torsdag 24. oktober 2013

Å være redd for å trenge noen

Jeg kjenner veldig på at jeg er redd for å trenge noen og redd for å trenge meg på, eller å synes
Alle mennesker trenger noen, men for meg er det kjempeskummelt.
Jeg har alltid vært en meget selvstendig person og er det vel fortsatt det.
Min lærdom har vært at den eneste du kan stole på er deg selv.
Det er nok en sannhet med modifikasjoner vil jeg tro, men fortsatt så klarer jeg ikke å stole 100% på noen, utenom hesten min.
Jeg må flire litt av meg selv, og stole på et dyr som innehar fluktatferd, ja det stoler jeg på.
Ryggen er jo fortsatt ikke god, så det ble en skrittetur på beina for meg og hesten.
Ut på tur og aldri sur er vel mottoet til Kvikur, møter vi på noen mennesker så bør de absolutt hilses på, men dog på en høflig måte.
Hesten min har forandret seg siden jeg kjøpte han, men det har også jeg, vi har forandret oss sammen, og begge kanskje til det bedre.
Han har fått meg mer sosial, fått meg til å tro litt på at jeg faktisk kan litt om hest
Hester skiller mellom personer som rir de, det er veldig tydelig, siden jeg ikke kan ri for øyeblikket så har en dame på stallen ridd han en del for meg.
Når hun sa at han var "frekkere" med henne enn han var med meg, så ble jeg faktisk litt glad.
Det betyr for meg at noe har jeg gjort riktig, vi har blitt mer et team, selv om vi har en lang vei foran oss.
Det er en vei jeg gleder meg til å gå, og bare det å si det nå i helvetes-månedene er utrolig stort for meg.
Jeg er snart ferdig med den første måneden og den har gått OK, jeg har aldri hatt en så fin oktober som jeg har hatt i år.
Men jeg er fortsatt redd for å trenge noen og å trenge meg på, men jeg tør å synes litt og det er et steg i riktig retning

tirsdag 22. oktober 2013

Åpenhet

Jeg har stort sett holdt min psykiske lidelse for meg selv, også når jeg har møtt andre behandlere som kiropraktorer osv.
Nå i det siste har jeg blitt litt mer åpen om at jeg sliter psykisk og har store senvirkninger etter barndommen.
I dag var jeg hos den gamle kiropraktoren som jeg brukte sist i 2009, da gikk det ikke så bra, det endte med et kraftig angstanfall og jeg turte ikke lenger å gå til behandling for ryggen.
Nå var jeg ærlig og sa i fra også om den nye behandlingen som jeg får for psyken
Det lønte seg, for nå skal han være obs på at det kan komme kraftige angstanfall i etterkant.
Dette blir nok kostbart, men jeg håper at det er verdt det.
Så kanskje åpenhet lønner seg

søndag 20. oktober 2013

Kiropraktorbehandling

Det er vel det helgen har bestått i, jeg får vel være glad for at det finnes en klinikk som er åpent 365 dager i året.
Det har blitt en kostbar helg med 3 behandlinger på 3 dager.
Helgen har stort sett blitt tilbrakt på sofaen i liggende stilling fordi jeg skulle unngå å sitte, morsomt nei.
Nå begynner hvertfall smertestillende å virke litt så får prøve å være fornøyd med det.
Jeg har ny time på tirsdag og rådet til kiropraktoren var vent litt med ridningen til jeg hadde vært hos min egen kiropraktor.
Akkurat nå har jeg ikke sjans til å komme meg opp på hesteryggen så det rådet vil bli fulgt.
Jeg synes at det er litt urettferdig at dette skulle skje nå, men sånn er det og jeg får bare leve med det.
Hesten har heldigvis fått stell og mosjon av en dame på stallen så han lider ingen nød.
Kvadrilje-oppvisningen er om en uke og jeg må bare bli bedre, for det har jeg lyst til å være med på.
Jeg tror det blir jevnlig kiropraktorbehandling framover, siden musklene slipper litt opp på skjoldet slik at jeg får akutte smerter både i rygg og nakke

