Jeg har nå vært 2 år uten terapi, og det har gått utrolig bra.
Etter å ha vært svingdørspasient i nesten 10 år så har jeg ikke nå hatt en innleggelse på flere år.
Den tradisjonelle psykiatrien klarte aldri å hjelpe meg.
Jeg var heldig som hadde mulighet til å prøve privat behandling, jeg søkte etter psykologer som kunne traumer, men fant ingen, jeg skrev til nasjonalt traume-senter,noe svar fikk jeg aldri.
Det var tilfeldigheter som gjorde at jeg tok kontakt med Jørgen Thorkildsen han driver med integrert traumeterapi SE metoden , men da hadde jeg mistet håpet og regnet ikke med at det var noe hjelp å få.
Han var en raring og jeg følte ikke at han tok meg på alvor, så feil jeg tok, var det noen som tok meg på alvor så var det den mannen.
Det stod på siden hans at en ville merke bedring etter få timer, ha, ha tenkte jeg kiss my ass.
Jeg dro til første time med stor skepsis, og dro fra timen med enda større skepsis, dette var bare bortkasta tid.
Jeg husker jeg skrev en mail til han hvor jeg sa rett ut at jeg ikke følte at han tok meg og min historie på alvor, han svarte på mailen og forklarte, så jeg tenkte at jeg fikk gi han en sjanse til.
Han hadde en helt annen framgangs-metode enn det jeg var vant til, vi fant min trygge plass som var og fortsatt er stallen og min kjære hest.
Jørgen var veldig klar på at han ikke var hovedterapeuten i dette, det var det hesten min som var.
Det som gjorde at jeg begynte å stole på denne rare mannen var når han anerkjente min smerte noe han gjorde veldig tidlig, jeg husker han sa i en time, jeg skjønner ikke hvordan du har overlevd.
Når han sa det så kunne også jeg undres på det, på hvordan inn i helvete klarte jeg å overleve den barndommen
Når jeg fikk lov til å være forbannet både på han og alt det som hadde skjedd.
Vi gikk tilbake i tid, jeg fikk lov til å ta igjen, slå tilbake i sakte bevegelser, jeg drepte mine overgripere i dette rommet, han turte og la det skje i terapirommet.
Han brukte tid og jeg gikk aldri ut fra en time opprevet og istykker-revet på innsiden.
Jeg var alltid mye roligere etter en time med han, og den sinte delen i meg begynte å stole på denne mannen som lot meg få ta igjen.
Han var aldri redd for at jeg skulle bli voldeilig utenfor terapirommet, men jeg ser for meg det rommet som en slagmark, hvor jeg fikk utkjempe mine slag og hvor han hjalp meg med å ta igjen hvor jeg gjorde det jeg hadde hatt så lyst til å gjøre den gangen men hvor jeg ikke turte eller ikke var i stand til å gjøre det.
Jeg gikk i terapi i under ett år og ble så mye bedre så det stemte det som stod på nettsiden. Jeg vet at skulle jeg noen gang bli så dårlig igjen at jeg trenger terapi så er det denne metoden jeg kommer til å prøve
Jeg legger ved linken til siden hans, dette er ikke noe reklame men her kan en lese litt om metoden og se noen video
http://www.integrerttraumeterapi.no/index.htm
Bloggen handler om å leve med psykiske lidelser etter en traumatisk barndom Dikt og andre tekster som jeg legger ut er mine, hvis du vil låne så spør meg.
lørdag 25. juni 2016
mandag 30. mai 2016
Nyter
Jeg har det bra og nyter virkelig livet
Dagene mine går stort sett med til å være i stallen.
Jeg har turt å begynne å ri for instruktør, og merker stor forandring både på meg og hesten.
Det er merkelig hvordan livet har forandret seg, det er nå snart 2 år siden jeg hadde min siste terapitime.
Hesten min har flyttet til en større stall, og jeg må innrømme at jeg var svært skeptisk til flyttingen, men det har gått over all forventning, jeg stortrives på den nye stallen.
Jeg har blitt kjent med flere mennesker, og stort sett er jo alle hyggelige, noen har du mer kjemi med enn andre, men sånn er jo livet.
Blogging blir det lite av, og jeg vil tro at det er et sunnhetstegn, jeg har rett og slett ikke tid eller lyst, for stort sett er jeg i stallen sammen med verdens beste hest.
Jeg har et lite mål og det er å tørre å ri på klubbstevne til høsten, og det målet er innen rekkevidde, så får jeg se om jeg tør når tiden nærmer seg.
Dagene mine går stort sett med til å være i stallen.
Jeg har turt å begynne å ri for instruktør, og merker stor forandring både på meg og hesten.
Det er merkelig hvordan livet har forandret seg, det er nå snart 2 år siden jeg hadde min siste terapitime.
Hesten min har flyttet til en større stall, og jeg må innrømme at jeg var svært skeptisk til flyttingen, men det har gått over all forventning, jeg stortrives på den nye stallen.
Jeg har blitt kjent med flere mennesker, og stort sett er jo alle hyggelige, noen har du mer kjemi med enn andre, men sånn er jo livet.
Blogging blir det lite av, og jeg vil tro at det er et sunnhetstegn, jeg har rett og slett ikke tid eller lyst, for stort sett er jeg i stallen sammen med verdens beste hest.
Jeg har et lite mål og det er å tørre å ri på klubbstevne til høsten, og det målet er innen rekkevidde, så får jeg se om jeg tør når tiden nærmer seg.
Abonner på:
Innlegg (Atom)