Høsten har gjort sitt inntog i meg

Jeg har vært og er litt tom for ord om dagen. Det er en stund siden jeg fant en tapetkniv i en innerlomme på en jakke. Jeg klarte faktisk og kaste den og det er jeg glad for, hvis ikke så tror jeg ikke at jeg fortsatt ville vært skadefri. Kaoset på innsiden har blitt sterkere, og angsten større. Hva vil jeg si til psykologen neste gang jeg prater med henne. Jeg vil vel si det jeg har fått beskjed om og si eller hvertfall noe av det. Jeg har det bra jeg, har jeg ikke det da. Det er vel det jeg kommer til og si, andre ord har jeg ikke til henne. Nå føler jeg vel at jeg igjen er i gang med å bygge opp muren rundt meg selv, og denne gangen skal ingen få komme inn. Det passer bare så dårlig å begynne med en ny behandler spesielt når høsten har kommet. Mest sannsynlig så vil jeg nok bare slutte. Jeg regner vel med at psykologen kommer til og bli 100% sykemeldt før september er over, og innen den tid er det nok ikke funnet en ny behandler. Det er hvertfall ikke funnet en som kan det hun kaller komplekse traumer, så da forsvinner jeg stille og rolig ut av systemet. Jeg vet heller ikke om jeg orker/klarer og begynne med en nye behandler. Det tok meg 1 1/2 år før jeg turte og stole litt på hun jeg har nå. Noen vil nok si at jeg krisemaksimerer, mulig at jeg gjør det, men jeg har store problemer med å stole på mennesker, og det med god grunn. Siden angsten og stemmekjøret har kommet tilbake for fullt, ser jeg ikke helt vitsen med å forlenge oppholdet her. Jeg vil heller prøve og ta med meg minnene om dagene uten trusler, og dager med angst som var levbar. Jeg vil prøve og ta med meg minner om netter hvor jeg la meg uten å være livredd for og sovne og for å sove. Jeg HÅPER jeg klarer og huske på det nå som høsten har gjort sitt inntog i meg.