger ikke mer kaos, jeg vil i grunnen bare være hel og ikke knust i biter.

Så mange ord, men allikevel så få

Ja overskriften sier vel det meste. Jeg har så mye jeg ville ha sagt, men hver gang jeg prøver så blir det totalt krig på innsiden, så det blir ingen, ikke de ordene jeg vil si. Oppholdet her nærmer seg raskt slutten. Det skjer en del hjemme, ting jeg er nødt til og forholde meg til, selv om det ikke berører meg direkte. Når det gjelder ting jeg bør og må forholde meg til, så gjør jeg som strutsen gjemmer hodet i sanden. Sitter og hører på Henning Kvitnes,"Bare ikke akkurat nå", vet ikke om det er det sangen heter, men refrenget begynner slik. Jeg undres om jeg noen gang vil forstå, jeg tviler. Akkurat nå har jeg bare lyst til og krølle meg sammen og forsvinne.

Kaos på innsiden

Det pleier som regel og bli kaos på innsiden etter samtale med psykologen. Hun er litt for klok, hun skjønner litt for mye. Den sinte klarer ikke og lure henne og det gjør henne rasende. Den redde sier nok litt mer enn hun får lov til, hun viser seg litt for mye fram, og det gjør at truslene har blitt veldig sterke i den siste tiden. En klar beskjed fra den sinte er nå og si minst mulig, helst bare ja og nei. Ikke svare på noenen spørsmål ikke gi noe svar, truslene er ganske ille, så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vet også hva som vil skje med den redde da, og ja hun fortjener det vel, men hva med meg. Det er også min kropp,selv om det ikke kjennes slik ut. Jeg føler meg mellom barken og veden, ikke skal jeg/hun lenger få lov til å snakke med psykologen eller M-L. Kanskje jeg bare skal slutte med bloggen, selv om psykologen bare leser når jeg har bedt henne om det. Jeg vet ikke hva jeg kommer til og gjøre, fortsette og skrive vil jeg nok, men bare for meg selv? Jeg gjør jo forsåvidt det nå også, selv om jeg kanskje har noen lesere.

Høsten har gjort sitt inntog i meg

Jeg har vært og er litt tom for ord om dagen. Det er en stund siden jeg fant en tapetkniv i en innerlomme på en jakke. Jeg klarte faktisk og kaste den og det er jeg glad for, hvis ikke så tror jeg ikke at jeg fortsatt ville vært skadefri. Kaoset på innsiden har blitt sterkere, og angsten større. Hva vil jeg si til psykologen neste gang jeg prater med henne. Jeg vil vel si det jeg har fått beskjed om og si eller hvertfall noe av det. Jeg har det bra jeg, har jeg ikke det da. Det er vel det jeg kommer til og si, andre ord har jeg ikke til henne. Nå føler jeg vel at jeg igjen er i gang med å bygge opp muren rundt meg selv, og denne gangen skal ingen få komme inn. Det passer bare så dårlig å begynne med en ny behandler spesielt når høsten har kommet. Mest sannsynlig så vil jeg nok bare slutte. Jeg regner vel med at psykologen kommer til og bli 100% sykemeldt før september er over, og innen den tid er det nok ikke funnet en ny behandler. Det er hvertfall ikke funnet en som kan det hun kaller komplekse traumer, så da forsvinner jeg stille og rolig ut av systemet. Jeg vet heller ikke om jeg orker/klarer og begynne med en nye behandler. Det tok meg 1 1/2 år før jeg turte og stole litt på hun jeg har nå. Noen vil nok si at jeg krisemaksimerer, mulig at jeg gjør det, men jeg har store problemer med å stole på mennesker, og det med god grunn. Siden angsten og stemmekjøret har kommet tilbake for fullt, ser jeg ikke helt vitsen med å forlenge oppholdet her. Jeg vil heller prøve og ta med meg minnene om dagene uten trusler, og dager med angst som var levbar. Jeg vil prøve og ta med meg minner om netter hvor jeg la meg uten å være livredd for og sovne og for å sove. Jeg HÅPER jeg klarer og huske på det nå som høsten har gjort sitt inntog i meg.

