Å bli tatt på alvor

Som psykisk syk så følte jeg ofte at det jeg sa ikke ble tatt på alvor, fysiske smerter ble ofte avfeid med at det var psykisk, spesielt hvis man var innlagt.
Det siste året har jeg hatt en del smerter som ikke gir seg, så jeg kom meg endelig til legen i august.
Legen sendte meg videre til røntgen, og i dag ringte han, med svarene.
De hadde funnet noe på bildene, mest sannsynlig er det  ingen ting, men jeg skal utredes i forhold til det de har funnet.
Undersøkelsen blir da gu og koloskopi.
Dette er undersøkelser som jeg ikke er i stand til å få gjennomført, men forslaget fra legen var da og ta dette i narkose og om jeg ville klare det.
Jeg sa ja til og ta undersøkelsen i narkose, og håper at de ikke finner noe.
Nå er det bare og vente på innkallelse  og det kan jo ta sin tid.
Noe angst blir det av dette, men jeg får bruke hesten min som det trygge punktet og nyte den gleden han gir meg.

Høst

Høsten er her og den har vært fin, det er fortsatt en merkelig følelse og ha det bra.
Det er kanskje bra at jeg ikke tar det for gitt, men setter pris på alle de vakre dagene.
I dag med skyfri himmel og alle de fine fargene og jeg kan ta hesten min ut på en flott ridetur og bare nyte livet.
Det finnes selvfølgelig noen gråe dager også, men de er i mindretall og det er jeg så takknemlig for.
Hvis noen hadde sagt til meg for 2 år siden at jeg ville nyte livet slik som jeg gjør nå, hadde jeg aldri trodd på de.
Jeg trives fortsatt veldig godt på Sørlandet, og har ikke angret en dag på at jeg tok sjansen på å flytte.
Hesten min var nødt til å flytte pga tidligere stalleier har måtte avlive den ene hesten sin, og at det er en risiko for at hun må avlive den andre.
Jeg var heldig og fikk plass på nabostallen på kort varsel, det er en stor stall med rideskole og mange mennesker,men jeg tror at det kan bli bra både for meg og hesten min.
Ridetimer har jeg også begynt og ta, og det var veldig skummelt de første gangene, men nå synes jeg det er artig og utrolig lærerikt.
Jeg kommer til og fortsette med ridetimer og målet er å tørre å ri klubbstevne neste år.

Skadefri

Nå er det 3 år siden jeg selvskadet sist, sånn omtrent.
Jeg husker ikke datoen, men vet at det var i januar en gang for 3 år siden det sist skjedde.
I det siste har jeg hatt flashbacks fra opphold på psyk, det er ikke noen hyggelige minner, jeg tenker ofte hvordan kunne de som skulle hjelpe være så utrolig hjelpeløse
Det er også 3 år siden siste innleggelse utenom en 24 timers innleggelse for 2 år siden, og jeg håper og tror at jeg aldri trenger den såkalte hjelpen de kan gi.
Jeg vet at jeg fortsatt er mer sårbar enn mange andre, men jeg klarer og håndtere det bedre og ikke minst leve med sårbarheten.
Det er et nytt år , og jeg ser positivt på livet

1 år uten selvmordstanker

Nå har det gått 1 helt år uten at jeg har hatt tanke om og ta mitt eget liv.
På denne tiden av året pleier jeg og være utslitt av og ta meg sammen.
Dette året som har gått har jeg bare levd, ikke et perfekt liv, men jeg har levd mitt liv.
Det er et halvt år siden siste terapitime, og det går fortsatt bra.
Jeg har fortsatt noen utfordringer, men det er nettopp hva det er, utfordringer.
Det som tidligere var helvetesmåneder , har bare blitt til høstmåneder som har vært greie og komme seg gjennom, jeg har forbannet regnet som alle andre, og håpet på sol, som sjelden dukket opp.
Nå er det snart jul og tidligere så har det vært den tøffeste tiden på året, men nå er det bare noen dager som kommer og går.
Jeg er ikke så veldig julete av meg, og kommer nok aldri til og bli det, men det er ikke lenger en høytid jeg gruer meg til.
I år skal jeg feire jul alene, uten at det er noe dramatikk i akkurat det.
Jeg skal kose meg med god mat, litt hesteterapi og strikketøyet.
I dag snur sola og det og dagene vil bli lengere og lysere.
Jeg ønsker alle som leser en så god jul de kan få.

