torsdag 28. november 2013

Uten medisiner

De 2 første dagene helt uten medisiner merket jeg godt, litt skjelven og skjør, men i går begynte det å slippe taket.
I går var jeg hos behandleren min og hadde som vanlig en bra time.
Jeg merker godt at det er ikke lenger så stor motstand på innsiden mot å gå i behandling som det har vært hos tidligere behandlere.
Men nå blir det en liten pause i behandlingen for jeg reiser til fjellheimen i dag og forhåpentligvis så får jeg gjort litt nytte for meg dit jeg skal.
Siden jeg ikke kommer til å ta med meg noe pc vil det bli stille på bloggen en liten stund.





søndag 24. november 2013

Da er siste tablett tatt

Så er siste tablett tatt, og jeg håper at jeg slipper å bruke de igjen.
Det har gått overraskende bra, selv om jeg noen ganger kjenner på angsten.
Nå tør jeg og se på hva er det som gir meg angst noe jeg aldri har turt tidligere, og jeg har strategier som virker.
Vi nærmer oss slutten av november og jeg har det bra.
I dag har jeg vært på ridetur med 6 andre damer og det gikk helt fint og hvorfor skulle det ikke det.
Det var noen katastrofetanker som kom og gikk før jeg gikk ut til hesten, men når jeg kom ut til han så forsvant de.
Turhestsyndromet dukket opp et par ganger hos hesten min, men jeg taklet det også, uten å tenke så mye på hva andre synes om meg.
Jeg sover på natta uten sovemedisin og det hender at jeg sover sammenhengende i 6-7 timer.
Nå har jeg ikke bare øyeblikk som er gode, nå kan jeg ha timer og jeg nyter hvert eneste minutt av det jeg kaller hverdags-lykke.

torsdag 21. november 2013

November kan faktisk være vakker

November kan faktisk være vakker, det hadde jeg aldri trodd.
Denne måneden har alltid stått for meg som grå, svart og tåkete, det er rart å se at det finnes farger i en så svart måned.
I går kom frosten og med den blå himmel og rim på trærne, det er vakkert og jeg har aldri lagt merke til det før.
På søndagen var jeg redd for at jeg var på vei nedover, men det viste seg bare å være en liten hump i veien.
Jeg kan fint tåle noen humper bare jeg unngår de bunnløse hullene jeg har vært i tidligere.
Det er stor forskjell på november i år og i fjor, i fjor så jeg bare det sorte, nå begynner jeg å skimte farger i livets regnbue. 

mandag 18. november 2013

Når angsten kom på et lite gjenbesøk

Det er ikke så mye som skal til for å trigge både angst og selvfølelse, veldig lite faktisk.
Kun en beskjed på fb om at det var tomt for vann til utehestene i går og på torsdag.
Jeg pleier å fylle vann på morgenen fordi jeg bor på gården, men det er faktisk alles ansvar.
Det skulle ikke mer til for å trigge en dårlig selvfølelse og dermed også angsten.
I dag sitter jeg og tenker på hvorfor det stoppet meg fra å gå ut i går.
Jeg var nok i utgangspunktet litt sliten og da skal det ofte ikke mer enn en litt krass kommentar til for å trigge dårlig selvfølelse og en angst som ligger og lurer.
I går ble det en dag hvor angsten gikk i bølger og jeg valgte å være inne.
Jeg tror ikke at gårsdagen betyr at nå begynner jeg å bli dårligere igjen, men det betyr at jeg må lære meg til å ikke ta på meg all skyld for alt som ikke er gjort.
Jeg har veldig lett for å ta på meg skylden for alt som er feil, hvis noe er galt så er det helt sikkert jeg som har gjort noe feil.
Jeg kan smile litt av det i dag, men for meg så har dette vært virkeligheten i så mange år at det skal ikke mer til enn en liten kommentar på fb for å sette meg litt ut.
Jeg ser at jeg har en lang vei å gå og i går fikk jeg en "liten stein i skoen", i dag har jeg tatt ut steinen og går videre.

