Når gråten sitter fast i halsen

Hvorfor i all verden er jeg så redd for å gråte? Jeg vet ikke eller en del av meg vet, men jeg vil ikke og klarer ikke å forholde meg til det. Burde jeg ikke være fornøyd? j eg som tilsynelatende har nesten alt, jeg kan reise, jeg har familie. Allikevel føler jeg meg død på innsiden og har gjort det i en veldig lang periode. Jo jeg har familie som helt sikkert er glad i meg og jeg er glad i de,men hver gang jeg møter de så settes maska på. Resultatet er at jeg blir mer utslitt enn jeg var. Jeg har nettopp hatt besøk i en hel uke, en uke hvor maska har vært på, siden de dro har jeg stort sett vært i rommet mitt. Tankene som maler er ikke gode og kanskje ikke helt sanne, men den følelsen jeg har er allikevel reel for meg. Denne sommeren ble ikke som jeg hadde håpet på, kanskje jeg hadde for store forventinger, kanskje jeg trodde at tankekjøret skulle ta seg en liten pause, noe det ikke gjorde. Men gråten får bare sitte der den sitter for jeg tør ikke å slippe den fram, for gjør jeg det er jeg redd jeg går i stykker