torsdag 30. mai 2013

Klarte og holde ut

I morgen er det endelig avreise og jeg har klart og holde ut helvetesmåneden.
Den første uka der oppe kommer jeg nok til å gjøre meg kjent med husets lyder osv og forhåpentligvis få skuldrene ned noen hakk.
I dag har jeg en del jeg må få ferdig, men jeg tror jeg er sånn noenlunde i rute.

onsdag 29. mai 2013

Fornøyd med gårsdagen

Gårsdagen ble OK, jeg fikk klipt meg noe som trengtes når jeg bare klipper meg 1 gang i året.
I går fikk jeg også vært med en på felleskjøpet og kjøpt inn det siste jeg trenger til hesten min, beiteblokk og flis.
De jeg skal leie av i sommer ringte og lurte på når jeg kom, så nå vet jeg at jeg skal på kaffebesøk og bli "gransket".
Neida det er vel vanlig nabo-høflighet og invitere nye naboer på kaffe.
Jeg fikk også spurt om jeg måtte ri på hovedveien for å komme meg inn i skogen, og svaret var nei.
Det er i grunnen deilig å vite i og med at hesten min ikke er 100% trafikksikker på store kjøretøy.
At det flyr helikopter over hodet på han med menneske dinglende under, nei det bryr han seg ikke om.
Jeg fikk også tatt en liten ridetur i går, jeg hadde vel regna med at hesten ville være ganske stressa siden jeg ikke hadde ridd på en uke, men nei han gikk som en liten konge.
I morgen har jeg fått en til å ri han for meg slik at jeg ikke skal få så dårlig samvittighet for å la han stå så mange dager på rad.
Nå er det bare noen få dager igjen til avreise og jeg ser virkelig fram til å komme meg litt bort.

tirsdag 28. mai 2013

Enden av pakketunnelen

Jeg begynner å se en ende på pakketunnelen, og det er hvertfall bra. Nå er er det bare å ta seg sammen og få vasket leiligheten før jeg drar.
I dag skal jeg ta årets hårklipp, det er bare noe jeg gjør en gang i året.
Jeg liker ikke at noen tar i håret mitt, jeg vet ikke om jeg er hårsår eller om det er noe annet, men håret må klippes.
Jeg var på besøk på lørdag og hadde det hyggelig, men ja det er alltid et men.
Det går greit så lenge jeg tar meg sammen, passer på hva jeg sier osv, men det koster så utrolig mye krefter og ha på maska.
Nå blir det hvertfall noen uker uten "krav"
Det blir en litt rar sommer også, for det er første sommeren uten noen dager sammen med hun som var min beste venninne.
Det vennskapet gikk tapt i høst når alt skjedde på en gang, og nå lar det seg nok ikke reparere igjen, det har gått for lang tid.
Kroppen prøver desperat og si i fra om dagen,"vi" har det ikke bra, psoriasisen blomstrer, leddene verker, nakken og skuldrene er et kapittel for seg seg selv.
Nå er jeg heldigvis i den situasjonen at det er svært få som spør om hvordan jeg har det.
Om noen dager så kan jeg kanskje senke skuldrene litt

lørdag 25. mai 2013

Kan ikke huske sist

Jeg kan ikke huske sist jeg våknet av en hyggelig drøm, men i dag gjorde jeg det.
Det gjorde virkelig en stor forskjell på dagen, det gjør det også lettere å legge seg i kveld/natt.
Det har ikke blitt noe pakking i dag, men har jo noen dager igjen.
Hvis skuldre og nakke tillater det så blir det en liten ridetur i morgen.

fredag 24. mai 2013

Lister

Det er vel det jeg bruker akkurat nå.
Pakkelister, for jeg har endelig klart å begynne pakkingen, litt tidlig kanskje, men greit med alt som er gjort.
Jeg har også fått ordnet med resepter både til meg og hesten.
Hesten bør få ormekur får vi drar.
De siste dagen har jeg ikke ridd, pga lite energi, men i dag tok jeg han hvertfall ut for at han skulle få gresse litt.
Det er så tydelig at han har begynt å skjønne rutinene mine. Han er vant til å få gulerot og eple hver gang han har vært på utsiden av porten.
Nå har han begynt å vente på at jeg gjør meg ferdig med å rydde vekk stellkassa osv, han vet at han alltid får.
Noen vil nok si at det er å skjemme han bort, men det gjør jeg med god samvittighet.
Hvis han skulle skade seg på tur så vet jeg nå at han vil vente på godisen sin får han går ut, det vil si at jeg får mulighet til å sjekke over eventuelle skader får han går ut til kompisene sine.
Jeg må også innrømmer at jeg synes det er koselig at han stikker hodet inn i salrommet for å sjekke hvorfor det tar såååååååå lang tid før godbitene kommer.
Her ser han med misunnelse på brødskiva til barnebarnet mitt

