Brennpunkt

På tirsdag så jeg på brennpunkt, det handlet om tvang i barnevernet.
Det var som et gufs fra fortiden, med holdninger jeg ikke trodde fantes lenger.
Jeg valgte å se på programmet selv om det var en risiko for mareritt, pga temaet.
Det var holdningene og menneskesynet jeg reagerte mest på.
Utsagn som at dette kun var et midlertidig sted hvor ungdommene var så var det ikke lov med kosedyr eller bilder av familie.
Jeg er ikke ute etter å henge ut barnevernet for jeg tror faktisk at de ønsker å gjøre en forskjell.
På denne institusjonen har det vært tilsyn på tilsyn, de lover bot og bedring men fortsetter med sitt forkvaklete menneskesyn.
Noen ganger så er det det nødvendig med tvang på utagerende ungdommer som er til fare for seg selv eller andre.
Det skal ikke være trusler om tvang eller andre sanksjoner som som bryter ned ungdommene.
Når jeg bodde på barnehjemmet var det eneste jeg ønsket at noen kunne se meg og være glad i meg på tross av alle "problemene"
Det var mange som mente noe om meg og mine problemer, men det var ingen som spurte meg om hvordan jeg egentlig hadde det.
Når jeg hørte lederen og fylkesmannen si at det var jo subjektive opplevelser, og måten de sa det på virket det som de ikke mente at de opplevelsene var reelle.
Når ungdommene som ble intervjuet sa at rusproblemene eskalerte i etterkant av oppholdet på institusjonen så tenker jeg hvertfall jeg at opplevelsene var reelle for de som hadde vært der.
Hvis tvang må brukes enten det gjelder ungdommer eller i psykiatrien så bør første bud være og snakke om det i etterkant, hvorfor det ble tvang, hvordan det opplevdes for den som ble utsatt for tvang, og ikke minst hva de forskjellige partene kan gjøre for at det ikke skal skje igjen.
Men etter og ha sett programmet så sitter jeg igjen med en følelse at det ikke er tvangen som er hovedproblemet på dette stedet, men kulturen og holdningene til de som jobber der og da spesielt ledelsen.
Jeg trodde virkelig at vi hadde kommet lenger i 2014 enn når jeg var barn, men det programmet viste meg at fortsatt finnes holdninger og ukultur som går utover barn og ungdom på samme måte som på 1960-1980
Vi trenger et barnevern som kan gjøre en forskjell i barns liv, men la det for guds skyld bli en forskjell som gjør hverdagen bedre og ikke verre.
Jeg fikk heldigvis ikke mareritt av programmet, men jeg blir sint og lei meg over at barn fortsatt må oppleve noe av det samme som jeg opplevde når jeg var barn.