Hvor blir det av brevet

Angsten for postkassa er stor om dagen, jeg venter på brev som bekrefter at saken min skal behandles i utvalget.
Det jeg vet er at jeg har en ukes svarfrist, så det brevet bør snart komme hvis saken skal behandles den 22/4.
Jeg blir vel ikke overasket hvis det blir utsatt eller forsinket enda mer.
Når man var barnevernets eiendom i 16.5 år så er det sikkert en del dokumenter som skal sees gjennom.
Jeg har sett mappa mi, men den sa meg ingenting, det var ingen halvårsrapporter fra barnehjemmet, kun brev om når jeg begynte å bli slem og umulig.
De dokumenterte selvfølgelig aldri sine straffemetoder, for det var jo god oppdragelse og oppdragelse behøver en ikke dokumentere.
Det var vel bare jeg som var et umulig barn, hvorfor var det ingen som ville vite.

Musikk

Musikk er for meg viktig, både når jeg har det bra og når jeg ikke har det bra.
Jeg hører på mye forskjellig musikk, det er ikke noe ensarta musikksmak.
Det jeg har oppdaget de 2 siste årene er at jeg lytter mer til norsk musikk, med norske tekster.
Det rare er at en sang kan gi meg trøst når livet butter i mot, og samme låt kan gi meg gjenkjennelse at ja slik var det, men det er ikke slik nå.
Akkurat nå bruker jeg musikken til trøst, for selv om jeg heldigvis får øyeblikk av glede sammen med hesten min, så er ikke ting så veldig lett.
Jeg gruer meg til svaret som forhåpentligvis kommer i slutten av måneden, hvis det ikke tar lengre tid.
Hvis staten holder sin frist så vil jeg få svar derfra i juni, det merkelige er at jeg ikke gruer like mye for det svaret.
Det er vel kanskje ikke så rart, for når det gjelder oppreisning saken så er det vel unnskyldningen jeg kanskje trenger mest.
Det er så mange som tror at det handler om penger, men det gjør faktisk ikke det.
En liten del av meg håper vel at den "sinte" kanskje kan skjønne at det ikke bare var min og den redde sin skyld hvis vi får den unnskyldningen.
Akkurat nå sitter jeg og hører på Henning Kvitnes "Vente litt på sjelen" og det er vel det jeg føler at jeg til tider gjør.
Nå skal jeg bare komme meg over dørstokkmila og gå ut til hesten min og forhåpentligvis få et lite friminutt.

Å snu en "negativ" opplevelse til noe positivt

Akkurat det er ikke jeg så veldig flink til, men i går klarte jeg det.
Denne helgen er det rideundervisning, heldigvis enetimer.
Kvikur og jeg endret banen og han gikk som en konge på første del, men så kom det vi ikke kan temporegulering i tølt, Kvikur har bare et gir der og det er hurtigtølt, og jeg vil ha arbeidstølt, så en kan si at hesten min og jeg ikke er helt enig på det punktet.
Kvikur har og kommer fortsatt til å være en turhest,men der han kommer fra så gikk turene i flokk og med mye tempo.
Så fort han får lov til å tølte på en langside så går tempo opp, og jeg klarer ikke å regulere det, og i går så viste han både meg og instruktøren at han kan være en litt ulydig hest.
Jeg tenkte blæ hva vil hun tro om meg som ikke klarer å kontrollere hesten min, for stoppe ville han jo ikke før vi kom til enden av banen.
Heldigvis så er det en fantastisk instruktør, som sier bra dette skal vi jobbe med, og hun synes jeg var flink som prøvde selv om det gikk til helvete flere ganger.
Heldigvis blir jeg ikke redd når sånne ting skjer, for jeg kjenner at hesten ikke vil meg  noe vondt, han går bare inn i det instruktøren kalte turhestsyndromet.
Jeg fikk en del tips og råd på hvordan jeg skal jobbe på banen med dette, og det er ting som er helt logisk.
Jeg spurte også om en ting som kanskje ville virke dumt, men hun synes det var lurt og tenke slik.
Hadde dette vært en annen type instruktør så hadde jeg aldri entret en bane igjen, men hun får deg til å føle mestring på ting som også går galt.
Hun sa det er sånne timer som dette som er morsomme, fordi alle 3 må tenke, hun, hesten og ikke minst rytter.
Øyeblikket av lykke i går var at hesten ble igjen i utestallen etter å ha spist opp eple og gulerøttene,for mer kos, før har han alltid gått ut til kompisene sine med en gang han er ferdig med å spise opp godsakene.

Øyeblikk av lykke

I dag var det en ny tur på hesteryggen, men i dag skulle vi på tur. Jeg tror vi liker det best begge 2.
En liten skritte-tur i i sola gjennom skogen og opp til et lite vann.
Det er så deilig å se hvordan hesten reagerer på ting som er litt ukjente, som barnevogner på gangveien.
Han tar bare et lite skritt ut til siden og fortsetter fram.
Litt lydighetstrening blir det jo spesielt siden han har vært litt vond å stanse. I dag stanset han hver gang og ble stående rolig til han fikk beskjed om å gå, det selv om turkameraten skrittet forbi.
100% mestring.
Jeg hadde en god følelse i kroppen når jeg gikk av etter turen
Det er rart hvor dyr kan gi en fri fra tankekjør og trusler.
I helgen er det kurs både lørdag og søndag, og jeg grugleder meg, men jeg skal gjennomføre.
Jeg kjenner hvor jeg har savnet disse friminuttene som jeg har når jeg sitter på hesteryggen.
Det er utrolig godt å få disse friminuttene tilbake.
Jeg skjønner nå hvor lurt det var å kjøpe ny hest og jeg har fått en fantastisk god tur-venn som jeg gleder meg til å bli enda bedre kjent med.

