Jeg kjenner veldig på at jeg er redd for å trenge noen og redd for å trenge meg på, eller å synes
Alle mennesker trenger noen, men for meg er det kjempeskummelt.
Jeg har alltid vært en meget selvstendig person og er det vel fortsatt det.
Min lærdom har vært at den eneste du kan stole på er deg selv.
Det er nok en sannhet med modifikasjoner vil jeg tro, men fortsatt så klarer jeg ikke å stole 100% på noen, utenom hesten min.
Jeg må flire litt av meg selv, og stole på et dyr som innehar fluktatferd, ja det stoler jeg på.
Ryggen er jo fortsatt ikke god, så det ble en skrittetur på beina for meg og hesten.
Ut på tur og aldri sur er vel mottoet til Kvikur, møter vi på noen mennesker så bør de absolutt hilses på, men dog på en høflig måte.
Hesten min har forandret seg siden jeg kjøpte han, men det har også jeg, vi har forandret oss sammen, og begge kanskje til det bedre.
Han har fått meg mer sosial, fått meg til å tro litt på at jeg faktisk kan litt om hest
Hester skiller mellom personer som rir de, det er veldig tydelig, siden jeg ikke kan ri for øyeblikket så har en dame på stallen ridd han en del for meg.
Når hun sa at han var "frekkere" med henne enn han var med meg, så ble jeg faktisk litt glad.
Det betyr for meg at noe har jeg gjort riktig, vi har blitt mer et team, selv om vi har en lang vei foran oss.
Det er en vei jeg gleder meg til å gå, og bare det å si det nå i helvetes-månedene er utrolig stort for meg.
Jeg er snart ferdig med den første måneden og den har gått OK, jeg har aldri hatt en så fin oktober som jeg har hatt i år.
Men jeg er fortsatt redd for å trenge noen og å trenge meg på, men jeg tør å synes litt og det er et steg i riktig retning
Jeg kan godt forstå at du er redd for å trenge noen. Gjenkjenner dette. I løpet av livet tror jeg man går gjennom ulike faser, og for oss som har opplevd omssorgssvikt, blir kanskje alle relasjoner noe skumle, samtidig som ambivalensen i å være et sosialt vesen også ligger der.
SvarSlettNoen tanker fra meg.
Godt å høre, at oktober har vært bedre enn på mange år. Jeg gleder meg med deg.
Ønsker deg en fin dag,
Klem fra Bibbi
Takk for svar Bibbi, ja jeg tror at for oss som har opplevd omsorgsvikt så kan mellommenneskelige relasjoner bli vanskelige.
SlettMennesker er sosiale dyr, og jeg er også det,men etter og ha vært avhengig av andre mennesker gjennom hele barndommen så er jeg i dag glad for at jeg klarer meg selv, og trives i mitt eget selskap
Det kan være skummelt å trenge noen, for en kan bli skuffet eller sviktet, eller få bekreftet at en ikke er noe verdt. Men på lang sikt er det nok mer skummelt å ikke våge.
SvarSlettDet kan hende du er og har vært en selvstendig person, som du skriver. Men jeg tenker at det du beskriver her i tillegg handler om en redd person. At det handler om skjerming mer enn selvstendighet. Det er kanskje verdt å tenke over, i hvert fall. Jeg tenker på en selvstendig person som en som er trygg i seg selv.
Selv er jeg også redd for for mye nærhet, og har derfor en begrenset omgang med andre. Men jeg tenker at det beskriver meg som forsiktig, redd, sårbar og slike ting, mer enn selvstendig.
Dyr gir i blant mye. På grunn av allergi har jeg visse begrensninger, men har satset på akvarier. Og har nå elleve stykker. Åtte hos meg og tre hos kjæresten. Og det gir meg mening å holde på med hobbyen.
I kveld kommer det et program om betydningen av kjæledyr. Det heter Mitt dyrebare dyr, og er en episode i serien Migrapolis. NRK kl 22.30
Ha en fin dag.:)
Bjørn
Takk for svar Bjørn, jeg er både enig og uenig med deg. Ja jeg er redd for andre mennesker og skjermer meg selv, samtidig er jeg trygg nok i meg selv til å klare å bo alene, og jeg trives som aleneboer.
SlettNår det gjelder dyr, så tror jeg ikke det har betydning hva slags type dyr en har eller er interessert i, hovedsaken er at de gir en noe, og hos meg er det ro og aksept. Takk for tipset om TV programmet, det skal jeg se på.
Jeg kjenner igjen dette. Oppfatter dette som en grunnleggende tillitsvikt, som sitter i kroppen, og som ofte har sin rot i livets begynnelse.
SvarSlettNår man ikke har kunnet stole på voksne da man var barn, ja da tror jeg mange finner måter å klare seg selv på. For egen del tenker jeg på det som en slags sterk tankeselvstendighet. Som har vært fantastisk overlevelsesstrategi.
Samtidig kan en dyp redsel (og en slags manglende emosjonell modenhet kanskje), leve side om side med tanke- og gjøreselvstendigheten, tror jeg.
Tror det er mulig å ha i seg begge deler, mer eller mindre skjult. Og at noen av oss kan leve godt med dette, lenge, noen kanskje hele livet, andre innhentes av dette, en eller annen gang. Mange varianter av dette.
Ønsker deg en god kveld -
Takk for kloke ord og det er mye sannhet i det du skriver, og det er det som er så fint med at andre leser, og kommer med sine tanker.
SlettDet får mine tanker til å gå videre, kanskje i en annen retning.
Mennesker er heldigvis ikke statiske, men bevegelige noe jeg er glad for i dag.