Ok jeg prøvde og lime inn det jeg hadde skrevet de siste dagene, men de fikk jeg ikke til. Akkurat nå sitter jeg på Brimi fjellstue og drikker kaffe.
Jeg har det bra og koser meg i fjellheimen.

Netttilgang er det dårlig med på setra, så blir ikke så ofte oppdateringer fra denne kanten. Jeg skal prøve og få gjort det en gang i uka sånn ca.
Jeg merker at jeg er roligere og at det er stillere på innsiden, og det er godt.
For første gang på mange år så går jeg turer uten og stenge verden ute med musikk.Jeg tror ikke jeg har hatt på meg høretelefonene en gang siden jeg kom opp til setra på tirsdag.
Noen rideturer har det også blitt, den første var litt spesiell siden hesten var på et helt nytt sted, han har vel aldri hatt så bra skritt som han hadde den dagen.
I går tok vi en lten ridetur opp i fjellet og han gikk som bare det. Det er nok rart for hesten og stå alene, men ser ut som også han har falt til ro.

På torsdagen syklet jeg en tur til Randsverk, det var lengre enn jeg trodde, og jeg gjorde turen lengre ved og sykle feil, men batteriet på sykkelen holdt med et lite nødskrik.
Jeg kommer nok ikke til og sykle ned til bygda, for det første er det lengre enn jeg trodde dit, og kjedelig hvis batteriet går tomt midt i de bratteste bakkene.
Ellers så er det rart og se hvor fort snøen smelter, en ser det nesten fra time til time.
Jeg får avslutte nå og prøve og finne ut hvordan jeg limer inn fra word en annen gang, denne gangen gikk det ikke, og det er for fint vær til og sitte inne og holde på med data.

Avreisen blir tirsdag

Endelig er været på min side. Det blir avreise på tirsdag, noen på innsiden vil ikke helt tro på det før vi er der oppe, men det skjønner jeg.
Jeg har sviktet "de" så mange ganger så hvorfor i all verden skal de tro på meg nå.
Jeg klarer vel ikke helt og tro på det før jeg er der oppe, og det føles ut som en evighet til tirsdag.
Dagen i morgen vil vel bestå av pakking, rydding og vasking.

Hun gjorde det jeg ikke turte

http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.8144888

Hun gjorde det jeg ikke turte, og som jeg angrer på hver eneste dag for at jeg ikke gjorde.
Det som er sprøtt i denne saken er at hun fikk 7 års fengsel. Hennes far hadde mest sannsynlig gått fri pga foreldelsesfrist eller mangel på bevis.
Det burde ikke vært foreldelsesfrist på slike saker, da hadde kanskje flere blitt dømt, kanskje.
Problemet er at man må bevise, og det er ikke alltid like lett.

En sår dag

Jeg klarte og være litt her og nå på morgenen i dag ved hjelp av alarm-metoden min.
 I dag ble det en liten ridetur, heldigvis så skjønte hesten min at det ikke var dagen for og ha "arabefluer" i topplokket.
Jeg prøvde alarm-metoden senere i dag også, men da var det tydligvis en som ble rasende. Telefonen gikk i veggen. Jeg får være glad jeg har kjøpt meg en telefon som tåler og bli slengt i veggen, eller hvor den nå havner.(den telefonen skal visst tåle litt sier reklamen)
Det har vært en sår dag med mye gråt på innsiden. Jeg tror jeg vet hvorfor, men det er lite jeg kan gjøre  når gammel og ny tid går sammen.
Når jeg opplever nesten det samme som jeg gjorde den gangen, selv om det ikke er noe ille så er det utrolig sårt og bli "glemt"
Problemet mitt er at den sinte stadig vekk får rett, og jeg klarer ikke og motsi henne, fordi hun faktisk har rett.
I morgen er skal bonden opp på setra for å sjekke forholdene. Jeg bare håper og ber til de guder som ikke finnes at jeg får reist oppover nå.

Tenk om noe ser.....

Når de på innsiden tar over, ja da er det ikke morsomt å være en Løvetann. Uansett hva jeg gjør så blir det feil, ikke kan jeg gå ut, for tenk om noen ser... Ikke kan jeg ta medisiner for det er jo "snill pikepiller" og hvis jeg tar de så blir det feil for flere på innsiden.
Gråten ligger i halsen, og svelges vekk, for gråte er ikke lov, tenk om noen hører...
Når gardinene blir trukket for slik at ingen kan se inn fordi jeg ikke ønsker eller klarer ikke å bli sett.
Jeg tror ikke jeg tåler så mange dager til med kaos før gamle tanker og destruktivitet tar over.
Det og kjempe mot de på innsiden er en kamp, det og holde seg her og nå.
Det eneste håpet jeg har nå er at det er kun en dag til av de værste maidagene, så kanskje det vil bli levbart etterhvert. Slike dager som i dag tapper meg for krefter som jeg gjerne skulle hatt til helt andre ting.
Det tar tid å komme seg etter sånne dager, det tar tid og finne igjen håpet om at ting skal bli bedre.
Gamle tanker og planer kommer tilbake på sånne dager, for hva faen er vitsen når fortiden hele tiden hjemsøker deg 24/7
Akkurat så ser jeg ikke vitsen, men jeg klorer meg fast, for kanskje det en dag blir bedre selv om jeg i dag ikke klarer å tro på det.