Dette hva var jeg trengte

Jeg trengte en behandler som ikke var redd for mine reaksjoner(mine reaksjoner går kun ut over meg selv)
Jeg trengte et trygt pauserom hvor det var mennesker jeg var trygge på både for å komme meg til hektene og for å være trygg når det stormet som verst, men det stedet finnes ikke.
Jeg var villig til å ta kampen, selv om jeg visste det ville bli tøft, men jeg klarer det ikke alene.
Jeg vet/visste at den kampen ville koste blod, tårer, frustrasjon fortvilelse, men,jeg var villig til å forsøke, men de turte ikke pga mine kraftige reaksjoner som var/er vonde å stå i
Nå verken tror jeg eller orker å prøve på nytt
Dette har jeg bedt om siden 2010
Noen vil tenke hva med DPS, Dps her nede krever at du har kontroll på selvskading, spising, soving osv.
Du skal egentlig være ganske stabil for å komme inn på DPS
Disse tingene skulle også være på plass hvis du skulle få plass på traume-avdelingen på Modum.
Med andre ord så skal du ha kommet veldig langt i din behandling for å kunne få hjelp
Jeg har ikke selvskadet utvendig på 1.5 år, trusselen er der for jeg skal holde kjeft, for jeg skal ikke si noe som viser at den sinte heller ikke var sterk nok til å overmanne en stor voksen mann alene
Hun mener jo at det er min skyld siden jeg og den redde gjemte oss i oss selv og det er derfor hun straffer den redde
Siden jeg nå ikke går til noen psykolog som ikke kunne tilby noe annet en distraksjon har vi kommet til en enighet om hva som skal skje, så har jeg ingen nye sår som synes eller trenger behandling
Men jeg fikk heller aldri den hjelpen jeg trengte for å kunne leve et OK liv.
Det jeg fikk var brannslokking og de sjekket ikke en gang om det fortsatt var glør som kunne blusse opp igjen.
De åpnet opp noen sår, men satte kun på plaster, men de glemte å rense sårene, så bakteriene kom tilbake og ødelegger meg sakte men sikkert

torsdag 23. mai 2013

Det og miste håpet

Jeg sjekker yr og alle andre værmeldinger, flom og nedbør, er det det som skal stoppe turen min i år?
Nå er det ennå en drøy uke til jeg skal reise, men allikevel så ligger tanken der.
Jeg bare håper det tørker opp og vannet trekker seg tilbake innen den 31/5 slik at det er trygt å kjøre.
Energinivået er lavt, livslysten likeså, for hva er vitsen.
Jeg tar meg sammen og tar meg sammen litt til, undres hvor lenge jeg klarer det?
Det er mange tanker som svirrer rundt i topplokket, og jeg innser at jeg både er alene og ensom, men alene har jeg jo alltid vært.
Jo det er nok noen som bryr seg, men jeg tror faktisk ikke det vil bli så stort savn den dagen jeg forsvinner.
Jeg tror vel faktisk det vil bli en lettelse for de få som er rundt meg, det er nok noen som vil motsi meg på det punktet, men sannheten er at jeg har så liten kontakt med andre mennesker at noen vil nok ikke tro det.
Det er kanskje et valg jeg har tatt, for når jeg er i dårlig form så gjemmer jeg meg, og de siste årene har jeg klart å gjøre meg usynlig
De siste dagene har ikke vært noe gode, de har vel vært verre enn ellers, det blir ofte det når jeg tar meg sammen, så kommer ofte smellen.
Men det går greit nok, hvis noen spør så gleder jeg meg til å dra til fjells,og det er forsåvidt sant, men det er en følelse med bismak.
Jeg kommer jo tilbake til akkurat det samme og innerst inne vil jeg ikke det og dypt inni meg vet jeg også hva jeg kommer til å gjøre når jeg kommer hjem.
Jeg innser at jeg har mistet håpet og det er vondt, men samtidig så er det helt OK.


