tirsdag 30. oktober 2012

Legetime

I dag hadde jeg time hos legen, det var 2 ting jeg måtte ta opp, det ene var smerten i foten, det andre var NAV.
Vi tok det fysiske først, men så ble det glemt, et eller annet var det, men ikke noe og gjøre med tydligvis.
Jeg er heldig som har en lege som stiller opp, og som sier seg villig til og bli med på et eventuelt møte med NAV.
Han søkte meg inn igjen på DPS noe jeg ikke var så glad for, men som han sa uten at du er i "såkalt" behandling så får du ikke penger, så det var den frivilligheten som min tidligere psykolog snakket så varmt om.
Ellers er jeg vel i ferd med og gjøre meg ganske så usynlig for verden, jeg orker bare ikke å være tilstede, så jeg gjemmer meg.

fredag 26. oktober 2012

Dyr som terapeuter

I Norge er det dårlig med dyr som medterapeuter. Det finnes vel noen steder som driver med det, men det er mest blant barn og ungdom.
Det er merkelig egentlig at det ikke sees noe særlig på den relasjonen vi mennesker har til dyra våre, det være seg akvarium, fugler, rotter, katter, hunder, jeg kan vel bare fortsette og ramse opp.
Dyr har den fordelen at de bare ER der og da, og ikke minst de er der når du trenger dem.
Det og ha med seg hunden inn i "terapirommet" er desverre ikke lov, den mest brukte undskyldningen er jo allergi.
Det er jo så mange som har allergi, det er noen ganger jeg undres hvordan disse allergikerne kan bevege seg rundt på butikker, busser, trikker osv.
Det er folk som har hundehår, kattehår på seg overalt. Jeg skal være enig i at de som virkelig sliter med allergi har et problem med det.
Jeg er også allergi, men det er mot sterke parfymer, det og ta buss eller tog hvor det setter seg ned en ved siden av meg som oser parfyme, medfører at jeg må ta litt ekstra medisin, men jeg skuler ikke stygt på vedkommende for det.
Når man tenker på dyr som medterapeuter så skal det jo helst være i organsiserte former(mitt inntrykk)
Hvorfor tenker de ikke på det dyret pasienten allerede har? for det dyret er den viktigste terapueten.
En annen ting er at dyr fører ofte til normale sosiale settinger, vi har noe å snakke om utenom sykdom.
Dyr kan skape sosiale relasjoner, dyr kan kan utvide nettverket til en person som ikke en behandler kan.
Det er bevisst ved forskning at hunder/katter senker blodtrykket når vi berører det.
Dyr endre fokuset fra innover til utover, en kan si at en ser verden litt anderledes når en har dyr.
Noen vil si at det er uforsvarlig og ha dyr når en er psykisk syk, er det virkelig uforsvarlig?
Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv, og jeg har også tenkt tanken er jeg uforsvarlig som hadde hest?
Noen vil si JA og andre vil si Nei og de om det.
Det jeg ser at etter jeg mistet hesten min, så har jeg isolert meg mer, mistet noen sosiale areneaer.
Jeg har stengt meg selv av for å ikke føle. Jeg er her , men samtidig så er jeg ikke tilstede.

tirsdag 23. oktober 2012

Hva skal terapi være?

