Hvem bestemmer i min kropp?

Akkurat det spørsmålet lurer jeg på, når kaoset er på sitt absolutt verste
Det er ikke lett å være mange i en, og spesielt ikke når noen er sterkere enn andre.
Alle har vel vært nødvendige og noen er kanskje fortsatt nødvendige, men hvem blir jeg, hvem er jeg?
Når angsten herjer og jeg aldri vet hva som vil skje. Dette diktet jeg skrev for noen år siden beskriver vel det

Sinne og Angst

Krypende, hoggende, lik en slange som bare venter

Hogger til når man minst aner det

Biter seg fast sprøyter giften inn

Man vet aldri når de kommer,

De kommer når man minst aner det

Ligger der og lurer lik en slange som bare venter på byttet sitt, som denne gangen er meg.

Skrevet etter en selvskadingsepisode våren 2006

Etter netter som denne så får jeg bare lyst til og gi opp.

Hvem kan man ringe mitt på natta, mental helses hjelpetelefon?, har prøvd det en gang, for meg var det lite hjelp å få, gå til de private psykologene, de er dyktige var rådet jeg fikk og lykke til videre.

Jeg er vel ikke i deres "målgruppe", ja jeg får til tider sterke angstanfall som blir utløst av mareritt.

Jeg er ikke psykotisk selv om jeg hører stemmer, for stemmene kommer fra fortiden og noen er mest sannsynlig fra meg selv.

Marerittene mine er fra fortiden og jeg vil ikke tro at andre mennesker kan være så onde, så jeg nekter å tro på hva de andre i meg sier, for hvis det er sant så vet jeg ikke om jeg kan leve med det.

I dag er det 20 dager til saken skal opp i utvalget. 

Er det der det skal bestemmes om historien min er sann, eller var det ikke så ille gæli som stemmen i telefonen sa den gangen for mange år siden.

Jeg føler at jeg har hørt den stemmen noen ganger i det siste året.

Første gangen var når psykologen skrev meg ut fordi jeg ikke kunne love noe, de andre gangene når fødselsdato var viktigere enn pasientens trygghet.

Jeg har fått ny psykolog, men jeg vet ikke om jeg tør å ta sjansen på å fortsette, hvis jeg hører på den sinte så kanskje jeg kommer meg på fjellet til sommeren.

Et av kravene til den sinte nå er at jeg skal slutte, så hvem bestemmer i min kropp?

For mange er dette kanskje et lett spørsmål, for meg er det et vanskelig et.

Det er tidlig morgen og det har vært en lang natt, og jeg skal til psykologen antageligvis for siste gang.