Tåke

Jeg gikk tur en kveld, og da kom tåka sigende.Denne var fysisk, men allikevel så betegnende på hvordan jeg ofte har det. I løpet av et øyeblikk forsvinner verden, og lyset, alt blir bare grått. Jeg ser ingenting, ikke et hus, lys eller noe. Det er sånn jeg ofte har det når ting begynner og bli vanskelige. Det er som å gå i tåke, uten og vite hvor veien går eller hvor du er. Nå har sola snudd, og høsten nærmer seg, og høsten er ikke min favoritårstid for og si det mildt. Nå har jeg vel ingen favorittårstid, det er alltid noe som trigger fram mareritt. Det har gått bra her i fjellet, naturen gir en egen ro tross dårlig vær. Det murrer selvfølgelig i bakhodet at jeg må møte verden igjen, og det føler jeg meg ikke klar for. Jeg føler meg enda mindre klar for og møte verden nå. Etter dagens telefonsamtale med psykologen, har jeg vært hudløs så det holder. Før jeg dro opp hitt lovte jeg de små at her skulle de få lov til å gråte men så er det folk på nabohytta, så gråt er ikke tillatt, for tenk om noen hører. Jeg bryter løftet jeg ga til de små i vinter/våres, om at det var lov å gråte, men at de måtte bare vente til vi kom opp hit. De er nå vant til at løfter blir brutt, og de vet hvor farlig det er å gråte, så de kniper igjen øynene hardt slik at ikke en tåre kommer ut Det virker som den psykiske tåka er i ferd med og innhente meg også her oppe, og det virker ikke som jeg klarer å stoppe den. Jeg får prøve å tenke på disse ukene som har gått uten tåke, men det er ikke lett, når ting begynner og rase, og tåka omslutter hele meg

Psykisk lidelse=stigespill

Det er slik det føles, som å være i et spill, man kaster en terning. Er du heldig og får 6 kan du begynne, men så havner du på stedet, gå tilbake til start. Det er litt slik jeg føler det nå. Det har tatt så lang tid å bli litt trygg på psykologen, tørre og stole litt på henne. Nå går angsten i bølger og har gjort det siden jeg fikk beskjeden om at hun var gravid. I følge spillet så skal du tilbake til start, akkurat nå føler jeg ikke for å være med i dette spillet. Gamle tanker prøver og ta overhånd, og jeg prøver og motstå de. Det er jo ikke sikkert at det blir slik den sinte tror. Problemet er ofte at den sinte får rett på en eller annen måte. Jeg bare håper at jeg snart blir kvitt disse bølgene av angst som skyller over meg. Det og ha vært uten angst i flere perioder slik som jeg har vært i sommer har vært godt. Det er vel bare det at gode ting varer ikke, heller ikke dette. Jeg er glad hun fortalte det, men en liten del av meg skulle ønske at hun hadde ventet en liten stund til. Jeg får bare satse på at også dette går over og at jeg ikke lar gamle tankemønstre dominere. Det er første gang på mange år hvor jeg ikke bare har holdt ut sommeren, men jeg har faktisk klart å være og ikke minst nyte. Jeg vil ha det tilbake, og jeg vil ha det tilbake NÅ. Jeg vil ikke være med i dette stigespillet hvor jeg stadig faller ned, og aldri kommer fram

Blæ dagen i går og bloggen som er trøblete

Jeg får stadig opp en melding om at det oppstår en feil under forsøk på og lagre eller publisere. Jeg vet ikke hvor mange ganger i går jeg prøvde og redigere innholdet jeg skrev Det kom ikke med ikke et eneste linjeskiftog jeg vet jo hvor slitsomme sånne innlegg er å lese Så det var bare toppen på kransekake i går. Gårsdagens høydepunkt var hesten min som har begynt og løpe meg i møte når jeg roper på han. Når jeg inspiserer beitet så følger han etter meg som en hund. I går kveld etter han hadde får kveldskosen(gulerøtter og epler) så gikk jeg en liten tur med bikkja på utsiden av beite. Lille rare hesten min fulgte etter meg til vi snudde, da snudde han også. Det varmet en litt rystet Løvetann i går. Jeg beklager hvis det fortsatt ikke er linjeskift, men får ikke gjort noe med det så lenge jeg bruker telefonen som modem.