lørdag 19. oktober 2013

Kranglete rygg

Det er ikke det jeg trenger nå, men det er det jeg har, en kranglete rygg.
Den planlagte rideturen i går ble avlyst og det blir den jeg hadde planlagt i dag også,det finnes tydeligvis bivirkninger av denne type behandling også.
Det jeg opplever med ryggen nå er visst ikke så uvanlig i følge behandleren min som jeg var hos i går
Han anbefalte meg og gå til kiropraktor så raskt som mulig.
Jeg trodde jeg skulle klare å vente til mandag, men smertene ble for store utover gårsdagen så da ble det en liten ringerunde rundt.
Heldigvis så finnes det kiropraktorer som driver med akutte ryggsmerter så jeg fikk time i går ettermiddag, og har time igjen i dag.
På mandag kan jeg ringe den gamle kiropraktoren min og satse på å få behandling hos han.
Det at dette ikke er så uvanlig kan jeg faktisk forstå, fra og gå i totalt helspenn til og ha flere timer hvor jeg har det OK så sier det seg selv at kroppen kanskje får slappet av litt.
Det skjoldet som musklene har hatt rundt feilstilte ledd løsner og da glipper det rett og slett for rygg og andre ledd.
Jeg prøver å se positivt på dette, men det er ikke lett når alle bevegelser gjør vondt, og når jeg i tillegg ikke har sjans til å ri så blir jeg litt sur på kroppen.

onsdag 16. oktober 2013

Tankefull



Tankene går i mange retninger, men det er heldigvis en retning de ikke har tatt, og akkurat det er jeg glad for.
Jeg har det for så vidt bra jeg koser meg med hesten min og klarer å være her og nå i mange timer om gangen.
Hvor lenge vil dette vare er vel en av tankene, dette er for godt til å være sant er en annen variant.
Vi er nå i midten av oktober og vanligvis pleier jeg å være skikkelig dårlig psykisk, med tanker om å avslutte livet.
Jeg er ikke der nå, men innrømmer gjerne at jeg er livredd for å komme dit igjen
Hva er det denne behandlingen gjør som tidligere behandling ikke har fått til. 
Tidligere behandling har bare dreid seg om å holde meg i livet på denne tiden av året. 
Når noen spør meg om hva som er forskjellen på denne behandlingen og tidligere behandling så klarer jeg ikke å forklare det.
Jeg husker jo hvor skeptisk og negativ jeg var etter første time, da var jeg overbevist om at denne behandleren ikke tok min historie på alvor.
Jeg kjenner at jeg gruer meg litt til neste time, fordi de 2 siste timene var tøffe med mye angst midt i timen, samtidig så vet jeg også at jeg gikk ut fra timen med mer forståelse og mindre angst enn jeg hadde når jeg kom.
Jeg vet at jeg må gjennom dette for å kunne få et bedre liv, og jeg har det jo mye bedre denne høsten jeg noen gang har hatt.
Jeg undres på om dette kan være angst for angsten, eller om jeg er redd for at denne bedringen er for god til å være sant.

