I kveld renner tårene

Når brevet kom og det hadde sunket inn at noen utenfor var enig i at det jeg opplevde var grusomt, da kom sorgen som et slag i magen.
Med sorg burde det komme gråt, men dit har jeg ikke kommet enda, jeg er fortsatt redd for gråten.
Jeg vet ikke om jeg noengang kommer dit hvor jeg tør å gråte, jeg gråter aldri, det kan renne tårer, men gråte nei det tør jeg ikke.
Lysten til og ta en eventuell medisin var stor, men jeg valgte heller å kjenne på sorgen, og tillot meg å sørge over en tapt barndom for denne gangen var det sorg og ikke "mareritt".
Det gjør vondt, veldig mange tror at det og få medhold i sånne saker gjør at nå er alt bare bra.
Jeg skulle ønske at det var sånn, men det er nå jobben virkelig begynner, og det er ingen lett og morsom jobb.
Tvert i mot dette er en jobb de færreste vil ha, og de aller fleste vil vegre seg for å begynne med den type jobb
Jeg er glad de fleste slipper den type jobb som jeg er i nå.
Det er veldig mye annet jeg heller ville jobbet med enn akkurat dette, men nå ble jo livet sånn og kanskje en dag kan jeg bruke denne historien til å hjelpe andre.
I kveld renner tårene, stille, like stille som den gang jeg var et redd lite barn.
Jeg tørker de bort, men det kommer bare flere, men gråten sitter fortsatt igjen i halsen, men kanskje en dag kan jeg våge å slippe gråten fri