Mistanken som ble bekreftet, et kaosinnlegg

Jeg har hatt en mistanke om at psykologen min var gravid siden hun ble sykemeldt, og ja det stemmer. Dette gjør høsten min mindre forutsigbar enn jeg kanskje hadde regnet med. Hva nå med alt som venter, hva nå med terapien som endelig har begynt. Jeg har gått i behandling i mange år, men terapi har jeg ikke fått, hun vil vel kanskje være uenig med meg i det, men de som har kjent meg lenge vil nok være enig med meg. Dette gjør at jeg har enda mindre lyst til og dra tilbake, for hva nå? Det er mange som slutter på DPS og hva med meg, noen vil synes jeg tar opp plass, jeg har jo gått så lenge i "terapi" Sannheten er at det er først det siste året jeg har prøvd og si noe, selv om det har kostet blod svette og tårer og massive mareritt i etterkant Jeg har tillit til den dama, og jeg vet ikke hvordan det vil bli med en eventuell ny behandler, hva med kjemi osv En del kaos har det blitt etter den samtalen, noen føler seg sviktet, en annen igjen er fornøyd. Hun som er fornøyd er hun som har jobben med å skjule det det som skjedde ingenting skal sies om hva de har opplevd. Hun som er redd er hun som vil gå dit, til damen som stort sett går med kjole. Det er den første damen som hun faktisk har blitt trygg på,hun vil ikke at A med den snille stemmen skal forsvinne slik alle andre har gjort selv om hun føler noen ganger at hun ikke vil se henne, eller høre henne Hun som alle andre vil jo bare forholde seg til den voksne selv om dama har innsett at hun kanskje finnes hun også. Desverre så hører veldig mange på den sinteofte hører de på den sinte når hun sier at nok er nok, jeg vil ikke dit, hva er vitsen ingen som vil tro på det dere sier, eller så bare later de som de tror på. Den redde har funnet en måte og overstyre den sinte, hver gang de har time. Timeren på komfyren ble redningen, den ble satt på fra hun sto opp til de var på vei, på den måten kunne hun kanskje få stoppet sårene som kom, i det minste få plastret de før de dro. Nå har den sinte en stor mulighet til og slutte å gå dit,selv om hun også har begynt og tro bittelitt på dama, så gjør hun ikke det lenger, for hun forsvinner jo akkurat som alle de andre. Det var det hun visste alle som har snille øyne blir borte, det er kanskje fordi hun er så slem i munnen. Men hun orker bare ikke at folk skal vite og kunne se på henne og se hva som skjedde de gangene, så det er best at ingen vet. Hun tenker som så at så lenge hun ikke sier noe, så kan ingen vite hva som skjedde den gangen. Den gangen hun ikke var sterk nok, den gangen han hadde kniven og hun ikke klarte og ta den fra han. Nå er det hun som har kniven, og hun bruker den på den redde fordi hun ikke hjalp til den gangen, fordi hun bare forsvant og lot henne kjempe alene. Når hun er her oppe så er det ingenting farlig, ingen sinte stemmer, ingen harde hender, bare fjell og nok luft å puste i. Det er kanskje derfor hun har latt meg være i fred i sommer, for det er ingen som kan komme bakfra, det er ingen som lukter sånn som han, det er ingen som ler av henne, fordi hun ikke skjønner hva de snakker om. Hun har fått hvile i sommer og det har også jeg. Nå spørs det hvordan høsten blir, har jeg styrken og viljen nok til og stå i dette alene ennå en gang. Jeg vet ikke om jeg orker eller klarer det. Har den sinte funnet nye krefter som kan ødelegge meg?og hvordan har den redde det. Hun har ikke vært så redd her, men hva når hun kommer tilbake til den verden hun er så redd for Dette får jeg ikke svar på, foreløbig er jeg uten sår, og har vært det siden 1.1 2012, det var mye trusler før vi dro, men etter vi kom hit har det vært mindre av de. Jeg er stygt redd for at timene som er igjen med psykologen vil dreise seg veldig om hva jeg tenker om at hun skal i permisjon osv. Det vil ikke handle om den sinte, de små eller den redde som alltid gjemmer sårene sine. Jeg tror timene vil dreie seg om hva jeg tenker om at hun blir borte og at jeg mest sannsynlig vil føle meg avist og sviktet på nytt. Jeg føler at jeg blir rykket tilbake til start, hva var vitsen med og si noe som helst, hva var vitsen med og vise hvem vi var. Det straffer seg alltid, nå som den gang. Dette gjør at jeg har enda mindre lyst til og møte den virkelige verden, med mennesker overalt.

