Makulering

I kveld har jeg begynt å makulere gamle papirer, det føles rart og riktig.
Den personen de mente jeg var, var jeg vel aldri, det var ikke så mange som så hvem jeg egentlig var.
Jeg var "flink" til å skjule hvem jeg var, og det passet vel de fleste som jobbet på akuttpsykiatrisk bra.
Det hendte jeg ikke sa mer enn 3 setninger på en hel dag, det var ikke så mange som brydde seg, så lenge jeg sa at jeg hadde det "bra" så var det OK for de.
Når jeg tenker tilbake så burde ting ha vært veldig mye anderledes, det var så tydelig at jeg ikke hadde det bra, jeg gikk ned over 30 kilo på et år pga angst.
Jeg turte ikke å gå å spise sammen med de andre, det var for trangt og for mange pasienter, de fleste av personalet trodde det var trass, jeg lot de tro det, det var enklest slik
Når jeg makulerer gamle vedtak så kommer minnene og jeg kjenner at jeg blir sint på et system som er så menneskefiendtlig og så styrt av hva de tror feiler en pasient at de faktisk lar pasienten gå uten mat, hadde det ikke vært for min nåværende eksmann så hadde det kunne gått enda verre.
Han kom med mat til meg når jeg turte å spørre han, han kom med mat når jeg ikke spurte også.
Heldigvis så er jeg bedre og jeg håper at jeg aldri kommer innenfor psykiatrien igjen, for den kan være meget farlig.
Det jeg holder på med nå er vel kanskje en del av prosessen av å bli frisk, jeg har ikke tenkt å ta med meg en haug med papirer som er skrevet av noen som trodde de visste hvordan jeg hadde det.