Jeg kjenner noen ganger på angsten sånn som i natt da søvnen var dårlig, angsten for at denne oppturen og gleden vil gå over.
Den angsten kommer spesielt fram når jeg har hatt en litt dårlig natt med flere oppvåkninger.
Når jeg nå vet hva god søvn er så legger jeg godt merke til de dårlige nettene.
Heldigvis så har jeg sett et mønster i det også.
Dager med "mye" program uten å få hvilt en liten time ødelegger nattesøvnen.
Torsdager er jo en sånn dag med "mye" program med fokus på meg selv, psyke, kropp osv.
Det er vel spesielt det fokuset på meg selv uten mulighet til å koble ut som gjør natt til fredag vanskeligere.
Neste torsdag har jeg time tidligere på dagen så da får jeg testet ut hypotesen min :)
Nå dagens ridetur med verdens beste hest gjort unna. Jeg har hatt en hest som for tiden tester meg litt, men den testingen kommer vi oss gjennom og forhåpentligvis så lærer jeg noe av det også., og i dag var drømmehesten nesten tilbake

Gladere

Du ser glad ut fikk jeg høre av behandleren min i dag.
Det stemmer faktisk jeg er en gladere person nå enn jeg var for 2 måneder siden.
Den sinte delen i meg har ikke like så stor motstand mot å gå til han som det har vært hos tidligere terapeuter.Den indre selvskadingen har blitt mindre, truslene er mindre så ja jeg har god grunn til å være glad.
Jeg har fortsatt en lang vei og gå, men veien virker ikke like uframkommelig som tidligere.

Litt om å tørre og litt om nedtrapping av medisiner

Jeg begynner å bli overasket over hva jeg tør om dagen.
Det å ringe å klage er noe jeg aldri har turt å gjøre, men nå har jeg faktisk gjort det.
Klagen gjaldt ikke psykisk helsevesen, men posten, og det var lettere å bli hørt når det gjaldt post enn psykisk helse
Resultatet er at det går an å ringe, jeg får pakken i dag, og er fornøyd med det selv om jeg skulle hatt den for 2 dager siden.
Jeg sliter med litt angst om dagen, men jeg klarer å stå i det, noe av grunnen til angsten er nok at jeg driver med nedtrapping av angstdempende medisiner.
Jeg er heldigvis klar over at når en trapper ned på den type medisiner så kan kroppen reagere med litt mer angst.
Det er ikke like lett å skille hva som er kroppens signaler og hva som er ren angst, det ligner på hverandre, samtidig som det er ulikt.
Det og sette seg ned og kjenne etter hva som er hva er faktisk viktig.
Mine angstanfall går jo ofte på det jeg kaller "mareritt" flashbacks, de setter meg totalt ut og når de kommer så har jeg utrolig høy angst i mange dager/uker.
Den angsten som kroppen produserer pga mindre medisiner er noe anderledes, den er mer som angst for angsten, en klump i magen, uro angst for at det skal komme et mareritt osv
Når jeg klarte å skille mellom hva som var hva så ble det lettere å håndtere den "lille" angsten og beste behandling for meg er å gjøre noe positivt som å ri, gå tur eller andre ting
Det å trappe ned på medisiner i helvetemånedene kan virke dumt, men siden det til nå har gått greit så fortsetter jeg med det.  
Hvis ting fortsetter å gå greit så vil jeg være medisin-fri om 4 uker, og da er jeg i den siste helvetemåneden så jeg er litt spent på om det går.
Jeg har tro på at det skal kunne gå greit å slutte, mest fordi jeg alltid har hatt en indre motstand mot å bruke den type medisiner.

Hvorfor er det så vanskelig å klage på psykisk helsevesen

Nå er jeg heldigvis ikke lenger innenfor det offentlige psykiske helsevesen, og takk og lov for det.
Når det gjelder å klage på det tilbudet man har fått eller tilsynelatende har fått så viser det seg og være så og si umulig.
Jeg har sett på brennpunkt i dag som sikkert mange andre også har gjort, og svarene som foreldrene til Silje fikk, har nok mange andre også fått, enten de har klagd som pasienter eller som pårørende.
Hvorfor i all verden klarer ikke psykisk helsevesen og se sine feil og innrømme de?
Jeg har mange tanker om psykiatri og svingdørspasienter som jeg selv har vært.
Inn og ut av akuttpsykiatri, trusler om beltelegging, tvang osv
Nytter det å klage NEI dessverre så gjør det ikke det.
Jeg skulle ønske at det fantes en regel innenfor det psykiske helsevesenet, og det var.
LYTT TIL HVA PASIENTEN SIER, men i stedet sier de "jeg hører hva du sier" og det de ikke ser er  og jeg har ikke tenkt å lytte til deg, for det du prøver på er manipulering
Hvis man har selvmordstanker og sier det, så blir det ofte oppfattet som en trussel, eller at en prøver å manipulere behandlere osv.
Vi har utrolig høye selvmordstall i Norge, men det finnes ingen nullvisjon i forhold til dette.
Norge har en visjon på å få ned antall drepte i trafikken noe som er veldig bra, men jeg hører aldri om en visjon på og få ned tallet på selvdrap.
Når de sier at det er lettere å få hjelp i dag enn det var for 10-15 år siden så er det mange som opplever at det stemmer ikke med virkeligheten
Hvorfor ser ikke psykisk helsevesen på sin egen praksis, det burde de jo.
Jeg har selv vært innlagt utrolig mange ganger og møtt på de samme medpasientene like mange ganger, det må jo være noe feil i måten de behandler pasientene på siden de stadig kommer igjen og igjen og ofte dårligere enn sist de var innlagt.
Skulle du være så tøff at du klager på en eventuell diagnose eller behandling, så har de ord for det også.
Pasienten har fått behandling tilpasset den diagnosen pasienten har.
Det at pasienten ikke har hatt nytte av behandlingen er ikke behandlerens feil, men pasientens.
Svaret du får skrives riktignok ikke på den måten, men det oppfattes ofte slik av de som får et svar på en klage, hvis de får svar.
Jeg har satt ting litt på spissen, samtidig så har jeg ikke gjort det i det hele tatt.
Ja det finnes flinke mennesker innenfor dette systemet som kjemper for pasientene, men de blir utbrent og slutter ofte i jobben fordi de ikke blir hørt.