Glemt

I dag skulle jeg hatt min ukentlige samtale med psykologen, men hun hadde glemt at det var mandag. Hadde dette vært før jeg dro eller etter jeg kom hjem, så vet jeg ikke helt hvordan jeg hadde tatt det. Nå var det helt i orden, alle kan glemme også hun. Ingen katastrofetanker eller andre tanker. Jeg klarte faktisk og ringe for og høre om hun var syk. Hun beklaget veldig det som hadde skjedd, for meg spilte det ikke så stor rolle uten om at jeg kunne reist tidligere ned til Brimi for ukas dusj Akkurat nå sitter jeg på Brimisetra og venter på at vaskemaskinen skal bli ferdig, og det tar jo sin tid. Dagene går stille og rolige ingen store innvendig skjelv, selv om vi nå allerede er i midten av juli. Det er godt og ikke være så gjennomsliten som jeg pelier og være på denne tiden. Det jeg håper på nå er at batteriene er blitt ladet opp så mye at jeg kanskje har overskudd til å møte høsten

Trives som aleneboer

Nå er jeg alene igjen og det er godt. Det er hyggelig med besøk, men jeg trives nå en gang alene. Dette besøket gikk bedre enn jeg forventet så det er jo positivt. Det og trives alene eller i eget selskap er visst ikke så vanlig. Det er så mange som spør om det ikke blir ensomt, eller kjedelig. Nå har ikke jeg evnen til og kjede meg, og har aldri gjort det. Dagene går forholdsvis stille og rolige her oppe på fjellet. Jeg hadde fri fra den ukentlige telefonsamtalen med psykologen i uka som har vært. Det vil med andre ord si litt mindre kaos fra den sinte delen, og litt andre følelser fra noen andre deler Jeg kan ikke tilfredstille alle i meg så det har jeg gitt opp og forsøke. Det er sprøtt og tenke på at jeg er veldig over halveis i oppholdet mitt er i fjellheimen. Tiden har gått så fort, og nå er det snart høst, noe jeg gruer litt for. Det er første gang jeg har klart og bremse ned en nedtur som starter ved påsketider. Jeg håper jeg har litt overskudd når de værste månedene kommer. Jeg er hvertfall ikke så sliten nå som jeg pleier og være på denne tiden. Jeg tror hele meg har hatt godt av denne pausen jeg har tatt fra verden, for det er det jeg gjør, tar en pause fra verden, men denne gangen en sunn pause.

Besøk og nye dyr på beite

I dag får hesten min selskap på beite, det kommer vel en ca 40 kuer med stort og smått. Besøk har jeg hatt og får igjen i dag, det var og blir hyggelig, hvertfall hvis vi får fint vær. Ellers går dagene stille og rolig, det er forholdsvis rolig på innsiden, selv om det ble litt kaos etter samtalen med psykologen, men det er jo helt "normalt". Det skjer ikke så mye her oppe selv om det er jo folk i nabohuset. Hvis ting går som det skal, så leier jeg det hele neste år for og slippe det. Jeg kjenner at det stresser meg litt og ha folk så tett innpå selv om de stort sett er på farten hele dagen.