lørdag 16. november 2013

Skrekkblandet fryd

I dag var jeg på en liten ridetur med 2 andre damer, men om turen var liten så ble det en veldig frisk galopp.
Det kiler i magen når hesten virkelig tar av oppover bakken,og det er nesten så man mister litt kontrollen.
Jeg føler litt på samme måte med resten av livet mitt.
Det føles ut som det tar av og noen ganger så føles det ut som det går alt for fort.
Jeg kjenner den samme skrekkblanda fryden som jeg gjør når jeg galopperer med hesten.
Tankene mine har blitt bedre de siste ukene, når jeg tør å galoppere i full fart oppover en bakke, så bør jeg jammen tørre å leve.
Foreløbig så er det hesten som gir meg mening og mestring og jeg bruker den for alt den er verdt.
I uka som har gått så har nedtrapping av medisiner gått utrolig bra, nå bruker jeg ikke noe angstdempende på dagtid, og om en uke så er jeg forhåpentligvis medisinfri.

torsdag 14. november 2013

Juleangst

Ny time hos terapeuten i dag, og temaet ble juleangst, selv om juleangsten ikke er så stor i år som de forgående år så ligger den der som en slags skygge.
Det var ikke det jeg hadde tenkt meg i timen i dag, egentlig hadde jeg ikke tenkt så mye, bare at dette med jul skulle jeg skygge unna.
Det ble ikke sånn, jeg ble utfordret og tok i mot den med ganske høy angst, det ble masse bilder, men også en løsning.
Jeg vet ikke men uansett så virker det selv om løsningene er bisarre og til dels voldsomme så får jeg gjort det jeg ikke kunne den gangen.
Jeg lager en annen slutt på historiene og den slutten er ikke pen, den er ganske "blodig", men denne ganger er det ikke jeg som blør.
Det er ikke noe "moral" i disse timene, løsningene som dukker opp kunne jeg ikke gjøre den gangen.
Jeg vet ikke hva slags retninger innenfor psykologi dette er, kanskje det er flere.
Uansett så føler jeg meg bedre etter hver time og også etter denne timen.


tirsdag 12. november 2013

Sånn går no dagan

Dagene går og formen er fortsatt bra, overraskende bra med tanke på at vi snart er halvveis i  november.
5 dager i uka går stort sett med til hest og jeg tenker på hvor heldig jeg er som har råd til å ha egen hest.
Jeg har min egen terapeut rett på utsiden av stuevinduet
Det er så enorme kontraster på hvordan jeg har hatt det tidligere.
I dag ble jeg med 2 andre damer på en ridetur, og jeg koste meg, selv om jeg ikke kjente hun ene som var med.
Nedtrappingen av medisiner går sin gang, jeg tar det sakte og godtar den angsten som kommer pga nedtrappingen, den angsten går nemlig over når jeg går ut til hesten min.
Jeg trodde aldri at jeg kunne få det så bra som jeg har det nå, det vil nok komme humper i veien, men nå har jeg forhåpentligvis noen strategier til å takle de, og jeg har en terapeut som er med meg på veien.
For første gang siden jeg begynte i terapi så merker jeg bedring, så selv om jeg kan grue meg litt til timene, så ødelegger ikke det dagene mine slik tidligere behandling gjorde.

søndag 10. november 2013

En OK uke, men vil ha kuldegrader og snø

En uke har gått og det har vært en bra uke.
Jeg har vært ute med hesten 5 dager, de 2 andre dagene var det behandling hos kiropraktor og hos behandleren i Oslo.
Jeg så mennesker hver eneste dag, det kan kanskje bli litt mye, så til uka så blir det en dag uten "krav"
Jeg har fått en for-rytter til hesten min, hun skal ha han en dag i uka.
Nå er det snart en ny uke og mandagen begynner med kiropraktorbehandling, og kanskje jeg får til en liten økt på banen etterpå, får jeg det til så er det bra og hvis ikke så er det ingen krise
Det jeg ønsker meg nå er kulde og snø, jeg er ganske lei av gjørme og ikke minst en gjørmete hest.
Jeg ser ut som jeg har lekt i gjørme når jeg er ferdig med å stelle og ri hesten min.
Dessverre så lover ikke langtidsvarselet noe særlig med kuldegrader og snø, men det er lov å drømme om snødekte rideturer i skogen.

