tirsdag 31. desember 2013

31/12



31/12 årets siste festkveld for mange, det er ikke så mange som snakker om ensomhet den dagen.
Jeg tror det er like mange om ikke flere som er ensomme på årets siste dag som på julaften.
Men hysj det snakker vi ikke om, vi åpnet jo dørene for alle ensomme på årets familiedag, så denne dagen får vi vel lov til og kun å dele med gode venner.
Det får da være måte på med raushet, ensomme mennesker gjelder bare på julaften og ikke ellers i året.
Jeg er heldig for jeg trives i eget selskap året rundt, jeg er ikke redd for å være alene, jeg klarer å kose meg uansett om det er den 1/3 eller den 31/12
Jeg blir bare litt provosert og litt oppgitt over at mennesker kun åpner dørene for ensomme på julaften og ikke ellers i året.
Hvorfor tror andre at det er lettere å komme til helt fremmede på en familiedag som den 24/12 enn på en helt vanlig hverdag.
Den terskelen er høy å gå over fordi mange føler at det er av medynk og ikke av medmenneskelighet.
Jeg er kanskje litt skarp den siste dagen i året, men akkurat det blåser jeg litt i.
Ikke har jeg så mange nyttårsforsetter heller, ikke skal jeg slanke meg eller ikke slutte å røyke.
Jeg har et par nyttårsforsett det ene er å smile til fremmede mennesker og ikke minst si hei til dem Jeg gjør det når jeg er ute og rir, det har blitt en vane som jeg har.
Jeg ser ofte at de jeg rir med synes det er litt rart, men jeg tenker at dem om det. Jeg får som regel alltid et hei og et smil tilbake
Det andre nyttårsforsettet er at jeg skal leve og gi litt mer faen i hva andre tenker og mener om meg.
I året som har gått har jeg heldigvis møtt på mennesker som er unike, rause og gode og det er jeg takknemlig over.
Jeg ønsker alle et Godt nytt år og hvis du skal ha et nyttårsforsett så gi et smil til et fremmed menneske eller bare si hei til den stressa busssjåføren som er 5 minutter forsinka, det vil kanskje gjøre hans dag litt bedre.

søndag 29. desember 2013

Oppsummering av 2013



  • Januar ba jeg om hjelp, men fikk ikke det jeg trengte, prøvde å ta mitt eget liv i fortvilelse
  • Februar ble kjøp av ny hest i håp om at det kunne hjelpe
  • Mars var en ganske rolig måned jeg blir kjent med den nye hesten, vi hadde noen utfordringer
  • April fikk jeg svar på oppreisning søknad jeg ga opp å få hjelp på dps, det jeg behøvde kunne jeg ikke få der.
  • Mai= kaos, men jeg tar meg sammen, det endte med betente skuldre og kiropraktorbehandlinger hele sommeren
  • Juni reiste jeg til fjellheimen det er fortsatt mye kaos på innsiden, livslysten er ikke tilstede i denne perioden
  • Juli planlegger jeg min egen død som skulle skje i månedsskiftet september/oktober
  • August fikk jeg besøk med en type intervensjon som resulterte i at jeg godtok at de så etter privat behandler for meg
  • September møtte jeg den nye terapeuten
  • Oktober begynner jeg å få det bedre, selvmordstanker blir sjeldnere. Jeg fikk brev fra staten og fikk medhold også der, det skapte litt kaos i en liten periode
  • November nedtrapping og slutt på bruk av angstdempende medisiner, har det bedre enn på mange år
  • Månedsskiftet november/desember reiste jeg opp til fjellheimen og prøvde å gjøre litt nytte for meg, det var godt med litt miljøskifte
  • Desember ingen juleangst og en OK julekveld med familien, alle planer om å ta mitt eget liv er lagt bort.
Nå er vi snart ferdig med 2013, hva som skjer neste år vet jeg ikke, det jeg vet er at jeg har det bra og at marerittene er så og si borte.
Det er rart å tenke på nå at det eneste jeg ønsket meg var at marerittene skulle forsvinne, men jeg trodde aldri på at de ville det.
Det er godt å kjenne på at jeg er ferdig med alt som har med oppreisning-saken, det tok tid nesten 2 år fra søknaden ble sendt til jeg fikk svar.
Jeg kan gå inn i 2014 med lavere skuldre og med mer livslyst enn jeg har hatt på mange år.

torsdag 26. desember 2013

Jula er over

Da er jula over for meg, og i år har det gått utrolig bra.
Det er godt å kjenne på at angsten ikke tar overhånd på slike dager.
Nå er vi snart ferdig med 2013 og det har vært et år med mange følelser og hadde noen sagt til meg for et år siden at jeg kom til å leve så hadde jeg ikke trodd de.
Jeg lever og er faktisk glad for at jeg ikke lykkes med å ta livet mitt i januar.
I året som har gått har jeg fått svar på søknaden om oppreisning og rettferds-vederlag fra staten.
De svarene var ikke noe gode og få, for jeg måtte innse at alle marerittene mine var ikke bare mareritt, det var sannheten om min barndom.
Hva skal jeg gjøre med de pengene? det heller mot å kjøpe et eget sted, problemet er vel hvor.
Jeg titter på nettet og finner ut at her jeg bor er prisene alt for høye.
Det å flytte på seg er ikke noe problem, det nettverket jeg har her er ikke stort og det er ikke mye jeg vil savne.
Spørsmålet blir hvor? fjell eller sjø/hav, jeg er glad i begge deler. Problemet med å flytte til fjellheimen er mangel på kollektivtransport og veldig lange avstander, så det har jeg vel slått i fra meg
Jeg har ikke lyst på hus, det er for mye arbeid og vedlikehold som jeg ikke har lyst til å holde på med.
Hvis jeg skal flytte så må jeg senke kravene med å ha hest rett på utsiden av vinduet, det tror jeg ikke er en mulighet.
Så en leilighet i nærheten av kollektivtrafikk og sjø eller havet og med en stall ikke så langt unna med fine turmuligheter hadde vært perfekt.
Kanskje det blir flytting i 2014

mandag 23. desember 2013

Tanker om julemas

Nå er det snart jul og like fort som den kommer går den igjen.
I min leilighet er det ikke julepyntet, jeg har faktisk ikke julepynt.
I år er heldigvis jula nøytral, det jeg har gjort er og handle inn litt ekstra god mat og det er de juleforberedelsene jeg har gjort, uten om å kjøpe gaver da.
Alt det stresset og maset for noen få dager, folk blir jo utslitt før kvelden kommer.
Alt skal være perfekt, alle skal være glade og lykkelige og da helst med store bokstaver.
Folk viser fram pynta juletrær og annet stæsj på fb det er akkurat som de skal vise fram hvor lykkelige de er uansett hvordan de egentlig har det. 

