tirsdag 30. juli 2013

Når en ikke vil høre

Hva slags tittel er de. Er det enda et klageinnlegg? Tja kanskje det. Hvem er det som ikke vil høre nå? Akkurat nå er det vel jeg som nekter å høre på kroppen. Den sier i fra ganske høylydt, men jeg nekter. Riktignok så går/gikk jeg til kiropraktor, men dessverre så hjelper det ilke så mye. Denne sommeren har ikke blitt det jeg håpet på. Jeg tar meg selv og skrive brev foreløbig bare inni hodet, men allikevel så er ikke det noe godt tegn. Den siste psykologen skulle visst hva han foreslo. Bare ordet gjør meg oppgitt, distraksjon. Nå begynner jeg å bli utslitt av å distrahere meg selv og jeg vet resultatet når jeg ikke lenger orker distrahere meg selv vekk fra alle følelser, mareritt osv. Men det er kun mitt problem og ingen andres. Til fredag så kommer det hvertfall et eller 2 lyspunkt. Jeg får besøk av 2 flotte mennesker og den distraksjonen ser jeg faktisk fram til. Det er 2 mennesker som jeg ikke må veie mine ord ovenfor og det er godt. Et annet lyspunkt er jo hesten, selv om kroppen ikke vil være med på de lange turene. Det gir hvertfall et lite øyeblikk av glede når han kommer løpende mot meg i håp om at jeg har med meg bøtta med gulrøtter. Det blir småturer og jeg prøver å være fornøyd med det, men innerst inne vil jeg ut på de lange turene, men igjen så sier kroppen NEI med store bokstaver. Det er sårt å ikke få til det jeg har mest lyst på. Jeg har nok gitt opp håpet om å få den hjelpen jeg trenger, så derfor skriver jeg brev i hodet.

lørdag 20. juli 2013

Når gråten sitter fast i halsen

Hvorfor i all verden er jeg så redd for å gråte? Jeg vet ikke eller en del av meg vet, men jeg vil ikke og klarer ikke å forholde meg til det. Burde jeg ikke være fornøyd? j eg som tilsynelatende har nesten alt, jeg kan reise, jeg har familie. Allikevel føler jeg meg død på innsiden og har gjort det i en veldig lang periode. Jo jeg har familie som helt sikkert er glad i meg og jeg er glad i de,men hver gang jeg møter de så settes maska på. Resultatet er at jeg blir mer utslitt enn jeg var. Jeg har nettopp hatt besøk i en hel uke, en uke hvor maska har vært på, siden de dro har jeg stort sett vært i rommet mitt. Tankene som maler er ikke gode og kanskje ikke helt sanne, men den følelsen jeg har er allikevel reel for meg. Denne sommeren ble ikke som jeg hadde håpet på, kanskje jeg hadde for store forventinger, kanskje jeg trodde at tankekjøret skulle ta seg en liten pause, noe det ikke gjorde. Men gråten får bare sitte der den sitter for jeg tør ikke å slippe den fram, for gjør jeg det er jeg redd jeg går i stykker

torsdag 11. juli 2013

Takk

Tusen takk for kommentarer. Jeg leser de faste bloggene selv om jeg ikke legger igjen npen spor. Det er litt vanskelig pga mobil osv. Når det gjelder å finne em terapeut som ikke er redd så tror jeg det kan bli vanskelig og jeg vet ikke om jeg orker eller tør å gå inn i den prosessen enda en gang.

onsdag 10. juli 2013

SKAMMEN

Det som sitter igjen etter brevet jeg fikk i går er den enorme skammen og angsten. Det var ikke det jeg hadde håpet eller trodd skulle komme ut av den prosessen jeg har vært gjennom. Når det gjelder brevet så burde det ha kommet først ikke som en dårlig avslutning, men akkurat det får jeg ikke gjort noe med. Sommeren har foreløbig ikke blitt det friminuttet som jeg hadde håpet på. Det kommer kanskje av mange ting i fjor på denne tiden hadde jeg en psykolog som jeg begynte å tro på var villig til å hjelpe meg i denne prosessen, men der tok jeg feil. Hun hadde nok gode hensikter osv, men tilfeldighetenes iboende faenskap måtte selvfølgelig trå til. Det hjelper egentlig svært lite med en sum med penger, egentlig så har det bare gjort ting verre så sprøtt det egentlig kan høres ut. All den jobben med å skrive søknad osv, jeg vet ikke om det var verdt det. Det eneste jeg kan håpe på er at kommunene tar mer ansvar for de barna som de har ansvar for i dag, men jeg tviler vel på at det skjer. Til nå har sommeren egentlig bare forsterket planene mine og ikke fått meg til å tenke andre måter. Dessverre så ser og skjønner jeg at sånne som meg ikke er verdt å hjelpe. Det tar for lang tid, er risikofylt og lite matnyttig siden jeg nå ikke lenger bidrar i samfunnet. Jeg var villig til å ta risikoen med sår osv, men ingen var villig til å "gå" veien sammen med meg. Det virker som historien og mine reaksjoner på den skremmer de som skulle kunne hjelpe. Når jeg da i tillegg hadde noen betingelser for å gå den tunge veien så var det ingen som var villig, det var et system som sa nei. Det virker for meg som jeg er lettere å "behandle" som død enn i live. De døde stiller jo ingen krav og de holder som regel kjeft. De de som blir redde for at jeg står i ferd med og ta livet mitt nå kan slappe av, det har jeg ikke tenkt å gjøre. Jeg skal gjennomføre sommeren og håper at angsten snart slipper taket litt. Dette var dessverre litt surt oppgulp, men det er dessverre slik at sånne brev får meg til å føle meg som et individ som overhode ikke fortjener og ha det bra. Gårsdagens positive var at jeg fikk inn en rømt kalv tilbake der han hørte hjemme. Naturen er flott så tar med et bilde

tirsdag 9. juli 2013

Et nytt brev

I dag kom det et nytt brev, det brevet jeg har ventet på.
Det ga meg ikke det jeg hadde håpet på
Det føltes bare som svada noe de er pålagt, og det kjennes bare feil.

mandag 8. juli 2013

Er det ikke det ene så er det det andre

Når skulderen endelig begynner å bli bedre og sola kommer, så må jeg gå hen å bli potte forkjøla.
Jeg kan ikke si at jeg er så veldig fornøyd om dagen, sliten av både det ene og det andre.
Det har vært en del mareritt etter siste kiropraktortime, så jeg regner med at den jeg har i morgen blir den siste.
Jeg har ikke fått meg til å avlyse den, selv om jeg sikker burde.
Nå bruker jeg mobilen som modem, fordi jeg synes det er så kipt og skrive på mobil.
Jeg leser de faste bloggene mine, men får ikke gitt tilbakemelding har ikke lyst til å ruinere meg helt på mobilregning.
Det er mye tanker og planer om dagen og dessverre ikke av det positive slaget, men det ligger litt fram i tid.
Dette oppholdet har ikke blitt som jeg hadde trodd mye pga smerter, utrolig dårlig vær osv, men hestene har det bra og det er det viktigste