IGJEN

Igjen er nyhetene om PSYKISK syk drapsmistenkt.
Jeg blir så sint, og redd.
Jeg er psykisk syk og det er mange av oss der ute, som aldri ville gjøre et annet menneske fortred.
Er det rart at man skjuler sine psykiske lidelser, man blir jo redd for at andre mennesker skal se på en som en potensiell drapsmann/kvinne.
Åpenhet om psykiske lidelser, ja tør man det?
Ja noen vet at jeg er psykisk syk, men det er ikke det første eller tiende tingen jeg sier til andre mennesker.
Ja jeg kan si at jeg har angst, men ikke at jeg har en dissosiativ lidelse, eller knust sjel som jeg velger og kalle det.
Jeg kan ikke fortelle om truslene jeg har fra innsiden, de går bare på meg ingen andre. Det er jeg som får kuttene, som blir gjemt bort slik at ingen skal se de.
Det var jeg som var dum og tok feil valg den gangen, det hører jeg daglig fra den sinte delen i meg.
Jeg har bare meg selv og skylde og det er bare min kropp som får gjennomgå.
En annen ting det er jo bare og ta seg sammen og gå videre, slutte og dvele ved det, er det ikke?
Hadde det bare kunne vært så enkelt, det er ingenting jeg skulle ønske mer enn å gå videre med livet mitt.
Jeg skulle ønske livet mitt bare besto av såkalt HER og NÅ, men det gjør ikke det.
Hverdagen min er "mareritt" i våken tilstand, mareritt om natten, bilder filmer inne i hodet mitt om hva jeg opplevde
Hverdagen min består av og unngå mennesker slik at de ikke ser skammen min, ser hvor skitten jeg er.
Jeg klorer meg fast teller sekunder, fristes av og ta en overdose slik at jeg aldri våkner igjen. Jeg jobber 24/7 52 uker har sjelden fri, det er min hverdag.
Ja så nå er jeg forbanna for at nyhetsbildet igjen skriver om om de psykisk syke som går ut og dreper.
De fleste psykisk syke dreper kun seg selv, for de orker ikke den daglige kampen for å få riktig og hensiktsmessig hjelp som det er stor mangel på.