Jeg lurer på hvor mange som ønsker bare at jula skal forbigås i stillhet.
Nei jeg gleder meg ikke til jul, men som sagt før så gruer jeg meg ikke, jeg synes bare det blir veldig overdrevent.
Det er ikke alle som har stor familie eller gode familierelasjoner.
Det snakkes så mye om at ingen skal sitte alene på julaften, hva med resten av året er det greit at de sitter alene da?
Jeg vet at det er mange med psykiske lidelser som gruer seg til jul, behandlere tar fri og tilbudet er redusert osv.

Problemet er at psykiske lidelser ikke tar juleferie, de jobber ofte på høykant og forverres hos mange.
Jeg føler meg heldig i år fordi jeg faktisk har blitt bedre, men jeg vet at det er mange som faktisk blir dårligere i sånne høytider og jeg føler med de.
Jeg ønsker de en så rolig og fin jul de kan få, om en drøy uke så er dette maset over og det er igjen hverdag.

23/12 2013

Lille julaften, har tidligere vært en av årets verste dager.
I år har jeg vært på en fin ridetur i skogen, det eneste jeg savnet var snø, men den kommer helt sikkert i løpet av vinteren.
Jeg hadde planlagt en tur i morgen, men med det været som er meldt så blir det bare litt børsting og litt ekstra kos på verdens beste hest.
Noen julefølelse har jeg ikke, men det gjør ingenting, jeg har ikke angst for denne høytiden lenger.
Uansett så vil jeg ønske alle mine lesere en God Jul og håper at den vil bra for dere alle.

søndag 22. desember 2013

Hudløs

I dag kjenner jeg på sårheten som alltid dukker opp på denne tiden.
Angsten kommer og går i bølger i dag, men det vil gå over, men det er ikke lett å snu noe som har vært en del av deg i så mange år.
Jeg har det likevel bedre i år enn jeg noengang har hatt på denne årstiden, at det kommer en sår og vond dag i årets verste måned får jeg bare tåle.
Været har nok noe og si, det blåser kraftig og det kan visst fortsatt gi meg angst.
Jeg er ikke så redd for at dette betyr at ting vil gå feil vei, alle kan ha en dårlig dag, i dag er det visst min tur.
Det er vondt å være så hudløs, men det vil gå over det er jeg helt sikker på.

søndag 15. desember 2013

En hviledag

I dag trengte jeg å bare gjøre ingenting og det klarte jeg uten dårlig samvittighet.
Jeg har blitt flinkere til å dytte vekk en eventuell dårlig samvittighet, noen dager trenger jeg å få lov til å være sliten, selv om jeg ikke er i arbeid.
Jeg sier at jeg ikke er i arbeid, men samtidig så jobber jeg knallhardt med meg selv, og den jobben pågår kontinuerlig.
Den jobben tar ikke ferie eller fridager så en dag i blant brukes til absolutt ingenting.
Det er lenge siden jeg har hatt en dag hvor jeg ikke har sett et eneste menneske, det begynner vel å nærme seg en måned siden sist.
Før var det helt normalt og ikke se et eneste menneske på flere uker, nå har det blitt litt motsatt, jeg ser og prater med noen stort sett hver eneste dag.
Ting har forandret seg til det bedre og jeg er veldig fornøyd med det, så lenge jeg kan ta en menneske-fri dag innimellom. 
 

lørdag 14. desember 2013

Snø

Det har snødd i natt og jeg gleder meg til årets første ridetur i en snøkledd skog, det er godt å kjenne på den gleden.
Gleden var lenge fraværende i livet mitt, det er godt å kjenne at den finnes.
Det er forholdsvis tidlig morgen og jeg sitter med dagens første kaffekopp og tankene flyr gjerne i alle retninger mens den første kaffekoppen tas.
Det er en ting jeg håper at jeg klarer og det er at jeg aldri tar hverdags-gleden for gitt.
Jeg innser at jeg er utrolig heldig som har råd til å ha egen hest, det koster penger og ha hest, men jeg velger å ha hest framfor bil.
Hesten min gir meg så mye glede, opplevelser og mestring at han er verdt hver eneste krone jeg bruker på han.

fredag 13. desember 2013

Det nærmer seg jul

Det nærmer seg jul og det er ikke mange dagene igjen.
I går ble det både ridetur i skogen og handling på ettermiddagen. Jeg må være ærlig og si  rideturen var mer koselig enn å gå i butikker.
I år skal jeg feire jul hos min eldste datter, jeg gleder meg ikke, men jeg gruer meg ikke heller og det er jo en bedring fra de foregående årene.
Jeg har hatt en bemerkelsesverdig bedring siden jeg begynte i den nye behandlingen, ja jeg har fortsatt angst, men viser den fortsatt ikke til noen.
Jeg har mange gode dager på rad nå, og jeg tør ting jeg overhodet ikke turte før pga dårlig selvfølelse.
Selvfølelsen er fortsatt ikke på topp, men fra og ligge på minus 20 så ligger den vel nå kanskje på pluss 2
Jeg føler at jeg har tatt noen sjumilssteg i høst og nå er snart helvetemånedene over og jeg har kommet meg gjennom de månedene uten tanker på å ta livet mitt.
Akkurat nå så er det helt OK å leve og noen dager er det helt flott å leve, det har blitt litt mer balanse mellom gode og mindre gode dager og det var det jeg ønsket meg.   

torsdag 12. desember 2013

Videre behandling?