tirsdag 21. mai 2013

Mareritt=dårlig dag

I natt hadde jeg mareritt, noe flashbacks fra fortiden og noe uvirkelig.
Det var med en gul pytonslange som tvinnet seg rundt halsen og brystet mitt.
Det handlet om sykehusopphold hvor jeg ble sendt til avdeling til avdeling, men det var ingen som ville eller kunne hjelpe meg.
Det var inn og ut av heiser som gikk feil vei, skulle jeg opp så gikk heisen ned og motsatt.
Jeg var gjennomsliten og svett når jeg våknet og dagen har stort sett gått til å ligge under pleddet på sofaen.
Drømmen er vel en slags bearbeiding på at den hjelpen jeg trenger kan jeg ikke få.
Det gjør vondt og kjenne på den følelsen at en er så lite verdt, og jeg gjør mitt for å distrahere meg bort fra det.
I pinsen har jeg virkelig prøvd å distrahere meg, men jeg blir så utrolig sliten og da trenger jeg noen dager/uker uten menneskekontakt.
Jeg vet ikke helt om distraksjon er til det beste bestandig, eller jeg er ganske sikker på at det ikke er til det beste hele tiden.
Det eneste fornuftige jeg har fått i dag gjort var å ordne med bremsene på sykkelen min, det er jo greit med bremser som virker når jeg skal til fjells.
Det nærmer seg avreise og sannsynligheten for at jeg skal klare og komme meg avgårde er litt større, men jeg vet også at jeg kommer til å være ganske så utslitt de første ukene.

søndag 19. mai 2013

Arr, (ingen bilder)

Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle dette innlegget men det kommer vel etterhvert som jeg skriver.
Nå er snart alle de røde dagene over og jeg har kommet meg gjennom de og det er mye takket være hesten min.
Jeg driver visst med eksponeringsterapi, eller sosial trening eller kall det hva du vil og igjen er det hesten sin fortjeneste.
Akkurat det siste vet jeg ikke om jeg er så fornøyd med for jeg kjenner jeg blir utrolig sliten etterpå.
17 mai og hele pinsen til nå har jeg vært på rideturer med "fremmede" folk fra stallen.
Jeg vet jo hvem de er og sier hei og sånne ting når jeg møter de, men jeg har aldri ridd sammen med de før nå.
Det er hyggelige mennesker, men med min usikkerhet og dårlige selvtillit så blir jeg totalt utmatta av å ta meg sammen og virke sånn noenlunde "normal"
Siden det har vært skikkelig varmt så valgte jeg å ri i korterma. Jeg vet med hodet mitt at den høyre armen er arrete og fæl, men det betyr ikke noe for meg, for den armen tilhører på en måte ikke min kropp.
Det hender jeg kan være bevisst på det og i spesielle anledninger så tar jeg på meg langerma for å skåne blant annet barna mine for kommentarer fra andre. Barna mine har sett armen og så det er ikke å skjule arrene for de.
Jeg har aldri fått kommentarer fra andre uten om en sykepleier som jobba på avdelingen jeg var innlagt på.
Hun spurte meg om jeg virkelig skulle gå i korterma jeg skjønte ingenting for jeg hadde ingen nye sår så det var ikke noen sting eller plaster som var synlig.
Denne sykepleieren mente tydelig at jeg skulle skjule arrene med å gå i langerma, jeg husker jeg bare så på henne og gikk i korterma.
Det med selvpåførte sår og arr er en merkelig ting egentlig, noen tar bilder av både sår og arr og har et forhold til selvskadingen, mens andre igjen vil skjule både sår og arr.
Hvis jeg har nye sår så skjuler jeg de, mest fordi jeg ikke vil forholde meg til det og fordi den armen er ikke en del av meg.
Det er noen ganger jeg virkelig føler meg splittet på midten, høyredelen=den "redde" og ventredelen=den "sinte"
Det merkelige oppi dette her er at jeg faktisk er høyrehendt, jeg skriver med høyre osv, men det er høyrearmen som har fått gjennomgå, det er visst på den jeg har flest arr.

fredag 17. mai 2013

Kom meg gjennom dagen

Jeg kom meg gjennom denne dagen også, og jeg er glad den er over.
Hesten ble redningen, det ble en liten ridetur og det er vel det jeg har vært ute i dag. Rideturen ble bra den selv om hestene skvatt av noen ender som holdt til i bekken. Det er ganske merkelig at så store dyr kan skvette av noe så lite, men det kan de altså, ender er hestespisende monstre som bor i bekker.
Flaggene derimot de brydde ikke hestene seg om, ei heller torden, haglebyger, regnbyger osv det er helt normalt.
Det er noen ganger jeg ikke skjønner hvorfor hester skvetter, men de er jo fluktdyr
Nå er det faktisk 14 dager til jeg er på fjellet, og jeg ser fram til å komme meg oppover.
Der kan jeg være den sære "bydama" som drar til fjells og bor alene i 3 måneder med 2 hester.
Nå er jeg ikke akkurat bydame da, jeg leier en sokkelleilighet på samme gården som hesten min står på, og er sjelden eller aldri i storbyen.