søndag 13. oktober 2013

Omsorg og det å bli tatt på alvor

Jeg grubler veldig på dette om dagen jeg har prøvd å finne gode definisjoner, men finner ingen jeg liker.
Å gi omsorg og ta i mot omsorg,er det et likeverdig forhold mellom den som gir omsorg og den som tar i mot?
Når det gjelder omsorgen mellom barn og foreldre så er jo ikke den likeverdig, barna er avhengige av den omsorgen som blir gitt, det være seg om den er god eller dårlig.
Hvis jeg går bort i fra akkurat den biten og konsentrerer meg om omsorgen som blir gitt i psykisk helsevesen, så finnes det jo ikke likeverd.
Den omsorgen som vi ikke fikk som barn og som vi kanskje lengter etter, den får vi ikke, og er den mulig å få?
Mange som lider av det samme som meg selv, har veldig mange ganger hørt utsagnet "vi forholder oss til den voksne deg".
Det kan føles som et nytt overgrep at ingen er villig til å se den lille, den sinte eller det livredde barnet som sitter forskremt i en krok uten språk.
Det de ser er den voksne som ikke er i stand til å snakke, og så får du kanskje høre at du får komme ut hvis du trenger hjelp.
I dagens psykiske helsevesen så er det stort inn og ut på en akuttavdeling, og som regel må vi hanskes med delene våre selv, noe som er veldig vanskelig for det er ikke alltid vi skjønner at de er framme.
Før forrige time hadde natteangsten økt, noe jeg ikke skjønte hvorfor, jeg hadde det jo bedre enn på lenge.
Jeg har så lenge jeg kan huske vært redd for å sovne og redd for sove, dette har jeg sagt utrolig mange ganger til tidligere behandlere og aldri blitt hørt eller tatt på alvor på dette punktet
Hvis jeg har fått noen råd  så har det ofte vært du får tenke på noe hyggelig når du legger deg.
Jeg nevnte den økte natteangsten for behandleren min, og han tok dette på alvor og prøvde å snakke med den redde jenta i meg som bærer mye av natteangsten jeg har slitt med i mange år.
Hun turte ikke å si noe og jeg klarte ikke å snakke på hennes vegne og det var helt OK for han.
Han skjønte at dette barnet var/er livredd hver eneste gang hun skal legge seg.
Jeg opplevde for første gang at det var en behandler som tok dette seriøst og bare det var merkelig opplevelse.
Det jeg opplever er at han tar den lille jenta på alvor og prøver å trygge henne, ikke gjennom seg selv, men gjennom meg.
Jeg fikk en oppgave eller en hjemmelekse som jeg skulle gjøre når jeg la meg, og noe av dette har jeg brukt tidligere, men uten å være bevisst på det.
Behandleren kan ikke gi meg den tapte omsorgen, for den er tapt, men han gir meg noen verktøy som gjør meg i stand til å gi omsorg til meg og delene mine.
Så hva er riktig omsorg, jeg har fortsatt ikke svaret på det, men jeg tror det er mange former for omsorg, og det som er rett for meg, blir kanskje et overgrep ovenfor noen andre.
Jeg tenker at så lenge det er skjevfordeling den som gir omsorg og en som tar i mot, så ligger makten veldig ofte hos den som gir omsorgen.
Jeg vet ikke om det finnes et fasitsvar på hva som er god omsorg,uansett så tror jeg at det å bli tatt på alvor er en del av den gode omsorgen.

torsdag 10. oktober 2013

"Gode hensikter"

Jeg skrev en mail til den gamle psykologen min, hun som avsluttet meg i løpet av en time.
Det var godt og bli ferdig med den biten, jeg trengte en avslutning for min egen del.
Jeg håper hun leser den og kanskje lærer noe av den situasjonen, men sikker på det er jeg ikke.
Det er visst måten jeg må gjøre det på, for de fleste er enten døde, og de som lever er så sikre på at de gode hensiktene de hadde var nok.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg i løpet av de siste 10 årene har hørt akkurat den setningen, vi har jo bare gode hensikter.
Gode hensikter er ikke alltid til det beste for de som blir utsatt for dem, og det har jeg også sagt høyt og tydelig fra om mange ganger.
Det er sjelden at jeg har blitt hørt på akkurat det, for de har jo så gode hensikter.
Av alle de dårlige unnskyldningene som finnes, så er dette så er denne med gode hensikter en av de dårligste
Den unnskyldningen går ut på at jeg ikke visste/vet hva som er best for meg.
De aller fleste vet nemlig hva som er best for dem, hvis de bare hadde blitt spurt og hørt.