Jeg har en del tanker om behandling om dagen, det har nemlig vært utrolig deilig å ha fri fra behandling
Ikke har jeg blitt noe dårligere heller, så spørsmålet som dukker opp er holder det med behandling nå?
Jeg vet at det er noen ting som jeg burde ta tak i, som dette med gråt, men gråt skremmer meg og da spesielt min egen gråt.
Det ligger nok mange tårer frosset fast på innsiden, men er jeg nødt til å gråte de?
Jeg får diskutere det med behandler og ikke minst med meg selv om hva jeg gjør videre.

tirsdag 10. desember 2013

Hjemme igjen

Jeg har hatt noen fine dager mye latter, og en del jobbing.
Det er allikevel godt å komme hjem til egne ting og ikke minst å komme hjem til hesten.
Neste uke er det tilbake til behandling igjen, det har vært litt godt å ha fri fra det noen uker.
Denne høsten har gått overraskende bra, jeg har fått til mange ting som jeg aldri ville ha drømt om for bare et halvt år siden.
Det er en ting jeg kjenner på og det er bosituasjonen min, jeg får tenke nøye gjennom hva jeg skal gjøre, men noe bør jeg nok gjøre.

torsdag 28. november 2013

Uten medisiner

De 2 første dagene helt uten medisiner merket jeg godt, litt skjelven og skjør, men i går begynte det å slippe taket.
I går var jeg hos behandleren min og hadde som vanlig en bra time.
Jeg merker godt at det er ikke lenger så stor motstand på innsiden mot å gå i behandling som det har vært hos tidligere behandlere.
Men nå blir det en liten pause i behandlingen for jeg reiser til fjellheimen i dag og forhåpentligvis så får jeg gjort litt nytte for meg dit jeg skal.
Siden jeg ikke kommer til å ta med meg noe pc vil det bli stille på bloggen en liten stund.





søndag 24. november 2013

Da er siste tablett tatt

Så er siste tablett tatt, og jeg håper at jeg slipper å bruke de igjen.
Det har gått overraskende bra, selv om jeg noen ganger kjenner på angsten.
Nå tør jeg og se på hva er det som gir meg angst noe jeg aldri har turt tidligere, og jeg har strategier som virker.
Vi nærmer oss slutten av november og jeg har det bra.
I dag har jeg vært på ridetur med 6 andre damer og det gikk helt fint og hvorfor skulle det ikke det.
Det var noen katastrofetanker som kom og gikk før jeg gikk ut til hesten, men når jeg kom ut til han så forsvant de.
Turhestsyndromet dukket opp et par ganger hos hesten min, men jeg taklet det også, uten å tenke så mye på hva andre synes om meg.
Jeg sover på natta uten sovemedisin og det hender at jeg sover sammenhengende i 6-7 timer.
Nå har jeg ikke bare øyeblikk som er gode, nå kan jeg ha timer og jeg nyter hvert eneste minutt av det jeg kaller hverdags-lykke.

torsdag 21. november 2013

November kan faktisk være vakker

November kan faktisk være vakker, det hadde jeg aldri trodd.
Denne måneden har alltid stått for meg som grå, svart og tåkete, det er rart å se at det finnes farger i en så svart måned.
I går kom frosten og med den blå himmel og rim på trærne, det er vakkert og jeg har aldri lagt merke til det før.
På søndagen var jeg redd for at jeg var på vei nedover, men det viste seg bare å være en liten hump i veien.
Jeg kan fint tåle noen humper bare jeg unngår de bunnløse hullene jeg har vært i tidligere.
Det er stor forskjell på november i år og i fjor, i fjor så jeg bare det sorte, nå begynner jeg å skimte farger i livets regnbue. 

mandag 18. november 2013

Når angsten kom på et lite gjenbesøk

Det er ikke så mye som skal til for å trigge både angst og selvfølelse, veldig lite faktisk.
Kun en beskjed på fb om at det var tomt for vann til utehestene i går og på torsdag.
Jeg pleier å fylle vann på morgenen fordi jeg bor på gården, men det er faktisk alles ansvar.
Det skulle ikke mer til for å trigge en dårlig selvfølelse og dermed også angsten.
I dag sitter jeg og tenker på hvorfor det stoppet meg fra å gå ut i går.
Jeg var nok i utgangspunktet litt sliten og da skal det ofte ikke mer enn en litt krass kommentar til for å trigge dårlig selvfølelse og en angst som ligger og lurer.
I går ble det en dag hvor angsten gikk i bølger og jeg valgte å være inne.
Jeg tror ikke at gårsdagen betyr at nå begynner jeg å bli dårligere igjen, men det betyr at jeg må lære meg til å ikke ta på meg all skyld for alt som ikke er gjort.
Jeg har veldig lett for å ta på meg skylden for alt som er feil, hvis noe er galt så er det helt sikkert jeg som har gjort noe feil.
Jeg kan smile litt av det i dag, men for meg så har dette vært virkeligheten i så mange år at det skal ikke mer til enn en liten kommentar på fb for å sette meg litt ut.
Jeg ser at jeg har en lang vei å gå og i går fikk jeg en "liten stein i skoen", i dag har jeg tatt ut steinen og går videre.

lørdag 16. november 2013

Skrekkblandet fryd

I dag var jeg på en liten ridetur med 2 andre damer, men om turen var liten så ble det en veldig frisk galopp.
Det kiler i magen når hesten virkelig tar av oppover bakken,og det er nesten så man mister litt kontrollen.
Jeg føler litt på samme måte med resten av livet mitt.
Det føles ut som det tar av og noen ganger så føles det ut som det går alt for fort.
Jeg kjenner den samme skrekkblanda fryden som jeg gjør når jeg galopperer med hesten.
Tankene mine har blitt bedre de siste ukene, når jeg tør å galoppere i full fart oppover en bakke, så bør jeg jammen tørre å leve.
Foreløbig så er det hesten som gir meg mening og mestring og jeg bruker den for alt den er verdt.
I uka som har gått så har nedtrapping av medisiner gått utrolig bra, nå bruker jeg ikke noe angstdempende på dagtid, og om en uke så er jeg forhåpentligvis medisinfri.

