Torsdag=behandling

Det ser ut som som det er torsdagen som blir den store behandlings-dagen.
Først er det time hos kiropraktor for så og dra til Oslo til traume-behandling.
På en uke så bruker jeg 1500,- til behandling av kropp og sjel.
Jeg er heldig som har råd til det, men det er med en liten bismak, men jeg får bare ta det med den bismaken.
Til tider så hater jeg kiropraktoren som finner alle de ømme og låste musklene som finnes, fy flate hvor vondt det gjør når han holder på.
Heldigvis så har han humoristisk sans og tåler det som kommer ut av kjeften min når han knekker opp.
I dag var jeg feig i traume-behandlingen, men det var visst greit og være det også.
Vi snakket litt om hvorfor jeg reagerte så sterkt på og få medhold i disse sakene som nå er ferdig.
Det han sa virket faktisk litt fornuftig, og jeg trenger litt fornuft i den "galskapen". Det er mange som har prøvd å si meg sannheter tidligere, men jeg ikke har klart å ta det inn over meg.
Jeg klarer vel fortsatt ikke å ta det helt inn at noen tror på meg, men jeg er litt på vei.
Uansett så har jeg en behandler som virkelig gir av seg selv, og som tåler min form for galgenhumor.
Jeg får prøve og tenke at selv om det går i millimeterskritt så går det hvertfall framover selv om det bare er en millimeter om gangen.

En dårlig natt

En dårlig natt, men det betyr ikke nødvendigvis at jeg er i en nedadgående spiral.
Jeg var sliten og trøtt når jeg gikk og la meg i går, men søvnen ble stykkevis og delt.
Erfaringene jeg har gjort meg når det gjelder søvn er at jeg faktisk trenger en hvil på dagen.
Det irriterer meg faktisk at jeg trenger det, men det er mange år med slitenhet som dessverre gjør det nødvendig.
I går valgte jeg å ikke hvile, og det gikk ut over nattesøvnen noe jeg ikke burde være så overasket over.
Til tider har jeg skammet og skammer meg over dette behovet for å hvile for jeg som ikke gjør noenting burde vel ikke være så sliten at jeg trenger å hvile.
For mennesker som ser meg uten og kjenne meg så gjør jeg tilsynelatende ingenting og burde ikke ha behov for å hvile.
Jobben jeg gjør synes ikke for andre, det er en indre jobb som handler om å kunne leve med en historie som ikke er så enkel å leve med
Noen ganger skulle jeg ønske at jeg var et A-4 menneske, men det kommer jeg nok aldri til og bli.

En litt trøblete ridetur.

En litt mer OK dag, med normale aktiviteter og litt mindre tankekjør
Det begynte med at hesten skulle få sko, og at hovslageren var forsinka, det var forsåvidt greit nok for da fikk hesten tørket litt.
Etter skoingen var vel overstått så var det ut på en liten tur alene.
I begynnelsen av turen var ikke drømmehesten akkurat så veldig drømmehest for og si det mildt.
Han ville og prøvde og snu flere ganger, og vi hadde vår første "krangel".
Vi ble etterhvert enige om hvem som bestemte og det var meg, resten av turen gikk bra og jeg hadde verdens beste saktetølt på vei hjem.
Det var nok flere grunner til hestens uvilje til å gå dit jeg bestemte i dag, det var lenge siden vi hadde ridd den runden, og ikke minst så var det lenge siden det bare hadde vært han og meg på tur.
Det er ikke morsomt når en hest bestemmer seg for at den skal snu, det er mye krefter som er i sving
Heldigvis så valgte hesten etterhvert og høre på meg og jeg satt igjen med en følelese av mestring etter turen.

4 år

Det tok meg tilsammen 4 lange vonde år fra jeg skrev søknadene om oppreisning og rettferdvederlag til det siste svaret kom.
Det tok meg 2 år og klare å skrive noe på en søknad, og mens jeg skrev så økte selvskadingen og selvhatet til nye høyder.
Jeg trodde alle ville tro det jeg trodde om meg selv var sant og at svarene jeg kom til å få ville bekrefte min egen "sannhet" som var jeg kunne skylde meg selv.
Nå som svarene har kommet, det ene i våres og det andre i går, så gjelder visst ikke min sannhet, men det er vanskelig og tro på for meg.
Det og gå fra "min sannhet" til den reelle sannheten vil nok det bli en en lang vei å gå.
Selv om alle sier at det var ikke min skyld eller feil, så tenker jeg ofte at det sier de fordi det er sånn man sier.
Jeg husker at for en del år tilbake så var det en psykolog på sykehuset som prøvde å spørre meg om hva hvis dette hadde vært barna mine,om det hadde det vært deres feil.
Svaret mitt var ganske så klart NEI, og dessuten hadde de ikke vært så dumme. Han prøvde seg på nytt og spørre om andre barn hadde skyld hvis noe sånt skjedde med de, og svaret mitt var igjen NEI.
Den dagen hvor jeg kan tro på at alt som skjedde med meg ikke bare var min feil så har jeg kanskje kommet et stykke på vei.
Men jeg ser når jeg leste setningen at jeg fortsatt tar på meg skylden for det som skjedde så derfor overstrykningen av ordet bare min feil.
Jeg kan nå lukke dette kapitelet som handler som handler om oppreisning og rettferd, det var en lang vei å gå, men jeg gikk den.
Nå er det et nytt kapittel hvor jeg skal lære meg til å tro på det disse brevene sier, det var ikke bare min skyld.