lørdag 9. november 2013

Privat behandling

Å gå i privat behandling, hos en som ikke er psykolog eller psykiatriker er for meg en fordel.
Her kommer ikke frasen opp om at det er frivillig å gå her osv.
Jeg har blitt møtt på en helt annen måte enn hva jeg er vant til, jeg har blir møtt der jeg er i dag, ikke der jeg var i fjor eller i forfjor.
Det føles godt å bli møtt der jeg er i dag, og ja jeg setter pris på at han synes jeg virker gladere uten at det blir en slags trussel om å avslutte behandling.
Jeg opplever en bedring jeg aldri har gjort før.
En del angst har blitt mye mindre og slik som å børste håret som alltid har vært et lite problem, er ikke lenger noe problem.
Vi har ikke vært innom de vanskeligste områdene, men han har fått meg mer stabil enn jeg noengang har vært.
Det er fortsatt en lang vei igjen, men jeg er ikke like redd for å gå den slik jeg har vært tidligere
Jeg merker at jeg bruker noen av teknikkene som han har lært meg, og det gjør at marerittene ikke blir så voldsomme.
Det er ikke noe "kjære mor" i denne terapien, den er tøff, men ikke tøffere enn at jeg klarer å stå i det.
Jeg blir utfordret hver eneste gang jeg er der, men sier jeg nei at i dag tør jeg ikke så er det også greit.
Det står på siden hans at det er en rask og skånsom prosess og jeg husker når jeg leste det hvor skeptisk jeg var til den setningen
Men ja denne terapien har vært redningen for meg og det har skjedd mye på relativt kort tid.
Jeg har kommet lenger enn jeg noen gang trodde ville være mulig, kanskje jeg en dag også klarer å gråte uten å være redd for å gå i stykker.
Jeg skulle ønske at det fantes et slikt tilbud i det offentlige, men dessverre så gjør det ikke det.
Det er nok noen som får god hjelp fra det offentlige, men etter å ha vært i det systemet i 10 år så har jeg også sett at mange ikke får god og riktig hjelp.

fredag 8. november 2013

Jeg kjenner noen ganger på angsten sånn som i natt da søvnen var dårlig, angsten for at denne oppturen og gleden vil gå over.
Den angsten kommer spesielt fram når jeg har hatt en litt dårlig natt med flere oppvåkninger.
Når jeg nå vet hva god søvn er så legger jeg godt merke til de dårlige nettene.
Heldigvis så har jeg sett et mønster i det også.
Dager med "mye" program uten å få hvilt en liten time ødelegger nattesøvnen.
Torsdager er jo en sånn dag med "mye" program med fokus på meg selv, psyke, kropp osv.
Det er vel spesielt det fokuset på meg selv uten mulighet til å koble ut som gjør natt til fredag vanskeligere.
Neste torsdag har jeg time tidligere på dagen så da får jeg testet ut hypotesen min :)
Nå dagens ridetur med verdens beste hest gjort unna. Jeg har hatt en hest som for tiden tester meg litt, men den testingen kommer vi oss gjennom og forhåpentligvis så lærer jeg noe av det også., og i dag var drømmehesten nesten tilbake

torsdag 7. november 2013

Gladere

Du ser glad ut fikk jeg høre av behandleren min i dag.
Det stemmer faktisk jeg er en gladere person nå enn jeg var for 2 måneder siden.
Den sinte delen i meg har ikke like så stor motstand mot å gå til han som det har vært hos tidligere terapeuter.Den indre selvskadingen har blitt mindre, truslene er mindre så ja jeg har god grunn til å være glad.
Jeg har fortsatt en lang vei og gå, men veien virker ikke like uframkommelig som tidligere.

onsdag 6. november 2013

Litt om å tørre og litt om nedtrapping av medisiner

Jeg begynner å bli overasket over hva jeg tør om dagen.
Det å ringe å klage er noe jeg aldri har turt å gjøre, men nå har jeg faktisk gjort det.
Klagen gjaldt ikke psykisk helsevesen, men posten, og det var lettere å bli hørt når det gjaldt post enn psykisk helse
Resultatet er at det går an å ringe, jeg får pakken i dag, og er fornøyd med det selv om jeg skulle hatt den for 2 dager siden.
Jeg sliter med litt angst om dagen, men jeg klarer å stå i det, noe av grunnen til angsten er nok at jeg driver med nedtrapping av angstdempende medisiner.
Jeg er heldigvis klar over at når en trapper ned på den type medisiner så kan kroppen reagere med litt mer angst.
Det er ikke like lett å skille hva som er kroppens signaler og hva som er ren angst, det ligner på hverandre, samtidig som det er ulikt.
Det og sette seg ned og kjenne etter hva som er hva er faktisk viktig.
Mine angstanfall går jo ofte på det jeg kaller "mareritt" flashbacks, de setter meg totalt ut og når de kommer så har jeg utrolig høy angst i mange dager/uker.
Den angsten som kroppen produserer pga mindre medisiner er noe anderledes, den er mer som angst for angsten, en klump i magen, uro angst for at det skal komme et mareritt osv
Når jeg klarte å skille mellom hva som var hva så ble det lettere å håndtere den "lille" angsten og beste behandling for meg er å gjøre noe positivt som å ri, gå tur eller andre ting
Det å trappe ned på medisiner i helvetemånedene kan virke dumt, men siden det til nå har gått greit så fortsetter jeg med det.  
Hvis ting fortsetter å gå greit så vil jeg være medisin-fri om 4 uker, og da er jeg i den siste helvetemåneden så jeg er litt spent på om det går.
Jeg har tro på at det skal kunne gå greit å slutte, mest fordi jeg alltid har hatt en indre motstand mot å bruke den type medisiner.