torsdag 14. november 2013

Juleangst

Ny time hos terapeuten i dag, og temaet ble juleangst, selv om juleangsten ikke er så stor i år som de forgående år så ligger den der som en slags skygge.
Det var ikke det jeg hadde tenkt meg i timen i dag, egentlig hadde jeg ikke tenkt så mye, bare at dette med jul skulle jeg skygge unna.
Det ble ikke sånn, jeg ble utfordret og tok i mot den med ganske høy angst, det ble masse bilder, men også en løsning.
Jeg vet ikke men uansett så virker det selv om løsningene er bisarre og til dels voldsomme så får jeg gjort det jeg ikke kunne den gangen.
Jeg lager en annen slutt på historiene og den slutten er ikke pen, den er ganske "blodig", men denne ganger er det ikke jeg som blør.
Det er ikke noe "moral" i disse timene, løsningene som dukker opp kunne jeg ikke gjøre den gangen.
Jeg vet ikke hva slags retninger innenfor psykologi dette er, kanskje det er flere.
Uansett så føler jeg meg bedre etter hver time og også etter denne timen.


tirsdag 12. november 2013

Sånn går no dagan

Dagene går og formen er fortsatt bra, overraskende bra med tanke på at vi snart er halvveis i  november.
5 dager i uka går stort sett med til hest og jeg tenker på hvor heldig jeg er som har råd til å ha egen hest.
Jeg har min egen terapeut rett på utsiden av stuevinduet
Det er så enorme kontraster på hvordan jeg har hatt det tidligere.
I dag ble jeg med 2 andre damer på en ridetur, og jeg koste meg, selv om jeg ikke kjente hun ene som var med.
Nedtrappingen av medisiner går sin gang, jeg tar det sakte og godtar den angsten som kommer pga nedtrappingen, den angsten går nemlig over når jeg går ut til hesten min.
Jeg trodde aldri at jeg kunne få det så bra som jeg har det nå, det vil nok komme humper i veien, men nå har jeg forhåpentligvis noen strategier til å takle de, og jeg har en terapeut som er med meg på veien.
For første gang siden jeg begynte i terapi så merker jeg bedring, så selv om jeg kan grue meg litt til timene, så ødelegger ikke det dagene mine slik tidligere behandling gjorde.

søndag 10. november 2013

En OK uke, men vil ha kuldegrader og snø

En uke har gått og det har vært en bra uke.
Jeg har vært ute med hesten 5 dager, de 2 andre dagene var det behandling hos kiropraktor og hos behandleren i Oslo.
Jeg så mennesker hver eneste dag, det kan kanskje bli litt mye, så til uka så blir det en dag uten "krav"
Jeg har fått en for-rytter til hesten min, hun skal ha han en dag i uka.
Nå er det snart en ny uke og mandagen begynner med kiropraktorbehandling, og kanskje jeg får til en liten økt på banen etterpå, får jeg det til så er det bra og hvis ikke så er det ingen krise
Det jeg ønsker meg nå er kulde og snø, jeg er ganske lei av gjørme og ikke minst en gjørmete hest.
Jeg ser ut som jeg har lekt i gjørme når jeg er ferdig med å stelle og ri hesten min.
Dessverre så lover ikke langtidsvarselet noe særlig med kuldegrader og snø, men det er lov å drømme om snødekte rideturer i skogen.

lørdag 9. november 2013

Privat behandling

Å gå i privat behandling, hos en som ikke er psykolog eller psykiatriker er for meg en fordel.
Her kommer ikke frasen opp om at det er frivillig å gå her osv.
Jeg har blitt møtt på en helt annen måte enn hva jeg er vant til, jeg har blir møtt der jeg er i dag, ikke der jeg var i fjor eller i forfjor.
Det føles godt å bli møtt der jeg er i dag, og ja jeg setter pris på at han synes jeg virker gladere uten at det blir en slags trussel om å avslutte behandling.
Jeg opplever en bedring jeg aldri har gjort før.
En del angst har blitt mye mindre og slik som å børste håret som alltid har vært et lite problem, er ikke lenger noe problem.
Vi har ikke vært innom de vanskeligste områdene, men han har fått meg mer stabil enn jeg noengang har vært.
Det er fortsatt en lang vei igjen, men jeg er ikke like redd for å gå den slik jeg har vært tidligere
Jeg merker at jeg bruker noen av teknikkene som han har lært meg, og det gjør at marerittene ikke blir så voldsomme.
Det er ikke noe "kjære mor" i denne terapien, den er tøff, men ikke tøffere enn at jeg klarer å stå i det.
Jeg blir utfordret hver eneste gang jeg er der, men sier jeg nei at i dag tør jeg ikke så er det også greit.
Det står på siden hans at det er en rask og skånsom prosess og jeg husker når jeg leste det hvor skeptisk jeg var til den setningen
Men ja denne terapien har vært redningen for meg og det har skjedd mye på relativt kort tid.
Jeg har kommet lenger enn jeg noen gang trodde ville være mulig, kanskje jeg en dag også klarer å gråte uten å være redd for å gå i stykker.
Jeg skulle ønske at det fantes et slikt tilbud i det offentlige, men dessverre så gjør det ikke det.
Det er nok noen som får god hjelp fra det offentlige, men etter å ha vært i det systemet i 10 år så har jeg også sett at mange ikke får god og riktig hjelp.