1 år har gått

1 år har gått siden jeg møtte til min første time hos den private behandleren, Det har vært et år med mye tanker og anderledes behandling.
I år har jeg ingen selvmordstanker, og det er første gangen på veldig mange år. Jeg har det bra selv om det var et tøft år, det var mye grums som lå i kroppen og sjela, som måtte ut, og jeg fikk det ut.
Nå står jeg helt på egne bein, jeg har ikke hatt kontakt med behandleren min siden tidlig i juni, og det går fortsatt bra.
Hvis det skulle dukke opp noe mer grums så vil jeg ikke nøle med å ta kontakt.
Det var en anderledes behandler-relasjon, jeg følte ikke at han var en behandler, mer en samtalepartner som var med meg på veien og viste meg noen nye veier, som jeg kunne ta hvis jeg ønsket det.
De gamle veiene førte jo ingen steder hen, så hva hadde jeg og tape? jeg hadde ingenting å tape, men alt og vinne, men gud hvor skummelt det var, men det gikk jo bra.
Hva er resultatet av denne behandlingen?
Resultatet er nesten uvirkelig, jeg har blitt hel, dissosieringen er forsvunnet, den indre og ytre selvskadingen er helt borte.
Jeg trives i min nye by og ikke minst så har jeg begynt å like meg selv.
Det føles rart og gå høsten i møte med et smil og undring over hva denne høsten vil bringe.
Jeg har funnet ut en ting og det var at jeg var ikke et håpløst tilfelle, det var bare et offentlig umenneskelig system som det var håpløst å få hjelp i fra for en med min historie.
Nå er jeg ikke lenger bare en overlevende, nå er jeg levende.

En anderledes sommer

I år har jeg hatt/har en fin sommer.
Det føles litt rart og ikke planlegge sin egen død, noe jeg har gjort hver eneste sommer de siste 9 årene, at jeg ikke lykkes var et mirakel i følge leger og annet helsepersonal. I år har ikke tanken streifet meg en eneste gang.
I dag er jeg så glad for at jeg ikke lykkes, for jeg har det så bra.
Det har vært og er en fin sommer, jeg har vært på stranda og badet, ligget i bikini og gitt totalt faen i at noen kan se meg.
Det rare er at andre er ikke så interessert i hvordan andre mennesker ser ut, eller om de er alene på en stor strand, de fleste har mer enn nok med seg og sine.
Jeg koser meg på stranda med en god bok og ikke minst noen avkjølende bad når kroppen blir for varm.
Det er rart og kjenne på kroppen, den sier i fra og jeg har begynt å lytte til den så kroppen min og jeg er mer på lag, noe som også føles godt

Livstegn

Et lite livstegn
Livet er merkelig, jeg har aldri hatt det så bra som jeg har det nå, og jeg nyter hvert øyeblikk.
Jeg har blitt tøffere, jeg tør å si i fra.
Terapien er avslutta, men jeg kan bare ta kontakt hvis det skulle dukke opp noe, og det er greit å vite.
Jeg vil nok benytte meg av det hvis behovet skulle melde seg, men jeg har aldri vært så stabil som jeg er nå.
Sommeren er godt i gang og for første gang på mange år så dro jeg på stranda og badet. jeg har også vært ute og spist.
Det og gjøre sånne ting alene har sittet langt inne, men nå bare gjør jeg det og jeg koser meg