mandag 24. september 2012

En drøm som tok slutt

I dag tok drømmen slutt, jeg valgte og la Billi få slippe, dyrlegen støttet meg i avgjørelsen.

Til Billi
Første gang jeg så deg var i en annonse på finn. Du lå litt over den prisklassen jeg hadde tenkt, men det var et eller annet som sa at jeg måtte se deg.
Jeg så på deg og smeltet,og når jeg skulle prøveri deg så tok du ikke til deg min indre uro, du overførte din ro til meg. Du var litt for tynn når jeg kjøpte deg og koste deg når du fikk gå på beite sammen med de andre hestene.
Litt heit var du i begynnelsen, og ikke minst sta, var det noe du usikker på så nektet du plent å gå videre.
Etterhvert så begynte jeg og kjenne igjen signalene dine, når du knøt deg sammen under meg så skjønte jeg at du var redd for og gå over vannslange, broer osv.
Vi fant vår løsning på det, jeg gikk av og trosset det farlige trollet og du gikk etter når du så at jeg ikke ble spist opp.
Du begynte og stole på meg og gikk villig fram, for du visste at jeg ikke ville deg noe vondt.
Den siste tiden fikk du vondt, jeg håpet at det var noe hestedoktoren kunne gjøre, men desverre han kunne ikke.
Når du valgte og gå opp på 2 bein under siste skoing så skjønte jeg vel at det gikk mot slutten av vår tid sammen.

I dag fikk du slippe smertene, det gjør vondt og vite at vår tid sammen er slutt, men jeg vet i det minste at du ikke lenger har vondt
Jeg savner deg allerede

Hvil i fred Billi og takk for alle turene jeg fikk sammen med deg

søndag 23. september 2012

Brevet

Brevet ble endelig åpnet i dag, ikke av meg , men av min beste venninne.
Det viste seg og være et "standardbrev" de har mye og gjøre osv, og du vil få nærmere beskjed.
Så mye angst for så lite, så mange katastrofetanker, så mange gamle mestringstrategier som kom opp i dagen.
Jeg har heldigvis ingen sår, det kan jeg kanskje takke hesten min for.
I morgen skal han inn på hesteklinikken igjen og jeg gruer meg.

fredag 21. september 2012

Et tynt brev i postkassa

Jeg trosset angsten i dag og gikk i postkassa, jeg burde nok ikke gjort det.
I dag lå det et brev fra fylket, et tynt brev, jeg har fortsatt ikke åpnet det det.
Det er for tynt til og inneholde en undskyldning, jeg holder det i hånden skjønner at det bare er 1 ark i det brevet, men det er fortsatt ikke åpnet.
Stemmene i hodet buldrer, ikke akkurat noe hyggelig de kommer med nå.
Det begynner og bli litt for mye, med høsten som har kommet så alt for fort. Tankene spinner rundt og rundt, hva nå?
I tillegg har jeg en hest som ikke har det bra, det blir dyrt for forsikringen dekker ikke det som eventuellt feiler han.
Ok det kan jeg takle og håntere, bare han blir bra, men magefølelsen er dårlig etter siste skoing.
Min hest gikk opp på 2 bein for og slippe unna, min gode og snille hest som hovslageren har sagt er en av de greieste hestene og sko.
Han skal inn til Bjerke igjen på mandag, magefølelsen er dårlig fordi godgutten måtte gå opp på 2 for og si i fra, og da er det noe galt.
Akkurat nå tåler jeg ikke ekstra påkjenninger som dette. Høsten er ille nok som den er, med alle sine spøkelser og vonde minner.