En fin helg

Så er denne helgen snart over, og tross regnvær så har den vært fin.
Det var rideundervisning både lørdag og i dag, og det er morsomt når en får til ting med litt jobbing.
Hesten min kan svært lite dressur og jeg kan heller ikke så mye.
Vi lærer sammen, vi gjør feil, blir litt frustrerte på hver vår måte, før vi prøver igjen og igjen til vi får det til.
Jeg får noen assosiasjoner når jeg sitter og skriver om rideundervisningen, hvor vi prøver på nytt, det er jo det jeg gjør i terapien også.
Prøver på nytt og på nytt.
Denne gangen ser det ut til å være rett, hvertfall foreløbig, ting går lettere enn det har gjort tidligere.
Jeg har mindre angst og mareritt enn noen gang, behøver jeg virkelig mer terapi?
Tanken om det slår meg jo, men jeg vet også at det er mye igjen å jobbe med, ting jeg kanskje ikke har lyst til å jobbe med, fordi det er for vanskelig og vondt.
Det er deilig med gode dager, det er godt å kjenne at terapien faktisk virker, og jeg kan kanskje få det enda bedre hvis jeg tør å prøve enda litt til.
Jeg kommer nok til å fortsette med terapien akkurat som jeg gjør med rideundervisningen.
Det kan nok hende at jeg vil snuble underveis, men da får jeg bare reise meg opp og prøve på nytt, for det kan jo hende at jeg en dag klarer å se livets regnbue med alle fargene som livet består i.

Så kom november

Så er november kommet en måned jeg hater og frykter, eller gjorde er kanskje riktigere å si.
November i fjor lå jeg stort sett under pleddet.
Jeg så ingen og ingen så meg, de eneste gangene jeg så noen var når jeg dro på butikken og det var det.
November i år tror jeg blir anderledes, den er allerede anderledes på veldig mange måter.

• Jeg har ingen planer eller tanker om og ta livet mitt
• Jeg er mer sosial
• Jeg går i behandling som virker for meg
• Jeg rir igjen på verdens beste hest
• Jeg tar initiativ til å ri sammen med andre 
• Jeg begynner å tørre å synes

Når jeg ser de punktene så blir jeg selv litt målløs for jeg hadde ikke trodd dette bare for 2 måneder siden.
Jeg var så sikker på at jeg skulle velge døden den 24/9, men jeg ga den nye behandleren en ekstra sjanse.
Det og gå med selvmordstanker/planer var forferdelig slitsomt og det tok mye krefter å bare holde ut til datoen kom.
Det og slippe og ha de tankene har frigjort en del krefter som jeg brukte på å overleve, nå kan jeg bruke de til å forsiktig utforske verden slik den kanskje er.
Nei livet er ikke perfekt og det vil det aldri bli verken for meg eller for andre, men det kan bli bedre.
Jeg står i stor takknemlighetsgjeld til de 2 som kom opp på fjellet og foretok "intervensjonen" i sommer.
De menneskene ga av seg selv og brukte mye tid på å finne riktig hjelp til meg, at det var tilfeldigheter som gjorde at jeg kom bort i den behandlingmetoden jeg nå får spiller ingen rolle.
De 2 ga aldri opp og det er jeg glad for.
Nei jeg vet ikke hva november vil bringe av oppturer eller nedturer.
Oktobermåned hadde sine nedturer den også, men jeg lot ikke nedturene slå meg helt i bakken, og jeg reiste meg opp på kne i første omgang og nå står jeg igjen på beina
Jeg står kanskje ikke så stødig som jeg skulle ønske, men jeg står og jeg har et lite håp om at denne novembermåneden kanskje kan bli bedre enn i fjor.
Det skal jo ikke så mye til for at den skal bli bedre, og allerede den 2/11 så har den slått fjorårets med stor margin.

Godt med en bra dag

Det var godt å våkne i dag og ha sovet OK gjennom natta.
Dagen i dag har vært bra, og jeg trengte en slik dag nå etter de siste dagene.
Redselen for at den gode perioden jeg har hatt skulle gå over har vært tilstede spesielt etter mandagens brev.
Det at kroppen krangler har ikke gjort det lettere, men det er mange år med beskyttelse som skal byttes ut med noe annet.
Jeg trodde vel ikke at jeg skulle få ut hesten i dag, for han var nemlig opptatt med å leke med en hestekompis.
De roet seg og litt knatring fra en plastpose gjorde at han kom, en eplebit og grima kom på.
I dag ble det en rolig ridetur med en annen dame, skravla gikk som den pleier mellom 2 hestegale damer.
I helgen er det rideundervisning igjen og jeg gleder og gruer meg, for jeg er ikke så flink til å trene på alt jeg skal.
Det jeg har blitt bedre på er å være konsekvent, men det virker best når vi rir på tur alene.
Vi har mye og jobbe med, men ting går framover og de små gledene de gir er verdifulle i hverdagen.