torsdag 16. mai 2013

Prøver og ikke tenke

Jeg prøver og ikke tenke på morgendagen, jeg har ingen planer som innebærer noen form for feiring.
I morgen har jeg planer om å ri en liten tur sammen med en annen på stallen, og det er alt jeg skal.
Det blir ingen kaker, god mat eller alt det som hører med den dagen, for det hører ikke med til min dag.
Målet mitt for morgendagen er å få ridd en tur, eller så har jeg tenkt å la det være en helt vanlig fredag.
Det er ikke så morsomt om dagen, for den sinte er ikke noe hyggelig, i går oppdaget jeg at hun hadde vært med å skrive litt i en mail og jeg oppdaget det ikke før jeg hadde sendt den, beklager til den som fikk mailen.
Jeg vet at du faktisk ønsker meg bare alt godt og så får du en sånn mail.
Den "sinte" vil ikke at jeg skal prøve på nytt en gang til og den "redde" har også gitt opp
Jeg føler at jeg har gjort det jeg kan for å få hjelp, og nå har jeg kommet til den erkjennelsen at det finnes ikke hjelp for meg.
Ja det er sårt og vondt og på en måte gi opp seg selv og det er sikkert mange som mener noe om akkurat det ute i den store cyberverden.
Det er 14 dager til jeg reiser og jeg tror at jeg skal klare å komme meg avgårde hvis jeg bare stenger ute alt som har med følelser og sånt.


Hva gjorde de med deg
Jeg så deg forleden dag, det var lenge siden øynene våre møttes.
De sier at øynene er sjelens speil.
Hva har sjelen din sett, siden øynene dine er så redde?
Hva gjorde de med deg lille venn?
Hva har sjelen din sett, siden øynene dine er så triste?
Hva gjorde deg så trist lille venn?
Hva har sjelen din følt, siden følelsene dine er så såre?
Hva gjorde de med deg lille venn

Skrevet av Løvetann 

Jeg har innsett at det er ingen som tør eller vil vite, og det verste er at jeg skjønner de, for jeg ville heller ikke vite, og jeg vet fortsatt ikke alt, og håper aldri jeg får vite det.

tirsdag 14. mai 2013

Ikke så mye å skrive om

Det er ikke så mye å skrive om, jeg distraherer meg, gud hvor jeg hater det ordet nå.
Men det er det jeg prøver på, jeg har vært i Sverige og fått handlet inn den siste kartongen med røyk
Jeg har fått ordnet med hestehenger så alt som skal til  for at jeg skal komme på fjellet er i orden.
Hesten min er vel den som får meg ut av døra, jeg både rir og går turer med den, men det er dager hvor jeg bare ligger under dyna uten å få til noe.
Jeg prøver å ikke tenke, men det vil også si at jeg ikke er tilstede i meg selv, men det er jeg bare nødt til akkurat nå.

søndag 12. mai 2013

Når kroppen sier i fra

Jeg er i grunnen ikke flink til å si i fra at ting er tøft, mitt standardsvar er det går greit.
Når det gjelder kroppen så sier den fra på mange måter, den sier i fra med smerter, nye utbrudd av psoriasis, muskelkramper osv.
Nå er ikke jeg så veldig flink til å høre på kroppen, for å være helt ærlig så skulle jeg ønske at jeg ikke hadde kropp.
Når kroppen min prøver og si i fra så velger jeg og ikke ta hensyn til det. Jeg prøver og distrahere det bort, og stort sett går det greit.
Det er nok ikke lurt å gjøre det på den måten, men for meg så var det nødvendig og dessverre er det fortsatt nødvendig.

fredag 10. mai 2013

Gårsdagen

I går var en av de dagene,hvor det eneste fornuftige jeg gjorde var å sjekke om utegangshestene hadde vann.
I går var en sånn dag hvor angsten nesten rev meg i stykker og det eneste jeg kunne var å gjemme meg under dyna.
Det var selvfølgelig en rød dag, selv om den helligdagen ikke er av de verste.
Den jeg gruer meg mest til når det gjelder maidagene er den store familiedagen, men jeg kommer meg gjennom den på en eller annen måte, det gjelder bare å bite tenna sammen.
Jeg har i grunnen alltid vært "flink" til det å bite tenna sammen, jeg har bitt de så hardt sammen at jeg har muskelknuter i kjeven.
Det er ikke bare der jeg har muskelknuter men de begynner i kjeven og så er det vel knuter der hvor det går an å få muskelknuter.
Fastlegen min sa en gang at jeg var spent som en stålfjær, og det har han sikkert rett i.
Jeg prøver å sette meg et mål for dagen og i går var det å komme seg gjennom dagen på en eller annen måte uten sår eller andre ting, og det gikk, så jeg får være fornøyd.
I dag er målet å ri litt på banen, og jeg håper jeg får det til på en eller annen måte for jeg vet hvertfall at hesten min gir meg en liten pause i kaoset.
Jeg er hvertfall en dag nærmere avreise i dag er det 21 dager til jeg reiser.

