Lyst til å skrike

Noen ganger har jeg bare lyst til og skrike, jeg har prøvd, men det blir ikke det brølet jeg vil.
Akkurat nå har jeg lyst til og be alle dra til et visst sted med alle de fine ordene som liksom skal trygge meg.
De ordene gjør meg enda mer utrygg, for jeg har hørt så mange ord i løpet av mitt liv, og min erfaring er at det er svært få som holder sine ord.
De mener selv de har holdt de, men nei hvis de hadde sett seg tilbake så hadde de kanskje skjønt at ordene var flotte, men det var kun det de var, ord
Jeg selv har brutt ord og løfter sikkert flere ganger enn jeg aner,noen ganger med vilje andre ganger fordi det bare ble slik.
Ord er ord, det er kun ord akkurat som det innlegget jeg skriver nå. En samling med usammenhengende ord,en ordlapskaus som ingen skjønner noe av.
Så skriket sitter fast i halsen sammen med gråten som jeg heller ikke vil slippe fram, for jeg vet ikke om jeg klarer å stoppe hvis jeg først begynner.
Jeg får si som jeg pleier, det går vel bra litt til, men jeg vet faktisk ikke hvor lenge.
Angsten er stor, og nå er angsten for postkassa stor. Lettelsen er stor hver gang den er tom.
Det nærmer seg svar på oppreisningsaken, og jeg er ikke klar for svaret.
Alle tror jo at da blir alt bare bra, men jeg vet ikke om det er riktig
Truslene fra den sinte er ganske sterke, hun var aldri enig i at den skulle sendes. Jeg lurer bare på hvor lenge jeg kan gjemme meg før hun gjør alvor av truslene sine.
Noen ganger skulle jeg bare ønske at hun gjorde det hun truer med så fikk jeg hvertfall fri kanskje en time eller så.
Jeg vil ikke ha flere sår så jeg gjemmer meg i rommet