Psykisk lidelse=stigespill

Det er slik det føles, som å være i et spill, man kaster en terning. Er du heldig og får 6 kan du begynne, men så havner du på stedet, gå tilbake til start. Det er litt slik jeg føler det nå. Det har tatt så lang tid å bli litt trygg på psykologen, tørre og stole litt på henne. Nå går angsten i bølger og har gjort det siden jeg fikk beskjeden om at hun var gravid. I følge spillet så skal du tilbake til start, akkurat nå føler jeg ikke for å være med i dette spillet. Gamle tanker prøver og ta overhånd, og jeg prøver og motstå de. Det er jo ikke sikkert at det blir slik den sinte tror. Problemet er ofte at den sinte får rett på en eller annen måte. Jeg bare håper at jeg snart blir kvitt disse bølgene av angst som skyller over meg. Det og ha vært uten angst i flere perioder slik som jeg har vært i sommer har vært godt. Det er vel bare det at gode ting varer ikke, heller ikke dette. Jeg er glad hun fortalte det, men en liten del av meg skulle ønske at hun hadde ventet en liten stund til. Jeg får bare satse på at også dette går over og at jeg ikke lar gamle tankemønstre dominere. Det er første gang på mange år hvor jeg ikke bare har holdt ut sommeren, men jeg har faktisk klart å være og ikke minst nyte. Jeg vil ha det tilbake, og jeg vil ha det tilbake NÅ. Jeg vil ikke være med i dette stigespillet hvor jeg stadig faller ned, og aldri kommer fram

Blæ dagen i går og bloggen som er trøblete

Jeg får stadig opp en melding om at det oppstår en feil under forsøk på og lagre eller publisere. Jeg vet ikke hvor mange ganger i går jeg prøvde og redigere innholdet jeg skrev Det kom ikke med ikke et eneste linjeskiftog jeg vet jo hvor slitsomme sånne innlegg er å lese Så det var bare toppen på kransekake i går. Gårsdagens høydepunkt var hesten min som har begynt og løpe meg i møte når jeg roper på han. Når jeg inspiserer beitet så følger han etter meg som en hund. I går kveld etter han hadde får kveldskosen(gulerøtter og epler) så gikk jeg en liten tur med bikkja på utsiden av beite. Lille rare hesten min fulgte etter meg til vi snudde, da snudde han også. Det varmet en litt rystet Løvetann i går. Jeg beklager hvis det fortsatt ikke er linjeskift, men får ikke gjort noe med det så lenge jeg bruker telefonen som modem.