torsdag 9. mai 2013

"Hodet over vannet"

Jeg prøver å holde hodet over vannet, selv om jeg til tider føler at jeg drukner.
I går betalte jeg resten av ferien, selv om jeg hadde tilbud om og betale månedsleie.
Det er en ting som gjør det litt mer sannsynlig at jeg kommer meg avgårde.
Jeg skrev i fjor at det å reise bort var en flukt og det er det i år også.
Noe er anderledes, jeg slipper og gå å vente på et brev, jeg slipper og gå å være redd for hva NAV kan finne på, så sånn sett så er det jo "bedre".
Det er heldigvis noe færre ytre ting som kan ødelegge turen, så det er jo bra
Akkurat nå sitter jeg og hører på Tre små kinesere dørstokkmila  http://www.youtube.com/watch?v=-wqkwhhKZow
Jeg tror vel ikke at jeg kommer til å gå den mila der igjen, for den har jeg gått noen ganger.
Det går greit, men jeg lurer på hvordan det er å føle seg "levende" som Morten Abel synger i akkurat den sangen i "Hodet over vannet"



tirsdag 7. mai 2013

Kronisk suicidal eller kronisk overlevende?

Det og gi opp seg selv er faktisk ikke noe en gjør så lett, allikevel føles det ut som det er det jeg er i ferd med å gjøre
Ikke noe flere brev og skrive, selv om tanken har vært å skrive til pasientombudet, men en vet jo at klager på psykisk uhelse sjelden eller aldri blir hørt.
Hva er vitsen med å klage hvis en ikke blir hørt, og akkurat nå så har jeg ikke noen reelt klagegrunnlag på han som var min psykolog.
Psykologen ringte i ettermiddag og vi avsluttet.
Det han kunne hjelpe meg med var ikke det jeg trengte og dermed er det ikke noe grunnlag for klage.
Jeg føler at jeg har prøvd, nesten alt, tryglet, kranglet, argumentert osv, osv.
Det jeg ikke har gjort er å gråte eller true med suicid, selv om en av diagnosene visstnok er  alvorlig kronisk suicidalitet.
Jeg pleide å si at det var totalt motsatt, jeg var kronisk overlevende og som jeg har skrevet så mange ganger før det er forskjell på å overleve og leve.
Problemet er bare at innenfor psykiatrien så klarer de ikke å se den forskjellen, men den er faktisk enorm stor.
Når man hele tiden prøver å overleve så står en på en måte litt i døden, fordi døden alltid er der som et alternativ, døden er ikke et alternativ når du lever og har det noenlunde bra.
Jeg har til tider vært veldig god på dette med å overleve, men det har vært en tøff  jobb, som jeg for det meste har stått i alene.
Det og leve har jeg ikke vært like god på, fordi fortiden alltid innhenter meg med sine mareritt, og det vil si at jeg lever mer i fortiden enn i nåtid.
Jeg ville gjerne leve, men for å klare det så trengte jeg hjelp til å håndtere fortiden min,håndtere de andre på innsiden som aldri ble hørt.
For å kunne klare den biten så trengte jeg et sikkerhetsnett, problemet var at det sikkerhetsnettet hadde råtnet opp i rigide regler og en overlege som bruker samme argument som hun brukte for 3 år siden, og det uten å prate med meg.
Så er man kronisk suicidal eller er man kronisk overlevende?
Jeg håper at jeg klarer å skyve bort dette på samme måte som jeg klarte å skyve bort barndommen og ungdomstiden min.
Det jeg ikke har prøvd er å flytte til et annet sted i landet hvor de har gode behandlingtilbud for mennesker med komplekse traumer.
Det hadde kanskje vært en ide hvis jeg hadde visst hvor det fantes gode tilbud.
Hvis noen vet om noen sted i landet hvor det finnes gode tilbud så gi meg gjerne beskjed for det er antageligvis min siste og eneste sjanse til å lære å leve, og jeg er villig til å flytte på meg.
Jeg håper at dette blir mitt siste utblåsing om et system som jeg føler har sviktet så totalt.

23 dager igjen til avreise til fjellet og jeg klorer meg fortsatt fast.