Brevet ligger der fortsatt uåpnet det får ligge der, for nå har jeg ikke kreftene til og lese og takle det som eventuellt står i det.

mandag 17. september 2012

Jeg vil ikke ha de tankene

Jeg vil ikke ha de tankene, jeg vil ikke.
Tanker om mindreverd, tanker om at jeg egentlig bare faker. Det skjedde jo ingenting, jeg prøver og si det til meg hele tiden, men bildene og marerittene sier noe annet.
Jeg vil ikke isolere meg,jeg ønsker og være sosial, men barndommens hendelser sitter for hardt i.
Jeg hører stemmene deres, "du er dum" "du lukter barnehjem", "du er så stygg at mamman og pappan din ikke vil ha deg"
Dette ble sagt i klasserommet med lærer tilstede, han sa ingenting til disse jentene som sa det. Den ene var jo læredatter, den andre tannlegedatter, jeg var jo bare et barnehjemsbarn.
Høsten har virkelig kommet nå, med alt hva det innebærer.
Jeg er lei, lei av og prøve, lei av og stadig tryne på de samme tingene. DET SKJER JO IKKE LENGER, det er fortid.
Jeg skulle ønske at det hjalp å si det, gud hvor jeg har prøvd og si det høyt inni meg skrevet det, men det hjelper for faen ikke.
Snart går vi inn i helvetesmånedene, men det går jo bra det er 2012 nå. Ja jeg VET det, men noen inni meg vet det ikke, eller de mener at noen av meg skal straffes.
Jeg hadde håpet at jeg aldri skulle få tilbake de tankene jeg har nå, jeg hadde håpet at fallet skulle være litt mindre brutalt.
Jeg skulle ønske jeg ikke planlegger det jeg planlegger, men det er en nødutgang som jeg er nødt til og ha.
Foreløbig så går det vel greit leiligheten er et kaos, og det er faktisk en liten fordel akkurat nå, for jeg drar ikke fra en leilighet i kaos.
Noen vil vel tenke at det er bare og rydde for da vil det bli mindre kaos på innsiden, noen ganger stemmer det, andre ganger ikke.
Når leiligheten blir rydda så går jeg mest sannynlig, hvor? det vet jeg ikke dit hvor beina fører meg.

tirsdag 11. september 2012

Høstvind

Vind om høsten er ikke min greie.
Jeg får angst og "mareritt", ørene gjør vont, det er vondt og svelge.
Igjen havner jeg på sovesalen på barnhjemmet, syk og alene, med streng beskjed om å være rolig.
Hvis ikke så kommer sigøynerne og tar meg, så jeg lå der så stille jeg kunne, hver gang det gikk i utgangsdøra nede så var jeg sikker på at de kom.
Når det kom noen opp trappa, og tok i døra så var jeg livredd.De få gangen det kom opp noen for og se til meg så var det enten for og gi medisiner eller mat. Det var ingen som spurte om hvordan jeg hadde det, jeg var jo bare en ekstra byrde en som medførte mer jobb ved og være syk

mandag 10. september 2012

Psykologtime

Time hos psykologen i dag, det gikk vel greit nok. Hun merket at jeg var stressa, noe jeg prøvde og benekte, uten særlig hell.
Hun hadde rett, jeg var stressa, mye stemmekjør i forkant av timen,om hva kan jeg si og ikke si.
Jeg kan jo ikke fortelle henne sannheten om hva som foregår på innsiden. Jeg klarte og si at det virket som den sinte manipulerer den redde, men ikke noe om hva det går ut på.
Det er som jeg blir helt tom i hodet når jeg kommer inn på kontoret, undres om timen snart er ferdig osv.
Jeg klarte og si noe om angsten for postkassa, hun skjønte den, men lurte på om jeg hentet posten, og det gjør jeg, om ikke hver dag.
Resten av dagen har jeg vel stort sett vært i rommet mitt.