Endelig på hesteryggen igjen

I dag kom jeg meg ut og opp på ryggen til hesten igjen, nesten 4 uker har det gått siden jeg datt av og brakk noen ribbein.
Det ble riktignok baneridning, og jeg var så heldig at en på stallen instruerte meg. Jeg er ikke glad i å ri på banen, men jeg ser nødvendigheten i det.
Det var godt med 1 time uten alt for mye tankekjør, selv om jeg føler meg dum og liten fordi jeg kan for lite.
De fleste som har hester her har holdt på med hest siden de var jentunger, jeg har kun holdt på i 6 år.
Jeg trodde kanskje at jeg ville være litt redd etter fallet, men det var jeg ikke, selv om vi ikke alltid var enige om hva vi skulle holde på med.
Uansett så fikk vi avsluttet positivt og skrittet ut på lange tøyler.
Et lite øyeblikk av lykke var når jeg la tøylene på halsen hans og gikk og han fulgte etter og stoppet når jeg gjorde det.
Siden det nå begynner å bli bart og ikke fare for å dette så gikk jeg meg en tur på 40 minutter, det var godt å kunne ta i bruk den mestring-strategien igjen.

Hvorfor kan jeg ikke bare la fortid være fortid?

Jeg har stilt meg det spørsmålet tusenvis av ganger, men jeg klarer ikke å svare på det.
Det er sprøtt, det er det er litt over 15 år siden de første glimtene av min egen fortid kom.
I begynnelsen var det glimt om natten når jeg sov, så kom de om dagen.
Jeg skjønte ingenting, det var ingen sammenheng det var ingen hele bilder, bare vonde fragmenter av noe som jeg ikke skjønte hva var.
Etter som årene har gått har bildefragmentene blitt til hele bilder og filmer, og de surrer i hodet mitt alt for ofte.
Jeg ønsket en gang å huske barndommen min, jeg tror aldri jeg har angret så mye på et ønske som jeg har på akkurat det.
Jeg var et såkalt vellykket case, jeg tok en høyskoleutdanning, var flink i jobben min osv.
Hva er jeg nå? uføretrygdet, full av angst for alle bildene og stemmene i mitt eget hode.
Noen ganger eller ganske ofte tenker jeg at jeg må ha litt av en fantasi, men hvis det hadde vært en fantasi eller løgn, da burde jeg vel ha klart å snakke om det?
Jeg vet ikke hvor mye de i det såkalte hjelpeapparatet vet, noe har de vel kunne tenkt seg til, men jeg har aldri fortalt hele historien min til noen.
Det er kun de snilleste marerittene som jeg har kunne fortelle om, og hver gang jeg eller den "redde" har sagt noe vi ikke burde si, så ble jeg straffet av den sinte.
Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne latt fortid være fortid

Hvem bestemmer i min kropp?

Akkurat det spørsmålet lurer jeg på, når kaoset er på sitt absolutt verste
Det er ikke lett å være mange i en, og spesielt ikke når noen er sterkere enn andre.
Alle har vel vært nødvendige og noen er kanskje fortsatt nødvendige, men hvem blir jeg, hvem er jeg?
Når angsten herjer og jeg aldri vet hva som vil skje. Dette diktet jeg skrev for noen år siden beskriver vel det

Sinne og Angst

Krypende, hoggende, lik en slange som bare venter

Hogger til når man minst aner det

Biter seg fast sprøyter giften inn

Man vet aldri når de kommer,

De kommer når man minst aner det

Ligger der og lurer lik en slange som bare venter på byttet sitt, som denne gangen er meg.

Skrevet etter en selvskadingsepisode våren 2006

Etter netter som denne så får jeg bare lyst til og gi opp.

Hvem kan man ringe mitt på natta, mental helses hjelpetelefon?, har prøvd det en gang, for meg var det lite hjelp å få, gå til de private psykologene, de er dyktige var rådet jeg fikk og lykke til videre.

Jeg er vel ikke i deres "målgruppe", ja jeg får til tider sterke angstanfall som blir utløst av mareritt.

Jeg er ikke psykotisk selv om jeg hører stemmer, for stemmene kommer fra fortiden og noen er mest sannsynlig fra meg selv.

Marerittene mine er fra fortiden og jeg vil ikke tro at andre mennesker kan være så onde, så jeg nekter å tro på hva de andre i meg sier, for hvis det er sant så vet jeg ikke om jeg kan leve med det.

I dag er det 20 dager til saken skal opp i utvalget. 

Er det der det skal bestemmes om historien min er sann, eller var det ikke så ille gæli som stemmen i telefonen sa den gangen for mange år siden.

Jeg føler at jeg har hørt den stemmen noen ganger i det siste året.

Første gangen var når psykologen skrev meg ut fordi jeg ikke kunne love noe, de andre gangene når fødselsdato var viktigere enn pasientens trygghet.

Jeg har fått ny psykolog, men jeg vet ikke om jeg tør å ta sjansen på å fortsette, hvis jeg hører på den sinte så kanskje jeg kommer meg på fjellet til sommeren.

Et av kravene til den sinte nå er at jeg skal slutte, så hvem bestemmer i min kropp?

For mange er dette kanskje et lett spørsmål, for meg er det et vanskelig et.

Det er tidlig morgen og det har vært en lang natt, og jeg skal til psykologen antageligvis for siste gang.