Jeg gir opp psykisk helsevesen

Hvor mye er det forventet at man skal prøve.
Siden 2009/2010 har jeg kommet med konkrete forslag i forhold til min egen behandling.
Tilbakemeldingene har vært dette er flott osv, men hva har skjedd absolutt ingenting.
Enten var jeg for syk eller krevende, eller som nå født på feil dato.
Jeg har skrevet til direktøren for divisjon psykisk uhelse.
Jeg har skrevet en tilbakemelding eller en evaluering av den siste timen jeg hadde med han som liksom skulle være min psykolog.
Ja jeg stilte noen krav i det brevet også, eller krav var det kanskje ikke. Det var vel mest et spørsmål hvis han ikke kunne hjelpe meg med annet enn distraksjon og han visste om noen andre som kunne og som turte og stå i det.
Jeg er nemlig ganske god på distraksjon hvis ikke så hadde jeg ikke sittet her akkurat nå.
Han ringte i ettermiddag, og svaret overasket meg ikke, det han kunne hjelpe meg med var distraksjon og stabilisering og eventuelt  en psykiatrisk sykepleier fra kommunen.
Jeg takket takk men NEI TAKK, for det er ikke det jeg trenger.
Jeg aner ikke hvor godt han har lest brevet, for han svarte aldri på spørsmålet mitt om hvis ikke han kunne hjelpe meg med noe annet om han visste om noen som kunne.
Jeg tviler ikke på at han hadde gode hensikter og alt det der, men jeg trengte noe mer enn gode hensikter.
Det noe mer finnes ikke og jeg orker ikke lenger å lete for å finne det, eller kjempe for å få det.

Nå er det 24 dager igjen til jeg forhåpentligvis kommer meg til fjells, jeg håper jeg klarer å klore meg fast de dagene.
Dagens lille gode nyhet er at jeg har fått en selskaps-hest til min egen hest.

mandag 6. mai 2013

Hvem faen tror jeg at jeg er

Hvem faen tror jeg at jeg er?
Nei det er ingen som har sagt det til meg, men det føles slik.
På fredagen motet jeg meg opp og syklet ned og leverte et brev til han som liksom er min psykolog.
Hun som tok i mot brevet skulle sørge for at han fikk det den dagen
I det brevet forklarer jeg hvordan jeg opplevde siste timen jeg hadde med han, pluss litt annet.
På slutten av brevet så ber jeg han om å ringe meg når han har lest det og tenkt over hva som står der.
Jeg skriver at jeg ønsker og vet at jeg trenger hjelp, men at jeg trenger noe annet enn bare distraksjon.
Jeg tror jeg kan veldig mye mer om distraksjon enn det han noen gang vil kunne eller trenge, akkurat det skriver jeg ikke.
Brevet leverte jeg før klokka 09:00 på fredag, at han ikke rinte meg på fredag kan jeg vel faktisk skjønne,for jeg er jo så frekk at jeg ber han tenke over hva som faktisk står der.
Jeg hadde vel trodd at han kom til å ringe meg i dag, men nei sånne pasienter de kan fint vente, for hvem faen tror hun at hun er som mener at hun trenger noe mer enn distraksjon.

søndag 5. mai 2013

Hva et dyr kan gjøre for mennesker med psykiske lidelser

De som leser denne bloggen har sikkert fått med seg at jeg har hest, og hva han gjør for meg er uvurderlig.
I helgen har han fått meg med ut på kurs/time.
Det er heldigvis enetimer og de koster flesk, men det gjør jaggu psykologtimer også.
Hun som holder timene holder til i Sverige, men kommer til Norge ca 1 gang i måneden.
Jeg aner ikke hvor høy utdannelse hun har i instruktørfaget, men det spiller ingen rolle, for hun klarer å lære fra seg.
Så denne helgen har jeg vært ute, sett folk, til og med pratet litt, og det hadde jeg ikke fått til uten hesten min
Hesten min får meg til å synes, selv om jeg har mest lyst til å være usynlig for andre mennesker.
Helgen har hvertfall gjort sannsynligheten for at jeg kommer meg til fjells den 31/5 er litt større enn den var før helgen

lørdag 4. mai 2013

Endelig et øyeblikk med lykke

Det har vært lenge siden jeg kunne skrive det, og hvem er det som gir meg det øyeblikket.
Det er jo selvfølgelig hesten min, vi var på kurs i dag.
Når jeg sto opp så hadde jeg overhodet ikke lyst, angsten reiv og slet i meg, og tankene om at jeg ikke fikk til noe var enorme, men jeg beit tenna sammen og møtte heldigvis opp.
Det er heldigvis en flink instruktør både for hester og ryttere.
I dag opplevde jeg at hesten min faktisk kan gå sakte skritt og ikke minst sakte tølt, både på volte og på firkantsporet.
At værgudene ikke var på vår side spilte ingen rolle, jeg fikk en liten følelse av mestring og akkurat det trengte jeg nå

Hvem vet best?


