Det er så rart og fortsatt å ha det bra.
Nå nærmer det seg 4 år uten terapi, jeg har begynt på mitt sjette år uten fysisk selvskading, 4 år uten indre selvskading.
Livet er fortsatt ikke perfekt, men jeg har ikke ønske om det perfekte liv, det finnes grå dager, men de er ikke dominerende.
Det indre kaoset er borte, det hender noen ganger at den sinte kommenterer, men det er sjeldent, og når det skjer så sjekker jeg ut hva dette handler om, og som regel er det usikkerhet som gjør at den dukker opp, med den bakgrunnen jeg har så er jo ikke det så rart at usikkerheten dukke opp med ujevne mellomrom.
Jeg kan vel si med hånden på hjertet at barndommen min ikke lenger dominerer livet mitt i dag.
Den bakgrunnen jeg har kan jeg ikke få gjort noe med, men jeg kan gjøre noe med dagen i dag
Livet er faktisk helt OK
