Jeg har stilt meg det spørsmålet tusenvis av ganger, men jeg klarer ikke å svare på det.
Det er sprøtt, det er det er litt over 15 år siden de første glimtene av min egen fortid kom.
I begynnelsen var det glimt om natten når jeg sov, så kom de om dagen.
Jeg skjønte ingenting, det var ingen sammenheng det var ingen hele bilder, bare vonde fragmenter av noe som jeg ikke skjønte hva var.
Etter som årene har gått har bildefragmentene blitt til hele bilder og filmer, og de surrer i hodet mitt alt for ofte.
Jeg ønsket en gang å huske barndommen min, jeg tror aldri jeg har angret så mye på et ønske som jeg har på akkurat det.
Jeg var et såkalt vellykket case, jeg tok en høyskoleutdanning, var flink i jobben min osv.
Hva er jeg nå? uføretrygdet, full av angst for alle bildene og stemmene i mitt eget hode.
Noen ganger eller ganske ofte tenker jeg at jeg må ha litt av en fantasi, men hvis det hadde vært en fantasi eller løgn, da burde jeg vel ha klart å snakke om det?
Jeg vet ikke hvor mye de i det såkalte hjelpeapparatet vet, noe har de vel kunne tenkt seg til, men jeg har aldri fortalt hele historien min til noen.
Det er kun de snilleste marerittene som jeg har kunne fortelle om, og hver gang jeg eller den "redde" har sagt noe vi ikke burde si, så ble jeg straffet av den sinte.
Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne latt fortid være fortid
Sukk, gjenkjennelig dette. Vi er nok en del vellykkede som blir innhentet av fortida, på litt ulike måter.
SvarSlettKroppen som bar alt, orket til slutt ikke mer, var min opplevelse av dette.
Ord blir litt fattige nå, kjenner jeg, men jeg sender deg varme tanker -
Takk for ordene dine, nei kroppen orket ikke mer, men jeg lurer på hvor lenge "sjela" mi orker dette
SvarSlettJeg sender deg noen gode tanker før natta. :)
SvarSlettTakk Liv Tove, sender det samme til deg
SlettDet er ikke alltid like enkelt å la ting ligge. Spesielt ikke når ting fra fortiden til stadighet kommer tilbake i form av flashbacks og mareritt. Når fortiden hemmer en fra å leve nåtiden. Jeg skulle også ønske jeg kunne la ting fra fortiden bare ligge, men det er ikke alltid like enkelt..
SvarSlettNei det er ikke lett, jeg skulle ønske det fantes en enkel oppskrift på det, men det er vel utopi
SlettHei.
SvarSlettSelv husker jeg mye av barndommen min. Jeg vet ikke om det er en fordel, for den var ikke god. Men det jeg husker kan jeg tross alt forholde meg til. Og det jeg forteller om kan jeg legge litt bak meg. Likevel kan jeg ikke legge det fra meg. Og har heller ikke noe ønske om det. Livet mitt ble det det ble, og jeg kan ikke skrelle bort en del av det. Det ville være som å skrelle bort forståelsen av meg selv samtidig. Som å lugge vekk en grunnmur.
Å leve med en vanskelig barndom, og konsekvensene den fikk, er ikke lett. Men det at noe ikke er lett, betyr ikke at det er umulig. Jeg håper at du finner ut av deg og ditt.
Ha en fortsatt fin kveld.:)
Bjørn
Takk, nei det er ikke lett, og vi kan vel ikke skrelle det vekk som du sier.
SvarSlettBarndommen formet oss og gjorde oss til de var er.