Jeg kommer til en skobutikk hvor de selger sko, problemet i denne skobutikken er at de har kun 2 størrelser
De har størrelse 38 og 45.5
Jeg som kunde spør pent om de ikke har sko i andre størrelser og får et bedrevitende blikk om at disse skoen i størrelse 38 passer alle damer.
Hm jeg prøver og påpeke at min sko størrelse er 39.5 og at jeg ikke passer inn i deres størrelser.
Du får bare prøve for vi vet at disse størrelsene passer til alle.
Jeg vet ikke hvor mange sko jeg prøver, men det blir en del, jeg tenker jo kanskje at størrelse 38 er litt forskjellige på forskjellige sko.
Uansett hvor mange sko jeg prøver så passer de ikke, jeg får de ikke på meg, så jeg spør pent igjen om de har andre størrelser, joda jeg kan få prøve 45.5.
Jeg prøver å forklare at jeg trenger 39.5 og at 45.5 blir for stort.
Sko selgeren kan jo se det problemet, men det er ikke noe han kan gjøre noe med for det er bestemt av ledelsen  at denne sko-kjeden skal det kun selges sko i størrelse 38 til damer og 45.5 til herrer.
Jeg prøver å spørre hva med oss som ikke har riktig sko størrelse, hvor skal vi få kjøpt sko.
Han trekker nonchalant på skuldrene og sier at det er ikke hans problem for siden det er flest mennesker med størrelse 38 og 45 så selger de jo sko med god fortjeneste.
Jeg prøver å spørre høflig om han vet om noen andre som selger sko i min størrelse, nei han trodde ikke det.
Han trodde de fleste hadde gått over til å selge kun de 2 størrelsene, fordi det ga best fortjeneste.
I det jeg får ut av døra så sier han at jeg kan jo gå til en som syr sko for hånd, men de skoene koster utrolig mye, så det har jeg ikke råd til
Jeg undres på hvor mange som hadde godtatt dette?
Veldig mange pasienter i psykiatrien opplever dette og godtar det fordi det er så vanskelig og kan bli veldig dyrt og få privat hjelp

Liten og redd


Liten og redd
Hvis du hadde sett meg
den gangen jeg satt i hjørnet
liten og redd
redd for de som skulle beskytte meg
Hadde du gjort noe da?

Hvis du hadde sett meg
den gangen jeg satt i sykehussengen
liten og redd
redd for de som skulle hjelpe meg
Hadde du gjort noe da?

Hvis du hadde sett meg
den gangen jeg satt i kjelleren
for noe galt jeg hadde gjort
men ikke visste hva var
liten og redd i mørket
Hadde du gjort noe da?

Hvis du hadde sett meg
den gangen i kjelleren
liten og redd
for en som sto meg nær
Hadde du gjort noe da?

Hvis du hadde sett meg
den kvelden jeg ringte
liten og redd
Hadde du hørt meg da?

Hvis du hadde sett meg
de nettene
liten og redd
Hadde du gjort noe da?

Hvis du hadde sett meg
den natta jeg tok min første overdose
liten og redd
Hadde du hjulpet meg da?

Hvis du hadde sett meg
de nettene jeg gikk gatelangs
liten og redd
Hadde du sett meg da?

Det var noen som så, men de gjorde ingenting
Det var noen som tok telefonen, men hun gjorde ingenting
Det var noen som pumpet meg, men de gjorde ingenting

Så jeg spør deg,, hvorfor skal jeg nå tro på at du ville ha hjulpet  meg?

For når minnene kommer
så blir jeg igjen
liten og redd
Med ingen tro på at noen vil hjelpe meg.

Dessverre så begynner jeg å miste håpet om å få den hjelpen jeg trenger, dette diktet skrev jeg i 2010/2011, og jeg har bedt om hjelp.
Jeg dro ned og leverte et brev til psykologen i dag, jeg var der tidlig før klokka ni.
På slutten av brevet så ber jeg om at han ringer meg etter han har lest og tenkt over det jeg skriver.
Han ringte ikke i dag, men det kan jo være at han leser og tenker, eller at han føler at jeg er en pain in the ass som ber noe jeg ikke kan få.
Nei jeg ber ikke om noe i det brevet, jeg bare forteller om min opplevelse av siste time, hvor han sier at det han kan hjelpe meg med er distraksjoner, og er det noe jeg kan så er det distraksjoner, problemet er at de er i ferd med å slite meg ut.
Håpet mitt er at jeg skal klare å komme meg til fjells, men selv det håpet begynner å bli tynnslitt.
For å være brutalt ærlig så er det livet mitt det handler om, men det er visst ikke så nøye i det psykiske helsevesenet, for der er det regler som er viktig og ikke menneskene.

fredag 3. mai 2013

Hvorfor spør de?

