Jeg vil ikke ha de tankene

Jeg vil ikke ha de tankene, jeg vil ikke.
Tanker om mindreverd, tanker om at jeg egentlig bare faker. Det skjedde jo ingenting, jeg prøver og si det til meg hele tiden, men bildene og marerittene sier noe annet.
Jeg vil ikke isolere meg,jeg ønsker og være sosial, men barndommens hendelser sitter for hardt i.
Jeg hører stemmene deres, "du er dum" "du lukter barnehjem", "du er så stygg at mamman og pappan din ikke vil ha deg"
Dette ble sagt i klasserommet med lærer tilstede, han sa ingenting til disse jentene som sa det. Den ene var jo læredatter, den andre tannlegedatter, jeg var jo bare et barnehjemsbarn.
Høsten har virkelig kommet nå, med alt hva det innebærer.
Jeg er lei, lei av og prøve, lei av og stadig tryne på de samme tingene. DET SKJER JO IKKE LENGER, det er fortid.
Jeg skulle ønske at det hjalp å si det, gud hvor jeg har prøvd og si det høyt inni meg skrevet det, men det hjelper for faen ikke.
Snart går vi inn i helvetesmånedene, men det går jo bra det er 2012 nå. Ja jeg VET det, men noen inni meg vet det ikke, eller de mener at noen av meg skal straffes.
Jeg hadde håpet at jeg aldri skulle få tilbake de tankene jeg har nå, jeg hadde håpet at fallet skulle være litt mindre brutalt.
Jeg skulle ønske jeg ikke planlegger det jeg planlegger, men det er en nødutgang som jeg er nødt til og ha.
Foreløbig så går det vel greit leiligheten er et kaos, og det er faktisk en liten fordel akkurat nå, for jeg drar ikke fra en leilighet i kaos.
Noen vil vel tenke at det er bare og rydde for da vil det bli mindre kaos på innsiden, noen ganger stemmer det, andre ganger ikke.
Når leiligheten blir rydda så går jeg mest sannynlig, hvor? det vet jeg ikke dit hvor beina fører meg.