fredag 8. november 2013

Jeg kjenner noen ganger på angsten sånn som i natt da søvnen var dårlig, angsten for at denne oppturen og gleden vil gå over.
Den angsten kommer spesielt fram når jeg har hatt en litt dårlig natt med flere oppvåkninger.
Når jeg nå vet hva god søvn er så legger jeg godt merke til de dårlige nettene.
Heldigvis så har jeg sett et mønster i det også.
Dager med "mye" program uten å få hvilt en liten time ødelegger nattesøvnen.
Torsdager er jo en sånn dag med "mye" program med fokus på meg selv, psyke, kropp osv.
Det er vel spesielt det fokuset på meg selv uten mulighet til å koble ut som gjør natt til fredag vanskeligere.
Neste torsdag har jeg time tidligere på dagen så da får jeg testet ut hypotesen min :)
Nå dagens ridetur med verdens beste hest gjort unna. Jeg har hatt en hest som for tiden tester meg litt, men den testingen kommer vi oss gjennom og forhåpentligvis så lærer jeg noe av det også., og i dag var drømmehesten nesten tilbake

torsdag 7. november 2013

Gladere

Du ser glad ut fikk jeg høre av behandleren min i dag.
Det stemmer faktisk jeg er en gladere person nå enn jeg var for 2 måneder siden.
Den sinte delen i meg har ikke like så stor motstand mot å gå til han som det har vært hos tidligere terapeuter.Den indre selvskadingen har blitt mindre, truslene er mindre så ja jeg har god grunn til å være glad.
Jeg har fortsatt en lang vei og gå, men veien virker ikke like uframkommelig som tidligere.

onsdag 6. november 2013

Litt om å tørre og litt om nedtrapping av medisiner

Jeg begynner å bli overasket over hva jeg tør om dagen.
Det å ringe å klage er noe jeg aldri har turt å gjøre, men nå har jeg faktisk gjort det.
Klagen gjaldt ikke psykisk helsevesen, men posten, og det var lettere å bli hørt når det gjaldt post enn psykisk helse
Resultatet er at det går an å ringe, jeg får pakken i dag, og er fornøyd med det selv om jeg skulle hatt den for 2 dager siden.
Jeg sliter med litt angst om dagen, men jeg klarer å stå i det, noe av grunnen til angsten er nok at jeg driver med nedtrapping av angstdempende medisiner.
Jeg er heldigvis klar over at når en trapper ned på den type medisiner så kan kroppen reagere med litt mer angst.
Det er ikke like lett å skille hva som er kroppens signaler og hva som er ren angst, det ligner på hverandre, samtidig som det er ulikt.
Det og sette seg ned og kjenne etter hva som er hva er faktisk viktig.
Mine angstanfall går jo ofte på det jeg kaller "mareritt" flashbacks, de setter meg totalt ut og når de kommer så har jeg utrolig høy angst i mange dager/uker.
Den angsten som kroppen produserer pga mindre medisiner er noe anderledes, den er mer som angst for angsten, en klump i magen, uro angst for at det skal komme et mareritt osv
Når jeg klarte å skille mellom hva som var hva så ble det lettere å håndtere den "lille" angsten og beste behandling for meg er å gjøre noe positivt som å ri, gå tur eller andre ting
Det å trappe ned på medisiner i helvetemånedene kan virke dumt, men siden det til nå har gått greit så fortsetter jeg med det.  
Hvis ting fortsetter å gå greit så vil jeg være medisin-fri om 4 uker, og da er jeg i den siste helvetemåneden så jeg er litt spent på om det går.
Jeg har tro på at det skal kunne gå greit å slutte, mest fordi jeg alltid har hatt en indre motstand mot å bruke den type medisiner.

tirsdag 5. november 2013

Hvorfor er det så vanskelig å klage på psykisk helsevesen

Nå er jeg heldigvis ikke lenger innenfor det offentlige psykiske helsevesen, og takk og lov for det.
Når det gjelder å klage på det tilbudet man har fått eller tilsynelatende har fått så viser det seg og være så og si umulig.
Jeg har sett på brennpunkt i dag som sikkert mange andre også har gjort, og svarene som foreldrene til Silje fikk, har nok mange andre også fått, enten de har klagd som pasienter eller som pårørende.
Hvorfor i all verden klarer ikke psykisk helsevesen og se sine feil og innrømme de?
Jeg har mange tanker om psykiatri og svingdørspasienter som jeg selv har vært.
Inn og ut av akuttpsykiatri, trusler om beltelegging, tvang osv
Nytter det å klage NEI dessverre så gjør det ikke det.
Jeg skulle ønske at det fantes en regel innenfor det psykiske helsevesenet, og det var.
LYTT TIL HVA PASIENTEN SIER, men i stedet sier de "jeg hører hva du sier" og det de ikke ser er  og jeg har ikke tenkt å lytte til deg, for det du prøver på er manipulering
Hvis man har selvmordstanker og sier det, så blir det ofte oppfattet som en trussel, eller at en prøver å manipulere behandlere osv.
Vi har utrolig høye selvmordstall i Norge, men det finnes ingen nullvisjon i forhold til dette.
Norge har en visjon på å få ned antall drepte i trafikken noe som er veldig bra, men jeg hører aldri om en visjon på og få ned tallet på selvdrap.
Når de sier at det er lettere å få hjelp i dag enn det var for 10-15 år siden så er det mange som opplever at det stemmer ikke med virkeligheten
Hvorfor ser ikke psykisk helsevesen på sin egen praksis, det burde de jo.
Jeg har selv vært innlagt utrolig mange ganger og møtt på de samme medpasientene like mange ganger, det må jo være noe feil i måten de behandler pasientene på siden de stadig kommer igjen og igjen og ofte dårligere enn sist de var innlagt.
Skulle du være så tøff at du klager på en eventuell diagnose eller behandling, så har de ord for det også.
Pasienten har fått behandling tilpasset den diagnosen pasienten har.
Det at pasienten ikke har hatt nytte av behandlingen er ikke behandlerens feil, men pasientens.
Svaret du får skrives riktignok ikke på den måten, men det oppfattes ofte slik av de som får et svar på en klage, hvis de får svar.
Jeg har satt ting litt på spissen, samtidig så har jeg ikke gjort det i det hele tatt.
Ja det finnes flinke mennesker innenfor dette systemet som kjemper for pasientene, men de blir utbrent og slutter ofte i jobben fordi de ikke blir hørt.