Det er et spørsmål jeg har stilt meg selv de siste årene, hvorfor spør dem hva de kan gjøre for meg, eller et annet populært spørsmål, hva trenger du nå?
I de første årene så trodde jeg at ingen kunne gjøre noe for meg for jeg ønsket bare å dø.
Men en dag for noen år siden etter å ha fått dette spørsmålet for ente gang, så svarte jeg fordi jeg trodde spørsmålet var alvorlig oppriktig ment.
Så jeg svarte mitt dumme naut at dette er hva jeg trenger og få å få dette til så må jeg ha dette i tillegg.
Er det virkelig mulig og være så naiv og dum som jeg var da, ja det er det.
Men jeg kjenner at det vokser en fortvilelse i meg når jeg hører det spørsmålet, hva kan jeg gjøre for deg, eller hva trenger du.
Jeg tror nok det er skummelt med pasienter som faktisk vet hva de trenger, og siden de vet det så er de vel ressurssterke så da trenger de det hvertfall ikke.
Svaret jeg fikk første gangen var at det var ikke plass, sannheten viste seg og være at jeg var for syk, og trengte mer enn de kunne gi, så svaret på det spørsmålet var at jeg fikk ingenting.

Igjen opplever jeg at det jeg sier jeg har behov for og trenger kan de ikke gi,og.denne gangen er det pga regler.
Dette får meg virkelig til å føle at jeg er totalt betydningsløs og ikke verdig deres hjelp

Den siste uka har vært så tøff at jeg begynner å bli usikker på om jeg kommer meg til fjells i sommer.
Jeg legger igjen et dikt jeg skrev for noen år siden, dessverre så er føles det akkurat sånn i dag, selv om jeg har fått et plaster


Et lite sekund trodde jeg at jeg ikke var alene
Men jeg tok feil, for jeg var og er alene
Et lite sekund trodde jeg at noen trodde på meg
Men jeg tok feil, det var ingen som trodde på meg
Et lite sekund trodde jeg at dette skulle gå bra
Men jeg tok feil
For et lite sekund er ikke nok.

onsdag 1. mai 2013

Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle gå så langt ned i kjelleren

Jeg regnet ikke med at jeg skulle gå så langt ned i kjelleren som jeg har gjort.
Akkurat nå så lurer jeg på om jeg kommer meg på fjellet.
Jeg håper jeg klarer å klore meg fast, men akkurat nå føles det ut som taket glipper.
Men jeg prøver å holde fast, det er bare det at jeg ikke helt vet hvordan jeg skal gjøre det denne gangen.
Jeg våkner opp om morgenen og har ikke lyst til å møte en ny dag, med kaos, gråt og bebreidelser fra innsiden.
Nei , nå skal jeg legge meg og håpe at dagen i morgen kanskje blir litt bedre.
Jeg vet at er det noe jeg kan så er det å ta meg sammen, og jeg er flink til det, men jeg føler at jeg har tatt meg sammen så mye at jeg er ikke sikker på om det er verdt det.

Mai

Mai-måned er ikke min favoritt for og si det mildt.
Det er mange røde dager som setter i gang mareritt på mareritt.
I tillegg så fyller jeg år også i denne måneden og det skaper også kaos og sårhet.
Jeg husker jeg ble spurt en gang hvorfor jeg ikke likte mai, svaret var enkelt og greit og kom uten nøling uteserveringen begynte.
Det gjorde den hvertfall når jeg var lita.
Det og være barnehjemsbarn og bo i samme lille by som dine foreldre, det skapte dobbel skam om ikke mer.
Så i dag på arbeidernes frihetsdag da er angsten og kaoset stort, for mine foreldre var jo såkalt arbeiderfolk eller enda lenger ned på lista hvis jeg skal være ærlig.
Det var alltid en mulighet til å drikke og drakk gjorde de for det hadde de jo fortjent, så ikke kom her og spør pent om de ikke kunne slutte å drikke.
Jeg gjorde det en gang og det medførte en kraftig ørefik, med sprekt trommehinne.
Nei så mai er ikke min måned, de "små" harr vondt, den redde enda mer redd, og den sinte lager kaos.
Dette innlegget her er vel ganske rotete, men det får bare være