søndag 9. september 2012

Angst for postkassa

Angst for postkassa, ikke pga regninger men brevet som snart detter ned i postkassa.
Truslene på innsiden blir bare mer og mer heftig.
Jeg vet med fornuften at alt det som skjedde med meg var ikke bare var min feil. Jeg ser når jeg skriver at jeg nok ikke helt tror på det.
Alle har vel vært borte dersomattehvisomatte osv.
Jeg har fortsatt ingen sår, men grunnen til det er at jeg stort sett ligger sammenkrølla på sofaen gjemt under et teppe, gjemt godt inn i det hemmelige rommet.
Den sinte er rasende og jeg klarer ikke å snakke fornuftig med den delen.
Jeg har delt det hun har vist den redde, det var ikke for andre, kun for meg og den redde.
Igjen har jeg sviktet den sinte, og får jeg oppreisning så fortjener jeg det ikke, for jeg var jo ikke der, og hun vil ikke ha det, for da blir hun jo det han sa hun var.

onsdag 5. september 2012

IGJEN

Igjen er nyhetene om PSYKISK syk drapsmistenkt.
Jeg blir så sint, og redd.
Jeg er psykisk syk og det er mange av oss der ute, som aldri ville gjøre et annet menneske fortred.
Er det rart at man skjuler sine psykiske lidelser, man blir jo redd for at andre mennesker skal se på en som en potensiell drapsmann/kvinne.
Åpenhet om psykiske lidelser, ja tør man det?
Ja noen vet at jeg er psykisk syk, men det er ikke det første eller tiende tingen jeg sier til andre mennesker.
Ja jeg kan si at jeg har angst, men ikke at jeg har en dissosiativ lidelse, eller knust sjel som jeg velger og kalle det.
Jeg kan ikke fortelle om truslene jeg har fra innsiden, de går bare på meg ingen andre. Det er jeg som får kuttene, som blir gjemt bort slik at ingen skal se de.
Det var jeg som var dum og tok feil valg den gangen, det hører jeg daglig fra den sinte delen i meg.
Jeg har bare meg selv og skylde og det er bare min kropp som får gjennomgå.
En annen ting det er jo bare og ta seg sammen og gå videre, slutte og dvele ved det, er det ikke?
Hadde det bare kunne vært så enkelt, det er ingenting jeg skulle ønske mer enn å gå videre med livet mitt.
Jeg skulle ønske livet mitt bare besto av såkalt HER og NÅ, men det gjør ikke det.
Hverdagen min er "mareritt" i våken tilstand, mareritt om natten, bilder filmer inne i hodet mitt om hva jeg opplevde
Hverdagen min består av og unngå mennesker slik at de ikke ser skammen min, ser hvor skitten jeg er.
Jeg klorer meg fast teller sekunder, fristes av og ta en overdose slik at jeg aldri våkner igjen. Jeg jobber 24/7 52 uker har sjelden fri, det er min hverdag.
Ja så nå er jeg forbanna for at nyhetsbildet igjen skriver om om de psykisk syke som går ut og dreper.
De fleste psykisk syke dreper kun seg selv, for de orker ikke den daglige kampen for å få riktig og hensiktsmessig hjelp som det er stor mangel på.

mandag 3. september 2012

Krasjlanding

Det er det jeg føler at jeg har gjort, fullstendig kræsja i alt gammelt.
Jeg har lyst å slutte hos psykologen, for hva er vitsen, hun forsvinner jo. Jeg orker ikke å begynne på nytt med en ny en. Hvertfall  ikke nå hvor jeg venter på svar og ikke vet hvordan jeg vil reagere.
En som antagligvis bare vil forholde seg til den fornuftige meg, problemet er at jeg ikke bare er en fornuftig person.
Jeg kan sitte i en psykologtime og være så enig med hva psykologen sier, men som jeg pleier og si, det hjelper ikke meg at jeg er enig, når de andre i meg ikke er det.
Det hjelper ikke meg med masse fine ord når det er noen på innsiden som vrir og vrenger på alt, og som overhodet ikke vil gå der.
Jeg kan bruke argumentet at hun er gravid og vil slutte for hun forsvinner jo allikevel, og mest sannsynlig før planen.
Da er det jeg som har kontrollen og ikke hun, jeg vet faktisk ikke, jeg får prøve og formulere et brev