Et tynt brev i postkassa

Jeg trosset angsten i dag og gikk i postkassa, jeg burde nok ikke gjort det.
I dag lå det et brev fra fylket, et tynt brev, jeg har fortsatt ikke åpnet det det.
Det er for tynt til og inneholde en undskyldning, jeg holder det i hånden skjønner at det bare er 1 ark i det brevet, men det er fortsatt ikke åpnet.
Stemmene i hodet buldrer, ikke akkurat noe hyggelig de kommer med nå.
Det begynner og bli litt for mye, med høsten som har kommet så alt for fort. Tankene spinner rundt og rundt, hva nå?
I tillegg har jeg en hest som ikke har det bra, det blir dyrt for forsikringen dekker ikke det som eventuellt feiler han.
Ok det kan jeg takle og håntere, bare han blir bra, men magefølelsen er dårlig etter siste skoing.
Min hest gikk opp på 2 bein for og slippe unna, min gode og snille hest som hovslageren har sagt er en av de greieste hestene og sko.
Han skal inn til Bjerke igjen på mandag, magefølelsen er dårlig fordi godgutten måtte gå opp på 2 for og si i fra, og da er det noe galt.
Akkurat nå tåler jeg ikke ekstra påkjenninger som dette. Høsten er ille nok som den er, med alle sine spøkelser og vonde minner.

Brevet ligger der fortsatt uåpnet det får ligge der, for nå har jeg ikke kreftene til og lese og takle det som eventuellt står i det.