Alle trenger jo noen, eller gjør vi virkelig det?

De siste ukene eller månedene har jeg levd i en boble, og gjør det vel forsåvidt ennå.
Jeg begynte og se litt på hvor ofte jeg prater med mennesker face too face.
Det er ikke ofte, snittet ligger på 1 gang i uka, og stort sett så er det overflatisk pjatt, for de fleste vil faktisk ikke vite om hvordan man har det.
Det er todelt, på en måte så er det godt, for jeg har nesten blitt usynlig, på en annen måte så er det overhodet ikke bra.
Hvis jeg mot all formodning skulle bli fysisk syk uten andledning til å ringe noen, så er det lite sannsynlig at noen ville merke det.
Det er skremmende på en måte fordi det viser hvor mye jeg har trekt meg unna alt og alle.
Det er godt på en annen måte fordi jeg faktisk kan være i boble mi.
Når noen spør meg om hvordan jeg har det så går det jo greit, så lenge jeg får være i bobla mi, men den dagen den sprekker ja da vet jeg ikke helt hva som skjer.
Alle trenger jo noen, eller gjør vi virkelig det?