Naboer

Det jeg leier er en del av et setertun, nå er nabohuset befolket. Jeg kjenner litt at roen jeg har hatt blir forstyrra av mennesker. I tillegg så har jeg hatt min ukentlige telfonsamtale med psykologen som er alt for klok. Men OK hun er flink, noen ganger for flink, og noen ganger synes jeg/vi at hun er en kjempestor dust. Jeg synes det er vanskelig og forklare for henne at jeg kan godt være enig med henne, men det hjelper ikke meg når andre i meg er så UENIGE, eller er så redde for henne at de ikke tør og si et ord. Den sinte vil jo overhodet ikke at vi snakker med henne, hun gjør sitt for og unnslippe timene eller telefonsamtalene. Så er det den som gjerne vi snakke, men som ikke får lov, jeg skulle ønske at alle forsvant, men jo mer jeg prøver på det jo sterkere blir de. Jeg tror hun vet at jeg har flere deler, men jeg tror ikke hun forholder seg ikke til de. Jeg sier tror fordi jeg vet ikke helt, noen ganger forsvinner jeg eller hører en annen del snakke, men jeg vet ikke om hun hører den stemmen. Det og hele tiden være den fornuftige er ikke lett. Det og motsi de andre fører ofte til trøbbel på en eller annen måte. Det og være her er hvertfall bra, det er ingen av delene som har noe i mot det, selv om noen synes det var skummelt og ekkelt at det kom folk i nabohuset. Nei jeg får gi meg for nå, det blir sikkert dyrt og bruke tlf som modem

En grå dag

I dag har det vært en grå dag, skyene henger lavt i fjellet. Jeg er visst litt grå og usynlig i dag jeg også. Har hatt en del smerter i brystet i dag, vet ikke helt hva det er. Det er på venstre side, og føltes ut som skikkelige hugg. Det var sikkert bare muskulært, og ikke noe mer alvorlig. Jeg er vel ikke så heldig at jeg dør av hjerteinfarkt, og det er sikkert mye mer smertefullt enn det jeg har hatt i dag. Følt meg litt sår og sliten i dag, men det har kanskje noe med været å gjøre.

Kuer

Nå er kuene kommet til seters, ikke denne setra, men nabosetra. Jeg skulle ut på en liten ridetur, den ble kort for og si det mildt. Jeg er nemlig litt redd for kuer, og når jeg ble omringet av en flokk nysgjerrige kuer valgte jeg og snu. Hesten min derimot synes visst ikke at de var skumle, det var nok bare jeg som synes de var skumle. Kuene fulgte oss hjem til vår seter, jeg synes det var skummelt også, men det gikk nå bra. Hesten snuste nå på en liten kvige og det gikk bra, ikke noe tull verken fra kua eller hesten min. Jeg må venne meg til de disse kuene, de er vel lettere å forholde til enn mennesker.

Tanker

Jeg sitter her på denne lille setra, og tankene flyr. Jeg har ikke lyst til å vende tilbake til verden. Her oppe er jeg i min egen lille verden, jeg klarer å være mer her og nå, eller? Ja jeg tror det, hadde jeg våknet med den følelsen hjemme som jeg gjorde i dag, så hadde jeg vel gjemt meg i "rommet" mitt resten av dagen. I dag så kom jeg meg til slutt ut, jeg fikk gjort litt, pluss tatt en ridetur Tja jeg vet ikke, jeg har det bra i min lille boble her på fjellet. Jeg savner i grunnen ikke mennesker, jeg trives alene. Jeg har kun P1 på radioen, og jeg må si jeg har blitt positivt overasket over den kanalen. Nå er det direkte fra fotball, og det er greit og ha på som bakgrunnstøy. Om en uke så får jeg besøk, og ja jeg gleder meg litt, men samtidig så er det ikke nødvendig med besøk. Jeg tror jeg kunne blitt en eremitt uten problemer. Jeg har hvertfall 7 uker igjen, så jeg får prøve og la være og tenke så mye på at jeg må tilbake. Heldigvis er psykologen på ferie når jeg kommer tilbake, så jeg slipper og forholde meg til henne når jeg kommer tilbake. Jeg synes litt synd på psykologen min, jeg bare klager og synes hun er en dust, og hvertfall hver gang hun treffer såre punkter og det gjør hun desverre alt for ofte. Hun er rett og slett litt for flink for både meg og delene mine. Det som er bra med å være her er at det er litt mer stille på innsiden enn det ville vært hjemme. Det har kanskje noe med at jeg nesten ikke møter mennesker som "ser" meg. Her oppe er jeg bare den "gale" damen med elektrisk sykkel som har leid setra for hele sommeren. Jeg tror de fleste synes det er litt spesielt, men de er stolte av området sitt, og glade for sånne merkelige turister som meg. Det kommer naboer på hytta ved siden av, jeg satser på at det er stille og rolige folk, med lavt alkoholforbruk. Jeg kan godt ta en drink, eller et glass vin når jeg er i god psykisk form. I dårlige perioder er jeg avholdsmenneske. Det er et valg jeg har tatt fordi jeg tror at det er en skummel vei og gå og døyve problemer med alkohol, dog kan jeg faktisk skjønne at noen gjør det for å slippe unna en stakkars stund. Det er dog et utrykk som sier at problemene kan svømme, og det er vel noe i det. Jeg har probler nok om jeg ikke skal lage meg et alkoholproblem også. Jeg prøver stadig å laste opp bilder, men ser ikke ut som jeg får det til vil telefonen som modem.

