1 år har gått

1 år har gått siden jeg møtte til min første time hos den private behandleren, Det har vært et år med mye tanker og anderledes behandling.
I år har jeg ingen selvmordstanker, og det er første gangen på veldig mange år. Jeg har det bra selv om det var et tøft år, det var mye grums som lå i kroppen og sjela, som måtte ut, og jeg fikk det ut.
Nå står jeg helt på egne bein, jeg har ikke hatt kontakt med behandleren min siden tidlig i juni, og det går fortsatt bra.
Hvis det skulle dukke opp noe mer grums så vil jeg ikke nøle med å ta kontakt.
Det var en anderledes behandler-relasjon, jeg følte ikke at han var en behandler, mer en samtalepartner som var med meg på veien og viste meg noen nye veier, som jeg kunne ta hvis jeg ønsket det.
De gamle veiene førte jo ingen steder hen, så hva hadde jeg og tape? jeg hadde ingenting å tape, men alt og vinne, men gud hvor skummelt det var, men det gikk jo bra.
Hva er resultatet av denne behandlingen?
Resultatet er nesten uvirkelig, jeg har blitt hel, dissosieringen er forsvunnet, den indre og ytre selvskadingen er helt borte.
Jeg trives i min nye by og ikke minst så har jeg begynt å like meg selv.
Det føles rart og gå høsten i møte med et smil og undring over hva denne høsten vil bringe.
Jeg har funnet ut en ting og det var at jeg var ikke et håpløst tilfelle, det var bare et offentlig umenneskelig system som det var håpløst å få hjelp i fra for en med min historie.
Nå er jeg ikke lenger bare en overlevende, nå er jeg levende.