Omsorg og det å bli tatt på alvor

Jeg grubler veldig på dette om dagen jeg har prøvd å finne gode definisjoner, men finner ingen jeg liker.
Å gi omsorg og ta i mot omsorg,er det et likeverdig forhold mellom den som gir omsorg og den som tar i mot?
Når det gjelder omsorgen mellom barn og foreldre så er jo ikke den likeverdig, barna er avhengige av den omsorgen som blir gitt, det være seg om den er god eller dårlig.
Hvis jeg går bort i fra akkurat den biten og konsentrerer meg om omsorgen som blir gitt i psykisk helsevesen, så finnes det jo ikke likeverd.
Den omsorgen som vi ikke fikk som barn og som vi kanskje lengter etter, den får vi ikke, og er den mulig å få?
Mange som lider av det samme som meg selv, har veldig mange ganger hørt utsagnet "vi forholder oss til den voksne deg".
Det kan føles som et nytt overgrep at ingen er villig til å se den lille, den sinte eller det livredde barnet som sitter forskremt i en krok uten språk.
Det de ser er den voksne som ikke er i stand til å snakke, og så får du kanskje høre at du får komme ut hvis du trenger hjelp.
I dagens psykiske helsevesen så er det stort inn og ut på en akuttavdeling, og som regel må vi hanskes med delene våre selv, noe som er veldig vanskelig for det er ikke alltid vi skjønner at de er framme.
Før forrige time hadde natteangsten økt, noe jeg ikke skjønte hvorfor, jeg hadde det jo bedre enn på lenge.
Jeg har så lenge jeg kan huske vært redd for å sovne og redd for sove, dette har jeg sagt utrolig mange ganger til tidligere behandlere og aldri blitt hørt eller tatt på alvor på dette punktet
Hvis jeg har fått noen råd  så har det ofte vært du får tenke på noe hyggelig når du legger deg.
Jeg nevnte den økte natteangsten for behandleren min, og han tok dette på alvor og prøvde å snakke med den redde jenta i meg som bærer mye av natteangsten jeg har slitt med i mange år.
Hun turte ikke å si noe og jeg klarte ikke å snakke på hennes vegne og det var helt OK for han.
Han skjønte at dette barnet var/er livredd hver eneste gang hun skal legge seg.
Jeg opplevde for første gang at det var en behandler som tok dette seriøst og bare det var merkelig opplevelse.
Det jeg opplever er at han tar den lille jenta på alvor og prøver å trygge henne, ikke gjennom seg selv, men gjennom meg.
Jeg fikk en oppgave eller en hjemmelekse som jeg skulle gjøre når jeg la meg, og noe av dette har jeg brukt tidligere, men uten å være bevisst på det.
Behandleren kan ikke gi meg den tapte omsorgen, for den er tapt, men han gir meg noen verktøy som gjør meg i stand til å gi omsorg til meg og delene mine.
Så hva er riktig omsorg, jeg har fortsatt ikke svaret på det, men jeg tror det er mange former for omsorg, og det som er rett for meg, blir kanskje et overgrep ovenfor noen andre.
Jeg tenker at så lenge det er skjevfordeling den som gir omsorg og en som tar i mot, så ligger makten veldig ofte hos den som gir omsorgen.
Jeg vet ikke om det finnes et fasitsvar på hva som er god omsorg,uansett så tror jeg at det å bli tatt på alvor er en del av den gode omsorgen.