Endelig en skikkelig dusj

Denne uka har Brimi setra åpent og jeg fikk endelig en etterlengtet dusj inne. Jeg har jo en slik 10 liters dusj til bruk ute, men det er ikke det samme som å dusje inne. Været er litt så som så men her om dagen kom det en rein rett på utsiden i tåkehavet Nå sitter jeg faktisk ved datan på hytta. Jeg har klart å bruke telefonen som modem, men vet ikke om jeg får det til flere ganger, så jeg får bare sitte og kose meg med å skrive nå. Jeg prøver og få lastet opp et bilde, men ser ut som det ikke går. Det ser ut som de har endret på måten en får lastet opp bilder.Jeg får sjekke ut om det er nettleseren, eller om det er bloggen som har endret måten å laste opp bilder, men i dag blir det ingen bilder.

Test

Jeg prøver og teste ut om jeg får laste inn bilder,men det ser dårlig ut

Frustert

I dag er jeg ganske frustrert over meg selv og psykologen. I går fikk jeg post og der lå det et brev fra nav. Når psykologen klarer og si at det ikke dreier seg om meg men om retningslinjer nav har,ja da blir jeg frustrert. Jeg er glad jeg skal være her noen uker til,jeg føler ikke noe for og dra tilbake til den virkelige verden. Jeg undres hvordan det vil bliph komme tilbake. Psykologen ringte akkurat nå og hun har snakket med det lokale nav. Det viser seg at de har støttet søknaden min,men de som har behandlet den har ikke hørt på dem. Nå får jeg bare vente og og se hva som skjer. Det blir ingen bilder denne gangen rett og slett fordi denne tlf har jeg ikke brukt mens jeg har vært her.

Fredag i dag, og nå sitter jeg på fjellet med pc har ikke orket eller giddet og dra ned noen sted.
Etter mandagens samtale med psykologen så havnet jeg igjen i rommet. Jeg liker ikke at jeg er så skjør at jeg ikke tåler en samtale med henne på tlf.
Ja, nå er det fredag og jeg har både ridd og gått i fjellet i dag. Nå sitter jeg med neglesprett og lurer på hvor lenge jeg orker og sitte her.

Det har kommet sauer i fjellet, og gjett hvor de går. De går selvfølgelig inn til hesten min som har saltstein og den er populær også blant sauer.
Lillebror synes sauer er noen skumle dyr og vil helst ikke gå forbi de.
Foruten "dumme" psykologer som ødelegger 1 til 2 dager for meg så går det bra i fjellheimen.