Mistanken som ble bekreftet, et kaosinnlegg

Jeg har hatt en mistanke om at psykologen min var gravid siden hun ble sykemeldt, og ja det stemmer. Dette gjør høsten min mindre forutsigbar enn jeg kanskje hadde regnet med. Hva nå med alt som venter, hva nå med terapien som endelig har begynt. Jeg har gått i behandling i mange år, men terapi har jeg ikke fått, hun vil vel kanskje være uenig med meg i det, men de som har kjent meg lenge vil nok være enig med meg. Dette gjør at jeg har enda mindre lyst til og dra tilbake, for hva nå? Det er mange som slutter på DPS og hva med meg, noen vil synes jeg tar opp plass, jeg har jo gått så lenge i "terapi" Sannheten er at det er først det siste året jeg har prøvd og si noe, selv om det har kostet blod svette og tårer og massive mareritt i etterkant Jeg har tillit til den dama, og jeg vet ikke hvordan det vil bli med en eventuell ny behandler, hva med kjemi osv En del kaos har det blitt etter den samtalen, noen føler seg sviktet, en annen igjen er fornøyd. Hun som er fornøyd er hun som har jobben med å skjule det det som skjedde ingenting skal sies om hva de har opplevd. Hun som er redd er hun som vil gå dit, til damen som stort sett går med kjole. Det er den første damen som hun faktisk har blitt trygg på,hun vil ikke at A med den snille stemmen skal forsvinne slik alle andre har gjort selv om hun føler noen ganger at hun ikke vil se henne, eller høre henne Hun som alle andre vil jo bare forholde seg til den voksne selv om dama har innsett at hun kanskje finnes hun også. Desverre så hører veldig mange på den sinteofte hører de på den sinte når hun sier at nok er nok, jeg vil ikke dit, hva er vitsen ingen som vil tro på det dere sier, eller så bare later de som de tror på. Den redde har funnet en måte og overstyre den sinte, hver gang de har time. Timeren på komfyren ble redningen, den ble satt på fra hun sto opp til de var på vei, på den måten kunne hun kanskje få stoppet sårene som kom, i det minste få plastret de før de dro. Nå har den sinte en stor mulighet til og slutte å gå dit,selv om hun også har begynt og tro bittelitt på dama, så gjør hun ikke det lenger, for hun forsvinner jo akkurat som alle de andre. Det var det hun visste alle som har snille øyne blir borte, det er kanskje fordi hun er så slem i munnen. Men hun orker bare ikke at folk skal vite og kunne se på henne og se hva som skjedde de gangene, så det er best at ingen vet. Hun tenker som så at så lenge hun ikke sier noe, så kan ingen vite hva som skjedde den gangen. Den gangen hun ikke var sterk nok, den gangen han hadde kniven og hun ikke klarte og ta den fra han. Nå er det hun som har kniven, og hun bruker den på den redde fordi hun ikke hjalp til den gangen, fordi hun bare forsvant og lot henne kjempe alene. Når hun er her oppe så er det ingenting farlig, ingen sinte stemmer, ingen harde hender, bare fjell og nok luft å puste i. Det er kanskje derfor hun har latt meg være i fred i sommer, for det er ingen som kan komme bakfra, det er ingen som lukter sånn som han, det er ingen som ler av henne, fordi hun ikke skjønner hva de snakker om. Hun har fått hvile i sommer og det har også jeg. Nå spørs det hvordan høsten blir, har jeg styrken og viljen nok til og stå i dette alene ennå en gang. Jeg vet ikke om jeg orker eller klarer det. Har den sinte funnet nye krefter som kan ødelegge meg?og hvordan har den redde det. Hun har ikke vært så redd her, men hva når hun kommer tilbake til den verden hun er så redd for Dette får jeg ikke svar på, foreløbig er jeg uten sår, og har vært det siden 1.1 2012, det var mye trusler før vi dro, men etter vi kom hit har det vært mindre av de. Jeg er stygt redd for at timene som er igjen med psykologen vil dreise seg veldig om hva jeg tenker om at hun skal i permisjon osv. Det vil ikke handle om den sinte, de små eller den redde som alltid gjemmer sårene sine. Jeg tror timene vil dreie seg om hva jeg tenker om at hun blir borte og at jeg mest sannsynlig vil føle meg avist og sviktet på nytt. Jeg føler at jeg blir rykket tilbake til start, hva var vitsen med og si noe som helst, hva var vitsen med og vise hvem vi var. Det straffer seg alltid, nå som den gang. Dette gjør at jeg har enda mindre lyst til og møte den virkelige verden, med mennesker overalt.

Glemt

I dag skulle jeg hatt min ukentlige samtale med psykologen, men hun hadde glemt at det var mandag. Hadde dette vært før jeg dro eller etter jeg kom hjem, så vet jeg ikke helt hvordan jeg hadde tatt det. Nå var det helt i orden, alle kan glemme også hun. Ingen katastrofetanker eller andre tanker. Jeg klarte faktisk og ringe for og høre om hun var syk. Hun beklaget veldig det som hadde skjedd, for meg spilte det ikke så stor rolle uten om at jeg kunne reist tidligere ned til Brimi for ukas dusj Akkurat nå sitter jeg på Brimisetra og venter på at vaskemaskinen skal bli ferdig, og det tar jo sin tid. Dagene går stille og rolige ingen store innvendig skjelv, selv om vi nå allerede er i midten av juli. Det er godt og ikke være så gjennomsliten som jeg pelier og være på denne tiden. Det jeg håper på nå er at batteriene er blitt ladet opp så mye at jeg kanskje har overskudd til å møte høsten

