I terapitimen i går kom sorgen på besøk, men denne gangen klarte jeg å stå i det uten å løpe ut av terapirommet.
Jeg tror jeg bærer på en del sorg som aldri har fått kommet ut, sorg over en barndom og ungdomstid som aldri ble det den burde ha vært.
Terapeuten tok i bruk et nytt hjelpemiddel og det gjorde nok sitt til at sorgen kom på besøk i går.
Det var godt å komme seg ut til verdens beste hest i dag og komme seg ut på en rolig ridetur.
Jeg tenker at bare det å klare å komme seg ut på ridetur var umulig når jeg gikk i tradisjonell behandling, at jeg nå klarer det til tross for at jeg kanskje er litt hudløs viser hvor langt jeg har kommet.
Jeg kan tåle litt tøffe timer i terapien så lenge det ikke ødelegger resten av uka, og det har det ikke gjort til nå.
Gjenkjenner dette med sorg, og opplever at det sitter langt inne, og må ta sin tid.
SvarSlettFint å lese at det begynner å løsne og at du klarer stå i det.
Gode tanker til deg, klem -
Takk for svaret ditt og ja sorgen sitter langt inne, men det som var godt var at den ble ikke værende som en altoppslukende og lammende sorg.
SlettLitt hudløs ble jeg jo, men det reparerte hesten min i dag på rideturen.
Hvis sorgen kommer i bølger slik den gjorde på fredagen så kan jeg leve med det for da håper jeg og tror jeg at disse bølgene av sorg til slutt bare vil bli svake dønninger.