søndag 3. november 2013

En fin helg

Så er denne helgen snart over, og tross regnvær så har den vært fin.
Det var rideundervisning både lørdag og i dag, og det er morsomt når en får til ting med litt jobbing.
Hesten min kan svært lite dressur og jeg kan heller ikke så mye.
Vi lærer sammen, vi gjør feil, blir litt frustrerte på hver vår måte, før vi prøver igjen og igjen til vi får det til.
Jeg får noen assosiasjoner når jeg sitter og skriver om rideundervisningen, hvor vi prøver på nytt, det er jo det jeg gjør i terapien også.
Prøver på nytt og på nytt.
Denne gangen ser det ut til å være rett, hvertfall foreløbig, ting går lettere enn det har gjort tidligere.
Jeg har mindre angst og mareritt enn noen gang, behøver jeg virkelig mer terapi?
Tanken om det slår meg jo, men jeg vet også at det er mye igjen å jobbe med, ting jeg kanskje ikke har lyst til å jobbe med, fordi det er for vanskelig og vondt.
Det er deilig med gode dager, det er godt å kjenne at terapien faktisk virker, og jeg kan kanskje få det enda bedre hvis jeg tør å prøve enda litt til.
Jeg kommer nok til å fortsette med terapien akkurat som jeg gjør med rideundervisningen.
Det kan nok hende at jeg vil snuble underveis, men da får jeg bare reise meg opp og prøve på nytt, for det kan jo hende at jeg en dag klarer å se livets regnbue med alle fargene som livet består i.

lørdag 2. november 2013

Så kom november

Så er november kommet en måned jeg hater og frykter, eller gjorde er kanskje riktigere å si.
November i fjor lå jeg stort sett under pleddet.
Jeg så ingen og ingen så meg, de eneste gangene jeg så noen var når jeg dro på butikken og det var det.
November i år tror jeg blir anderledes, den er allerede anderledes på veldig mange måter.
  • Jeg har ingen planer eller tanker om og ta livet mitt
  • Jeg er mer sosial
  • Jeg går i behandling som virker for meg
  • Jeg rir igjen på verdens beste hest
  • Jeg tar initiativ til å ri sammen med andre 
  • Jeg begynner å tørre å synes
Når jeg ser de punktene så blir jeg selv litt målløs for jeg hadde ikke trodd dette bare for 2 måneder siden.
Jeg var så sikker på at jeg skulle velge døden den 24/9, men jeg ga den nye behandleren en ekstra sjanse.
Det og gå med selvmordstanker/planer var forferdelig slitsomt og det tok mye krefter å bare holde ut til datoen kom.
Det og slippe og ha de tankene har frigjort en del krefter som jeg brukte på å overleve, nå kan jeg bruke de til å forsiktig utforske verden slik den kanskje er.
Nei livet er ikke perfekt og det vil det aldri bli verken for meg eller for andre, men det kan bli bedre.
Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til de 2 som kom opp på fjellet og foretok "intervensjonen" i sommer.
De menneskene ga av seg selv og brukte mye tid på å finne riktig hjelp til meg, at det var tilfeldigheter som gjorde at jeg kom bort i den behandlingmetoden jeg nå får spiller ingen rolle.
De 2 ga aldri opp og det er jeg glad for.
Nei jeg vet ikke hva november vil bringe av oppturer eller nedturer.
Oktobermåned hadde sine nedturer den også, men jeg lot ikke nedturene slå meg helt i bakken, og jeg reiste meg opp på kne i første omgang og nå står jeg igjen på beina
Jeg står kanskje ikke så stødig som jeg skulle ønske, men jeg står og jeg har et lite håp om at denne novembermåneden kanskje kan bli bedre enn i fjor.
Det skal jo ikke så mye til for at den skal bli bedre, og allerede den 2/11 så har den slått fjorårets med stor margin.

fredag 1. november 2013

Godt med en bra dag

Det var godt å våkne i dag og ha sovet OK gjennom natta.
Dagen i dag har vært bra, og jeg trengte en slik dag nå etter de siste dagene.
Redselen for at den gode perioden jeg har hatt skulle gå over har vært tilstede spesielt etter mandagens brev.
Det at kroppen krangler har ikke gjort det lettere, men det er mange år med beskyttelse som skal byttes ut med noe annet.
Jeg trodde vel ikke at jeg skulle få ut hesten i dag, for han var nemlig opptatt med å leke med en hestekompis.
De roet seg og litt knatring fra en plastpose gjorde at han kom, en eplebit og grima kom på.
I dag ble det en rolig ridetur med en annen dame, skravla gikk som den pleier mellom 2 hestegale damer.
I helgen er det rideundervisning igjen og jeg gleder og gruer meg, for jeg er ikke så flink til å trene på alt jeg skal.
Det jeg har blitt bedre på er å være konsekvent, men det virker best når vi rir på tur alene.
Vi har mye og jobbe med, men ting går framover og de små gledene de gir er verdifulle i hverdagen.

torsdag 31. oktober 2013

Torsdag=behandling

Det ser ut som som det er torsdagen som blir den store behandlings-dagen.
Først er det time hos kiropraktor for så og dra til Oslo til traume-behandling.
På en uke så bruker jeg 1500,- til behandling av kropp og sjel.
Jeg er heldig som har råd til det, men det er med en liten bismak, men jeg får bare ta det med den bismaken.
Til tider så hater jeg kiropraktoren som finner alle de ømme og låste musklene som finnes, fy flate hvor vondt det gjør når han holder på.
Heldigvis så har han humoristisk sans og tåler det som kommer ut av kjeften min når han knekker opp.
I dag var jeg feig i traume-behandlingen, men det var visst greit og være det også.
Vi snakket litt om hvorfor jeg reagerte så sterkt på og få medhold i disse sakene som nå er ferdig.
Det han sa virket faktisk litt fornuftig, og jeg trenger litt fornuft i den "galskapen". Det er mange som har prøvd å si meg sannheter tidligere, men jeg ikke har klart å ta det inn over meg.
Jeg klarer vel fortsatt ikke å ta det helt inn at noen tror på meg, men jeg er litt på vei.
Uansett så har jeg en behandler som virkelig gir av seg selv, og som tåler min form for galgenhumor.
Jeg får prøve og tenke at selv om det går i millimeterskritt så går det hvertfall framover selv om det bare er en millimeter om gangen.