Dette blir et generellt immlegg, for jeg har ikke så god erfaring med dette.
Hordan takle en terapeut som skriver deg ut på dagen når du går der fra med tårer i øynene og knapt nok har sagt et ord.
Dette var en terapeut jeg faktisk hadde litt tillit til, men ja jeg gjorde henne frustrert og sikkert lei seg.
Spørsmålet er var det riktig å skrive meg ut så fort jeg hadde lukket døren bak meg.
Hun hadde sikkert en dårlig dag, og når jeg i tillegg ikke klarte å si noe eller love noe så var det grunn nok for henne. Det ligger sikker noen bakenforliggende grunner der som jeg ikke vet hva er, men hun ga meg aldri tid eller prøvde.
Håpet og troen på og få hjelp den er vel borte etter dette, joda jeg fikk endelig svar på mailen, men jeg følte at det var mitt ansvar at det det gikk som det gikk.
En fordel av dette er at jeg ikke kommer til å avslutte livet riktig ennå, frustrasjonen må legge seg litt
De gangene jeg prøver så har jeg kommet over frutrasjonen over mennesker som har såret meg.
Det er rart for jeg har noen suicidforsøk bak meg, men jeg har aldri gjort det i sinne mot andre, hvis noen skjønner den.
De gangene jeg prøver er fordi jeg ikke ser noen utvei, det har aldri vært en "straff" mot andre.
Jeg har bare ikke orket mer.
Jeg kjenner at jeg går på grensen av hva jeg klarer nå, men så er det at jeg er jo så jævla flink til å ta meg sammen, til jeg ikke klarer det mer.
Jeg lurer fortsatt på hva terapi er, er det å hive pasienten ut når den ikke klarer å tilfredstille terapeutens visjoner eller ego

mandag 22. oktober 2012

Noen ganger

Noen ganger er en bare nødt til å sette en dato for å kunne klare å komme gjennom dagene uten å gjøre noe impulsivt.
Akkurat nå er jeg i en periode hvor jeg bare har lyst til og gi totalt faen bare forsvinne fra denne verden.
Akkurat nå kan jeg desverre ikke det. Hvorfor vil jeg ikke gå innpå her, jeg er bare nødt til å bite tenna sammen litt til.
Begynner å få litt muskelknuter i kjeven, men jeg har muskelknuter over alt ellers, så hvorfor ikke der også.
Jeg er sliten og lei, det kom litt for mye på en gang.
Det som ikke har kommet ennå er jo brevet fra fylket, undres om jeg får noe svar i år.
Jeg kommer vel ikke til å skrive så mye i bloggen framover, for det skjer ingenting annet enn at jeg prøver og klore meg fast så godt jeg kan.

lørdag 20. oktober 2012

"Stenger av"

Jeg kjenner at jeg begynner og stenge av.
Det har skjedd for mye i det siste til at jeg vil forholde meg til det, så jeg stenger av følelser, og bare eksisterer.
Jeg hadde en liten opptur etter turen til Arendal, men den ble raskt torpedert av utenforliggende hendelser.
Optimismen er borte, troen på at ting kommer til og bli bedre forsvinner, men jeg er nå fortsatt her fysisk.

fredag 19. oktober 2012

"Sannheten"

Jeg sier at jeg ikke lyver, men det stemmer nok ikke helt.
Når noen spør meg hvordan jeg har det, så er som regel svaret det går greit, eller hvis jeg kjenner de, det går opp og ned, men det er bedre.
Hvorfor sier jeg det når det ikke går bra? Sannheten er vel for mange erfaringer med at de fleste vil ikke høre eller vite. Det er så mange som ikke klarer eller vil ta innover seg den smerten et annet menneske bærer på.
Dette gjelder familie og ikke minst hjelpeapparatet.
Når det gjelder familie hvor mye hjelp og støtte får de når en av de nærmeste blir alvorlig psykisk syk?
Sannheten er ingenting, hvis de ikke maser, men selv da får de ingenting, hvis de er heldige får de et telefonnummer hvor de kan ringe. Sannheten  er at de ofte får beskjed om å ta kontakt med fastlegen som eventuelt kan henvise de videre, og hvis de er heldige så blir de innkalt til en time eller 2, men det er bare hvis de er heldige
Hva blir resultatet av det?
Pårørende blir slitne etter mange år med psykdom, de orker ikke eller klarer ikke lenger å forholde seg til den som er psyk.
Ikke vet de hvordan de skal forholde seg til den psyke, det ender ofte med at de går på tå hev rundt den som er psyk. Det er hvertfall ikke bra hverken for pårørende eller for den som er psyk.
Hjelpeapparatet forholder seg til taushetsplikten, og det er bra, men de skal ikke bruke den til å skyve pårørende bort.
Det går an og lytte, og gi noen gode råd uten å bryte taushetsplikten.
Det finnes unntak i dette, det finnes de menneskene som er genuint opptatt av pasienten og kanskje pårørende, og uten de meneskene så hadde selvmordtallene i Norge vært enda høyere enn de er, og de er høye nok.
Hvorfor er jeg så opptatt av dette nå?
Grunnen er at jeg er psykisk syk og har vært det i mange år og, mine nærmeste er slitne, og for å skåne de så isolerer jeg meg og så er vi i den evige rundansen.
De blir mer og mer redde, jeg isolerer meg mer og mer.
Jeg lyver og sier det går bra, eller det går greit.
Det er langt fra sannheten det går an å komme , jeg forteller ingen om at spiralen som snurrer feil vei den går ikke oppover, men nedover.
Jeg forteller ingen om mine tanker eller planer, jeg setter på meg maska, smiler og sier det går bedre nå.