Når ting blir lest eller tolket feil

I går ettermiddag fikk jeg en mail, for det første ble jeg ganske overasket for å si det mildt.
Så ble jeg litt sint, for jeg skriver blogg for og få ut følelser og frustrasjoner.
Jeg har frustrasjoner ovenfor det psykiske helsevesenet, eller til tider uvesenet som jeg også kaller det når jeg er på det mest frustrerte.
Innlegget jeg fikk mail om, var "Det går jo så bra" Det innlegget var ikke rettet mot noen personer, men handlet om et system som overhodet ikke er perfekt.
Det finnes flinke mennesker innenfor systemet og det finnes mindre flinke mennesker innenfor det det psykiske helsevesenet.
Desverre er det slik at de man husker er ofte de mindre flinke, eller mangel på hjelp når en trenger det.
Akkurat nå er vel jeg en av de heldige som har en psykolog som er flink og som bryr seg, og det er ingen selvfølge, tro meg det vet jeg en del om,
Min frustrasjon i det innlegget handlet mest om at det finnes dårlige eller ingen reserveløsninger når en behandler blir syk eller borte i lengre tid.
Nå skal jeg også være ærlig og si at jeg ikke trodde at jeg ville trenge noen, fordi jeg hadde planlagt og komme meg unna de fleste maidagene på en helt annen måte en det jeg har gjort tidligere.
Når det da ikke ble noe av eller utsatt det så blir fallhøyden stor, fortvilelsen større fordi jeg vet hva jeg har i vente av mareritt og stemmekjør.
Når man i tillegg heller ikke har noen planlagt reserveløsning eller en god back up hvis ting blir vanskelige, ja da er det ikke så rart at en blir frustrert.
Kanskje jeg en dag skriver et blogginnlegg om mine opplevelser på godt og vondt innenfor det psykiske helsevesenet.
Nå skal bikkja få frokost og tur, før resten av verden/norge våkner opp. Jeg har nemlig ikke lyst til å møte noen i dag og si "gratulerer med dagen"

Når andre ikke kan forstå

Jeg var ute med hunden som vanlig og kom i prat med hun jeg leier av hos. Da fikk jeg vite at sønnen til en hun kjente godt hadde tatt livet sitt.
Hun kunne ikke forstå det, han hadde jo så mye og leve for. Han hadde riktignok problemer med alkohol og hadde sprukket, men allikevel så kunne hun ikke forstå.
Hva får mennesker til og ta det valget? jeg kan bare svare for meg selv, SKAM er det ordet som detter ned i hodet mitt.
Når jeg ikke klarer og skyve den unna, det er da det blir som mørkest. Når jeg har prøvd lenge nok og lenger en langt og er så sliten av og skyve den unna at det gjør psykisk og fysisk vondt å puste, det er da jeg velger den veien.
Nei jeg er ikke der nå, jeg har fortsatt noen krefter igjen.
Men jeg tenker at han er heldig som klarte det, men det kan jeg jo ikke si høyt.
Jeg kan forstå at noen velger den veien, kanskje fordi jeg har gått den veien selv så mange ganger, men jeg har bare ikke lykkes.
Jeg har sittet foran fastlegen min som har sagt det er et mirakel at du lever, "er du klar over det". Jeg ønsket ikke det miraklet ikke da, og kanskje heller ikke akkurat nå.
Skammen er der hele tiden, men den er et ikke tema, for jeg har jo ikke noe og skamme meg over.
Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har hørt akkurat den setningen, "det er jo ikke du som skal skamme deg"
Den gjør ofte mer vondt enn godt den setningen, fordi det viser at de skjønner ikke, og dermed er det igjen et ikke tema.
På røde dager slik som i morgen er skammen som regel stor og selvforakten enda større, for hadde jeg bare tatt noen andre valg så hadde ikke ting skjedd.
Det ble en del tanker i kveld, og i morgen er det 17, min beste venninne kommer innom en tur, kanskje vi tar en tur til Sverige, de har hvertfall ikke 17 mai.