Trives som aleneboer

Nå er jeg alene igjen og det er godt. Det er hyggelig med besøk, men jeg trives nå en gang alene. Dette besøket gikk bedre enn jeg forventet så det er jo positivt. Det og trives alene eller i eget selskap er visst ikke så vanlig. Det er så mange som spør om det ikke blir ensomt, eller kjedelig. Nå har ikke jeg evnen til og kjede meg, og har aldri gjort det. Dagene går forholdsvis stille og rolige her oppe på fjellet. Jeg hadde fri fra den ukentlige telefonsamtalen med psykologen i uka som har vært. Det vil med andre ord si litt mindre kaos fra den sinte delen, og litt andre følelser fra noen andre deler Jeg kan ikke tilfredstille alle i meg så det har jeg gitt opp og forsøke. Det er sprøtt og tenke på at jeg er veldig over halveis i oppholdet mitt er i fjellheimen. Tiden har gått så fort, og nå er det snart høst, noe jeg gruer litt for. Det er første gang jeg har klart og bremse ned en nedtur som starter ved påsketider. Jeg håper jeg har litt overskudd når de værste månedene kommer. Jeg er hvertfall ikke så sliten nå som jeg pleier og være på denne tiden. Jeg tror hele meg har hatt godt av denne pausen jeg har tatt fra verden, for det er det jeg gjør, tar en pause fra verden, men denne gangen en sunn pause.

Besøk og nye dyr på beite

I dag får hesten min selskap på beite, det kommer vel en ca 40 kuer med stort og smått. Besøk har jeg hatt og får igjen i dag, det var og blir hyggelig, hvertfall hvis vi får fint vær. Ellers går dagene stille og rolig, det er forholdsvis rolig på innsiden, selv om det ble litt kaos etter samtalen med psykologen, men det er jo helt "normalt". Det skjer ikke så mye her oppe selv om det er jo folk i nabohuset. Hvis ting går som det skal, så leier jeg det hele neste år for og slippe det. Jeg kjenner at det stresser meg litt og ha folk så tett innpå selv om de stort sett er på farten hele dagen.

Naboer

Det jeg leier er en del av et setertun, nå er nabohuset befolket. Jeg kjenner litt at roen jeg har hatt blir forstyrra av mennesker. I tillegg så har jeg hatt min ukentlige telfonsamtale med psykologen som er alt for klok. Men OK hun er flink, noen ganger for flink, og noen ganger synes jeg/vi at hun er en kjempestor dust. Jeg synes det er vanskelig og forklare for henne at jeg kan godt være enig med henne, men det hjelper ikke meg når andre i meg er så UENIGE, eller er så redde for henne at de ikke tør og si et ord. Den sinte vil jo overhodet ikke at vi snakker med henne, hun gjør sitt for og unnslippe timene eller telefonsamtalene. Så er det den som gjerne vi snakke, men som ikke får lov, jeg skulle ønske at alle forsvant, men jo mer jeg prøver på det jo sterkere blir de. Jeg tror hun vet at jeg har flere deler, men jeg tror ikke hun forholder seg ikke til de. Jeg sier tror fordi jeg vet ikke helt, noen ganger forsvinner jeg eller hører en annen del snakke, men jeg vet ikke om hun hører den stemmen. Det og hele tiden være den fornuftige er ikke lett. Det og motsi de andre fører ofte til trøbbel på en eller annen måte. Det og være her er hvertfall bra, det er ingen av delene som har noe i mot det, selv om noen synes det var skummelt og ekkelt at det kom folk i nabohuset. Nei jeg får gi meg for nå, det blir sikkert dyrt og bruke tlf som modem