En dårlig natt

En dårlig natt, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg er i en nedadgående spiral.
Jeg var sliten og trøtt når jeg gikk og la meg i går, men søvnen ble stykkevis og delt.
Erfaringene jeg har gjort meg når det gjelder søvn er at jeg faktisk trenger en hvil på dagen.
Det irriterer meg faktisk at jeg trenger det, men det er mange år med slitenhet som dessverre gjør det nødvendig.
I går valgte jeg å ikke hvile, og det gikk ut over nattesøvnen noe jeg ikke burde være så overasket over.
Til tider har jeg skammet og skammer meg over dette behovet for å hvile for jeg som ikke gjør noenting burde vel ikke være så sliten at jeg trenger å hvile.
For mennesker som ser meg uten og kjenne meg så gjør jeg tilsynelatende ingenting og burde ikke ha behov for å hvile.
Jobben jeg gjør synes ikke for andre, det er en indre jobb som handler om å kunne leve med en historie som ikke er så enkel å leve med
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var et A-4 menneske, men det kommer jeg nok aldri til og bli.

onsdag 30. oktober 2013

En litt trøblete ridetur.

En litt mer OK dag, med normale aktiviteter og litt mindre tankekjør
Det begynte med at hesten skulle få sko, og at hovslageren var forsinka, det var forsåvidt greit nok for da fikk hesten tørket litt.
Etter skoingen var vel overstått så var det ut på en liten tur alene.
I begynnelsen av turen var ikke drømmehesten akkurat så veldig drømmehest for og si det mildt.
Han ville og prøvde og snu flere ganger, og vi hadde vår første "krangel".
Vi ble etterhvert enige om hvem som bestemte og det var meg, resten av turen gikk bra og jeg hadde verdens beste saktetølt på vei hjem.
Det var nok flere grunner til hestens uvilje til å gå dit jeg bestemte i dag, det var lenge siden vi hadde ridd den runden, og ikke minst så var det lenge siden det bare hadde vært han og meg på tur.
Det er ikke morsomt når en hest bestemmer seg for at den skal snu, det er mye krefter som er i sving
Heldigvis så valgte hesten etterhvert og høre på meg og jeg satt igjen med en følelese av mestring etter turen.

tirsdag 29. oktober 2013

4 år

Det tok meg tilsammen 4 lange vonde år fra jeg skrev søknadene om oppreisning og rettferdvederlag til det siste svaret kom.
Det tok meg 2 år og klare å skrive noe på en søknad, og mens jeg skrev så økte selvskadingen og selvhatet til nye høyder.
Jeg trodde alle ville tro det jeg trodde om meg selv var sant og at svarene jeg kom til å få ville bekrefte min egen "sannhet" som var jeg kunne skylde meg selv.
Nå som svarene har kommet, det ene i våres og det andre i går, så gjelder visst ikke min sannhet, men det er vanskelig og tro på for meg.
Det og gå fra "min sannhet" til den reelle sannheten vil nok det bli en en lang vei å gå.
Selv om alle sier at det var ikke min skyld eller feil, så tenker jeg ofte at det sier de fordi det er sånn man sier.
Jeg husker at for en del år tilbake så var det en psykolog på sykehuset som prøvde å spørre meg om hva hvis dette hadde vært barna mine,om det hadde det vært deres feil.
Svaret mitt var ganske så klart NEI, og dessuten hadde de ikke vært så dumme. Han prøvde seg på nytt og spørre om andre barn hadde skyld hvis noe sånt skjedde med de, og svaret mitt var igjen NEI.
Den dagen hvor jeg kan tro på at alt som skjedde med meg ikke bare var min feil så har jeg kanskje kommet et stykke på vei.
Men jeg ser når jeg leste setningen at jeg fortsatt tar på meg skylden for det som skjedde så derfor overstrykningen av ordet bare min feil.
Jeg kan nå lukke dette kapitelet som handler som handler om oppreisning og rettferd, det var en lang vei å gå, men jeg gikk den.
Nå er det et nytt kapittel hvor jeg skal lære meg til å tro på det disse brevene sier, det var ikke bare min skyld.



mandag 28. oktober 2013

I kveld renner tårene

Når brevet kom og det hadde sunket inn at noen utenfor var enig i at det jeg opplevde var grusomt, da kom sorgen som et slag i magen.
Med sorg burde det komme gråt, men dit har jeg ikke kommet enda, jeg er fortsatt redd for gråten.
Jeg vet ikke om jeg noengang kommer dit hvor jeg tør å gråte, jeg gråter aldri, det kan renne tårer, men gråte nei det tør jeg ikke.
Lysten til og ta en eventuell medisin var stor, men jeg valgte heller å kjenne på sorgen, og tillot meg å sørge over en tapt barndom for denne gangen var det sorg og ikke "mareritt".
Det gjør vondt, veldig mange tror at det og få medhold i sånne saker gjør at nå er alt bare bra.
Jeg skulle ønske at det var sånn, men det er nå jobben virkelig begynner, og det er ingen lett og morsom jobb.
Tvert i mot dette er en jobb de færreste vil ha, og de aller fleste vil vegre seg for å begynne med den type jobb
Jeg er glad de fleste slipper den type jobb som jeg er i nå.
Det er veldig mye annet jeg heller ville jobbet med enn akkurat dette, men nå ble jo livet sånn og kanskje en dag kan jeg bruke denne historien til å hjelpe andre.
I kveld renner tårene, stille, like stille som den gang jeg var et redd lite barn.
Jeg tørker de bort, men det kommer bare flere, men gråten sitter fortsatt igjen i halsen, men kanskje en dag kan jeg våge å slippe gråten fri


Et brev fra staten

Når jeg søkte om oppreisning så fikk jeg rådet om å søke om statens rettferds-vederlag.
I dag kom det brevet og jeg var ikke akkurat så veldig optimist når jeg åpnet det.
Jeg ble trodd også der, og jeg kjenner på lettelse over at dette kapittelet nå kan lukkes, og at jeg kan gå videre.
Det har vært en lang prosess med mye frustrasjon, sorg og tårer, men jeg gjennomførte, og ikke minst så overlevde jeg denne prosessen.
Jeg skal tillate meg selv og kjenne litt på sorgen over den tapte barndommen i dag.
Nå kan angsten for postkassa legges vekk og jeg kan fortsette med den behandlingen som ser ut til å hjelpe.
Jeg kjenner at jeg er litt hudløs akkurat nå, men det vil gå over

fredag 25. oktober 2013

Overaskende

Når jeg skriver innlegg til bloggen så tenker jeg ofte ikke på om innlegget er positivt eller negativt.