I kveld renner tårene

Når brevet kom og det hadde sunket inn at noen utenfor var enig i at det jeg opplevde var grusomt, da kom sorgen som et slag i magen.
Med sorg burde det komme gråt, men dit har jeg ikke kommet enda, jeg er fortsatt redd for gråten.
Jeg vet ikke om jeg noengang kommer dit hvor jeg tør å gråte, jeg gråter aldri, det kan renne tårer, men gråte nei det tør jeg ikke.
Lysten til og ta en eventuell medisin var stor, men jeg valgte heller å kjenne på sorgen, og tillot meg å sørge over en tapt barndom for denne gangen var det sorg og ikke "mareritt".
Det gjør vondt, veldig mange tror at det og få medhold i sånne saker gjør at nå er alt bare bra.
Jeg skulle ønske at det var sånn, men det er nå jobben virkelig begynner, og det er ingen lett og morsom jobb.
Tvert i mot dette er en jobb de færreste vil ha, og de aller fleste vil vegre seg for å begynne med den type jobb
Jeg er glad de fleste slipper den type jobb som jeg er i nå.
Det er veldig mye annet jeg heller ville jobbet med enn akkurat dette, men nå ble jo livet sånn og kanskje en dag kan jeg bruke denne historien til å hjelpe andre.
I kveld renner tårene, stille, like stille som den gang jeg var et redd lite barn.
Jeg tørker de bort, men det kommer bare flere, men gråten sitter fortsatt igjen i halsen, men kanskje en dag kan jeg våge å slippe gråten fri

Et brev fra staten

Når jeg søkte om oppreisning så fikk jeg rådet om å søke om statens rettferds-vederlag.
I dag kom det brevet og jeg var ikke akkurat så veldig optimist når jeg åpnet det.
Jeg ble trodd også der, og jeg kjenner på lettelse over at dette kapittelet nå kan lukkes, og at jeg kan gå videre.
Det har vært en lang prosess med mye frustrasjon, sorg og tårer, men jeg gjennomførte, og ikke minst så overlevde jeg denne prosessen.
Jeg skal tillate meg selv og kjenne litt på sorgen over den tapte barndommen i dag.
Nå kan angsten for postkassa legges vekk og jeg kan fortsette med den behandlingen som ser ut til å hjelpe.
Jeg kjenner at jeg er litt hudløs akkurat nå, men det vil gå over

Overaskende

Når jeg skriver innlegg til bloggen så tenker jeg ofte ikke på om innlegget er positivt eller negativt.




Jeg leser absolutt alle kommentarer og prøver å svare på de.
Det jeg synes er overraskende er støtten jeg får fra mange av dere.
Dere gleder dere på mine veier når ting går bedre, dere heier meg fram når det er noen humper og dype hull i veien.
Det jeg synes er mest overraskende og positivt er at det er bloggende med med positiv overskrift er de som faktisk flest titter innom.
Jeg kjenner meg litt igjen der når jeg leser andres blogger, og det er faktisk litt godt å se for det motbeviser litt påstander om at psykisk helseblogger bare graver seg ned og ønsker kun og lese om alt det fæle.
Når jeg leser andres blogger så leser jeg ofte bloggen og gleder meg over framskrittene til den som leser.
Det betyr ikke at jeg kun leser innlegg med kun positive overskrifter.
De jeg leser følger jeg i tykt og tynt, og jeg gleder meg når jeg ser at andre også har gode dager, og jeg føler med de når det virkelig butter i mot.
Noen ganger så kan den mørke tunnelen virke uendelig lang og se ut som den aldri tar slutt.
Det finnes så mange behandlingsmetoder og det er ikke lett verken og få time eller finne ut av hva de forskjellige behandlere er gode på.
Jeg ønsker meg faktisk en liste over hva de forskjellige behandlere er gode på, for alle er ikke gode på alt og ikke minst skulle jeg ønske at det fantes en referanse som en kunne sjekke opp. Akkurat det siste er kanskje vanskelig og få til fordi vi mennesker er så forskjellige og det handler mye om kjemi, men det hadde vært godt å vite hva de er spesialister i eller selv mener de er gode på.
Det hadde hjulpet når en skal prøve å finne en god behandler
Noen er gode på angstlidelser, tvangslidelser osv, osv for ingen er gode på absolutt alt.