Når andre ikke kan forstå

Jeg var ute med hunden som vanlig og kom i prat med hun jeg leier av hos. Da fikk jeg vite at sønnen til en hun kjente godt hadde tatt livet sitt.
Hun kunne ikke forstå det, han hadde jo så mye og leve for. Han hadde riktignok problemer med alkohol og hadde sprukket, men allikevel så kunne hun ikke forstå.
Hva får mennesker til og ta det valget? jeg kan bare svare for meg selv, SKAM er det ordet som detter ned i hodet mitt.
Når jeg ikke klarer og skyve den unna, det er da det blir som mørkest. Når jeg har prøvd lenge nok og lenger en langt og er så sliten av og skyve den unna at det gjør psykisk og fysisk vondt å puste, det er da jeg velger den veien.
Nei jeg er ikke der nå, jeg har fortsatt noen krefter igjen.
Men jeg tenker at han er heldig som klarte det, men det kan jeg jo ikke si høyt.
Jeg kan forstå at noen velger den veien, kanskje fordi jeg har gått den veien selv så mange ganger, men jeg har bare ikke lykkes.
Jeg har sittet foran fastlegen min som har sagt det er et mirakel at du lever, "er du klar over det". Jeg ønsket ikke det miraklet ikke da, og kanskje heller ikke akkurat nå.
Skammen er der hele tiden, men den er et ikke tema, for jeg har jo ikke noe og skamme meg over.
Jeg lurer på hvor mange ganger jeg har hørt akkurat den setningen, "det er jo ikke du som skal skamme deg"
Den gjør ofte mer vondt enn godt den setningen, fordi det viser at de skjønner ikke, og dermed er det igjen et ikke tema.
På røde dager slik som i morgen er skammen som regel stor og selvforakten enda større, for hadde jeg bare tatt noen andre valg så hadde ikke ting skjedd.
Det ble en del tanker i kveld, og i morgen er det 17, min beste venninne kommer innom en tur, kanskje vi tar en tur til Sverige, de har hvertfall ikke 17 mai.