Naboer

Det jeg leier er en del av et setertun, nå er nabohuset befolket. Jeg kjenner litt at roen jeg har hatt blir forstyrra av mennesker. I tillegg så har jeg hatt min ukentlige telfonsamtale med psykologen som er alt for klok. Men OK hun er flink, noen ganger for flink, og noen ganger synes jeg/vi at hun er en kjempestor dust. Jeg synes det er vanskelig og forklare for henne at jeg kan godt være enig med henne, men det hjelper ikke meg når andre i meg er så UENIGE, eller er så redde for henne at de ikke tør og si et ord. Den sinte vil jo overhodet ikke at vi snakker med henne, hun gjør sitt for og unnslippe timene eller telefonsamtalene. Så er det den som gjerne vi snakke, men som ikke får lov, jeg skulle ønske at alle forsvant, men jo mer jeg prøver på det jo sterkere blir de. Jeg tror hun vet at jeg har flere deler, men jeg tror ikke hun forholder seg ikke til de. Jeg sier tror fordi jeg vet ikke helt, noen ganger forsvinner jeg eller hører en annen del snakke, men jeg vet ikke om hun hører den stemmen. Det og hele tiden være den fornuftige er ikke lett. Det og motsi de andre fører ofte til trøbbel på en eller annen måte. Det og være her er hvertfall bra, det er ingen av delene som har noe i mot det, selv om noen synes det var skummelt og ekkelt at det kom folk i nabohuset. Nei jeg får gi meg for nå, det blir sikkert dyrt og bruke tlf som modem