torsdag 18. oktober 2012

Dårlig vær er bare bra

I noen uker har jeg hatt skikkelig vondt under det ene foten når jeg har gått. Jeg har også i tillegg vært mer stiv i ankelleddene enn vanlig.
I går oppdaget jeg grunnen til det, et nytt psoriasisutbrudd, denne gangen under foten.
Det går det an å leve med, men det sier litt om "stresset" innvendig når psoriasis blusser opp på helt nye steder.
Jeg skulle ønske jeg klarte å finne den roen jeg hadde på fjellet, men den er desverre totalt borte.
Savnet av hesten min er fortsatt stort, det var en av mine sunne mestringstrategier, og jeg trodde kanskje jeg var klar for å begynne å se etter en ny.
Nå vet jeg ikke hva jeg er klar for. Det jeg klarer å gjøre er å gå tur med bikkja, og strikke litt.
Det er jo også sunne strategier, så jeg prøver å holde fast på de, selv om tankene nå ser ut til å gå i en retning.
Mange klager på været, men jeg gjør ikke det. Det dårlige været gjør at det er lite med mennesker ute, og jeg kan få lov til å være usynlig, når jeg er ute og går.
Jeg prøver å se på hva jeg får til, og strikking og tur med hund er det jeg får til, det er vel ikke dårlig bare det.

onsdag 17. oktober 2012

"Stol på meg, stol på oss"

Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har hørt de ordene eller lignende ord siden 2005
Det er mange ganger, det viser seg gang på gang at jeg blir for "vanskelig" for "avisende"
Ja jeg er den vanskelige pasienten som aldri tør å stole på noen.
Jeg ringer deg eller jeg svarer deg når jeg får tid eller lignende. Jeg har hørt den opp i gjennom de siste årene, og dumme meg går rett på gang på gang.
Som regel klarer jeg å legge skylden på meg selv og gjør vel det denne gangen også.
Jeg såret bevisst eller ubevisst, jeg klarte ikke å svare, ergo hadde ikke behandleren noen annen vei enn å si at dette kunne hun ikke leve med som behandler.
Det var helt greit for henne og avslutte, og OK jeg kan se den. Jeg kan skjønne det for jeg er en meget vanskelig pasient, aldri truende, men har veldig få ord når ting er vanskelig.
Det er ingen som får meg til å love noe som helst når jeg ikke vet om jeg klarer å holde det.
Fagre ord, ja de har jeg hørt mange av opp i gjennom disse årene.
Jeg lar meg ikke avise, jeg blir ikke borte osv jeg har hørt de også.
Nei jeg kan vel bare skylde på meg selv og ingen andre. Jeg er desverre universets mester i avisning, men allikevel mener jeg at skylden denne gangen må deles.
Det er tydligvis bare min mening og ikke min tidligere behandlers mening, for hun kunne jo ikke leve med at jeg den dagen ikke var i stand til å gi noen svar hverken på det ene eller det andre.
Akkurat nå er jeg skuffet, sint på meg selv over at jeg ikke klarte og gi noen svar den dagen, men den dagen var jeg ikke i stand til det.
Jeg er også skuffet at jeg får en mail om at vedkommende skal svare meg bare hun får tenkt seg om. Det svaret vil jeg nok aldri få, siden det ikke kom noe svar i dag så kommer det ikke noe.
Hvor lang tid trenger man på å tenke ut en svar?
Ingen svar er også et svar, et meget tydlig nok i mitt hode