tirsdag 5. november 2013

Hvorfor er det så vanskelig å klage på psykisk helsevesen

Nå er jeg heldigvis ikke lenger innenfor det offentlige psykiske helsevesen, og takk og lov for det.
Når det gjelder å klage på det tilbudet man har fått eller tilsynelatende har fått så viser det seg og være så og si umulig.
Jeg har sett på brennpunkt i dag som sikkert mange andre også har gjort, og svarene som foreldrene til Silje fikk, har nok mange andre også fått, enten de har klagd som pasienter eller som pårørende.
Hvorfor i all verden klarer ikke psykisk helsevesen og se sine feil og innrømme de?
Jeg har mange tanker om psykiatri og svingdørspasienter som jeg selv har vært.
Inn og ut av akuttpsykiatri, trusler om beltelegging, tvang osv
Nytter det å klage NEI dessverre så gjør det ikke det.
Jeg skulle ønske at det fantes en regel innenfor det psykiske helsevesenet, og det var.
LYTT TIL HVA PASIENTEN SIER, men i stedet sier de "jeg hører hva du sier" og det de ikke ser er  og jeg har ikke tenkt å lytte til deg, for det du prøver på er manipulering
Hvis man har selvmordstanker og sier det, så blir det ofte oppfattet som en trussel, eller at en prøver å manipulere behandlere osv.
Vi har utrolig høye selvmordstall i Norge, men det finnes ingen nullvisjon i forhold til dette.
Norge har en visjon på å få ned antall drepte i trafikken noe som er veldig bra, men jeg hører aldri om en visjon på og få ned tallet på selvdrap.
Når de sier at det er lettere å få hjelp i dag enn det var for 10-15 år siden så er det mange som opplever at det stemmer ikke med virkeligheten
Hvorfor ser ikke psykisk helsevesen på sin egen praksis, det burde de jo.
Jeg har selv vært innlagt utrolig mange ganger og møtt på de samme medpasientene like mange ganger, det må jo være noe feil i måten de behandler pasientene på siden de stadig kommer igjen og igjen og ofte dårligere enn sist de var innlagt.
Skulle du være så tøff at du klager på en eventuell diagnose eller behandling, så har de ord for det også.
Pasienten har fått behandling tilpasset den diagnosen pasienten har.
Det at pasienten ikke har hatt nytte av behandlingen er ikke behandlerens feil, men pasientens.
Svaret du får skrives riktignok ikke på den måten, men det oppfattes ofte slik av de som får et svar på en klage, hvis de får svar.
Jeg har satt ting litt på spissen, samtidig så har jeg ikke gjort det i det hele tatt.
Ja det finnes flinke mennesker innenfor dette systemet som kjemper for pasientene, men de blir utbrent og slutter ofte i jobben fordi de ikke blir hørt.

