Puslespill

Noen liker puslespill, jeg gjør det ikke.
Noen ganger eller ganske ofte føler jeg meg som et eller egentlig mange puslespill. Det er bare det at det er mange spill i en eske.
Du kan jo bare prøve og finne rette puslebiten i et 1000 biters spill som ligger sammen med flere spill med like mange deler, lett? nei
Det er slik jeg føler meg i de alle fleste situasjoner, jeg passer ikke inn, jeg kjenner ikke eller forstår ikke kodene, kanskje fordi jeg aldri lærte de, eller jeg lærte feil koder
Et godt eksempel på det er 17 mai, hvor alle viser fram sin lille perfekte familie, blikket mitt skanner og finner farlige situasjoner=fulle menn/damer. Det gir som regel kraftig angst, og "mareritt" i våken tilstand, slik er det stort sett i alle høytider, angst og "mareritt" i våken tilstand
Jeg tror det er derfor jeg gleder meg sånn til og dra på fjellet og derfor jeg ønsker og dra så tidlig. Jeg vil kunne få være meg selv helt og holden uten og måtte passe på hva jeg skal si, eller gjøre i en gitt situasjon.
Jeg vil bare være meg, den eksentriske dama som leier en seter i 3 måneder, og kun har med seg hest,hund og en elektrisk sykkel
Jeg vil være der en drøy måned før jeg får besøk, og det skal bli deilig, ikke måtte passe seg for hva man sier eller gjør.
Det og få besøk blir hyggelig, men først trenger jeg noen uker uten å måtte ha på meg en maske.
Jeg klarer fint small talk, jeg er god på det, flink til det å få andre til og snakke, men sier svært lite om meg selv.
Jeg må riktignok ned i bygda en gang i uka for å handle, og jeg må hente posten hos de jeg leier av en gang i uka, men da klarer jeg fint og ta på meg maska mi, og det er ukjente mennesker.
Det er noen ganger lettere og forholde seg til helt ukjente mennesker enn kjente mennesker som tror de kjenner meg, men som bare kjenner biter av meg.