fredag 12. oktober 2012

Dagen startet bra

Dagen i dag startet bra, jeg våknet riktig nok grytidlig, men det var helt greit.
Jeg følte at jeg hadde fått klarhet i en del ting i går, og har vel fortsatt det.
Men det er jo alltids et MEN.
Jeg har noen ganger i løpet av de årene jeg har vært psykisk syk sagt at det er en egoistisk sykdom.Jeg har i dårlige perioder valgt og isolere meg slik at det ikke skal påvirke de jeg er glad i.
Det har tydligvis vært feil det også.
Jeg skulle ønske at det fantes en oppskrift på hvordan man skulle være eller oppføre seg når man faktisk sliter psykisk, men den finnes ikke
.Jeg vil helst være alene når jeg sliter som værst.
2 ganger i løpet av kort tid har jeg fått slengt det i trynet at jeg er egositisk osv.
Det merkelige er at det skjer når jeg faktisk prøver å gjøre noe som er bra for meg.
Jeg har aldri bedt noen gå på tå hev rundt meg, og har heller aldri ønsket det, men det føler visst noen at de må.
Det gjør vondt, og resultatet er jo at jeg trekker meg enda mer unna for å ikke belaste de jeg er glad i.
Så det som startet som en bra dag med litt optimisme ble en tung og vanskelig dag.

onsdag 10. oktober 2012

Tanker om litt av hvert

Jeg trodde faktisk at jeg skulle få en mail i dag, men den kom aldri.
Det er nok vanskelig at jeg som vanligvis pleier å ta på meg skylden for det meste, faktisk mente og mener at denne gangen burde den fordeles litt.
Akkurat nå tviler jeg vel på at jeg får den mailen, men det er jo svar nok i mitt hode. Det kan hende jeg tar feil, jeg ønsker å ta feil

Det er verdensdagen for pysikisk helse i dag, en dag i året så snakkes det om åpenhet osv.
Hvor mange er det som tør å være åpme om sine psykiske lidelser? En dag i året så står "kjente" mennesker fram og legger ut om den smellen de fikk.
Det jeg ikke liker med det er at de ofte får den beste hjelpen og støtten fra hjelpeapparatet og de får den raskt, da er det ofte ikke snakk om ventelister osv. De "kjente" har ofte penger til gode private behandlere, noe vi vanlige folk ikke har sjans til.
Det er desverre forskjell på Jørgen hattemaker og Kong Salamo
Vi andre dødlige må stå i kø eller bli avist noe jeg ble den første gangen jeg søkte hjelp. Det jeg fikk var en liste med psykologer og andre terapeuter som jeg kunne prøve å ringe selv.
Hvor åpen er jeg selv? ikke veldig åpen, kanskje fordi jeg har opplevd mer "ondskap" og avisning til at tør å stole på at de som sier at de er der når du trenger de, for sannheten er at det er veldig sjelden.
 