søndag 3. november 2013

En fin helg

Så er denne helgen snart over, og tross regnvær så har den vært fin.
Det var rideundervisning både lørdag og i dag, og det er morsomt når en får til ting med litt jobbing.
Hesten min kan svært lite dressur og jeg kan heller ikke så mye.
Vi lærer sammen, vi gjør feil, blir litt frustrerte på hver vår måte, før vi prøver igjen og igjen til vi får det til.
Jeg får noen assosiasjoner når jeg sitter og skriver om rideundervisningen, hvor vi prøver på nytt, det er jo det jeg gjør i terapien også.
Prøver på nytt og på nytt.
Denne gangen ser det ut til å være rett, hvertfall foreløbig, ting går lettere enn det har gjort tidligere.
Jeg har mindre angst og mareritt enn noen gang, behøver jeg virkelig mer terapi?
Tanken om det slår meg jo, men jeg vet også at det er mye igjen å jobbe med, ting jeg kanskje ikke har lyst til å jobbe med, fordi det er for vanskelig og vondt.
Det er deilig med gode dager, det er godt å kjenne at terapien faktisk virker, og jeg kan kanskje få det enda bedre hvis jeg tør å prøve enda litt til.
Jeg kommer nok til å fortsette med terapien akkurat som jeg gjør med rideundervisningen.
Det kan nok hende at jeg vil snuble underveis, men da får jeg bare reise meg opp og prøve på nytt, for det kan jo hende at jeg en dag klarer å se livets regnbue med alle fargene som livet består i.

lørdag 2. november 2013

Så kom november

Så er november kommet en måned jeg hater og frykter, eller gjorde er kanskje riktigere å si.
November i fjor lå jeg stort sett under pleddet.
Jeg så ingen og ingen så meg, de eneste gangene jeg så noen var når jeg dro på butikken og det var det.
November i år tror jeg blir anderledes, den er allerede anderledes på veldig mange måter.
  • Jeg har ingen planer eller tanker om og ta livet mitt
  • Jeg er mer sosial
  • Jeg går i behandling som virker for meg
  • Jeg rir igjen på verdens beste hest
  • Jeg tar initiativ til å ri sammen med andre 
  • Jeg begynner å tørre å synes
Når jeg ser de punktene så blir jeg selv litt målløs for jeg hadde ikke trodd dette bare for 2 måneder siden.
Jeg var så sikker på at jeg skulle velge døden den 24/9, men jeg ga den nye behandleren en ekstra sjanse.
Det og gå med selvmordstanker/planer var forferdelig slitsomt og det tok mye krefter å bare holde ut til datoen kom.
Det og slippe og ha de tankene har frigjort en del krefter som jeg brukte på å overleve, nå kan jeg bruke de til å forsiktig utforske verden slik den kanskje er.
Nei livet er ikke perfekt og det vil det aldri bli verken for meg eller for andre, men det kan bli bedre.
Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til de 2 som kom opp på fjellet og foretok "intervensjonen" i sommer.
De menneskene ga av seg selv og brukte mye tid på å finne riktig hjelp til meg, at det var tilfeldigheter som gjorde at jeg kom bort i den behandlingmetoden jeg nå får spiller ingen rolle.
De 2 ga aldri opp og det er jeg glad for.
Nei jeg vet ikke hva november vil bringe av oppturer eller nedturer.
Oktobermåned hadde sine nedturer den også, men jeg lot ikke nedturene slå meg helt i bakken, og jeg reiste meg opp på kne i første omgang og nå står jeg igjen på beina
Jeg står kanskje ikke så stødig som jeg skulle ønske, men jeg står og jeg har et lite håp om at denne novembermåneden kanskje kan bli bedre enn i fjor.
Det skal jo ikke så mye til for at den skal bli bedre, og allerede den 2/11 så har den slått fjorårets med stor margin.

fredag 1. november 2013

Godt med en bra dag

Det var godt å våkne i dag og ha sovet OK gjennom natta.
Dagen i dag har vært bra, og jeg trengte en slik dag nå etter de siste dagene.
Redselen for at den gode perioden jeg har hatt skulle gå over har vært tilstede spesielt etter mandagens brev.
Det at kroppen krangler har ikke gjort det lettere, men det er mange år med beskyttelse som skal byttes ut med noe annet.
Jeg trodde vel ikke at jeg skulle få ut hesten i dag, for han var nemlig opptatt med å leke med en hestekompis.
De roet seg og litt knatring fra en plastpose gjorde at han kom, en eplebit og grima kom på.
I dag ble det en rolig ridetur med en annen dame, skravla gikk som den pleier mellom 2 hestegale damer.
I helgen er det rideundervisning igjen og jeg gleder og gruer meg, for jeg er ikke så flink til å trene på alt jeg skal.
Det jeg har blitt bedre på er å være konsekvent, men det virker best når vi rir på tur alene.
Vi har mye og jobbe med, men ting går framover og de små gledene de gir er verdifulle i hverdagen.