Litt om å tørre og litt om nedtrapping av medisiner

Jeg begynner å bli overasket over hva jeg tør om dagen.
Det å ringe å klage er noe jeg aldri har turt å gjøre, men nå har jeg faktisk gjort det.
Klagen gjaldt ikke psykisk helsevesen, men posten, og det var lettere å bli hørt når det gjaldt post enn psykisk helse
Resultatet er at det går an å ringe, jeg får pakken i dag, og er fornøyd med det selv om jeg skulle hatt den for 2 dager siden.
Jeg sliter med litt angst om dagen, men jeg klarer å stå i det, noe av grunnen til angsten er nok at jeg driver med nedtrapping av angstdempende medisiner.
Jeg er heldigvis klar over at når en trapper ned på den type medisiner så kan kroppen reagere med litt mer angst.
Det er ikke like lett å skille hva som er kroppens signaler og hva som er ren angst, det ligner på hverandre, samtidig som det er ulikt.
Det og sette seg ned og kjenne etter hva som er hva er faktisk viktig.
Mine angstanfall går jo ofte på det jeg kaller "mareritt" flashbacks, de setter meg totalt ut og når de kommer så har jeg utrolig høy angst i mange dager/uker.
Den angsten som kroppen produserer pga mindre medisiner er noe anderledes, den er mer som angst for angsten, en klump i magen, uro angst for at det skal komme et mareritt osv
Når jeg klarte å skille mellom hva som var hva så ble det lettere å håndtere den "lille" angsten og beste behandling for meg er å gjøre noe positivt som å ri, gå tur eller andre ting
Det å trappe ned på medisiner i helvetemånedene kan virke dumt, men siden det til nå har gått greit så fortsetter jeg med det.  
Hvis ting fortsetter å gå greit så vil jeg være medisin-fri om 4 uker, og da er jeg i den siste helvetemåneden så jeg er litt spent på om det går.
Jeg har tro på at det skal kunne gå greit å slutte, mest fordi jeg alltid har hatt en indre motstand mot å bruke den type medisiner.