Derfor var det så utrolig godt med den pausen jeg fikk, Det JA jeg fikk i forrige uke gjorde noe med at jeg kanskje klarer og gå noen skritt til, så TAKKtil M-L og LE, dere vet hvem dere er.
Så ja det finnes noen mennesker som bare er seg selv og gir av seg selv uten å kreve ting jeg ikke er i stand til. Jeg håper at jeg en dag kan gjøre gjengjeld.

tirsdag 9. oktober 2012

Hjemme

Så er jeg hjemme igjen, vet ikke helt føles fortsatt feil og se hestene ute, det mangler noen, min blant annet.
Det var godt med den pausen, jeg trengte at noen så og og hørte meg, når jeg spurte om jeg kunne få komme ned en tur.
I den siste psykologtimen jeg hadde, følte jeg meg hverken sett eller hørt. Jeg følte meg bare som den umulige pasienten, som ikke klarte eller kunne gi svar på spørsmål.
Jeg tror kanskje jeg lærte litt når jeg var borte, om jeg tar med meg lærdommen det vet jeg ikke, eller jeg vet ikke om jeg tør å ta den i bruk.

fredag 5. oktober 2012

Jeg har fått en etterlengtet pause, kanskje det vil hjelpe. Jeg er fortsatt skjør og skjelven og ikke vet jeg hvor veien går videre.
Jeg vet ikke om jeg orker eller vil, men samtidig så prøver jeg så hardt å holde fast på den skjøre livstråden



mandag 1. oktober 2012

Drar til Arendal

Det er ikke mange steder hvor jeg får puste fritt og ut akkurat nå.
Siden forrige mandag så føler jeg at pusten på en måte har satt seg fast i halsen. Det har gjort det vanskelig å snakke fordi gråten ligger hele tiden på lur, og det å gråte er jo ikke lov.
Jeg visste ikke hvor jeg skulle dra før i ettermiddag, jeg visste bare at jeg måtte bort, vekk fra gården vekk fra alt som minner meg om hesten min.
Endringer av betingelser, blæ, men jeg vet det kan virke
Psykologtimen i dag gikk jo til helvete som sikkert noen har skjønt, mye jeg har lyst til å skrive om akkurat det, men velger å ikke gjøre det.
Uansett så er jeg nå ute av systemet, fordi jeg ikke klarte å love noe, eller si noe. Jeg tror både psykologen og jeg må dele skylden for det som skjedde i dag, og jeg har ikke krefter til å rette det opp
Hva som skjer videre er helt og holdent mine valg, men akkurat nå prøver jeg faktisk å klore meg fast, selv om jeg har mest lyst til å slippe taket.
Jeg drar ikke til Arendal for å ta livet mitt, jeg drar dit for å kanskje få et litt bedre grep enn det jeg har nå, for i dag har det vært nære på.
Takk skjebnen for at det finnes mennesker som faktisk er der, når du spør om de kan være der.
Så utfordringen i morgen er å komme på riktig tog, sørlandsbanen og ikke østfoldbanen.

Brenne broer

Det er jeg god på, og brenne alle broer, med ingen returmulighet.
I dag har jeg såret et annet menneske, ikke fordi jeg ønsket det, men fordi jeg trengte at noen reagerte slik at det ble lettere å brenne den siste broen.
Jeg liker ikke og såre andre, men jeg er så såra selv, så da er det lettere å ta i mot "bebreidelse". Jeg setter det i anførselstegn, fordi det var vel for og få meg til og tenke.
Problemet er at jeg vil ikke tenke, jeg vil ikke være
Jeg har mista trua på at ting kan bli bedre, jeg har mista trua på at jeg kan få det bedre.
Det er nøyaktig en uke siden jeg mista hesten min, og ja det gjør VONDT, vondere en jeg kunne forestille meg.
Det føles ut som jeg sjela mi ble knust igjen,jeg trodde ikke det var noe mer igjen å knuse, men det var visst det.
Nå har jeg klart og avslutte hos psykologen, hun blir jo uansett borte om kort tid. Jeg klarte ikke og gi henne noen svar på noe, og det kunne hun ikke godta, så da avsluttet vi.
I dag var ikke timen for å presse meg på noe, men hun var nødt og da ble det som det ble.