Jeg leser absolutt alle kommentarer og prøver å svare på de.
Det jeg synes er overraskende er støtten jeg får fra mange av dere.
Dere gleder dere på mine veier når ting går bedre, dere heier meg fram når det er noen humper og dype hull i veien.
Det jeg synes er mest overraskende og positivt er at det er bloggende med med positiv overskrift er de som faktisk flest titter innom.
Jeg kjenner meg litt igjen der når jeg leser andres blogger, og det er faktisk litt godt å se for det motbeviser litt påstander om at psykisk helseblogger bare graver seg ned og ønsker kun og lese om alt det fæle.
Når jeg leser andres blogger så leser jeg ofte bloggen og gleder meg over framskrittene til den som leser.
Det betyr ikke at jeg kun leser innlegg med kun positive overskrifter.
De jeg leser følger jeg i tykt og tynt, og jeg gleder meg når jeg ser at andre også har gode dager, og jeg føler med de når det virkelig butter i mot.
Noen ganger så kan den mørke tunnelen virke uendelig lang og se ut som den aldri tar slutt.
Det finnes så mange behandlingsmetoder og det er ikke lett verken og få time eller finne ut av hva de forskjellige behandlere er gode på.
Jeg ønsker meg faktisk en liste over hva de forskjellige behandlere er gode på, for alle er ikke gode på alt og ikke minst skulle jeg ønske at det fantes en referanse som en kunne sjekke opp. Akkurat det siste er kanskje vanskelig og få til fordi vi mennesker er så forskjellige og det handler mye om kjemi, men det hadde vært godt å vite hva de er spesialister i eller selv mener de er gode på.
Det hadde hjulpet når en skal prøve å finne en god behandler
Noen er gode på angstlidelser, tvangslidelser osv, osv for ingen er gode på absolutt alt.

En vond men allikevel en god time

Når jeg spurte i går om brainspotting var en form for EMDR så fikk jeg en forklaring på at det var en litt mer avansert form for EMDR
Han har brukt dette ordet noen ganger så jeg tok mot til meg og spurte
Jeg gruer meg litt til timene nå, men samtidig så må jeg bare for min egen del, og timen i går var tøff, men samtidig så bra.
Det virker sprøtt det som foregår i timene, og samtidig litt logisk. Det spiller jo ingen rolle om det er logisk eller ikke,hovedsaken er at jeg føler meg bedre.
I går ble det litt snakk om ryggvondt, og ja ryggen har plaget meg siden jeg var en jentunge, noe som ikke er så rart med tanke på hva kroppen har fått gjennomgå fra veldig ung alder.
Kroppen husker og lagrer, og kan fryse til ved traumatiske hendelser, noe som igjen fører til låste muskler, spenninger osv.
For noen år siden falt jeg av den gamle hesten min i full galopp, jeg slo meg kraftig og fikk en låsing i bekkenet.
Dette gjorde selvfølgelig vondt, og smerter kan trigger "mareritt", og etter dette fallet fikk jeg et nytt pga smerten.
Jeg husker dette bare i bilder/film.
Uansett så er jeg veldig lita og sitter og i en åpning mellom 2 rom, tydeligvis satt jeg i veien, og blir sparket gjennom rommet av en mann.
Den smerten jeg fikk etter fallet fra hesten, var akkurat den samme smerten som kroppen kjente den gangen for lenge siden..
Jeg forteller dette til den behandleren jeg hadde da, og får beskjed om at den smerten jeg har i dag, er dagens smerte, og ferdig med det.
Jeg nevner den samme historien i går som en mulig forklaring på hvorfor jeg har vondt i bekkenet/rygg.
Jeg blir litt målløs når han tar dette alvorlig, og ikke minst spør meg om vi skal jobbe med ryggproblemet, jeg må være ærlig og si at lyst hadde jeg ikke, men jeg følte at jeg måtte.
Det og få beskjed om i en klar tone, at jeg måtte ingenting var veldig godt, men jeg valgte allikevel å gjøre det, med såkalt brainspotting.
Det var utrolig vondt og gå tilbake og smertene i ryggen tiltok etterhvert som angsten økte.
Vi gikk inn og ut av den historien, og den lille jenta er både sint og fortvilet, før hun finner sin måte og ta igjen på
Jeg ble totalt overasket over vendingen denne historien tok under denne behandlingstimen, for dette hadde jeg aldri sett for meg.
Som liten jente har hun ingen mulighet til å ta igjen med en stor voksen mann, men hun har en hjelper, den "usynlige hunden".
Hun ber den usynlige hunden om å bite mannen, og det blir et "blodig bilde" hvor den store mannen får kjenne hvordan det er å være underlegen.
Enden på denne historien ble at den usynlige hunden tok med seg den lille jenta ut i "hundehuset hvor det var trygt"
Ja det kjennes totalt sprøtt ut når jeg sitter og skriver, men det og få ut sinnet på denne måten var faktisk godt
En del av meg er imponert over den lille jenta som faktisk overlever og klarer å få ut sinnet sitt på sin måte.
Uansett så gikk jeg ut fra timen med litt mindre vondt i ryggen og med samme beskjed fra behandler som kiropraktor, beveg deg, men ingen store bevegelser.
Den sinte delen av meg var faktisk veldig fornøyd etter denne timen, noe som kanskje ikke overasker meg.