I dag har jeg tatt turen til Vågåmo, bestilte en taxi, det er for langt og sykle.Har fått kjøpt imn en del nye bøker pluss litt garn.
Jeg har det fortsatt ganske greit, selv om det ble og kanskje fortsatt er litt kaos etter samtalen med psykologen.
Vi har ringeavtale 1 gang pr uke nå som hun er tilbake fra sykemeldingen. Alle i meg er ikke så glad for den avtalen, så endte en del timer i "rommet" etter samtalen på mandag.
Hesten har fått besøk av en flokk sauer, heldigvis ser det ikke ut som han har noe i mot det. Lillebror synes de er spennende når de begynner og løpe, så han er i bånd.
I går fikk jeg en trist beskjed, hesten jeg virkelig lærte å ri på ble avlivet i forrige uke, i tillegg så er avkommet hennes på Bjerke hestesykehus pga forfangenhet.
Nå bare kyrsser jeg fingrene for at det går bra med henne.

Noen bilder må det vel bli denne gangen også, disse er fra turen til sylvi tjern. Det ligger på over 1400 meter og var fortsatt islagt når jeg var der for en uke siden Dette bildet er fra sylvielva, som dere ser er det fortsatt mye snø og is

Jeg har det fortsatt bra i fjellheimen, akkurat nå sitter jeg ute  et lite stykke unna hytta. det blir ikke lange innlegget, og det blir bare et bilde, slik så det ut når jeg våknet på onsdag. så været har variert, men sånn er det å være i fjellet.

Ja så er jeg en liten tur på Brimi igjen. Varmen har forsvunet og det er mer slik vær jeg forventet.
Jeg har det fortsatt bra, har fått en slags rutine på dagene.
Det skjer ikke så mye,, det er fortsatt forholdsvis rolig på innsiden(ber om at det vil vare)
Her er det noen nye bilder

Bilde av Lillebror på beite til Billi

Noen reinsdyr som beita i nærheten

Bilde av en blomst som jeg så på en tur, utrolig at det finnes så mye planter av forskjellige slag i fjellet

Dette er hva jeg ser når jeg drikker morgenkaffen

Ok jeg prøvde og lime inn det jeg hadde skrevet de siste dagene, men de fikk jeg ikke til. Akkurat nå sitter jeg på Brimi fjellstue og drikker kaffe.
Jeg har det bra og koser meg i fjellheimen.

Netttilgang er det dårlig med på setra, så blir ikke så ofte oppdateringer fra denne kanten. Jeg skal prøve og få gjort det en gang i uka sånn ca.
Jeg merker at jeg er roligere og at det er stillere på innsiden, og det er godt.
For første gang på mange år så går jeg turer uten og stenge verden ute med musikk.Jeg tror ikke jeg har hatt på meg høretelefonene en gang siden jeg kom opp til setra på tirsdag.
Noen rideturer har det også blitt, den første var litt spesiell siden hesten var på et helt nytt sted, han har vel aldri hatt så bra skritt som han hadde den dagen.
I går tok vi en lten ridetur opp i fjellet og han gikk som bare det. Det er nok rart for hesten og stå alene, men ser ut som også han har falt til ro.

På torsdagen syklet jeg en tur til Randsverk, det var lengre enn jeg trodde, og jeg gjorde turen lengre ved og sykle feil, men batteriet på sykkelen holdt med et lite nødskrik.
Jeg kommer nok ikke til og sykle ned til bygda, for det første er det lengre enn jeg trodde dit, og kjedelig hvis batteriet går tomt midt i de bratteste bakkene.
Ellers så er det rart og se hvor fort snøen smelter, en ser det nesten fra time til time.
Jeg får avslutte nå og prøve og finne ut hvordan jeg limer inn fra word en annen gang, denne gangen gikk det ikke, og det er for fint vær til og sitte inne og holde på med data.

Avreisen blir tirsdag

Endelig er været på min side. Det blir avreise på tirsdag, noen på innsiden vil ikke helt tro på det før vi er der oppe, men det skjønner jeg.
Jeg har sviktet "de" så mange ganger så hvorfor i all verden skal de tro på meg nå.
Jeg klarer vel ikke helt og tro på det før jeg er der oppe, og det føles ut som en evighet til tirsdag.
Dagen i morgen vil vel bestå av pakking, rydding og vasking.