Mistanken som ble bekreftet, et kaosinnlegg

Jeg har hatt en mistanke om at psykologen min var gravid siden hun ble sykemeldt, og ja det stemmer. Dette gjør høsten min mindre forutsigbar enn jeg kanskje hadde regnet med. Hva nå med alt som venter, hva nå med terapien som endelig har begynt. Jeg har gått i behandling i mange år, men terapi har jeg ikke fått, hun vil vel kanskje være uenig med meg i det, men de som har kjent meg lenge vil nok være enig med meg. Dette gjør at jeg har enda mindre lyst til og dra tilbake, for hva nå? Det er mange som slutter på DPS og hva med meg, noen vil synes jeg tar opp plass, jeg har jo gått så lenge i "terapi" Sannheten er at det er først det siste året jeg har prøvd og si noe, selv om det har kostet blod svette og tårer og massive mareritt i etterkant Jeg har tillit til den dama, og jeg vet ikke hvordan det vil bli med en eventuell ny behandler, hva med kjemi osv En del kaos har det blitt etter den samtalen, noen føler seg sviktet, en annen igjen er fornøyd. Hun som er fornøyd er hun som har jobben med å skjule det det som skjedde ingenting skal sies om hva de har opplevd. Hun som er redd er hun som vil gå dit, til damen som stort sett går med kjole. Det er den første damen som hun faktisk har blitt trygg på,hun vil ikke at A med den snille stemmen skal forsvinne slik alle andre har gjort selv om hun føler noen ganger at hun ikke vil se henne, eller høre henne Hun som alle andre vil jo bare forholde seg til den voksne selv om dama har innsett at hun kanskje finnes hun også. Desverre så hører veldig mange på den sinteofte hører de på den sinte når hun sier at nok er nok, jeg vil ikke dit, hva er vitsen ingen som vil tro på det dere sier, eller så bare later de som de tror på. Den redde har funnet en måte og overstyre den sinte, hver gang de har time. Timeren på komfyren ble redningen, den ble satt på fra hun sto opp til de var på vei, på den måten kunne hun kanskje få stoppet sårene som kom, i det minste få plastret de før de dro. Nå har den sinte en stor mulighet til og slutte å gå dit,selv om hun også har begynt og tro bittelitt på dama, så gjør hun ikke det lenger, for hun forsvinner jo akkurat som alle de andre. Det var det hun visste alle som har snille øyne blir borte, det er kanskje fordi hun er så slem i munnen. Men hun orker bare ikke at folk skal vite og kunne se på henne og se hva som skjedde de gangene, så det er best at ingen vet. Hun tenker som så at så lenge hun ikke sier noe, så kan ingen vite hva som skjedde den gangen. Den gangen hun ikke var sterk nok, den gangen han hadde kniven og hun ikke klarte og ta den fra han. Nå er det hun som har kniven, og hun bruker den på den redde fordi hun ikke hjalp til den gangen, fordi hun bare forsvant og lot henne kjempe alene. Når hun er her oppe så er det ingenting farlig, ingen sinte stemmer, ingen harde hender, bare fjell og nok luft å puste i. Det er kanskje derfor hun har latt meg være i fred i sommer, for det er ingen som kan komme bakfra, det er ingen som lukter sånn som han, det er ingen som ler av henne, fordi hun ikke skjønner hva de snakker om. Hun har fått hvile i sommer og det har også jeg. Nå spørs det hvordan høsten blir, har jeg styrken og viljen nok til og stå i dette alene ennå en gang. Jeg vet ikke om jeg orker eller klarer det. Har den sinte funnet nye krefter som kan ødelegge meg?og hvordan har den redde det. Hun har ikke vært så redd her, men hva når hun kommer tilbake til den verden hun er så redd for Dette får jeg ikke svar på, foreløbig er jeg uten sår, og har vært det siden 1.1 2012, det var mye trusler før vi dro, men etter vi kom hit har det vært mindre av de. Jeg er stygt redd for at timene som er igjen med psykologen vil dreise seg veldig om hva jeg tenker om at hun skal i permisjon osv. Det vil ikke handle om den sinte, de små eller den redde som alltid gjemmer sårene sine. Jeg tror timene vil dreie seg om hva jeg tenker om at hun blir borte og at jeg mest sannsynlig vil føle meg avist og sviktet på nytt. Jeg føler at jeg blir rykket tilbake til start, hva var vitsen med og si noe som helst, hva var vitsen med og vise hvem vi var. Det straffer seg alltid, nå som den gang. Dette gjør at jeg har enda mindre lyst til og møte den virkelige verden, med mennesker overalt.